hits

Et blomstrende fellesskap str under trussel om deleggelse.

Her er de.

Vr Vegard, Vr Lars. Vr Mia, Vr Marianne,

Vr Mirja, Vr Linda, Vr Mohammed, Vr Inger,

Vr Hans. Vr Jostein, Vr Petter, Vr Frans.

Vr Bente. Vr Ronja.

 

Vr ......Vr........Vr.......Vr.......Vr.......Vr.

 

Ungene som kom til oss fra annerledeslandet.

Snn kan vi fortsette

 til vi har nevnt navnet p hver eneste person

med utviklingshemning i Norge.

 

 

Created with GIMP

 

 

S kan vi fortsette til vi har inkludert alle i hele verden.

En stor gruppe mennesker,

som ikke selv kan snakke for seg selv,

argumentere for sine behov,

fortelle hva de trenger for ha et godt liv.

 

 

Da jeg mtte Vegard sa hans mor til meg.

Du behver ikke bekymre deg

om at du fr ansvaret for ham.

De lever ikke lenge.

 

 

 

Nei, de gjorde ikke det fr i tida,

for da ble de samlet p institusjoner.

Mange vantrivdes og dde tidlig.

Det er ikke lenge siden.

Man beskrev det som et symtom p tilstanden,

ikke som en mangel p behovstilfredstillelse,

for hvilke behov kunne de ha disse grningene

nr de bare hadde en seng, klr og mat.

 

 

 

Vi skal ikke lenger tilbake

enn til den gang Vr Vegard var liten,

til HVPU reformen.

 

Min svigermor sto p barrikadene.

De fikk det til de som kjempet,

pustet lettet ut

og trodde at ungene deres

n var beskyttet,

at de ville bli tatt vare p s de kunne leve verdige liv

 i blomstrende fellesskap sammen med resten av samfunnet.

 

 

Igjen er ungene vre truet.

De sitter ubeskyttet i sine voksne kropper,

i sine kommunale omsorgsboliger,

i kommuner som skal ta vare p dem.

Husleia er blitt s hy

at de ikke klarer betale den.

 

 

En er allerede truet med utkastelse.

Andre kan komme etter.

De str ubeskyttet og alene.

De kan ikke tale sin egen sak.

De er avhengige av at vi prrende skal snakke for dem.

Og vi er s slitne vi slitne s slitne

vi prrende som har snakket og snakket

siden de kom til verden.

 

 

 

Vi er s lei av st med hatten i hnda

trygle om at politikerne skal se oss,

se dem vi elsker hyere enn vre liv.

 

 

 

 

 

Vr Lars kom til verden 20/10 -81,

den frstefdte.

Den dagen da hjertene sang,

den dagen Bente og John 

fikk holde sitt nyfdte barn i armene for frste gang.

Lars, foreldrenes glede.

ynene som mtte deres,

de vakre ynene.

Den myke huden.  

 

Han hadde en hjerneskade Lars.

Gutten deres, fra en fdestue en gang, 

vokste opp med store fysiske og psykiske vansker.

Storebror til to flotte jenter.

Den ene kom allerede ret etter ham.

En blomstrende familie, familiegleder.

 

 

 

 

 

 

De satte sin lit til at han skulle f et trygt liv som voksen.

Han fikk sin egen leilighet, jobb i vernet bedrift

 

 

 Besteforeldrene satte av litt penger til ham

s han skulle vre sikret muligheter for ferier med familien,

kunne betale for fornyelser,

kjenne gleden ved invitere.

Leve sitt liv som en gentlemann.

 

 

 

S kom gjengs leie.

Husleia steg fra 5 000 kroner til 11 500

fra den ene mneden til den neste.

 

 

Lars lever et sparsommelig liv.

Han har ikke et hyt forbruk.

Men nr det skjer noe ekstra,

da har han ikke penger til det.

Da trer han p formuen,

den som skulle g til hans trivsel,

det utenom det vanlige.

 

Nye briller.

Han trer p formuen.

 

Nr noe gr i stykker, slites,

han trer p formuen.

 

 

Ferietur til Tenerife med familien.

Det koster dra p ferie med disse ungene.

Det er hardt arbeid 24 timer i dgnet.

Ingen godtgjrelse.

Pengene m man ta av egen lomme.

 

 

Foreldrene  blir engstelige for fremtida.

Nr formuen er brukt opp,

er det de som m betale.

Penger som brukes til  skape samhold i familien,

gleder.

Han har en liten nev, Lars.

De to elsker hverandre, finner hverandre.

To barnehjerter som snakker samme sprk.

 

 

 

Vr Lars. Vegards Lars. Alles Lars.

 

Vr Mia.

Mia ble fdt  11/7 1984 i Oslo.

Ei lita jente s dagens lys,

pnet ynene og et foreldrepar var fortapt for alltid,

deres barn, deres lille jente, ei sol.

 

 

 

Hun var ikke som andre denne solstrla

 som kom til dem og ble lyset i deres tilvrelse.

Et Downs barn, startet livsferden

gjennom vanlig skole

og ut i arbeid som veverske p Balder  Tekstil fra 2006.

Hun sliter med hjertefeil,

har pacemaker og nedsatt hrsel med mange operasjoner,

bruker briller og hreapparat.

Ei munter og glad jente, foreldrenes stolthet,

ei ivrig bruker av sosiale medier.

Har kjreste som bor i et annet bofellesskap.

 

Hun er eier lykka 

ei lykke hun sprer til alle hun mter.

 

 

S kom gjengs leie.

Husleia kte fra 8 225 til 13 000 fra en mnde til den neste,

Foreldrene  betalte den i tre mneder.

De kunne ikke fortsette med det.

Klarer det ikke.

 

 

 

 

De siste tre mnedene har de betalt gammel leie.

N frykter de at det samme skal skje med Mia

som det Vr Vegard har opplevd.

Foreldrene hadde trodd at dette vakre barnet,

s full av kjrlig varme,

skulle vre trygge i Kongeriket Norge.

Vi hadde alle trodd det. Vr Mia. Vegards Mia, Lars sin Mia

 

Vre unger.

 

Det er ikke mulig fatte at noe snt som dette kan tildra seg i vr tid. 2019.

 

 

Vr Marianne.

Fdt 30/12 1963.

Det nydeligste lille sjarmtoll 

s dagens lys og kikket mot verden i sine foreldres armer.

Bror Jarle.

 

 

Jeg har kjent henne siden hun var ei lita jente

og gikk sammen med Vr Vegard

p Ragna Ringdal og senere p  Radarveien daghjem og skole.

 

I 1979 var hun p karnevalsfest i vrt hjem.

En liten alv.

Snn er det jeg husker henne.

En vakker alv med e sterk vilje,

tilstedevrende, nysgjerrig p livet, men ogs rastls. urolig.

Trenger mye hjelp og oppflging. 

 

 

 

 

 

 

Ei lita jente som vokste

fra ei prinsesse til en bestemt ung dame.

Hun fikk seg leilighet, arbeid.

Familien tenkte at n er det trygt.

Hun har det godt, denne jenta vr.

 

 

S kom gjengs leie.

Det tres p formuen hver mned,

penger som er satt av til at hun skal ha et godt liv,

kunne reise, delta p fornyelser.

Familien er ikke trygg.

Til slutt gr det tomt.

Er det da broren som skal betale for henne?

 

 

 

 

Ei lita jente p ei fdestue en gang.

Ei lita jente 

som foreldrene ville gi den best mulige fremtid.

Vr Marianne, Vegards Marianne. Lars sin Marianne,

Mias Marianne, Vr alles Marianne.

 

 

Vr Linda

fdt 9/11 1988.

Ei lita jente kom til verden.

familiens glede,

ei elskelig jente som sprer glede rundt seg

som om det var solskinn,

ivaretakende og snill.  

 

 

S kom gjengs leie.

Jeg vet ikke hvordan det slr ut for Linda.

Hun har offentlig oppnevnt verge.

Vr Linda, Vegards Linda. Lars sin Linda,

Mias Linda, Mariannes Linda, Vr alles Linda, Vr alles alle.

 

 

 

Vr Mirja.

Fdt 22/5 1975.

 

Duften av nyfdt barn.

 

Ei endels lykke.

 

Vesle Mirja har en genfeil,

som gjr at hun fungerer svakt psykisk.

I tillegg har hun store fysiske vansker.

Hun er avhengig av masse hjelp. 

 

 

Hun hadde en husleie p 8 500 kroner.

Fra juli til august kte den til 13 000.

 Mirja har ingen midler, en fortvilet situasjon.

 

Vr Mirja, Vegards Mirja, Lars sin Mirja,

Mias Mirja, Lindas Mirja, Vr alles Mirja. 

 

Et barn ble fdt.

Vi ndde ikke dit de andre nr,

et vanlig barn

som en gang blir voksen flytter ut,

klarer seg selv.

 

 

Men ungene vre er fantastiske.

Min manns yne glder av en sjelden ild

nr han kommer derfra.

Vr Vegard liker ikke bli forstyrret i utide.

G, sier han og peker mot utgangen.

Hele han er et veldig nei.

S kommer de alle de andre,

vil ha klemmer, sier godord,

smiler fra re til re.

S ser han det, Vr Vegard.

S smiler han ogs og tar med seg storebroren sin hjem.

 

 

 

De har noe som ingen andre har,

sier mannen min,

noe som alle andre burde lre,

den sosiale gleden og evnen til vise den. 

 

 

Trygghet.  

 

 

 

Created with GIMP

 

 

N er de igjen truet.

Deres blomstrende fellesskap er truet.

Vre familier er truet.

Vi kan ikke betale.

Derfor er vi alle truet,

alle vi som har unger som er psykisk hemmede.

Ikke bare fikk vi et annerledes barn.

Vi kan f hele konomien vr truet

av politiske beslutninger

til dem som ingenting har,

de svakeste blant de svake. 

 

 

La oss sl armene om dem, ungene vre,

 

disse fantastiske menneskene

som kom til oss fra annerledeslandet

og tok med seg gull og diamanter inn i vre liv.

Ungene som aldri blir voksne som deg og meg,

men som forstr gleden og sorgen

kjrligheten og smerten

bedre enn noen andre.

Flelsenes barn.

 

Vi gir hverandre hendene,

str rundt dem til vi har laget en diger sirkel av hender,

bli med alle sammen, hver eneste hand i Norge.

Hjelp oss s vi fr sagt at vi ikke vil vre med p dette.

Rop med oss at politikerne m ta ansvar.

Redd ungene vre.

Ikke ta fra dem lykka. De kan ikke si i fra selv.

Hjelp oss rope p deres vegne,

del deres skjebner s alle kan se,

s alle kan strekke ut handa

og bli med i sirkelen rundt disse fantastiske menneskene. 

 

 

 

La dem f beholde gleden og latteren. Vi vil s gjerne le med dem.

 

 

 

 

 

 

Joda, de kaster oss ikke ut med en gang, men nr.

 

 

Vr Vegard er forelpig berget.

Vi er s egoistiske at vi jubler.

Vr Vegard sitter trygt i leiligheten en stund til.

 

 

Bydel stensj har lovet vente med begjre utkastelse

til vi har ftt svar p de stnadsordninger vi har skt p.

En liten pause.

 

 

 

Bydel stensj har flgende visjon for sine innbyggere:

 

"Bydel stensj  -   et godt sted bo, hele livet."

 

 

 

Vi bare spr, kjenner Oslopolitikerene til sin egen visjon?

 

 

 

 

 

 

Vr Vegard fr bli i leiligheten.

Er for yeblikket ikke lenger truet.

Slottet er fortsatt hans,

filmene, alt han er glad i, menneskene.

 

 

Hadde han visst det, er jeg overbevist om at han ville ha danset,

slik bare han kan danse.

 

For ingen kan bli s glad som han,

ingen kan bli s trist som han,

ingen kan bli s sint som han.

 

 

Tvi vre dem som skulle ha kommet og kastet ham ut.

 

 

N kan de bli hjemme,

i hvert fall en stund til.

Vi hper de alltid skal bli hjemme,

at folk tar til vettet. 

 

 

 

 

 

Jeg kjenner meg litt egoistisk.

Problemet er ikke lst.

Folk i omsorgsboliger greier fortsatt ikke husleia,

 

 

ikke Vegard heller.

 

Han fr ikke spart et re til ferier eller fornyelser.

 

 

 

Det er smalhans.

Politikerne har bestemt at han skal ha lite,

han som har lite fra fr,

de som har lite fra fr.

 

 

Men vi, Vr Vegard, skal f slippe oppleve

at det kommer folk med harde never

og hiver ham bort fra alt han er glad i,

bort fra tryggheten.

 

 

 

Situasjonen er ikke lst, ikke for han og ikke for andre.

De har fortsatt vrt utsatt for en forbrytelse fra myndighetenes side.

 

Jeg kaller det en forbrytelse, for det vi har vrt utsatt for, gr ikke an.

 

Angsten,

Frykten.

Den som har ridd oss som en mare

siden vi pnet brevet p torsdag.

Namsrett og utkastelse.

 

Dette er ikke vrt samfunn verdig.

I stedet vil vi ha godord og heder,

diplomer og pokaler fordi vi er tilstede for vre.

 

 

Vrt demokrati.

 

Jeg tror ingen i vrt land har sagt seg enige i

at psykisk utviklingshemmede ikke skal f bo i Oslo lenger.

Slik det er n, kan de ikke det.

Men hvem skal ordne med transporten

til kommuner med billigere gjengs leie?

 

 

 

 

Vi m fortsette arbeidet.

Fortsette dele.

Saken er like aktuell.

La oss holde kampen varm,

kampen for de svakeste blant oss.

 

 

 

 

Vi vet ikke hva fremtida bringer,

men denne fredagen,

den vi har fryktet i mange dager n,

den kommer ikke.

Forelpig bor han trygt.

 

 

Denne flotte karen,

som vi er s heldige f kalle,

 

 

Vr Vegard.

 

 

 

 

 

 

Vr Vegard, truet av velferdsstaten.

 

 

 

 

Vr Vegard.

 

Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg:

Du behver ikke vre redd for at du skal bli ansvarlig for ham noen gang.

De blir ikke gamle, sjelden eldre enn frti,

og vi fr jo hpe at vi lever s lengde.

Det vi nsker er at han skal ha et godt liv mens de lever,

at vi som familie skal st rundt ham, gi ham det. 

 

 

 

 

 

 De gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania.

Der s de trmegihjl bter.

Vr Vegard elsket dem.

Mor srget for at en slik en kom p vannet p hytta.

Vr Vegard pedalte seg rundt.

Han har vrt som en fisk i vannet siden han havnet uti i firersalderen.

 

 

 

 

 

 

Disse ungene er verdens nydeligste,

samtidig som de er svrt krevende.

Det var ogs veldig deleggende

at det var en holdning om at de ikke kunne lre.

 

 

Vr Vegard lrte som bare det han,

men det han lrte var ikke ndvendigvis srlig hensiktsmessig.

Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall.

Han kunne etterligne de verste raserianfall,

han kunne besvime med stil,

gjre grimaser,

etterligne alle medelevene ned til den minste detalj.

Problemet var at det var lett tro ham, at det var et symptom.

 

I stedet var det snakk om tillrt atferd. 

 

 

 

 

 

 

Nr Vegard var liten,

var det en voldsom organisering i familien.

De tok trner om passe p denne villmannen som fly omkring.

Min mann ble tidlig voksen.

Som hans mor sa: Vi brukte ham som om han var det,

mtte gjre det for overleve.​

 

 

 

Frste gang jeg var med p et besk hos farmor og farfar,

ble jeg helt sjokkert.

Jeg fattet ikke hva de drev med.

De byttet p fly etter ham.

 

 

Ti minutter hver s han ikke skulle rive ned huset.

Jeg har blitt pedagog.

Denne tida la grunnlaget for de pedagogiske sannheter

jeg siden har navigert etter.

 

 

 

Alle kan lre.

Alle trenger bli sett for den de er,

ikke for den omverdenen mener at de er.

 

 

Der inne i dypet av Vegard

s jeg et spennende og interessant menneske.

Han visste at jeg hadde sett det.

Da ble han rolig, utviklet seg, oppfrte seg,

ble et helt vanlig menneske med Downs.

 

 

 

Jada!De har sine spesielle greier,

det skal ikke benektes,

men de har ikke ndvendigvis atferdsvansker.

Det er det i s fall verden som gir dem.

 

 

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med.

Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp.

Jeg forsto det, s jeg kunne forklare det.

 

 

Vi endret oss.

Han endret seg.

Flotte Vegard,

 

en mann som stadig lrer utvikler seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var i Hippietida.

Make love not war.

Nye tanker.

Intergrering.

Svigermor p barrikadene.

Han fikk en lrer som trodde at han kunne lre.

Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.

Vegard elsker lese og skrive,

elsker historier.

Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb

og skriver avskrift av yndlingsbkene,

Emil i Lnneberget.

 

 

Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.

Hvorfor gjr de det? De lever meningsfulle liv. 

 

 

 

 

 

Da samfunnet i sin tid ville spare penger p  fjerne aviskurset hans,

var han s sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen.

Han kom p frstesida.

Det ble kurs. 

 

 

Vi er s stolte av ham,

av alt han har blitt, gjort.

Han er en sterk mann.

 

 

 

 

Jeg vet ikke hvordan de har tenkt at utkastelsen skal foreg,

de som driver med snt.

 

 

 

Skal de dope ham ned.

Hva nr han vkner opp igjen?

 Skal de lenke ham.

Jeg tror ikke de fr ham med seg uten i neddopet tilstand.

Hva med de andre beboerne som str i faresonen selv.

Skal de fjernes frst, eller skal de bevitne dette.

Er det politiet som skal tr til.

Skal i sfall politiet f vite at det er snakk om et hjelpelst menneske.

Kan de reservere seg mot beg maktovergrep mot de vergelse.

 

 

 

Inger Hagerup sier det slik i siste vers av vre sm sken.  

 

 

 

I

S la oss gi dem gleden
til de skal g ombord 
med sine barnehjerter,
vr sster og vr bror.

 

 

Vi gjr hva vi kan for gjre nettopp det.

Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang tro tjeneste.

Ikke dette, aldri dette.

Stopp verden jeg vil av.

 

 

Dette er ikke et demokrati verdig. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#psykiskutviklingshemmede, #gjengsleie, #utkastelse, #vegardkile, #vrvegard.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Psykisk utviklingshemmet mann, 55 r, truet med utkastelse fra hjem sitt hjem i kommunalt bofellesskap, vr Vegard.

 

 

Klokka tikker stadig nrmere deadline,

Vegards skjebne,

Vr skjebne,

vre liv.

 

 

 

En advokat fra NFU jobber med saken inn mot politikerne.

Vi har forelpig ikke hrt noen resultater derfra.

 

 

Jeg har twitret til tre damer og en herre,

kjenninger av oss alle i regjeringa,

og invitert dem inn p bloggen min.

Hper de har tatt i mot invitasjonen.

Jeg holdt p glemme kronprinsen.

Han og. 

 

 

 

 

 

 Vi har ikke hrt noe fra NAV om sknaden om hastehjelp.

Vi venter og hper.

I bakgrunnen sitter en uvitende mann,

som ikke aner noe om at han s liv er truet,

at han kan risikerer bli kastet ut av det hjemmet han elsker. 

 

 

 

Klokka tikker.

Vi m ha hp om at hjerter mtes,

s vettet kan seire i de beslutninger som skal fattes.

 

 

Vr Vegard.

 

 

 

 

 

 

Han vokste opp i ei tid

der den gjengse mening var

at disse ungene ikke var opplringsdyktige.

 

 

Han gikk p Ragna Ringdal,

ble transportert dit av det vi, p folkemunne,

kalte grningebussene.

 

 

Min svigermor kjempet for at han skulle f lre,

f lese og skrive.

Hun ble sett p som om hun var gal.

 

 

 Vr Vegard var ikke slik unger med Downs pleide vre.

Litt dorske.

 

 

Vr Vegard var svrt aktiv

til grensen mot vill.

Personalet pleide ta ham med til gymsalen

nr han ble vill nok,

s han skulle f lpe det av seg.

 

 

Der slet han ut den ene voksne etter den andre.

 

Til han var den eneste som sto p beina. 

 

 

The last man standing.

 

 

 

 

 

 

Jeg var s heldig f mte denne fyren.

Det forandret mitt liv for alltid.

 

 

 

 

Ung gutt ber ung pike hjem.

Mamma ber ung pike p middag, kjttkaker.

 

 

Ung pike, ung gutt, Vr Vegard, i det flgende kalt Lille Kntt, og mamma, setter seg til bords.

 

 

 

Mamma vil at Lille Kntt skal oppfre seg pent

 holde bordskikk.

 

 

Det vil ikke Lille Kntt.

 

 

 Han legger en kjttkake p gaffelen,

gransker den nye,

fr sprett p gaffelen

og skyter kjttkaka i taket.

 

 

Mamma er vertinne.

Det gr en stund

fr hun oppdager hvor kjttkakene havner.

 

 

 

Han skyter en, s en til osv.

Kjttkaker, saus og poteter.

Sprytelakkerer taket.

 

 

Ung jente, bedt p middag,

ser storryd p dette barnet, denne gutten.

 

 Hun spruter ut i latter s kjttkakene skvetter.

 

 

Ung gutt ser p ung pike.

Han smittes, ler, spruter kjttkaker han ogs.

Lille Kntt fortsetter,

full konsentrasjon,

forsyner seg med flere.

Skyter.

 

 

 

Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.

Mamma gr bananas.

Forsker f Lille Kntt til slutte med det der,

oppfre seg.

 

 

 

Hun er for hflig til kjefte p meg.

Ung gutt, som har bedt med pike hjem, fr kjeft. 

 

 

Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp.

 

 

Ung gutt forsker f ung pike til slutte le.

Det er ikke lett.

Det blir mye brk.

Masse kjeft.

 

 

Lping etter Lille Kntt rundt bordet.

Lille kntt er superrask.

Han kaster alt han kommer over.

Fullt kaos.

 

 

Ung gutt stiller seg i posisjon,

fr fanget lille krapyl.

Han har gjort det fr.

De har en strategi, han og mamma. 

 

 

Ung pike har aldri sett et kjkkentak

sprytelakkert med kjttkaker fr.

 

 

Mamma snakker i vei, fortvilet. 

 

 

Hvordan skal de f roet lille kntt?

Erfaring tilsier at lille Kntt ikke blir rolig.

Han kommer til lpe rundt

som en hysterisk villmann

til han sovner av utmattelse,

hvis han blir utmattet.

 

 

The last man standing.

 

 

Ung pike ser p lille kntt.

Hun har forsttt. 

 

Lille kntt blir passet p kontinuerlig.

Gjr ditt, gjr datt,

oppfr deg ordentlig.

 

 

De vil s gjerne gjre et godt inntrykk.

Selvsagt.

Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem p middag fr.

 

 

 

 

 

Ung pike vet

at hun ville ha kommet til kaste noen kjttkaker hun ogs

hvis det var hun som hadde blitt voktet over snn.

Forskjellen er

at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjttkaker.

I stedet blir hun nervs, sler p duken, velter tekoppen.

 

 

Ung pike ser at lille Kntt forstr at hun forstr.

Det skjer en berring som ingen kan se,

men som to mennesker kan fle.

Lille Kntt og ung Pike forstr hverandre.

Hun ser smerten i ham ved vre den som m passes p.

Han blir vill av det.  

 

 

 

 

Ung pike spr om han vil vise henne rommet sitt.

Lille Kntt tar ung pikes hnd.

De to forlater slagmarken.

 

 

 

Lille Kntt viser frem.

Ung pike leker.

Ung pike er glad i leke.

De to sitter sammen.

 

 

 

 

Lille Kntt henter Donaldblader.

Lille Kntt elsker Donaldblader.

 

 

 

 

Det gjr ikke ung pike, men hun liker Lille Kntt.

Fra den dagen av var Lille Kntt og Ung Pike sjelevenner. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er langt mer enn en svigerinne som kjemper for sin svoger.

Vi er virkelige sjelevenner som holder hverandres hjerter

i hendene. 

 

Jeg kjemper for min sjelevenn.

Derfor skriver jeg dette.

Min sjelevenn er truet i sin eksistens.

Han elsker hjemmet sitt.

Det er hans slott.

Han er truet med utkastelse fra det slottet.

Det skjer i Oslo i 2019.

Det skjer mens landets politikere unner seg bde det ene og det andre.

 

 

Hvor er Robin Hood nr vi trenger ham. 

 

 

 

 

 

 

 

Foran han p salongbordet ligger alle filmene han elsker

tett ved siden av hverandre.

Nde dem som nrmer seg dem med en stvklut.

Det er ikke plass til noe annet p det bordet.

 

 

 

De er hans skatter, diamanter og topaser.

 

 

 

 

 

 

 

Vi hper at han aldri skal f vite om

det som har tildratt seg disse dagene.

Vrt nske er at politikerne skal ta til vettet,

ordne opp.

 

Vi nsker at verden skal vite.

 

Bydel stensj har sendt ut et inkassovarsel

med trussel om utkastelse.

De sier at de flger en politisk beslutning.

Fredag blir saken sendt til Namsretten.

 

 

Takk til alle som deler.

 

Verden m f vite.

 

Slik herjer det politiske Norge med de svakeste av de svake.

 

La gresset vre grnt for dem ogs. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#utkastelse, #namsretten, #gjengsleie, #vegardkile, #vrvegard, #byrdet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vr Vegard, gjengs leie.

 

 

 

Vr Vegard er truet med utkastelse fra sitt hjem.

Et inkassovarsel har havnet i vr postkasse.

 

En advokat, fra NFH,

rdet oss til ske om krisehjelp hos NAV.

 

Det gjorde vi.

 

I uke tte  er vi kalt inn til et mte hos dem.

Han er skyldig kroner 18 000.

 

Bydel stensj har latt begjringen bero

mens vi venter p resultatet.

Det har gitt oss en utsettelse, men ingen lsning.

Den samme trusselen ligger fortsatt over oss, utkastelse 

 

fra det kommunale bofellesskapet

han kaller sitt hjem.

 

 

Bydelen skal da ta avgjrelsen

om de skal virkeliggjre trusselen,

sende saken til namsretten

og sette en psykisk utviklingshemmet mann

p gata fordi han ikke evner betale ei husleie

som steg med 60 prosent over natta.

 

Nav, kan komme opp med en lsning.

Kommunen kan f betalt inn sine penger.

Det hjelper ingenting.

Vi har Vr Vegar, Vr Lars, Vr Inger Vr Petter, Vr Jonas.

Vr alle......

De er alle rammet av dette.

Vre sm ssken.

Det er mange av dem.

De trenger vr omsorg,

vre stemmer, for de kan ikke si fra selv.

 

 

 

 

 

 Det skjedde i 1963.

Denne lille gutten kom til verden, Vegard.

Han mor og far hadde ventet lenge p et barn til.

tte r, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig nsket.

Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap

og hadde ligget til sengs det meste av tida.

Alt var blitt gjort for forhindre en ny abort.

  Gleden var fullkommen.

 

 

 

 

 Sjokket desto strre.

Han var ikke som alle andre.

Frst visste de det ikke,

Ei mor og en far var tommelomske av lykke.

Jordmora fant det ut.

Det var tommelen og grepet.

 

 

 

 Foreldrene fikk sjokk, 

visste knapt at snne barn eksisterte.

P den tida ble det ikke snakket om.

Snne barn ble gjemt bort.

Skjult.

Selv hadde jeg aldri hrt om snne barn

fr jeg kom hyt opp i rene

og venninna mi begynte p videregende skole,

 sosial og helsefag.

 

 

 

Gjennom henne mtte jeg Vegard og flere av hans venner.

Vegards bror mtte jeg p skolen.

Vi gikk i samme klasse.

 

 

Historia om Vegards fdsel og oppvekst

har jeg hrt av hans mor, min svigermor.

 

 

Mens hun l p klinikken

med sin frustrerte sorgtunge engstelse

skrev hun brev til sin snn.

 

 

Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret.

I hele dag har jeg lett etter det,

men jeg har ikke funnet det.

Likevel er innholdet noe av det jeg husker,

en merkestein i hukommelsen.

Ikke ord for ord,

men innholdet, tonen, kjrligheten.

 

 

Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet

over denne broren han hadde gledet seg til f,

at han var lei seg,

at han ville skamme seg over ha en bror

som ikke var som alle andre,

kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.

 

 

Denne tte r gamle snnen

skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det.

Denne lille babyen, broren.

Han elsket ham, ville alltid passe p ham og stille opp for ham.

Det har han gjort siden den dag han skrev ordene.

 

Hver dag av sitt liv.

 

Det er et uendelig sterkt bnd mellom de to, brdrene.

 

 

 

 

 

Mora kom seg av sjokket,

kom hjem og startet p livet som tobarnsmamma

med et barn med Downs.

Ingen anstrengelse var for mye.

Hun startet umiddelbart et arbeid for at hennes snn

skulle f det beste livet mulig.

 Lett var det ikke.

Ingen steder var det tilrettelagt.

Begge foreldrene var begge aktive i forgjengeren til NFU.

De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.

 

 

Bekymringen lurte alltid i mors blikk,

sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne flge,

for det gjaldt ikke henne,

men han, gutten, Vegard.

 

 

 Hun lever enda mammaen,

93 r gammel, har vaskular demens.

Det betyr at noen ganger er hukommelsen krystallklar.

 

 

Hun m aldri f vite at Vegard str under trussel om utkastelse.

Det vil hun ikke tle, vil ikke fatte.

Vi fatter det ikke vi heller.

Hadde ikke trodd at det ville vre mulig.

Oslo 2019. 

 

 

 

 Vegard bor i gangavstand fra henne.

Han kan g beske henne s ofte han nsker.

 

 

 

Jeg tenker at dersom dette hadde skjedd den gang,

da hun var vken og klar,

sto p barrikadene for rettighetene

til psykisk utviklingshemmede,

ville dette aldri ha kunnet skje.

Media, gjennom TV og riksdekkende aviser,

ville ha vrt informert.

Det ville ha stormet rundt henne.

Telefonen ville ha gldet.

 

 

En gang vugget hun sitt nyfdte barn i armene,

hvisket ste ord,

lovet han at hun skulle gjre sitt ytterste

for at han skulle f den vakreste barndom noensinne,

at hans liv som voksen skulle bli det beste.

Hun skulle gjre alt.

Det gjorde hun ogs.

 

Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort,

vi hans nrmeste.

Det har vrt et langt liv med ta vare p,

vre tilstede for.

Andre barn blir voksne, klarer seg selv.

Vre sm ssken, blir ogs voksne,

men de forblir vrt ansvar, er barn i store kropper,

helt avhengige av oss.

Vi arver dem i familien.

Jeg sier til mine barn at vi fr hpe at vi lever lenge,

og har helse, til flge ham opp,

s de slipper,

kan f vre foreldre,

ta vare p sine barn i fred for krav.

Som prrende hadde jeg aldri trodd

at jeg skulle st i denne situasjonen,

at vi skulle motta et brev om at vr Vegard

har mottatt et inkassovarsel

fordi Oslo kommune har vedtatt

at psykisk utviklingshemmede

skal betale ei husleie langt strre enn han evner.

Tidligere, da husleia var langt lavere, fikk han endog bosttte.  

 

 

 

 

 

 

Hun er gammel n, hun som fdte dette barnet.

N m vi st p barrikadene for henne,

srge for at hennes snn fr fortsette ha et verdig liv,

han og alle de andre som har ftt ei husleie de ikke greier betale. 

 

 

Created with GIMP 

 

 

 

Jeg hper at dere, som har lest dette

som har latt dere berre av uretten i det, vil dele.

Vi trenger at s mange som mulig

vet hva som foregr

s vi faktisk kan st sammen

i et arbeid med et samfunn

i et krav om at vre folkevalgte politikere

tar beslutninger

som ogs ivaretar de svakeste av de svake. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#gjengsleie, #fnu, #fnorskforbundforutvilingshemmede, #psykiskutviklingshemmede, #namsretten, #utkkastelse, #bofelleskap, #stensjbydel, #inkasso

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   

Kistepakta, Kapittel 7

 

Tron, broren min.

 

 

Et tynt snlag ligger over skogbunnen. Himmelen er sort med stjerner p. Klarvr. Fakler er tent. Ei gruppe barn p elleve- og tolv r gr sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mrke.  Gje meg handa di ven nr det kveldar, det blir mrket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland tte r tidligere. Det er stjerne- og mneskinn. Datoen sier 11/11 1994.  Det var den kvelden jeg lrte den sangen s jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter p sn. Snkrystaller i lufta.  Trrne str som staute voktere langs stien, kaster skygger. 

Jeg er lykkelig. Hele meg er lykkelig. En s flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen. Lyser opp i mrket. Vi har tent bl. Steker pinnebrd og plser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for tenne tilhrerne, gi dem en fordypet opplevelse.Det er underlig s lyst det er selv om det kun er bl og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra blet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste dtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner organisere for gjre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vrt med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.

Da kommer det. Broren min er dd. Jeg ser trer p dtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid fr beskjeden nr inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut  til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik. Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del  av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spr om de andre voksne kan ta p seg det ansvaret. Det kan de. Jeg er full av trer. Det er ikke mulig vite om de renner over. De fosser frem p innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige yne, vte kinn.

Jeg fr en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg fler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. S lper jeg. Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg m lpe alene. Gje meg handa di ven nr det kveldar, det blir mrkt og me treng ei hand. 

Sangen spinner i hodet sammen med trene som fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i dden. Mine dtre. De har mistet en elsket onkel og grter i sorte mrket. Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann m gjre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en sster, en sster som str alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.

 Han hadde sttt p balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt - Det gr til helvete.  Jeg var trer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen fr ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt. Klokka elleve p formiddagen. S lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vrt i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe p at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke vre dd. Gje meg handa di, ven,nr det kveldar, det blir mrkt og me treng ei hand.

Jeg er et sanseinferno der jeg lper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortslene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er trer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trr, snfjon. Grt.Varme tankar og hender som trystar er som sol over frosen jord.

Den videregende skolen, vr tidligere skole, l rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene p gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham s han ikke skulle fryse. Han ville aldri fle mer.

Jeg hikster. Han m ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.

Det er s langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det.  Kjenne varmen fr ein som er nr deg gjev langt meire enn store ord! 

Vi ndde fram til bilen. Min mann pnet dra. Jeg satte meg inn. Grtende dtre plasserte seg i baksete. - Vi m snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde dtre ta vare p. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Trene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo. 

 

Lat varmen fr ein som er glad i deg tenne stjerner i mrkaste natt!

Gje meg handa di, ven, nr det kveldar,
det blir mrkt og me treng ei hand.

 

Broren min.

Det er s lenge siden det skjedde, 

men det kunne like godt ha vrt i dag.

 

 

 

 

 

Stra vr

der vi delte lykkelige barner, der alt var godt.

 

 

Kapittel 6 i Kistepakta handler om sorg og sjokk.

Et fryktelig sjokk.

 

 

Reikins mor er dd som flge av vold og overgrep.

Hans far, Vendel, var blitt tvunget til bivne det hele.

 

 

Han sitter stiv og apatisk, klarer ikke si et ord.

Selv ikke da Reikin kommer, snnen.

 

Det er en fiksjon.

Hele boka er en fantasi,

en lek med hva kan skje hvis vr verden gr under.

 

 

 

Jeg har opplevd sorg.

Den vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt vkne liv,

gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe.

Jeg tror alle kan se den dersom man ser etter,

virkelig ser.

 

 

 

Det er lenge siden.

Opplevelser p opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen.

Gleder og bekymringer,

dagliglivets trivialiteter,

de store grensesprengende gleder.

Livet selv.

 

Min lillebror.

Jeg holder ham alltid i den fiktive handa,

den som forener oss i  minner.

Det er den sorgen jeg har forskt formidle

i dette kapittelet og det forrige.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kapittel 7

 

 

Pappa ryggraden hadde kollapset. Jeg forsto det. Mageinnholdet mitt tmtes utover gulvet. Jeg spyttet og brakk meg. Stille grt rant som en smertekilde i rommet. Jeg mtte bort, s langt jeg kunne komme. Liv og dd. Hvor langt jeg enn lp, ville sannheten ta meg igjen. Livet spurte ingen om tlegrensa. Den pakket deg inn i sine sekunder og krevde at du tlte dem. En familie kunne ikke tle mer enn en kollaps. Steinsttta i stolen ble et forstelig bilde. Mine armer mtte vre nok for oss begge, for hele familien.

Jeg grep rundt den stivnede skikkelsen og holdt ham tett inn mot brystet. Trer falt ned i den sorte manken. Jeg fant hjerteslagene, mine og hans. Det handlet ikke om meg, ikke om ham, men om henne. Hun som hadde stivnet i dden. Jeg plasserte meg ved siden av henne, mamma, og fjernet teppet fra ansiktet. Zanne og Zu mtte komme. Jeg fant handa hennes. Hun var fortsatt varm. Jeg kysset henne p panna og knuget handa mot kinnet hennes. Familien mtte st sammen om dette. Jeg reiste meg opp. Pappa hadde sett hva de hadde gjort mot henne. Jeg grsset. En ondskap uten sidestykke.

P utsida av skipet ble jeg stende uten ane hva jeg skulle foreta meg. Blendet av sola, passerte jeg alle menneskene. Arina og Livia fulgte meg. Det var Zanne og Zu. Jeg mtte snakke med dem.

Gailio henter dem, sa Arina. Han tar dem med seg. Jeg ba om f lne RA. Arina nikket. Hun hadde samme apparat som en folkeverge, var en folkeverge. Hun viste meg hva jeg skulle gjre. Jeg slo koden til Zanne. Ikke noe svar. Zu. Ikke noe svar der heller.

Hvordan fr jeg tak i Gailio?

Han har gitt beskjed om at ingen skal kontakte ham.

Hvorfor! Jeg m snakke med ham.

Han frykter sporing, men han kommer nr han har funnet alle. Vi m bare vente. Ta det med ro. Han finner dem. Hun nikket til ordene som for forsterke dem gjre dem sanne. Er det noe jeg kan gjre for deg?

Jeg vil reise hjem, finne dem, sa jeg fortvilet. Det var alt. Jeg fortsatte trykke koder. Ingen svarte. Sstrene mtte svare. Jeg kunne ikke handtere dette alene.

Beklager, sa Arina. Skal jeg sette p repetert oppkalling? Du fr kommen nr de svarer. Jeg nikket takknemlig, for jeg var i ferd med g av skaftet. Vr sikkerhetsansvarlige har sagt at vi m vente her. Vil du snakke med noen? Jeg ristet p hodet.

Den sikkerhetsansvarlige. Jeg hadde mtt ham, en kraftig mann av middels hyde. I gr. To mordforsk og et lik. I dag. Jeg kunne ikke tenke p det. Blomster vevde mellom gresstrene. Jeg plasserte meg i gresset og var redusert til en manetmasse. Liva rakte meg handa. Jeg knuget den. Hun hadde myke fingre. Arina la hendene foran ansiktet. Hun hadde en gullring med en grnn stein. Steinen hadde samme farge som ynene hennes. Fingrene var lange og slanke. Hun fjernet hendene. ynene vre mttes.

Jeg gr og ser om jeg kan f vite noe mer, sa hun. De grnne ynene. Jeg nikket.

Gresset var grnnere enn jeg noen gang kunne huske ha opplevd. Jeg la meg ned i det. Et teppe jeg ikke kunne legge meg under. Jeg sniffet inn dufta. Sola var gressets teppe. Jeg lukket ynene og pakket meg inn i solstrler. Et intenst grnt gress med villblomster i. Huden var klam. Livia plasserte seg ved siden av meg. Hun ga meg ei sped hand som jeg kunne klamre meg til. Jeg s bl himmel. Sannheten krevde plass. Det kunne den ikke f. Jeg klamret meg til handa og mtte blikket hennes. Smerten i ynene. Det var for mye av den. Jeg omskapte dem til den muntre glden fra tiden fr. Leppene, de myke ste leppene som hadde spisset seg og kysset. Smil. Huden var myk og kinnene svakt rdlige. Tida skulle stoppe i det kysset, i forventningen.

Jeg bygde meg ei boble. Inne i den var det kun plass for henne, meg og tida fr. Det verket i magen. Jeg mtte f slutt p det. Ei hildring av de to i skipet, insisterte p en plass i bobla. Det var ikke mulig jage dem bort. I bobla fantes det ikke tid. Vi kunne vre der alle fire. Jeg kunne tle det, en eksistens i det tidlse. Solstrlene lekte med huden, en nytelse. Pusten nt tilsiget av sommerdufter. I skipet var det en som pustet og en som ikke gjorde det. Det var umulig si hvem som var mest dd.

I bobla hadde alle liv. Livias stemme blget mot meg i et svakt pust. Pappa ville komme seg. Det fantes en morgendag for ham. Vi skulle greie dette sammen.

Hvordan gr det? spurte Livia. Jeg ville smile, men det ble et grin.

Ikke g! stotret jeg.

Jeg blir, forsikret hun med lepper som fortsatt lignet lytnantshjerter. Slanke fingre s myke i mine, en amulett til beskyttelse. Tausheten ble s tung. Jeg lengtet etter stemmen hennes, klangen av den. En flokk mennesker sto fortsatt rundt skipet. Arina gestikulerte vilt der borte, snakket med en mann. Livia holdt sikkert kjeft fordi hun ikke orket snakke til sorgen. Jeg ville at hun skulle snakke, om hva som helst.

Er alle her fortsatt? pustet jeg frem.

Ja, vi venter p Hells fra helserdet. Ei ulykke i en eller annen hall har forhindret ham. Herre Gamle, Reikin, jeg babler. Beklager! Nok ei ulykke. Gailio hadde sagt at det nesten aldri forekom ulykker her. Det gjr ikke det. Jeg oppdaget en gyllen tre i Livias yne. En gave jeg kunne dvele i. Sekundet strakte p seg. Ga meg tid til flge med den. Jeg var glad for at hun bablet. Da kunne jeg puste. Verden ble vanlig, et sted med sol og himmel, blomster og trr. Jeg pekte ut akeleien som hadde samme farge som ynene hennes og beskrev poesi om irisens dybder. Hos henne og Arina var det helt omvendt.

Er dere i slekt? spurte jeg.

Ikke ved arv. Siden Arina giftet seg med Gailio tilhrer vi begge Voksterenslekta. Linjene flger mennene. Er det slik i Voksteren ogs?

Vi er ikke s opptatt av slekt. Jeg nsket at hun ville fortsette bable.

Hva vil du at jeg skal si? Det kunne jeg ikke si hyt. Jeg kunne umulig be om ord som fortalte at hun likte meg. ynene falt p flokken ved skipet. Jeg var opptatt av det, om hun likte meg. Mamma var dd. Jeg tenkte p kyss og myke lepper. Livet. Det stoppet ikke. Egentlig burde det stoppe.

Hvem er de? Hvorfor blir de bare stende der?

De tilhrer rdet.

Fortell meg om dem?

Hvis du orker hre? Jeg nikket. Hun beskrev og presenterte de mektigste menn i Konglomeratet og i verden for vrig ogs. Angrepet mot meg, og min familie, ble oppfattet som et angrep p alle. Derfor sto de der. Ordene bredte seg om meg som et teppe. Innholdet var bare ord. Hun stttet seg p armen mens hun snakket. Hud, grnt gress.

Rett ved Livias hand, vokste det en gul blomst. Jeg kjente ikke navnet. Ei marihne krp langs et blad og inntok et mltid bladlus. Livias lepper gled ut i et fort smil. Ei flue plasserte seg p bladet og satt helt stille. Marihna bredte ut vingene. Mari fly, fly, en barnesang. Mamma hadde sunget den. Jeg smilte til mamma i bobla. Flua plasserte seg p handa mi. Den kilte ikke. Jeg lot den sitte mens jeg lyttet.

Kista og kistepakta. Gailio hadde sagt at den kunne vre rsaken til det som skjedde, hadde skjedd. Jeg skulle nske jeg aldri hadde hrt om den. Livias stemme hadde snakket seg trr. Jeg skulle hjelpe meg kaste den kista. Vi kommuniserte med hender og yne. Livia Styrktett. Jeg smattet p navnet, lot det f full oppmerksomhet. Flua plasserte seg i hret hennes. Hun viftet den bort. Stemmen hennes var nydelig.

Broren hennes hadde ikke sans for stemmer. Kanskje han hadde drlig hrsel. Gailio hadde sagt at Konglomeratet hadde hatt alt fra begynnelsen, fra r null, da alt var delagt. Selv luftskip hadde de hatt selv om det ikke ble vanlig fr i vre dager. De syv ved kilden hadde ikke hatt noen forestilling om luftskip. Det var jeg het sikker p. Gailio hadde ment at det var helt naturlig. Tanker beskjeftiget seg ikke med det som var dagligdags, men med det uvanlige, det som skilte seg ut. Men Reinulf ville ha reagert hvis han hadde funnet luftskip i Dalene. Jeg var helt sikker p at han ikke hadde funnet noe annet enn en grderik natur. Det hadde tatt tretusen r bygge verden opp igjen. Folk hadde krystet vann av stein. Det var en uendelig mengde r. Folk hadde sttt skulder ved skulder i dd, forrtnelse, sppel og bygd landet. Men tretusen r.

Livia hadde begynt snakke igjen. Fluer summet. Den nydelige stemmen. N var vi i leverene. Frodige marker hadde muliggjort en kollektiv glemsel. Folk ville glemme. Fortida hadde trukket et legendeslr over seg. Konglomeratet hadde tatt ml av seg av bre verdenshukommelsen p sine skuldre. Det var derfor jeg ikke hadde visst noe, ingen hadde snakket om det.

Syvtusen r, det var mange r. Den frste pakt, fra tidenes urtid. I ren optimisme hadde menneskene villet endre jordkloden. De hadde trodd at det ville bli lett. Jorda hadde gjort motstand. Den var fornyd med tingenes tilstand. Der hadde problemene startet. Det var det Reinulf hadde forsttt ved Kilden. I det l hpet, for oppgava hadde vrt umulig. Et nederlag hadde frt til det neste og resultert i en stadig utviklende negativ spiral. Jorda vi levde p, gikk p, utviklet oss p, levde ikke som oss. Likevel var den levende. Vi mtte finne pulsen i den, spille p lag med den, rette opp alle feil vi hadde begtt p veien.

Veien hadde vrt lang. Avstanden herfra til urbegynnelsen var for stor for tanken. Jeg hadde forsttt langt mer enn det Gailio hadde fortalt. Ordene hans hadde spilt teater i meg, en skremmende erfaring. Biologilreren, den ste kvinna, hadde vrt opptatt av jorda som en levende organisme. Jeg skuttet meg. Kistepakta, den Gamle. Det var galskap. Aldri mer r null, Planen for hindre en gjentagelse av r null, var fornuftig. Loven som Planen ga opphav til likes. Det andre var et eventyr.

Sola begynte nedstigninga bak fjellene i vest, en rd himmel, blodig. Kveldslufta var varm. Huden min var fortsatt klam. En mann gikk inn i skipet. For sin sjelefreds skyld, burde han la det vre. Det er Hells Sundt, sa Livia. Han kom ut igjen. Skikkelsen ble til ftter som sto over meg. Stemmen var myk.

Hvordan gr det med deg? spurte han. Hva skal man svare p snt? I bobla mi hadde jeg det fint. Stemmen til Livia som snakket. Trenger du noe roe deg p? Jeg trengte dette dgnet strket av almanakken. Det sa jeg ikke. Er det lenge til Gailio kommer? ropte han ned mot skipet. Han skulle vre her snart. Mamma var dd. Ingen pille kunne fikse det. Verden ville aldri bli den samme igjen.

Verdensmlet kunne kokes ned til si nei til det onde og ja til det gode. Dokvin var en dust, en sosial brennesle. Grunntonen i universet var kjrlighet. Menneskelige handlinger skulle trenge inn i jordsubstansen, belive jorda s den kunne opprettholde sin fruktbarhet, en livskraftig organisme som ga livskraftige legemer til alle som bebodde den. Jeg ristet p hodet for klarne tanken. Selvsagt hadde vi feilet. En slik kjrlighet var ikke mulig. Dd og tortur. Jeg skulle nske jeg kunne vkne fra galskapen.

Arina pekte mot himmelen. En luftsykkel. Gailio. Arina lp ham i mte. Han hilste henne, men ynene hvilte p meg. Jeg skulle aldri ha blitt med ham hit. Hvis jeg hadde blitt hjemme, hadde mora mi blitt spart. Et lynende raseri skjt ut i bevisstheten. Jeg slapp Livias hand, reiste meg opp og lp mot ham. Anklager fosset ut av munnen. Jeg ville sl og knyttet nevene. Roen i ham tirret en tyr i meg. Han tok i mot slaget med skuldra, ga meg motstand og ledet det ut i lufta bak seg. Armene festet seg rundt meg. Jeg kjente p hjerteslagene mens jeg kjempet mot trene.

Anklagene var totalt grunnlse. Alt jeg ville var skrike mot en samlet verden til den hrte, virkelig hrte. Disse paktene, alt Gailio hadde snakket om, kistepakta, det var galskap. Jeg ville hjem til livet mitt i Liljedalen, et enkelt liv sammen med enkle mennesker. Derfra skulle jeg finne inn i livet.

Kom! Han trakk meg med bort p benken. Hunden min. Hvor var Toppen? Han mtte ha husket hunden min. Jeg beklager, Reikin. Toppen dde i kamp, en helt. Jeg ville ha ham. Ja! Stemmen var knapt hrbar. Jeg mente det. Selv i dden var han min. Jeg vet det. Den vesle skapningen l der blodig og ille tilredt. Jeg begravde ham i dine foreldres hage. Han var ikke kjent her. Jeg kunne ikke ta ham med meg hit. Ordene famlet seg frem til en form for forstand. Hagen hadde vrt Toppens univers. Vi andre hadde bare tilholdsrett der. Gailio hadde forsttt det like selvflgelig som han hadde forsttt Toppen.

Hvor? Ordet rant tynt og substanslst ut av munnen.

I blbrhjrnet. Jeg plasserte en rose over. Din far tilgir det formodentlig. Uten tvil! Myndighet over hunden var det ikke mye av, men det l tykk kjrlighet bak grumlende klager over nedgravde skatter, oppgravde lker og delagte rtter.

Leppene fikk presset frem en takk. Forrige gang hadde de gitt Toppen et sovemiddel. En sovende Toppen ville ha vrt en levende Toppen. Jeg fant et urrt kjttstykke i hagen. Toppen fikk aldri mat ute. Jeg regnet med det. Vi skal f det analysert. Toppen var finspist. Han gjentok ikke ubehagelige erfaringer. To folkeverger l drept i hagen med halsen kuttet over. Jeg grsset.

Vaktene, sa jeg. Han nikket. Det var absurd. Sekundene pakket meg inn i det ubegripelig absurde. I Gailios blikk registrerte jeg mhet.

Fr mer blir sagt vil jeg gjerne si at jeg er fryktelig lei meg, Reikin, s fryktelig lei meg. Jeg skulle ha tatt familien din med meg hit. Da ville ikke noe av dette ha skjedd.

Tull! Vi ville ha ligget knust under lampa hele gjengen.

Jeg skulle ha foretatt en sikkerhetssjekk av rommene.

Ingen ville ha funnet ei lampe lsnet fra sitt naturlige feste?

Jeg skulle ha plassert ut vakter.

Ingen vakter kunne ha holdt lampa oppe i fallet? Ikke anklag deg selv! Jeg opplevde det som en manisk handling da du og faren min ville sende meg hit.

Siden jeg er bde kisteverge og folkeverge, burde jeg trolig ha visst bedre. Det er en kisteverges ansvar forst virkningene av kista. En kistebrer kan sette i gang en kjede av reaksjoner. Du kunne ikke vite det. Dine foreldre kunne ikke vite det, men jeg burde ha visst bedre. Jeg ville ikke hre et ord mer om den kista, pakta eller noe annet idiotisk. Ingen mennesker kunne lese fremtida eller flge med p skjebnenes krumspring.

Har det ulogiske i hendelsesforlpet sltt deg? spurte jeg. I gr ble jeg utsatt for et mordforsk. De som ville myrde meg visste hvor jeg befant meg.

Jeg vet det, et paradoks jeg ikke har et fyllestgjrende svar p. Kun din far visste ditt nyaktige oppholdssted. Likevel fikk det fatale konsekvenser. Stillhet. Han tenkte seg om. Jeg hadde sluttet tenke. Det kan vre snakk om to gjenger, Reikin. Dem displayet av den dde var ment for og dem som utfrte ugjerninga. Jeg mente huske at pappa hadde vrt inne p det samme. Vi skal finne svar. Det lover jeg deg. Ingen konglomerat kommer til gi seg fr vi har funnet svar p dette. Min mor hadde lidd. Utholdt umenneskelige lidelser. Fatteren skulle ha fortalt dem alt de nsket vite. De ville uansett ikke ha blitt spart, Reikin. Din far forsto det. Slikt pakk sparer ingen selv om de sier at de skal gjre det. Jeg lette etter ditt RA, men jeg fant det ikke.

En knyttneve av energi slo inn i tankene. Jeg mtte tilbake til Liljedalen. Mitt ansvar l hos Zanne og Zu. Det er ikke mulig. Hadde det hatt noen hensikt skulle vi ha reist med det samme. Jeg beklager. Zanne og Zu er dde, ikke bare dem, men hele familien din.

Men du drepte dem som gjorde dette, ropte jeg.

Ja, men de var tydeligvis flere enn to. Vi vet ikke hva vi str overfor, men det skal vi finne ut. Jeg lover at vi skal finne svarene og taue de skyldige inn.

Hva skjedde med dem? Stemmen skingret for hyt i rene. Den lignet ikke p min.

Alekzandra og Gjetne Strmne med to barn ble drept i en trafikkulykke. Dere kalte henne Zanne ikke sant? Jeg nikket. En ulykke var ikke mord. Nei, men ulykken var arrangert. Jeg beklager! Uansett hvor gjerne de ville, kunne de ikke fortelle hvor du befant deg, for de visste det ikke. Hemmelighold kan sl begge veier.

Zusanna Gelntin med familie brant inne i hytta si. Dere kalte henne Zu. Brannen var eksplosjonsaktig og for vrig uforklarlig, en arrangert mordbrann. Vi forsker spore morderne. Ordene veltet seg i magen og kveilet inn i  manetsubstansen der inne. Jeg kunne ikke handtere dem. Livet var et pust. Skrolle skulle til Urleiven. Jeg s p klokka. Tida sto stille i de fryktelige hendelsene. Sekundene ble for tunge og totalt ubevegelige.

Er Skrolle hjemme fortsatt? La meg snakke med ham. Gailio beklaget! Han har ikke reist enn.

Nei, han har lagt ut p en annen reise. Dden ndde huset hans fr oss. Jeg sperret ynene opp. Hikstet. Det gjelder foreldrene hans ogs. Foreldrene. Ei hy og mrk mor som alltid hadde boller og hjemmelagde kaker. Jeg beklager, Reikin. Det er for grusomt, men jeg vet ikke annet gjre enn fortelle deg det. Jeg satt med pen munn. Det var ikke mulig lukke den. Pappaen. Samme hyde som henne. Rund og trinn med mne. De pleide servere saft og juice fra hagen. Han hadde hatt en fengende latter som skapte glede rundt seg. Dine vrige venner er i orden. Jeg hadde ingen andre venner. Bekjentskaper, men ikke venner. Jeg beklager, Reikin! Vi har satt husene deres under bevoktning. Dersom ingenting skjer de nrmeste dagene, avslutter vi.

Gailio lot meg hvile mot den klippesterke brystkassa. Ei tre trillet nedover det markerte kinnet. Jeg fulgte den med ynene. Tida strakte seg ut i lengderetninga. Det bruste over i meg av ukjente elver. S var det tomt.

Det ld et nytt skrik. Jeg tlte ikke flere skrik. Gailio ba meg bli vrende. Jeg oppfattet lavmlt mumling. Stemmen hans hadde en hul lav klang i det han returnerte. Det er din far, et slag. Han er dd. Jeg reagerte ikke med en gang. S lftet jeg blikket og s rett p ham.

Jeg vil hjem.

La oss dra hjem!

Vi dro til Gailio og Arina. Det var hjem godt nok som noe.

 

Jeg vknet i Gailios hus med et hode som en substansls snegle. Grten jeg hadde svelget, mtte ha druknet alle organer. Jeg fikk ikke tak i nervesystemet. ynene kjentes trrere enn en rken. Lemmene lystret ikke. Tankene var krystallklare. Kanskje hadde det vrt slik med fatteren ogs? Svaret var skjult av dden. Vi hadde tatt farvel. Jeg med trene utenp der de skulle vre. N druknet de meg p innsida. Jeg nsket dden velkommen. Den ultimate hvile sammen med dem.

Ansikt etter ansikt, ansikter jeg elsket, passerte revy. ynene til Skrolle glitret. Det var for mange stier vi ikke hadde trkket, som vi skulle ha gtt p, sammen. Zanne og Zu, fulle av ertelyst. Reservemammaer, grunnsubstansen i min eksistens. To svogere. Never og nieser. Barn i livets begynnelse. Lubne armer. Klissete fingre. Ikke mer Okke! Den minste av dem, lille Tyre, stabbet mot meg p usikre bein, ettringen dryppende av lykke over ha overvunnet tyngdekraften. Armene mine ville holde ham fast, men han gled unna, lo og stabbet videre gjennom meg og over meg. Det fantes ingen hud gripe i, ingen substans. Trer rant inne i cellene. Pinen var uutholdelig. Blod og trer hrte ikke sammen.

Mammas hand tynget meg ned. Hun forlangte at jeg skulle legge bort sorgen. Det var en umulighet, typisk henne. Enhver utfordring handlet om bestemme seg, ville og gjennomfre, uten sutring. Bak ryggen hennes s jeg dem alle. Trene mine sved dem i dden. Da kom grten, den som hadde satt seg fast.

Hun psto at mitt liv var nkkelen til deres eksistens. Trer fosset frem av yehuler og munn. De kunne trekke pust med meg. Inn og ut. Det rant trer av hjertet mitt s jeg trodde det skulle g i stykker. Mine sanser, mine yne, mine rer, min nese, min hud.

Pappas ansikt. ynene hans. Dem jeg hadde arvet av ham. De slapp meg ikke. Jeg mtte ikke tro at han ikke hadde sett meg. Kroppen hans hadde riktignok blitt revet bort. Det var uten betydning. Vi var alle forente i felles minner. De i dden. Jeg i livet. En kjrlighet som aldri kunne d. I den var vi ett, de og jeg.

Skrolle, min venn, den eneste. De karamellfargede ynene. Lange mrke vipper. Ingen streif av latter skulle lenger spinne i krokene. Han skulle aldri komme til Urleiven. Jeg utholdt det ikke. Han hadde gledet seg snn, et annet kontinent. Han skulle ha kommet hit ogs. Jeg skulle ha vist han alt dette. Luftsykkelen.

Jeg tmte meg for grt. Den substanslse sneglen i hodet krp fortsatt rundt, men inni meg kjentes det fritt for trer. Knusktrt. Jeg skulle ha ddd, ikke de. Det hadde aldri handlet om dem, men om meg.

Skyldflelsen gnagde ls p nervesystemet. Det var jeg som hadde vrt s dum at jeg hadde lpt til det vannet. Mammas yne tillot meg ikke fle skyld. Hun strammet knyttneven nederst i min korsrygg s ilden brant i hoftene. En impuls slo inn under fotslene, et nikk av pulserende vilje. Hun hadde bestemt at jeg skulle reise meg opp, st sttt og mte livet.

Inn mellom skulderbladene flt det av energi. Ild skjt opp fra fot til isse. Hun hadde oppdratt en mann, ingen pingle. Sneglen i hodet krp i hus. Tid til srge fantes ikke. Noen hadde myrdet dem. Det var tid for innkreve gjeld. Rettferdighet. De skyldige skulle stilles til ansvar. Deretter kunne liv og dd spille sjakk. Skrolle og sjakk. De kunne spille hva som helst.

Ildsylen pulserte gjennom hver avkrok av kroppen. Kulde og varme mttes og ble til drivende energi. Det var som ha feber. Uvitende unggutt - jeg? H! Viljen skulle vite og trampe i muskelmasse. F den p rett kjl.

Hendene skalv rundt tekstiler og knapper. Jeg mtte overbevise Gailio. Ei hildring landet p yeeplet, en tallerken med kunstferdig dandert mat. Jeg brakk meg. ynene kikket mot dra til dass. Ikke tale om at jeg skulle spy. Jeg presset kvalmen tilbake. Ikke noe spytting! Jeg mtte opp, kle meg, ha i meg mat og st oppreist. Magen kunne vrenge seg s mye den ville. Jeg var en mann. Pkledd og klar.

Jeg skulle spise. Gailio mtte tro at jeg kunne. Fttene sparket i gulvet. Med vilje unngikk jeg se inn i speilet. Den magre unggutten der inne kunne knapt overbevise noen. Skulle jeg ha en sjanse med Gailio, mtte jeg se meg selv som en lve.

 

Jeg forsynte meg med brd og egg. Jinjin og Vergin var ikke tilstede. Jeg tvang tennene til tygge. De yngste Tinkmanns la beslag p mltidet. Jeg fant en plass i deres skygge. Kalo strakte armene mot meg. Jeg unngikk Gailio og Arinas bekymrede blikk. Kalo hadde yne dype som tjern. Ikke mulig ignorere snt.

Bak dem s jeg Tyre, ettringen som hadde ddd p galskapens dag, den grusomme dagen, G-dagen. Jeg fanget inn den varme kroppen. Jaila kom ogs. Det var plass til s mange det mtte vre. Pust og liv. Bak henne s jeg Lilje, jenta som aldri skulle bli mer enn to r. Jeg overhrte Arinas protester og tygget meg gjennom alt matslet. Kalo gned eggeplomme inn i huden min. Latter boblet rundt dem. Min l som en skjelvende tone innerst i knokler og bein. Klangen var lokkende og lirkende. Latter tumlet ut p tommelomske ftter. Klemmer og kyss. Nrhet og omsorg. Jeg tygde og holdt rundt. Svpte og ble svpt. Fikk varme s jeg kunne tine kulden. Det var nok.

Gailio og jeg trakk oss tilbake. Det var tid for vise krefter. Tannflatene sttte mot hverandre s det gnisset og knakk i kjeven. Med ren vilje fikk jeg dem fra hverandre.   

Jeg vil hevne familien min.  Han forsto det. Morderne skal f betale. Han var enig. Du skal ikke hindre meg.

Absolutt ikke.

Jeg er ikke for ung.

Langt i fra. Knoklene fltes tyngre enn tusen r.

Jeg m dra med en gang. Gailio sukket.

Det kan du ikke. Hvordan kunne planeten fortsatt surre og g?

Jeg vil. En umoralsk planet. Tida eide ikke moral.

Din vilje er din egen. Konglomeratet er her for hjelpe deg. Vi skal nagle dette ondskapens ormeyngel til rettferdighetens dom. Det er et lfte.

Jeg vil ikke st p utsida av en langdryg prosess. Det er mine folk, min slekt, min skjebne og min hevn. Jeg klamret meg til den skjre viljen, den som pulserte i blodet, ville og krevde. Det fantes ikke rom for kompromisser. Vanvittige planer raste gjennom hodet. Jeg mtte til Kildedalen. Ordne opp i min konomiske situasjon. Jeg trengte byttere.

Reikin, du har en egen konto beregnet for kistebrere her i Konglomeratet. Du ble innlosjert p hotellet, men du eier et hus i Klosterdalen, et godt vedlikeholdt og innflyttingsklart hus. Vre tilgjengelige ressurser skal st til din disposisjon for hanke inn ugjerningsmenneskene. Du sker hevn, Reikin. En operasjon br igangsettes umiddelbart. Jeg nikket. Men du er for ung og utrent. Vil du vre med, m du trene frst. Det gikk ikke.  Skulle jeg unng bli spr, mtte vi dra n. Det kan vi, men da m du bli tilbake. Jeg ristet p hodet. Ikke tale om. Konglomeratet kan srge for klarere deg for felt dersom du gr inn for et opplringsprogram vi kan godkjenne. Det innebrer at du ptar deg ansvaret for kista og erklrer deg for borger av Konglomeratet.

Ordene landet i energifeltet og slo meg ut like effektivt som et lynnedslag. Det ble taust. Kista hadde jeg planlagt kaste ned p havets dyp. Jeg ville aldri se den igjen.

Hvor lang tid vil det ta? stammet jeg mens jeg strevde for stable min mentale lve p beina.

Til du er klar. Rdet og jeg tar en endelig beslutning om nr. Blodet tordnet ikke lenger. Jeg trengte at det tordnet. Pulserte! Brant! Jeg mtte opprettholde den skjre viljen. Hvis ikke ville jeg falle. Jeg kunne ikke falle. Frst nr du kan st oppreist i viljen uten torden, er du moden. Jeg bakset med temperamentet. Han kunne umulig forst meg. Jeg forstr deg bare s alt for godt. Derfor tilbyr vi deg trening og alle vre ressurser. De er flere enn du forstr. Vi m legge en plan for videre fremdrift, en plan som stopper de ansvarlige. S sant dette ikke utvikler seg til en sammenhengende orgie av drap, kan vi vente p deg. Jeg glante i taket. Ei flue summet hensiktslst rundt der oppe. Jeg skulle ha vrt ei flue. Fluer kjente ikke rettferdighet.

Vet vi hvem som, som, hvem som.....? Jeg greide ikke si mer. Munnen skalv snn.

Du mener identiteten til dem som torturerte din mor og var rsaken til at hun dde. Jeg nikket, glad for at han satte ord p det. Kroppen skalv. Vi aner ikke. Straks vi vet det, skal du f vite det.

Dere holder det ikke, jeg mener.... Trer samlet seg i yehula. Jeg skulle aldri ha tatt det opp.

Du skal f all informasjon i saka. Det lover jeg deg, Reikin. Han s bort. Jeg var sikker p at det var for at jeg skulle f mulighet til komme meg. Vi melder deg dd. Kringkaster det i alle verdenshjrner. Lampa drepte deg. Bde du, din far og din mor dde her. De som har nsket deg dd, vil stoppe letinga. Nr de er totalt uforberedte, reiser vi ut og tar dem. Hjernen min forsto at det var en god plan. Hjertet mitt holdt p g fra vettet.

Dere venter p meg, stotret jeg gjennom den indre stormen.

Vi venter p deg, legger planer sammen, reiser ut og fr rettferdighet. Er det en plan du kan g for?

Jeg rakte frem handa og beseglet avtalen.

Det var et ml, noe leve for.

Jeg skulle klare dette,

om det s skulle ta livet av meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan skes opp og kjpes i bokbasen, p e-bok.no, Tanum,  Norli, Haugen bok og p min hjemmeside, libermundi.no. 

 

 

 

 

 

 

 

Det var jeg som malte, hjelpelst klnete, men det var meg.

Det var jeg som skrev, for jeg mtte skrive for ham.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #krim, #fremtidskrim, #fantasy, #epub, #e-bok, #bokbasen, #libermundi, #spenning, #spenningsromaner, #lydbok, #reikinjernstein, #livia, #konglomeratet, #klosterdalen, #kildedalen, #reinulf, #voksteren, #gailiotinkmann, #gailio, #kistebrer, #kisteverge, #kistevokter, #jakto, #kampin, #solaiko, #skjoltivernekamp, #liljedalen, #sorg, #sorgarbeid, #selvmord, #mord, #tortur, #luftskip, #luftsykkel, #rdet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kistepakta, Kapittel 6

Created with GIMP

 

 

 

 

 

 

Jorda bestr av jord, luft, ild og vann.

Mennesket bestr av jord, luft, ild og vann.

 

 

 

Egentlig kan man se p mennesker

som omvandrende vannsyler,

omvandrende jordsyler,

omvandrende luftsyler,

eller omvandrende varmovner.

 

 

 

 

Det er oss.

 

 

 

Kroppen bestr av mellom 50 - 70 prosent vann.

Et spedbarn bestr av 80 prosent vann.

Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

 

 

 

Jorda er vrt hjem.

 

 

 

Vi har vokst ut av den, tilhrer den, lever av den.

Ei jord vi skal ta vare p, holde levende, frisk og sunn.

 

 

 

 

Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Boka mi.

 

Reikin er sendt til Konglomeratet,

den ttende verdensdel,

slik at han kan vre trygg etter et mordforsk.

 

 

Han blir forskt myrdet i Konglomeratet ogs

til tross for at han har blitt fortalt

at han ingen steder vil han vre tryggere. 

 

 

 

Det er blitt sltt fast at han er kistebrer.

Han har ftt hre Konglomeratets historie,

ei historie der legendene holdes for virkelighet.

 

 

 

Han gjr seg kjent med Klosterdalen,

Konglomeratets hovedstad.

 

 

Konglomeratet bestr kun av deland

og to daler sammenbundet av ei hule,

 Klosterdalen og Kildedalen.

 

 

 

 

 

Dette bringer oss over til:

 

 

 

Kapittel 6

 

 

Ekspeditren rakte den rdhrede fyren pakka. Det sprutet fortsatt latter fra det brusende skjegget. Jeg stirret fascinert p ham og greide ikke la vre smile.

Hva er det som er s morsomt, ville ekspeditren vite.

Tja, sa den rdhrede. Reikin her, lurer p om du ville ha tatt pant i Gailio dersom han ikke hadde hatt byttere.

Jas! Det sprs vel hvilken del jeg ville ha blitt tilbudt. Stemmen var gravalvorlig. S gliste han. Begge gapskrattet og den rdhrede slo ham p skuldra. Fyren knakk nesten sammen. Jeg s bekymret p ham. Han blunket til meg. Den rdhredes grnne yne s rett p meg.

Gr det bra med deg. Han saumfr ansiktet mitt. Jeg nikket. Fint! Gr det bra her, Karatio? Han kikket bort p smykkefyren.

Absolutt, Marzant. Slapp av! Det var det ja. Marzant til fornavn og noe med krig til etternavn.

Bra! sa Marzant og nikket. Jeg gjentok navnet p innsida av hodet for huske det. De grnne ynene traff meg p nytt. Kos deg videre. Kjempen hastet av sted med bredbeint ganglag. Fatteren ville aldri tilgi meg om jeg brukte byttere p dyre smykker. Karatio hilste med handa, og trakk seg tilbake til skyggene, i det jeg beveget meg videre mot andre boder.

Jeg begynte f nok av salgssteder. Sansene mine var rettet mot gult hr og ei nydelig kvinneskikkelse. Jeg s henne ingen steder. Planen Loven og Kistepakta. Verdens forsikring mot et nytt r null. Jeg nektet la tankene beskjeftige seg med det et sekund mer.

Jeg kikket etter en benk der jeg kunne sl meg ned. Hvile. Det var umulig f fred. Gailios stemme messet stadig p innsida av hodet. I flge ham var ikke ntida mulig forst uten en grundig kjennskap til fortida. Problemet var at han snakket om en mer enn syv tusen r gammel fortid.

  Folk den gang hadde trodd p Guder, ndelige vesener som ingen kunne se. Fortsatt fantes det mennesker i vr verden som trodde p slike, som munkene, rsaken til at jeg hadde kjent til klostre. Ingen hadde sett den Gamle. Den Gamle var en legende. I flge Gailio, var problemet at bde, Loven, Planen og Kistepakta bygde p en hendelse om ikke hadde foregtt p et  verdslig plan. Ingen hadde  sett den Gamle. Han var en ndsskikkelse. Problemet mitt var at jeg hadde sett ham sitte der sammen med de syv. Det skremte vannet av meg.

Jeg kikket bort mot et velstelt parkanlegg i enden av Murpromenaden. Den s perfekt ut for mitt behov. Jeg hastet dit. Benken sto perfekt plassert i skyggene, et godt utgangspunkt for holde ye med folk, jenter, ei jente. Jeg kikket rundt meg. Ingen Livia. Nei, vel! Da fikk det bli hvil. Jeg lukket ynene.

Hvem hadde lsnet festet i taklampa p hotellet? Det var ingen konstruktiv tanke. Jeg hadde ikke mulighet til finne ut av det. Eksperter jobbet med oppgava. Jeg svelget. Tenk p noe annet! Gailio hadde gitt meg alt for mye gruble over. Livia, hun mtte da vre her et sted. Kanskje jeg skulle g tilbake til hotellet i hp om at hun ville dukke opp. Idiot! Jeg orket ikke bevege meg og ble sittende i apatisk overgivelse.

Muren endte i en husrekke bygd inn i fjellet. Jeg var fascinert av byggestilen. Mutteren ville elske det. Jeg s frem til at vi skulle dra hit en gang, hele familien min. Folk, i den gamle tida fr vr, mtte ha vrt gale. Ulike grupperinger hadde trodd p forskjellige guder. De hadde kriget mot hverandre, drept hverandre i gudens navn. Jeg fattet ikke at det kunne vre sant. Til alt overml hadde de, i flge Gailio, hatt den eksakt samme genetiske utrustning som oss.

En skikkelse gled ned ved siden av meg. Et deja Vu. Jeg pnet ynene og forventet halvveis at det var Livia. Det var en gutt med mrkt skulderlangt hr.

Hei. Han rakte frem handa. ynene var dypt grnne med et streif av latter i dypet. Jeg heter Kobin og ser etter en Reikin Jernstein. Det skulle ikke vre deg? Jeg nikket. Han smilte. Livia har visst gjort en avtale om omvisning i Klosterdalen. Han kom for avlyse. Skuffelsen var som et fysisk slag mot opprmtheten. Hun vil gjerne treffe deg.

Hvor kan jeg finne henne? Det kjentes vanskelig puste.

Hun melker kuer. Jeg gjentok ordene ett for ett. Ja, kuer, store bedagelige drvtyggere nr de ikke renner av sted som skjenende piler. Ikke morsomt. Gutter i Liljedalen menget seg ikke med kuer. Vi har syv grder som gjr oss selvforsynte. Skoleelever bistr i driften som et ledd i opplringa. Ferietid gjr ikke ndvendigvis unntak. Blir du med? Han skakket p hodet. Eller har du andre planer?

Definitivt ikke. Jeg reiste meg. Vi krysset Murpromenaden og svingte inn i Srhallenveien. I flge mine nedtegnelser var det syv tverrgater til Murpromenaden alle med navn etter hver sin verdensdel. Livia fortalte at du kommer fra Voksteren, sa han. Jeg nikket, et uinteressant tema. Jeg ville vite hvorfor hun hadde sendt ham for plukke opp meg. Melkinga tok vel lenger tid enn hun hadde tenkt.

Melket du ogs kuer? Tanken stakk!

Nei! Han var kanskje en venn? Ja, det og. Et nytt blunk. Jeg svelget. Hun fryktet vel at andre ste jenter i Klosterdalen ville stikke av med deg. Hun hadde snakket til ham, om meg. S hvem var denne mannsklatten? En tiltrekkende fyr. Jeg, jo da, jeg er broren hennes. Det var uventet. Jeg ville ha tippet p at de var jevngamle. Tvillingbroren. Han lo. Jeg var nysgjerrig p deg. Hun skyldte meg en tjeneste slik som hun har krakset som ei krke siden i gr.

Han mtte vre dv. Den stemmen. En bror. Skrolle skulle ha droppet ferien i Urleiven og kommet direkte hit, eller kanskje ikke. Tenk om han ogs falt for henne, for Livia. Han kunne jo bli i Urleiven noen uker.

Jeg fant ikke p mer si. Vi passerte Srhallenhotell. Livia hadde snakket om syv hoteller.

Hoteller og veier er oppkalt etter de syv verdensdeler, sa jeg. Hvorfor?

Spr du meg m forfedrene ha lengtet hjem som laks etter gyteplasser.

Hva mener du? Det var nesten ikke folk se lenger. Butikker og handelsboder hadde sluttet.

Folk, som kom hit til Konglomeratet en gang i urtida, kom jo fra en verdensdel. De lengtet vel tilbake dit. Gailio hadde snakket om det som om det var i gr. S var i hvert fall ikke alle like gale.

Byhusene endte i et villastrk med eneboliger som l stadig mer spredt. Grnne marker strakte seg ut. Vi er egentlig fortsatt ikke helt bofaste forstr du. Jeg, og andre konglomeratere, tilhrer bde den verden vre aner kom fra og den vi er fdt inn i. Nr vi avslutter frsteskolen, videreutdanner vi oss i vr verdensdel nummer to. En ubehagelig pminnelse. Innen sommeren mtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjre med fremtida.

Jeg talte syv fjelltopper som omsluttet dalen p alle kanter. Dalsider slynget seg nedover mellom fjellene fra venstre mot hyre.

Kommer man ut av byen dersom man flger dalsidene?

Nei, det strekker seg lange landtunger nedover. Alle ender i fjellvegger lengst nede. Du kan selvflgelig g over fjellet.

Til delandet, sa jeg. Skrittene vre var en jevn lyd i rene.

Ja, nettopp.

Da kom jeg p det. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter som skulle srge for at jeg var trygg. Jeg hadde ikke sett en eneste vakt.

Hun nevnte ingen tvillingbror? En paranoid engstelse krp under huden. Gailio hadde tilbudt meg en personlig vakt, men jeg hadde avsltt. Livia. Jeg rdmet. En vakt hadde ikke passet inn i planene mine, drmmen om henne. N nsket jeg at jeg hadde takket ja.   

Det er ikke det frste jeg forteller ei jente jeg ikke kjenner. Jeg kikket rundt meg. Det var virkelig ingen her. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter overalt i byen s jeg skulle vre trygg, diskrete profesjonelle vakter.

Dere er ikke spesielt like, sa jeg og svelget. Noen mtte ha sett meg. Jeg hadde ikke skjult at jeg gikk.

Nei, hun ligner visst p mora vr. Gutten hadde muskler til plassere jakka p. Hele dette henteopplegget virket rart. Jeg la an en ubesvret modus. Mordforsk.

Visst? Gailio hadde sagt at det ikke var sikkert jeg ville oppdage vaktene, men de ville vre der.

Vi kjente aldri mamma. Hun forlot oss da vi var sm.

S trist! Utbruddet datt ut fr jeg fikk tenkt meg om. Et savn etter mutteren strk som et vindpust forbi. Jeg vendte p hodet. Ingen der, ikke et eneste glimt av en diskret vakt.

Vi har aldri vrt vant til noe annet. Nr vi var helt sm, bodde vi i Rosengard noen r. Voksterens hovedstad. Gutter med paranoide fikseringer var helt sikkert ingen jentes drm.

Jeg skubbet engstelsen bort mens jeg bestrebet meg p holde en form for samtale i gang. Kuer. Gutter ble vanligvis ikke forskt myrdet. Jeg klamret meg til en brkjekk tone. Innsida skalv som en manet.

Gailio hadde snakket om sannhet, og om den menneskelige evne til fatte den. I flge ham avhang det av medfdte evner, muligheten til gjre erfaringer og evnen til fortolke informasjon. Inn i dette virket menneskelige lidenskaper og behov. Jeg klarte ikke finne p noe mer snakke med broren hennes om. Han fant visst ikke p mer si han heller. Alt vi hrte var lyden av skrittene vre.

Jeg forsvant inn i tankene mine mens jeg kikket meg om etter vakter. I flge Gailio pgikk det en stadig kamp mellom frihet og makt, kjrlighet og likegyldighet, nytelse og mtehold, grdighet og reelle behov i menneskers indre og ytre rom. Denne kampen mtte fres til seier p alle arenaer. Frst da ville vi som menneskehet ha oppfylt den frste pakt. Konglomeratets oppgave var skape de rom som skulle gjre det mulig. Jeg kikket skrtt opp p Livias bror. Han s rett fremfor seg. Gikk. Jeg prvde virkelig finne p noe klokt si.

Ikke et menneske se. Kistepakta skulle vre en hjelp, s mlet ble mulig. Jeg hadde virkelig ingenting bidra med i en slik sammenheng. Hva tenkte han om meg denne broren? Det bekymret meg. I flge Gailio hadde pakta mtt motstand like fra urbegynnelsen. Den siste kampen hadde funnet sted for femhundrer siden. Femhundre r. Det var veldig mange r.

Jeg lurte p om denne broren hadde hrt om den. Konglomeratet behandlet det som en stadig trussel. En femhundrer gammel trussel som hadde som ml ramme meg p grunn av noen forbaskede kister. Jeg hadde blitt forskt myrdet, en sannhet jeg ikke kunne komme bort fra.

Livias bror s avslappet ut som om han ikke eide en bekymring i verden. Jeg vget ikke sprre. Han kunne tro jeg var gal. Det ville ikke vre lurt. Jeg ville ikke at broren skulle se p meg som en taus idiot heller.

Vi beveget oss gjennom et skogholt. Jeg s verken kuer eller Livia. I flge Gailio kunne en konglomerater aldri tillate seg slippe verdensperspektivet av syne. De var en konglomeraters misjon. Noen mennesker ville utstrekke sin vilje over andre, hadde det som et ml. Andre ville gjre gode handlinger. De fleste mennesker ville presentere seg selv som gode, se p seg selv som gode. I mellomrommet fantes det alle mulige folk. En bestemt gruppering nsket, i flge Gailio, et makthierarki med den mlsetting velte kistepakta, forkludre planen og erstatte vr verdensbok, Liber Mundi med sin egen, Liber Rectoris, maktens bok. De ville stjele seieren de syv, og den Gamle, hadde planlagt ved Kilden, vr nye mulighet for suksess.

Akkurat n hadde jeg en jevnaldrende gutt her som jeg kunne snakke med om dette, som trolig ville se det med mine yne. Jeg, min tosk, klarte ikke komme opp med et eneste sprsml. Konglomeratets organisasjon bestrebet seg p skape en steingrunn for nedbrytende samfunnskrefter p alle arenaer. Aldri mer r null. Jeg sukket. Fyren kikket bort p meg.

Vi er snart fremme, sa han. Jeg hadde ikke sett ei eneste ku. Gailio s p alt det han hadde fortalt meg som sant. bli med p det var ikke problemet. Jeg trengte fornuftige motargumenter s jeg ikke skulle miste vettet. Broren, Kobin. Jeg ville absolutt ikke oppfattes som en dust i hans yne. Verdensmlet var ,i flge Gailio, enkelt og hadde aldri endret seg. Jorda skulle fylles med kjrlighet til den ndet av det, ei flytende elv av kjrlighet.

En utopi selvsagt. Det var alt for mye egoisme omkring. Dokvin var en egoistisk slamp, som holdt andre under sin vilje. Gailo s p det som det onde. I den gamle verden hadde mange sett p det onde som en personifisert djevel. Hvor gale gikk det an bli.

Da s jeg kuer. P en benk utenfor enga satt Livia. Blaffet av frykt strk av grde  som om det aldri hadde vrt der.

Hei! Hun kom oss i mte og ga meg spontant en klem. Jeg rdmet og hpet ffengt at ingen av dem merket det. Hun vendte seg mot broren og takket.

Bare hyggelig, sster. Han lftet handa i en taus hilsen allerede i ferd med forlate oss. Jeg var ikke lei for det.

En hy og tydelig stemme brt stillheten. Jeg snudde meg etter lydkilden. Foruten oss og kuene, var det tomt. Meldinga var adressert til meg. En udefinerbar frykt landet i magen.

Jeg skulle innfinne meg p luftskipenga yeblikkelig. Hvem som helst, ville vise meg veien. Stemmen gjentok beskjeden fire ganger. Kobin hadde returnert og stilt seg ved siden av sstera. En pinefull stillhet fulgte. Jeg registrerte ikke en gang et vindpust. Tvillingenes blikk opplevdes som et fysisk trykk mot huden. Ikke ei ku rautet.

Vi m skynde oss, sa Livia. Hadde jeg bare visst hvor luftskipenga var.

Vi m ta indre vei, sa Kobin. Det var alt for varmt i sola.

Vger vi det? sa Livia. Et merkelig stedsnavn, luftskipenga.

F meg dit! sa jeg og orket ikke tanken p vre avhengig av andre. Alt var merkelig p denne plassen. Kjrlighet du. Noen hadde forskt myrde meg. Dden. Jeg grsset.

Ingen blir kalt opp uten grunn, sa Kobin. Det var det jeg fryktet. En intens flelse av ensomhet grep meg. Jeg husket lille Reikin, den gang mamma var blitt borte for meg i butikken.

Gailio er verten hans, sa Livia. Jeg hadde trodd at mamma var borte for alltid.

Kom, sa Kobin. Jeg tar ansvaret. Vi er for langt unna luftskipenga som det er. De mtte se f meg til den enga. Jeg var sulten! Egentlig ville jeg hjem. Hjem var trygghet. Sansene fungerte p hygir. Gailios elv av kjrlighet. Fint skulle det hres ut.

Vi hastet over ei mark med en intens grnnfarge. Et lite brunbeiset hus lignet et lagerrom. Jeg kjente ikke stemmen som hadde snakket. Kobin pnet ei lav dr. Vi gikk inn. Ingen vinduer slapp inn lys. Det hadde hjulpet hvis jeg hadde kjent stemmen. Kobin fant lyskilden. Det kunne ha vrt en av de seks vaktene som jeg ikke hadde sett snurten av. Livia pnet ei dr. Fyren i buksestativet kunne ha vrt en av dem.

Jeg skulle ha insistert p f mte vaktene. Hilse p dem. Fyren fra buksestativet hadde vrt oppslukt av bukser. Stemmen hadde sagt med en gang. Ei trapp endte i en lang rett korridor. Det var dr etter dr. Med en gang hrtes ikke bra ut. Kobin stoppet ved en av drene, ei grnn dr. Han fant et nkkelkort. Den ledet ut til ei bred gate under jorda med fire transportbnd, to i hver retning. Jeg s ingen andre enn oss der. Kjrlighet avhang av frihet. Den kunne aldri presses p folk. Det var et problem. Ingen kunne be om den. Den mtte gis, skjenkes som en gave.

Vi steg opp p bndet til venstre. Kobin satte inn kortet og trykket p en knapp. Hurtig ble vi spolt framover. Bndet stanset. Vi gikk av. Jeg enset knapt at jeg burde ha blitt overveldet. Kobin pnet dra. Vi kom ut til en trapp. Jeg hadde gtt langs Murpromenaden og sett idylliske sitteplasser ved koselige utebord med blomstrende klatrere. Vi gikk opp trappa. Jeg hadde drmt om spise med Livia ved et av de bordene. P toppen var det tre drer, alle rde. Vi tok den midterste og endte i en forgrd mellom to murer. Derfra tok vi til venstre langs en hellelagt vei.

Da jeg kom hit, hadde jeg gtt langs en slik vei. Jeg kjente meg ikke igjen. Benker, trr, busker og blomster sto i sm ovale felt. Et ideelt sted for hvile, kysse. Gule ranunkler. Det var ingen her. Livias arm presset lett mot min.

Ei jord gjennomtrengt av kjrlighet. Det var en utopi. I en slik verden ville ikke Dokvin ha mulighet for herje fritt. Gailio hadde sagt at jeg tok feil. I en slik verden ville han ikke ha nsket herje med noen. Det var hele poenget.

Vi trkket inn i en pning i muren, en bueformet portal. P den andre sida var enga der jeg hadde ankommet for en dag siden. Der var det ingen sykkel, kun et luftskip med en klynge mennesker rundt, et tvillingpar og jeg. Noen skulle ha stoppet Dokvin. Han skulle ikke ha ftt lov til blle med oss, verken for vr del eller sin egen.

Jeg gjenkjente Arina. Livias arm holdt stadig i min. Hun luktet deilig som en blomstereng. Fttene mine fikk en akutt ulyst mot bevege seg. De stoppet opp. Min niese Lilje var to r. Hun var sta. Beina mine sto bom stille. Flget mitt gjorde det samme. Tausheten kjentes tykk og intens.

Arina kom. Nlende. Ansiktet var bare yne. Huden var hvit. Det grnne i ynene lignet skogen. Det gode og det onde. I flge Gailio var det enkelt. Det gode var utfre uselviske kjrlighetshandlinger, til det beste, for fellesskapet, mennesker og jord uten brodd eller baktanke.

Arina stoppet et stykke fra oss. Kobin gikk henne i mte. Lavmlt utvekslet de ord jeg ikke greide oppfatte. Armen til Livia l fortsatt i min. En klump formet seg i magen, en hypersensitiv dirrende uro. Kobin s mot oss, klemte Arina og gikk mot luftskipet. Ei flytende elv av kjrlighet du. Jeg nsket meg til ei slik elv.

Kom, Reikin! Det var Livias stemme, dirrende myk. La oss se hva de vil deg! Blfargen til akeleien mtte blikket mitt. Hennes yne. Jeg ville nyte fargen, men jeg ville ikke se bekymringa i dem. Det duftet blomster og eng, som henne, Livia, Hun nikket i retning Arina mens hun trakk lett i armen min, ei duftende, dampende, skjnn kvinne. For glede henne, transporterte jeg meg dit hun ville. Det var to armlengders avstand mellom oss og Arina, Gailios kone. Jeg stoppet. Livias yne. Det grnne i dypet av bltt danset med det nesten sorte i mine.

Livia vinket meg videre. Jeg adld og fant Arinas blikk. ynene vre lekte ikke. Jeg skte det lille bl glimtet jeg visste fantes dypt i det grnne. Hennes vek frst. Hun pekte mot en benk til venstre for oss, en benk p ei eng av markblomster. Mutteren elsket markblomster. Lytnantshjerter sto i blomst. Rdfargen p hjertene var som Livias lepper. Livia gikk med sakte skritt mot broren.

Jeg festet blikket p akeleien. Den som var like dypbl som Livias yne, en praktakeleie. Jeg likte akeleien. Formen var estetisk og morsom. Jeg likte meg i hagen hjemme hos foreldrene mine, men sa det ikke til noen, ikke engang til Skrolle. Jeg beit meg i leppa i det vi satte oss. En gang skulle jeg ha en egen hage.

Jeg har triste nyheter, sa Arina.  Det visste jeg. Jeg forteller ikke dette med lett hjerte. Hjertet mitt var tyngre enn bly. Det er din mor. Hun er dd!

Ordene sank inn. Frst ble jeg stiv. Gyselig kald luft sildret i nakkeregionen og forplantet seg til skulderbladene der den ble enda kaldere. Et tynt pip formet seg i dypet av magen og kom ut som et skrik. Ikke mamma. Hun mtte ha sagt feil. Mamma kunne ikke d. Knoklene ble iskalde, men jeg kunne ikke stoppe skrike. De grnne ynene foran meg skapte en tre verden kunne st stille i. Den rant ikke, bare skalv i yegropen til den var alt jeg s. En tre som stanset tida. I den var det lyd. Den kom fra meg, men jeg kunne ikke kontrollere den.

Ftter lp. Ei arm grep skuldrene mine og snudde meg rundt. Livias stemme ropte navnet mitt. En gang, to ganger. Etterdnningene av lyden dirret i rene. Hun dro hodet mot brystet sitt. Jeg merket ikke at det var bryster. De var gode hvile mot. Duften av eng, duften av henne, en lek i neseborene. Livia. Hun grt. Mange trer. De gledet meg. ynene mine var trre, men de nsket grte. Handa beveget seg mot henne og ville trke bort trene som dannet striper nedover de myke kinnene. I trene hennes kunne tida finne hvile. Bl yne. Springvannskilden bredte seg ut i dem som ei vifte. Farger flt og ble til ei regnbue. Ro gled inn i knuten i brystet og lste den opp. Livia sa ikke noe. Hun grep handa mi og ga den et fast trykk.

Jeg vendte meg mot Arina.

Hvordan skjedde det? Arina sukket. Jeg var hjelpelst rastls. sitte p en benk var ingen mulighet. Jeg mtte st. Roen var tilsynelatende. Den var fullstendig skjr. Jeg slapp Livia! Hvor er Gailio? Jeg m hjem, treffe min far og mine sstre. De trenger meg. Luftskipet og mennene der borte. En av dem m da kunne fre skipet. Hva i glitrende galskap gjr de her forresten? Jeg kjente dem ikke. Ingen av dem. Jeg trengte Gailio. Det gikk opp for meg at han var blitt en jeg stolte p, en venn. Arinas hand trykket lett mot skuldra mi. Jeg snudde meg vilt. Du m hjelpe meg!

Vi skal hjelpe deg, beroliget stemmen. Men jeg har mer jeg m fortelle. Jeg dreide blikket mellom de to kvinnene. En tke drev foran ynene. Livia lftet hodet. ynene var fuktige. Hun rakte meg handa mens hun mumlet beroligende.

La Arina fortelle ferdig. Kraftlst gled jeg ned p benken.

Arina tok sats: Ok! Det er slik at din mor er her. Ikke noe kunne ha gjort meg mer forskrekket. Hun levde helt til skipet landet. Kort etter landing dde hun. Da hadde vi nettopp kontaktet deg. Min mor hadde ikke noe med lande her. Hun var et inventar i huset som ikke fartet omkring. Vi nsket at du skulle f tatt farvel hvis det skulle g galt. Herreskaper, ta farvel! Jeg ville ikke ta farvel. Hun skulle vre hos meg. Annet valg fantes ikke. I gr hadde jeg vrt sammen med henne i hagen. Et iskaldt gufs prikket i leggene. Det hadde vrt i gr. Gailio dro hjem til deg for informere om mordforsket. Det var uendelig lenge siden i gr. Mamma kunne ikke vre dd. Hun var en kroppslig energibunt. Gailio traff dem ikke hjemme. Han fikk ikke kontakt med sstrene dine. Jeg kunne ha gitt ham adressa. De var sikkert p jobb, eller i barnehagen, eller p tur. Hun ristet p hodet. Et luftskip med en operasjonsdyktig styrke, ble rekvirert. Gailio begynte letinga alene. Ordene smalt i skallen. Jeg fikk ingen mening i dem.

Mine foreldre var rolige stedbundne mennesker. I ei hytte ved skogbrynet p tomta deres, fant han dem. Det var ikke noe rart med det. De likte seg i den hytta. Jeg beklager Reikin. Ordene hennes var meningslse. Min far hadde sittet hjelpelst bundet. Det fantes ingen logikk i det. Folk ble ikke bundet. De hadde torturert min mor. Ingen ble torturert, ingen. Hun var ei frue i huset, ingen eventyrskikkelse. De ville vite hvor du befant deg.

Du ser vel at det ikke stemmer. Mordforsket i natt. De visste hvor jeg var. Stemmen min gikk i fistel. Selvflgelig hadde de ikke rpet meg, snnen, den eneste.

Jeg vet at det virker ulogisk, men slik formidlet Gailio det til meg, og jeg er en person som holder meg usminket til sannheten. Han fant en ks i hoggestabben. Magen min roterte. Jeg svelget og svelget. Ved skjulet fant han en jernstang. Han overrumplet dem, tok fra dem vpen og drepte dem, plagendene. Stemmen hennes var kaldere enn frostryk.

Kulden dirret mellom skulderbladene. Han drepte dem. Igjen og igjen surret ordene rundt i hodet. Det var over. De skyldige var tatt. Min mor hadde ddd av det. Det var ikke til godta. Gailio hadde tatt morderne. Slutt p historia. Din mor var svrt skadd, men hun levde. Din far var apatisk. Da luftskipet kom, mtte begge bres om bord. Jeg hadde snublet rundt som en forelsket idiot uten tanke for dem. Jeg skulle aldri ha lpt til Harevannet, et idiotisk tidsspille. Hvorfor hadde jeg ikke snakket med dem p RA slik Gailio hadde foresltt. Vrt medisinske personell prvde s godt de kunne. Livet sto ikke til redde.

Men min far han er? Hun avbrt.

Han lever, men vi fr ham ikke ut av apatien. Mora mi var dd. Ordene stilte seg nakne og alene foran forstanden. Han bare sitter der. Jeg prvde fatte innholdet i ordene, de Arina hadde fortalt. Han nekter forlate din mor. Det forsto jeg. De elsket hverandre, hadde elsket hverandre, dypere enn havets dybder. Min far var den som holdt familien oppe. Noen hadde forskt drepe meg ogs.

Hvor er Gailio n? Hvis pappa var indisponert mtte jeg ta kontroll.

Han og hjelpestyrken leter etter sstrene dine og kameraten din. Det var det ingen grunn til. Alle som str deg nr, kan tenkes vite hvor du er.

Ingen vet det. Vi fortalte det ikke til noen, ropte jeg. Beina spente tak i bakken.

Det vet bare vi. Han finner dem og tar dem med til Konglomeratet. Har du annen slekt? Andre som kan mistenkes for vite noe? Vi var en liten familie, kun oss. Jeg hadde bare en nr venn. Vi fr noen til flge opp klassekameratene dine. Jeg kunne ikke tenke p dem, ikke p noen andre. Mora og faren min. Veien dit kjentes mil lang, men jeg mtte trkke den.

Arina og Livia grep meg i hver sin arm. Jeg lot dem gjre det. Vi gikk mot skipet. Kobin kom oss i mte. Han la ei arm rundt sstera, klemte henne og rakte meg handa med en kondolanse p leppene. Han virket mer enn sine r, en tkeskikkelse i skarp relieff.

En fremmed mann steg ut av tka og tilhrte verdensrdet. Jeg snublet frem. Mennesker trakk seg til side, pnet en vei. Jeg ante ikke hvor mange de var. Blikket var festet til trappa, den jeg mtte klatre opp. Jeg entret skipet. Ord kunne ikke ha forberedt meg p det jeg s. Pappa lignet en steinsttte. Kun bevegelsen i tinningen fortalte at han ndet. P bra, l en skikkelse, mamma.

Pappa. Et spinkelt rop. Det var min stemme. Ingen respons. Jeg ropte litt hyere men jeg kunne ikke rope for hyt, for jeg mtte ikke forstyrre henne. Tanken var brutal. Hun hrte ingen lenger. Dden. Jeg hatet at det eksisterte dd, et hensiktslst pek av verdens opphav. Min mor hadde alltid hatt en innebygd radar for mine behov, dem jeg ikke vedkjente meg og de andre. Jeg ville brle s hun skulle hre, men jeg ville ikke forstyrre henne. Fttene tok meg bort til pappa, kjempen som hadde trstet meg gjennom barnesorger. Han satt som en kald oppstivet skikkelse med yne som s uten se. Pappa. Jeg la armene rundt ham. Tausheten kjentes ikke riktig. Mora mi var dd. Jeg kunne ikke tle det. Han mtte snakke, dele tragedien med meg.

Ansiktet hennes lignet ikke hennes. Jeg s ikke snev av blondt i den bustete blodkvasen som skulle vre hr. Nesa var sltt skjev. Et teppe dekket kroppen. Hun var kvinna som hadde gitt meg livet. Jeg flerret teppet bort fra henne.

Nei, ikke Ei hand la seg over min. Arinas. Det var for sent. Et langtrukkent ul fant ut av celler s skjulte at jeg knapt visste at de fantes. Et skrik la seg ved mitt. Sammen red vi lydblgen. Grt. Hulk som ikke var mine. Jeg hadde ikke noe stille opp med. Ingenting. Skjebne, et lunefullt pek.

Ei hand, jeg tror det var Arinas, skjt ut og trakk teppet over henne som en gang hadde vrt ei lyshret, middelaldrende kvinne med pulserende ndedrett og strmmende liv. Ulinga stoppet, men ble vrende inni meg, et eksistensielt skrik. Blodige pninger gapte der brystene hadde vrt. Underlivet var ridd, kuttet i, delagt. Det veltet seg voldsom i magen. Frostridde menneskehjerter hadde frtset i henne, kvinna som hadde gitt meg livet. Den kvinnelige myke fruktknuten, frontalporten til det hellige kammer, der liv ble forent.

Ordene flt inn fra et glemt minne,

et dikt, en lrer.

Jeg ante ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan skes opp og kjpes i bokbasen, p e-bok.no, Tanum,  Norli, Haugen bok og p min hjemmeside, libermundi.no. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #krim, #fremtidskrim, #fantasy, #epub, #e-bok, #bokbasen, #libermundi, #spenning, #spenningsromaner, #lydbok, #reikinjernstein, #livia, #konglomeratet, #klosterdalen, #kildedalen, #reinulf, #voksteren, #gailiotinkmann, #gailio, #kistebrer, #kisteverge, #kistevokter, #jakto, #kampin, #solaiko, #skjoltivernekamp, #liljedalen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kistepakta, Kapittel 5

 

Jula gr mot slutt.

Huset som er s vakkert pyntet.

 

 

Alt sammen.

 

 

Pynten som str og stirrer p meg fra overalt.

 

Ting jeg selv lagde som lita,

ting ungene mine lagde,

barnebarna.

 

 

Det er livet mitt som stirrer p meg

fra hver en krok.

 

 

 

Alt hva jeg har vrt,

alt hva jeg er og

og det som skal komme.

 

 

 

Jeg hper det blir mye som skal komme.

Liver er s vakkert,

 

 

s fantastisk deilig.

Srlig nr det er jul.

 

Folk har tid nr det er jul,

 

tid for samvr og gleder.

 

 

Takk for alt sammen.

 

 

Det er ikke lenge til det er Knut.

Han tar jula ut.

Slutt.

 

 

Men alt det som kom ut av det,

lever videre.

 

 

Hpet om virkeliggjrelsen

av en kosmisk kjrlighet

mellom mennesker i god vilje.

 

 

 

Jeg har sagt God jul og godt Nytt r.

 

 

 

N sier jeg Godt Hp. 

 

 

Boka mi.

 

Reikin har sett en dd mann i skogen.

 

Han har blitt utsatt for et mordforsk.

 

 

Derfor befinner han seg n i Konglomeratet,

den ttende verdensdel,

slik at han kan vre trygg.

 

 

Lampa over senga,

der han skulle ha ligget,

ramler ned.

 

 

Siden festet er gjennomlpende,

skulle det ikke kunne skje.  

Det blir satt i gang en underskelse.

 

 

 

Reikin hadde mtt ei jente,

 

kjent p hormoner som bruser,

forelsket seg.

 

 

Det var tanken p henne,

 

 

Livia,

 

som hadde gjort

at han ikke hadde plassert seg i den senga.

 

 

Han hadde brukt tid p drmme,

 

p leke med tanken p henne,

 

et nytt mte.

Forelskelsens sdme.

Det hadde reddet livet hans.

Han fortalte det ikke.

Hun var et eventyr i hans indre rom. 

 

 

 

Ved det begynner

 

 

 

 

 

Kapittel 5

 

 

Jeg mistet all kraft og strakte handa ut etter pilla. Gailio hentet vann p badet. Jeg svelget. Pille eller ikke. Jeg kom aldri til f sove. Jeg la meg tilbake mot puta. Han satt der, st som fjellet, som fatteren.

Du burde f brakt inn ei seng, sa jeg og hadde resignert. Jeg orket ikke flytte p meg.

Jeg skal vokte over deg, ikke sove, smilte han. Sov n!

Lampa var uskyldig. Taket hadde holdt. Livia, ei nydelig skapning, hadde reddet livet mitt uten ane det. Tankene kludret seg til og jeg forsvant inn i et harmonisk mrke.   

Ingen morgener var like. Lakenet var vtt av svette. Armene satt fast i putetrekket. Jeg kikket bort p lampa. Den hang som den skulle med den gedigne senga under seg, innbydende og oppredd. Ei flue summet hensiktslst over vindusflata. Gailio sov i stolen. Jeg plasserte fttene p gulvet for g i dusjen. Gailio spratt opp.

Er det bra med deg? Blikket kryssraidet ansiktet mitt. Jeg ville dusje. Han nikket. Det burde han gjre ogs. Han s ikke morgenfrisk ut.

Da jeg kom tilbake hadde han ordnet frokost. Jeg var desperat sulten. Er det greit om jeg snakker mens vi tygger? spurte han mens jeg tok for meg av brd, smr, plegg, r grnnsaker og frukt. Rdet, sikkerhetsansvarlig, vre el-team og vrt folkevern har vrt i aktivitet i hele natt. Jeg tmte et melkeglass og fattet ikke at jeg en gang orket spise. Lampa var lsnet fra sitt naturlige feste. Ordene hans brukte tid p finne inn til vettet, men de skurret. Du skrudde p vannet. Ei tilkoblet klokke ble aktivert. Jeg sluttet tygge, hadde fullt fokus mot forst ordene. Nr den hadde tikket seg ferdig, falt lampa.

Noen hadde gjort det med vilje. Ordene hang seg opp i hjernen der de fortsatte spole igjen og igjen. Beklager, Reikin. Du skulle ha ftt stille sulten fr jeg kom med den motbydelige nyheten. Maten vokste i munnen. Vi har mye prate om, men ikke all verdens tid. Svelgerefleksen lste seg. Jeg lette desperat etter en serviett. Gailio betraktet meg med et hjelpelst blikk. Der. Jeg spyttet ut i et gult papir med bl blomster og la hele elendigheten p tallerkenen. Det sto ikke i manns makt stryke mareritt av almanakken. Lampa var uskyldig.

Jeg skjv tallerkenen over bordet til den andre siden. Noens onde hensikt. Er det noe jeg kan gjre? spurte Gailio og s like hjelpels ut som jeg flte meg. Jeg ristet p hodet. Noen ville skade meg. Vil du ha mer informasjon? Jeg ville ha livet mitt tilbake, kun det. Et liv med normalitet og hverdagslighet.

Jeg rettet ryggen og ba ham fortsette. Vi tok prver av hunden din. Han ble forgiftet. Derfor varslet han ikke. Egentlig hadde jeg forsttt det, men jeg hadde ikke villet innse det. Vi str overfor en kjede uforstelige hendelser, Reikin. Grusomme, og meningslse. I tillegg til deg og din far, vet kun medlemmer av Kildeordenen at du befinner deg her. De er vr hyeste lovformende instans. Jeg garanterer deres hederlighet.

Familien din visste om meg, hvisket jeg. De og pilefyren.

Ingen visste om liket i treet, mordforsket p deg, at du tilhrer en kistevokterfamilie og er en mulig kistebrer. Du har ikke fortalt til noen hvor du oppholder deg? Jeg ristet p hodet, men kom p at det var helt feil. Jenta, den nydelige skapningen. Livia Styrktett. Jeg hadde vrt s opptatt av henne at det hadde reddet livet mitt. Han satte tommelen opp. Det er ei flott jente, sa han. Hun har helt sikkert ingen skyld i dette. Selvsagt kan hun   ha fortalt om deg til noen. Det skal jeg sjekke.

Jeg er ikke trygg her, hvisket jeg og kjente p livet, hjerteslagene.

Ingen steder er tryggere enn dette, sa han fast. Vi har forhrt alle p hotellet. Ingen beskriver noe uvanlig. Vi er en turistdestinasjon og har sporet opp turister, forhrt dem og sendt dem ut med luftskip. Ingen er observert som ikke naturlig hrer hjemme her. Vi har snakket med slektninger uten fast bostedsadresse. Ingen har noe fortelle som forklarer det som har skjedd.

I lpet av dagen skipes gjenvrende ikke fastboende ut. Da kan vi garantere din trygghet. Alle med folkevergekompetanse er informert om situasjonen. Det innebefatter min kone og vr gjest fra i gr, Solaiko. La meg si det snn, Reikin. Folk blir ikke angrepet i Konglomeratet. Noe snt har aldri tidligere forekommet. Det har utlst hyeste beredskap.

Tre skip forlot Konglomeratet rett fr du ankom. Vi skal sjekke passasjerene og snu alle ndvendige steiner til vi har funnet svar. Med slike nyheter, vil du kanskje snakke med dine foreldre? Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke tillate deg reise hjem.

Mamma og pappa. De ville bli skrekkslagne. Beklageligvis! Jeg garanterte din trygghet. Har du et personlig behov for snakke med dem? Jeg stirret ned i bordplata, kvalm og uggen. De ville garantert begi seg ut p en redningsaksjon. Jeg ville ikke ha dem hit. Hvis du ikke selv har et behov for snakke med dem, reiser jeg dit og informerer dem senere i dag. Er det greit for deg? Jeg nikket. Kanskje du skal skrive noen ord til dem som forsikrer dem at du har det fint. Jeg tenkte meg om. Det virket greit nok. Jeg kunne gjre det.

Gailios blikk brant i ansiktet.

Kan du beskrive mennene du s fra vinduet! Vi har snakket med Solaiko. Han gikk rundt i hele Klosterdalen i gr kveld i nylig hjemvendt pratelyst. Han har vandret i hotellets hage, men han kan ikke huske ha stirret opp mot vinduet ditt. Selv gikk jeg rett hjem.

Jeg s to gestikulerende skygger som minnet om dere. Jeg hrte ingen ord og kjenner ingen her. Dere, eller de, virket uenige.

Det kan ha vrt gjerningsmennene. Han stilte seg i vinduet og ba meg peke ut stedet. Du s dem fra et annet rom, men det ser ikke s veldig annerledes ut herfra. Jeg stilte meg ved siden av ham mens jeg prvde orientere meg. Var det lyst i hagen?

Ikke veldig. Stjernelys, mneskinn. Lykta til venstre der, var tent. Mennene sto til hyre mot trrne. Jeg pekte.

Hadde du lyset tent?

Nei, jeg sto i mrket. De var forsvunnet fr jeg hrte det dirre.

Hvor lenge fr? Helt ulogisk kom jeg til tenke p den gang et steinutspring hadde falt ned og knust den rde lekebilen min, favorittleken. Hvor gammel hadde jeg vrt? Fire r kanskje.

Jeg gikk for spytte. Da jeg kom tilbake var de borte. Jeg la merke til boka om Klosterdalen, hrte dirring, kikket ut og gikk for spytte igjen. Det var da det smalt. Jeg skuttet meg. Den rd lekebilen hadde blitt redusert til et misformet vrak. Minnet om vraket satt fortsatt i hendene.    

La de to merke til deg? Kan det ha vrt derfor de fjernet seg?

Jeg tror ikke det. Skuddene i forgrs. Jeg trakk meg bak gardina. Det var et rent instinkt. Setningen hang mellom oss i flere sekunder.

Godt handlet. Du er sikker p at det var to menn, ikke kvinner mener jeg?

Jeg er ikke sikker p noe. Kvalmen rullet i magen. Folk kan vel komme over grensa.

Nettopp det er ikke mulig. Grensa er hermetisk lukket. Tiltakene vre skal gjre deg helt trygg. Helt trygg var et stort ord. Det var fysisk umulig lukke ei grense fullstendig. I dette tilfelle er det sant. Ei grense var ikke annet enn ei tenkt linje mellom landomrder. Konglomeratet besitter den ypperste kompetanse. Vi kontrollerer grensa. Mot ulykker, har vi selvsagt ingen garanti. Sammenlignet med andre verdensdeler har vi frrest av dem. Nr du blir bedre kjent med oss, vil du forst hvorfor. Vi m f fastsltt hvorvidt du er kistebrer. Det vil innvirke p hvordan vi gr videre.

Kista kunne umulig ha noe med dette gjre. Jeg s for meg farfar. Mintes ru omsorgsfulle hender. To mordforsk p meg. Et gjennomfrt mord p liket. Det var reelt. Kista var galskap.

Gailio plasserte metallgjenstanden p bordet mellom oss. Fortell hva som skjedde i skogen! Jeg har lest rapporten fra folkevernet. Din far har informert meg. Jeg trenger hre din fortelling. Slik identifiserer kista sin eier.

Jeg la hodet bakover. Den idiotiske grunnen til at jeg hadde lpt til vannet. Annamelia. Jeg forventet fle noe, men jeg var tom p innsida. Han ventet. Jeg tok en slurk te og begynte snakke. Han var en god lytter. Jeg kunne ha fortsatt snakke i en time.

Han stoppet meg og pekte mot kista. Et mykt skimrende lys flt rundt den. P min fars kontor hadde jeg vrt alene om se det. Han slo det fast. Du er den rette. Han rakte meg handa. Gratulerer! Jeg grep den som om det var helt normalt. Som kisteverge for Voksteren, er jeg oppnevnt til ta vare p dine interesser. Trusselbildet er mitt ansvar. Beskriv s nyaktig du kan dine egne opplevelser og inntrykk fra du s liket til du kom hjem. Det var treet. Et hydedrag p hver side. Jeg trenger et detaljrikt og nyansert bilde. Det var problemet. Min energi hadde vrt rettet mot en halsbrekkende flukt. Sett deg tilbake i situasjonen! Det ubevisste er aktivt tilstede selv om du ikke registrerer det.

Sanseapparatet satte seg p vegring. Punktum. Noen mtte beviselig ha befunnet seg p stedet. En dd mann fjernet seg ikke selv. Jeg hadde vandret ut i vannet naken. En gremmelig situasjon! Hadde jeg fornemmet s mye som ei rotte, hadde jeg beholdt trusa p. Minner gled unna i en resultatls vandring i galskapen. Jeg mtte ta det bit for bit. Tidspunktet eliminerte barnefamilier. Beskriv likets klr en gang til.

Buksene sluttet under knrne. Fargen var en merkelig blanding mellom rdt og brunt. Den grnne kjortelen virket nesten selvlysende. Noe var rart med buksene. Jeg kommer ikke p hva det var. Jeg har aldri sett noen ifrt slike klr.

Det m vre seremoniklr, sa han. I mine snart nitten r hadde jeg knapt sett seremoniklr. Det er der vi m lete. Kan du tegne det for oss? Jeg var en elendig tegner. Strektegning, med riktige farger, er greit.

Han fikk noen til hente farger. Jeg fikk papir og blyant og streket opp s godt jeg formdde. Farger kom. Gailio stilte sprsml. Han sa seg fornyd. Hva tror du?  Kan vi f en tegner hit. Ut fra dine beskrivelser kan vi f laget et portrett av den dde?

Han var maltraktert, Gailio. Hukommelsen min er et kaotisk virvar.

Tegneren vil hjelpe deg i prosessen, skape assosiasjoner, gi deg hjelp til hente frem minner. Hukommelsen er intakt. Det er viljen som glir unna, en naturlig reaksjon p en traumatisk opplevelse. Ut fra dine beskrivelser, av ansiktsform og skader, kan vi forske gjenopprette portrettet slik det kan ha sett ut fr skadene.

Hvorfor det?

Noe annet vil skape panikk blant folk. Vi vil ikke skape massehysteri.

Det er vel ikke mulig f noe snt riktig, sa jeg tvilende.

Tja, i det minste er det et utgangspunkt.

En tanke strevde seg mot overflata. Den gled bak noe jeg husket godt. Mitt RA. Mine anrop som ikke ble registrert av foreldrene mine, sentralen. Din far har ditt RA. Jeg tar det med hit nr jeg drar dit senere i dag. Hendti, vr el-rd, kan sjekke det. Han er et unikum. Jeg nikket. S til skuddene. Du kikket ut av vinduet. S du noe, noen? Fra fatterens kontor er det bare natur. Ja, det vet jeg. Jeg var oppe og kikket. Hva med skygger, konturer av mennesker? Jeg hadde vrt opptatt av mnen. La du merke til noe som ikke var natur, som ikke hrte til der. Var det noe i sidesynet.

Jeg beklager mitt elendige bidrag, Gailio. Det er ganske folketomt der jeg bor. Hadde det vrt noe der, ville jeg sikkert ha sett det, men jeg kan ikke vite det. Det slo meg hardt. Jeg hadde ikke egentlig tenkt p det fr. Hvis jeg dde, var det slutt. Ingen flere flelser, sanser, min indre virkelighet, det som var meg.

Selvsagt. Jeg beklager at jeg presser p. Enhver observasjon bidrar til det totale bildet. Mitt bidrag var en ubekvem opplevelse. Blikket landet p kista. Han la merke til det. Du er sliten. Vi lar det ligge. La meg fortelle deg om kista og kistepakta? Det virket som bortkastet tid. Snn kan det virke, men det kan ha stor betydning. La meg forklare deg hvorfor. Jeg flte meg lettere apatisk og greide s vidt prestere et nikk. Kistepakta ble opprettet rundt r null, en pakt det flger utallige profetier med. Disse kan ha pekt deg ut for fiender av Konglomeratet, hvilket har betydning for hvor og hvordan vi sker etter den eller de skyldige. Forstr du?

Ingen verdensdeler har fiender? Hvordan kan jeg vre trygg p et sted som har fiender?

Det lyder som et paradoks, men Konglomeratets fiender er hele verdens fiender. Med det mener jeg motstandere av vr verdensorden, en motstand som har vart siden r null.

Jeg har aldri merket noen slik motstand. Ingen har fortalt meg om det heller.

Nei, men vi i Konglomeratet sysler med slikt i samarbeid med verdensrdet og folkevernet.

Det er syv tusen syv hundre og tjuefem r siden r null. Du kan ikke mene alvor. Han nikket p hodet.

Hva vet du egentlig om Konglomeratet? Det kunne plasseres p en stilkete fluefot. Da gr vi til begynnelsen. I verdensbiblioteket som er plassert her i Klosterdalen, er alt bevart fra tiden fr, under og etter. Andre verdensdeler har kunnet glemme. Her i dalen er legendene like levende som den dagen de hendte. Kjenner du navnene p de store helter fra den gang?

Jeg ristet p hodet. Det var ufattelig lenge siden. Han var en god forteller som fikk meg til se det for meg. P ny ble jeg akutt sulten. Jeg dro til meg tallerkenen, kastet servietten i splebtta og tygde i vei mens han snakket. Ingen hadde noensinne behandlet legendene som noe som faktisk hadde funnet sted. Jeg hadde hrt mange legender.

Ordene sluttet p et tidspunkt eksistere. Historia trakk meg til seg til det var som om jeg var tilstede i handlinga, en underlig opplevelse som om jeg hadde sett alt, erfart alt tidligere en gang, et levende skuespill av duft, smak og aktiverte sanser.

 

I doven gange returnerte jeg til hotellet med pannekaker og honningl i magen. Gailio hadde fikset byttere. Livia og jeg. Det fantes en mengde idylliske plasser her, steder der jeg kunne tilbringe tid med henne, den vakreste jenta i verden. Jeg rdmet. Hodet mitt var fullt av tanker og inntrykk. Samtalen med Gailio. Alt han hadde fortalt. Opplevelsene det hadde vekket i meg, som om jeg besatt kunnskap om fortidige hendelser jeg aldri hadde erfart. Det hadde ftt tankene bort fra alt det andre, de skrekkelige hendelsene. Kanskje det var det som hadde vrt meninga.

Reinulf, en helt, hadde gtt gjennom vold og gjrme i en verden som hadde ligget tom og de. Det hadde vrt sult og dd, et gravkammer. Helt tilfeldig hadde han kommet til Klosterdalen og Kildedalen, to daler adskilt av hye fjelltopper, hver med syv fruktbare dalfrer, syv elver, et paradis lukket inne av fjell og en dobbeltmur. Tidspunktet, da han hadde kommet hit, hadde blitt til vrt nyttr, vrt r null. Det begynte g opp for meg at jeg faktisk befant meg her p stedet hvor vr tidsregning hadde begynt. Gailio hadde skildret det som et eventyr.

Reinulf hadde funnet ei naturskapt hule. Fra den hadde han tatt seg fra den ene dalen til den andre, til Kildedalen. Det var den eneste veien. Gailio hadde bedyret at det fortsatt var snn, at ikke noe ved hula var endret, ikke s mye som en stein. Han hadde lovet vise meg det, noe jeg s frem til. Mutteren ville ha elsket det, trkke ut p historisk grunn. Skrolle ville absolutt la seg fascinere.

Veggene i hula hadde vrt dekket av edle steiner, krystaller i ulike farger.  Reinulf  hadde ftt krefter fra skjnnheten Jeg ogs, selv om jeg aldri hadde befunnet meg der. Han hadde gtt gjennom en gigantisk hall der stalagmitter og stalaktitter hadde snodd seg i eventyrlignede syler mellom gulv og tak. Jeg hadde gtt med ham, flt med ham og opplevd med ham. Hret hans hadde vrt lyst. Jeg ante ikke hvordan jeg visste det, men jeg var sikker p at det var snn. ynene hans hadde vrt lysebl. Gailio hadde ikke nevnt noe om hr- og yefarge.

I Kildedalen hadde han etterhvert kommet til et plat med en gigantisk springvannkilde. Gailio hadde beskrevet den. Jeg hadde sett for meg hvordan vannet gnistret, farger som danset med solstrlene. Helt fra jeg var barn hadde jeg sett kilden for mitt indre ye. Nr jeg var redd, som i skogen. Noen hadde forskt drepe meg. Det var et under at jeg hadde overlevd.

Jeg kunne ikke tenke p det. Reinulf, han kunne jeg tenke p, ei tragisk historie for lenge siden. Han hadde sovnet der ved kilden. Jeg hadde strevd for ikke sovne sammen med ham. Han hadde forlatt kroppen sin, sittet p utsida av den. Jeg hadde sittet der sammen med ham og sett hans fysiske skikkelse ligge der, forlatt, ikke til dden, men til en dyp svn.

En etter en hadde seks menn kommet vandrende, seks drmmeskikkelser. Alle syv hadde befunnet seg i dyp sorg over en verden som l med ryggsyla brukket. Pakta de en gang i urtida hadde samarbeidet om lage, gjennomfre, hadde nok en gang feilet. Jorda hadde begynt spinne. De visste at de mtte f en slutt p det. Hvis ikke ville det vre slutten for jorda, Tellus, den bl planeten, menneskenes hjem. De hadde lukket ynene dypt forent i et inderlig nske om en ny mulighet, lett etter hp. Da de hadde pnet dem igjen, hadde kilden blitt erstattet med den Gamle.

Han hadde jeg hrt om, en eventyrskikkelse med langt hvitt hr og yne som rommet hele himmelhvelvet i sin iris. Et eventyr i legendene. Det gikk ikke an ta slikt p alvor. Gailios ord hadde summet i bakgrunnen. Jeg hadde sett den Gamle ved Kilden. Slik var det. Syv skikkelser som hadde sittet rundt den Gamle. Jeg ristet p hodet. Et eventyr.

Livia. Hun var virkelig. Jeg speidet etter henne. Hun burde vre lett f ye p, ei lys jente med gullhr. Det var underlig folketomt overalt. I gr hadde det vrt et yrende liv her. Ingen Livia heller. Jeg gikk over gata. I en sidegate fikk jeg ye p Gailio i samtale med pilefyren. Jeg strente mot dem. Pilefyrens stemme virket rasende. Jeg stoppet brtt. Det sto et gedigent tre i veikanten. Jeg stilte meg i ly av trestammen og lyttet uforskammet.

Ikke tale om at jeg gjr mere skittent arbeid for dere. Gjr hva dere vil. Jeg reiser ikke tilbake til Viken. Pilefyren trampet nedover gata. Gailio sprang etter og la ei hand p skulderen hans. Ligg unna meg ellers kontakter jeg Rhettfinn.

Det vger du ikke, sa Gailio.

Prv meg! Pilefyren ristet av seg handa, lp videre og forsvant inn i et portrom. Gailio vendte seg i min retning. Jeg mente gi meg til kjenne. Ansiktet hans var fylt av et iskaldt raseri. Fttene mine stoppet momentant. Gailio snudde seg i den retningen pilefyren hadde forsvunnet, bort fra meg, og tok til venstre i neste tverrgate.

Jeg skrdde mot hotellet. Han kunne umulig ha registrert meg. Hva het han igjen, pilefyren? Noe med sol, Solaiko. Reinulf helten. Hva hadde Solaiko vrt s sinna for. Det var ikke min sak.

Jeg gikk opp trappa til hotellet. Akkurat her hadde Livia kysset meg. Jeg rdmet ved tanken. Hun mtte dukke opp. Noe annet var ikke til holde ut.

Noen hadde prvd skade meg. Jeg grsset og skjv tanken bort. Skade, nei, det var snakk om drapsforsk, mord. Reinulf hadde vrt fullstendig utslitt da han kom til dalen. Jeg flte meg ddssliten jeg ogs her jeg gikk og trkket gjennom foajeen, en tom foaje. I gr hadde det vrt et yrende liv.

Jeg tok trappa. Frst skulle jeg hvile. Det var tvilsomt om det ble mulig. Hodet mitt var fylt til trengsel av tanker. Minner, som ikke var mine, invaderte vettet og insisterte p en plass. Galskap selvflgelig. De hadde s mye de trodde p i Konglomeratet. Gailio psto at han kunne bevise hvert ord.

Jeg var sliten inn til margen. Svn. Det gjaldt f de absurde bildene i hodet til bikke. Livia visste hvor jeg bodde. Jeg hpet at hun ville komme. Hvis ikke, mtte jeg ut lete etter henne. Det var sommerferie her ogs. Jeg sto overfor et kanskje. Akkurat n var det nok.

Jeg fikk ye p meg selv i speilet og kastet et kritisk blikk p nesa. Den var for stor. Bls i nesa! Jeg la meg p senga. Noen hadde fjernet dobbeltsenga. De kunne ha latt den st. Jeg kunne aldri glemme hva som hadde skjedd her, seng eller ikke. Det venstre beinet ristet under dyna, en irriterende bagatell. Mine bein pleide ikke riste.

Jeg levde. Det var viktig. Jorda hadde overlevd r null. De syv frste hadde srget for det. Eventyret ved Kilden. Gailio hadde, i fullt alvor, ment at min rolle som kistebrer kunne vre den direkte rsaka til de mordforskene jeg var blitt utsatt for. Konglomeratet, den ttende verdensdel, var blitt opprettet for fre den kampen de syv hadde begynt, til enden. Jeg hadde aldri hrt om en slik kamp, ikke i historieundervisninga p skolen og ikke fra andre kilder heller.

De syv ved kilden hadde vrt drmmeskikkelser. Gailio hadde psttt at de hadde mttes i Klosterdalen senere. Ut fra de erfaringer de hadde delt, i den felles drmmen, hadde de opprettet Planen, Loven og Liber Mundi. Loven hadde jeg selvsagt hrt om. Disse tre var blitt av grunnleggende betydning for verdensstyrelsen. P et senere tidspunkt hadde de opprettet kistepakta for ytterligere forsterke muligheten for en endelig seier.

Det var pakta det gjaldt, den som var blitt opprettet i en fjern urtid mellom menneskeheten og den Gamle. Visvas. Det var definitivt en legende. Konglomeratet fungerte fortsatt etter den plan de syv hadde satt for at alt skulle gjennomfres etter intensjonen. Disse to dalene var alt som var. Likevel hadde de status som en verdensdel. Akkurat n befant jeg meg i sentrum av alt dette. Det var ikke til forst.

 

 

 

Himmelen var bl uten en sky. Fjellene hadde en myk og blgr farge. En svak bris pustet mot huden. Bls i nesa! Jeg stoppet ved en iskrembod med byttere i neven. Gailio hadde ordnet konomisprsmlet, psttt at jeg som kistebrer hadde en egen konto i Konglomeratet. Det var ikke akkurat det verste med alt som skjedde. Jeg slikket og smattet, sugde inntrykk.

Livia hadde kysset meg. Mordforskene. Bls i mordforskene! Tenk p noe annet! Jeg gikk gjennom et stativ med bukser. Gailios historie. Kistepakta. Spol over! Livia hadde lovet meg en omvisning i Klosterdalen. Liket hadde hatt underlige bukser med en rar farge. Livia hadde den steste lille nese med et dryss av fregner. I dette buksestativet hang det bukser som vanlige folk gikk med. Jeg trengte ikke bukser. Livias yne hadde samme farge som denne dagens himmel.

Jeg sto i et gjrmehull av problemer. Alt jeg ville var drmme om bl yne med et snev av grnt i dypet, gullhr, jenta, den herlige jenta. Jeg ville absolutt ikke gruble over idiotiske legender. Gailio holdt legenden for sannhet. Kanskje Livia gjorde det ogs. Jeg kunne sprre henne om det. Hvis hun bare kom. Jeg mtte treffe henne igjen.

I enden av stativet ble jeg stende stirre ned i topplokket p en sorhret fyr med mne. Han satt p huk og betraktet falden p et buksebein. Jeg hpet at Livia likte store neser og fyldige lepper. Fyren vendte hodet mot meg. En overrasket grimase gled ut i et smil. Han reiste seg og brstet av seg.

Hei, du m lure p hva jeg gjr inne blant buksene, sa han. Egentlig brydde jeg meg ikke katta om det. Han kunne befinne seg hvor han ville. Min kone ville at jeg skulle se p bukser. Falden er sydd med annerledes trd enn resten av smmene. Underlig synes du ikke? Jeg kom meg ikke til svare. Han rakte entusiastisk fram handa. Raimn Lunar. Deg har jeg visst ikke mtt fr? ynene hans var intenst grnne og ansiktsuttrykket oppspilt nysgjerrig. Jeg hadde ikke for vane hndhilse p folk i buksestativ. Aha, hvisket han med en pekefinger over leppene straks jeg hadde sagt navnet mitt. Du er kistebreren fra Voksteren. Flaks at jeg befant meg i dette stativet n. Han s p klokka. Laila plapret som en papegye om min mangel p bukser. Knurrer hun som en hund, drar jeg. Et konspiratorisk blunk. Unnskyld, jeg skravler visst verre enn kona. Et bekymret blikk. Du ble utsatt for et drapsforsk i vr landlige idyll. Med en muldvarps intensitet skal vi til bunns i det. Vr trygg! Det er blant annet det jeg driver med. Motta en beklagelse! Snt hender ikke her. Han sendte meg et prvende smil.

Fant du noen bukser da? spurte jeg mens jeg undret p hvordan han skulle finne svar p det mysteriet mens han s p bukser.

Ja, da, men jeg er ingen slange som stadig vil skifte ham! De jeg har er mer enn bra nok. Hun sier se p. Jeg ser p. Kjpe, det er noe annet. Buksene hans var slitte, men virket komfortable. En lapp var sleivete plassert over kneet. Er du ikke enig? Jeg var det. Kvinner, det er problemet med dem s uimotstelige de kan vre. Som ulende alfaulver blander de seg inn i alt mulig. Du er vel for ung til ha funnet ut av det. Han snurpet leppene  sammen Takke meg til katter. Det var det han gjorde, lignet ei katte. De priser sin uavhengighet og nyter hverandre desto mer.

Jeg har mutteren da, smilte jeg og grep meg i tvile p mannens forstand.

Sant nok. Mdre kan vre verre enn selv koner. Det er lenge siden jeg var i ei mors fangarmer. Rett skal vre rett. De er hyggelige til gjestebruk. Dette har vrt et stort yeblikk. Som en lve kan jeg briske meg med det resten av dagen. Jeg gr ut i fra at du har andre planer enn st i et buksestativ med meg. Han blunket. Kos deg! Han la i vei, gikk fire meter, fr han snudde  seg og vinket begeistret. Jeg kan sverge p at beinet tok et tydelig dansetrinn fr han hastet videre.

Jeg skyndte meg velge den andre retninga og kikket ned p notatet mitt. Der skrev jeg ned veinavn for skaffe meg en oversikt over byen. Konglomeratet du. To daler i en verdensdel. Jeg mtte smile enda s tragisk alt var. Konglomeratere hadde den hyeste kompetanse i verden slik de hadde hatt det helt fra begynnelsen. Da Reinulf kom hit hadde han ikke funnet et menneske. Det hang ikke sammen med kompetansen. Ikke noe hang sammen. Jeg hang ikke sammen jeg heller. Mutteren maste alltid om at jeg hadde for livlig fantasi. Det ville bli spennende se hva hun hadde si til alt dette.

Ved en bod med smykker ble jeg stende forestille meg ulike anheng i Livias halsgrop. Rd safir omsluttet av gull, kvinnebryst, en hildring til glemme i. Det var mye glemme, s mye at jeg kunne glemme det vesentlige. En neve slo meg p skulderen. Jeg snudde meg rundt og s rett inn i ansiktet p en grnnyd, rdhret kjempe med skjegg som bruset rundt ansiktet langt, rdt og fyldig.

Hei! sa han. Jeg ser at du kan ha god bruk for byttere. Rdmen krp frem fra halsen og oppover ansiktet. O Gremmelse! Kvinnesmykker. Ekspeditren trakk seg tilbake mot hyre. De vekslet blikk.

Den rdhrede kjempen hadde dukket opp p slutten av samtalen mellom Gailio og meg med ordre om hente ham til et mte. Vi hadde ikke avsluttet samtala vr. Om det ville ha satt ting i et mer opplysende perspektiv, tvilte jeg p. Vi hadde snakket i ring om alt sammen, om alt det underlige han psto hadde foregtt i tida fr vr. Tja, kanskje jeg skal benytte anledningen til kjpe noe til Heraine, kona mi! Kjempen kikket bort p meg. Jeg rdmet enda dypere. Forbannet! Jeg husket ikke navnet. Mar et eller annet.

I det han og Gailio skulle til forlate hotellrommet, hadde jeg kommet p at jeg ikke hadde med meg byttere. Gailio hadde sagt at jeg ikke skulle bry meg om det. Finansene skulle ordnes ut fra en kistebrerkonto. Ekspeditren kom frem.

Heraine var her og kikket p dette for ei uke siden, sa han. Den rdhrede kikket bort p meg. Det var akkurat det jeg hadde sett p. Jeg nikket.

Da blir det den. Trekker du det fra p kontoen min! Ekspeditren nikket og gikk for pakke inn. Jeg hadde sagt til Gailio at salgsboder og spisesteder lite trolig ville godta en henvisning fra ham som bytter. Den rdhrede gliste til meg og blunket. Kanskje vi skal hre om Karatio ville ha tatt pant i Gailio, en fot her og en legg der osv. s vet vi det for fremtida. Han skrattet, s de grnne ynene glitret, akkurat slik han hadde gjort p hotellrommet. Det hadde endt med at han hadde slengt Gailio over skuldra og bret ham ut. Gailio var ikke akkurat noen smgutt han heller. Han hadde ikke hatt en sjanse. De hadde stket til langt borti gangen. Jeg hadde byttere nok, trolig flere enn det fatteren ville like betale tilbake.

Det hadde jeg ikke lyst til bry meg om.

En dag mtte jeg st til regnskap for det.

Livia, tanken p henne.

Det var alt som betydde noe,

alt jeg ville tenke p.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

Bkene kan skes opp og kjpes p de digitale platformer som selger e-bker og lydbker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #krim, #fremtidskrim, #fantasy, #epub, #e-bok, #bokbasen, #libermundi, #spenning, #spenningsromaner, #lydbok, #reikinjernstein, #livia, #konglomeratet, #klosterdalen, #kildedalen, #reinulf, #voksteren, #gailiotinkmann, #gailio, #kistebrer, #kisteverge, #kistevokter, #jakto, #kampin, #solaiko, #skjoltivernekamp, #liljedalen

2019, Nytt r, Nye muligheter, Kistepakta, kapittel 4

 

 

Jeg str her og skler for det nye ret.

 

 

2019.

 

Et vakkert tall.

 

 

For frste gang i menneskehetens historie

skal vi leve det tallet.

 

 

Det er vrt tall, vrt r.

 

 

Vi kan gjre med det ret nyaktig hva vi vil. 

 

 

Det var nyttrsaften.

 

 

Raketter ble skutt opp i hopetall.

 

Alle mulige farger.

som gnistret og lyste.

 

 

Et himmelrom av hp for det som skal komme.

 

 

Penger og verdier slses bort, sier noen.

 

Vi lyser opp himmelen mens folk sulter.

Dyr blir redde.

 

 

Hp er et stort ord.

 

 

Et nytt r er et stort ord.

 

Et nytt r gir hp om noe som skal bli bedre,

om nye muligheter.

 

 

Et hp av farger som fyller himmelen.

 

Et symbol.

 

 

Jeg er glad for at noen sender farger mot himmelen.

Det er s storsltt og vakkert.

 

Jeg gjr det ikke,

 

for jeg er redd for fyrverkeri.

 

La oss dele hpet for et supert 2019,

 

 

en verdensarena for fred og glede for alle.

 

 

 

Det vil jeg jobbe for

 

i det minste lille

og det helt store.

 

 

Sammen er vi sterke som fjell.

 

 

Vi kan fr til hva det skal vre

nr vi fletter hender med hverandre og vil.

 

 

Ikke noe ord har strre kraft enn ordet vil.

 

 

Det lille barnet

 legger seg ned,

skriker og vil med hele kroppen.

 

 

Viljen har ingen fornuft.

Det er jeget som vil.

 

La oss ville noe godt for jorda sammen.

 

 

 

Tellus, den bl planeten.

 

 

 

 

 

 

 

 

Reikin Jernstein har funnet et lik i et tre.

 

 

Folkevernet finner ikke liket.

 

De tror at han har innbilt seg det hele.

 

Reikin har en samtale med sin far.

 

 

Han blir skutt mot.

 

Faren overtaler Reikin til reise bort,

s han kan vre trygg.

 

Han kan ha sett noe som er til fare for ham.

 

 

 

Gailio Tinkmann,

folkeverge og kisteverge,

 

 flyr Reikin til Konglomeratet,

den ttende verdensdelen.

 

 

 

Da de lander, blir Reikin vettskremt. 

 

Han ser ikke annet enn deland.

 

 

Den omtalte hovedstaden, Klosterdalen,

er ikke annet enn noen husklynger

bak en mur som snor seg mellom bratte fjelltopper.

 

 

Han frykter at foreldrene har narret ham.

I den verden han kjenner

 

forekommer det ikke vold eller drap.

 

 

bli narret av mennesker som str deg nr.

 

Ikke noe er verre.

 

Gailio forteller om familien sin.

Han lover kjre Reikin til et annet sted

dersom han fortsatt er utrygg etter ha mtt dem.

 

 

Ei kvinne og fire barn velter ut av muren.

Reikin kjenner seg trygg.

 

 

Med det starter

 

Kapittel 4

 

 

 

Smrollingene veltet seg i latter og lp videre. Gailio omfavnet frst jenta, s gutten. Jenta sprang etter de sm. Gutten stoppet og betraktet vekselvis meg og skotuppene. Samme strategi som meg. Jeg smilte. Han smilte bredt tilbake og rakte frem handa.

Vergin Tinkmann. Vi ble stende lett sjenerte. Jeg pekte mot muren.

Er det der et kloster? Han ristet p det blonde hodet, smilte.

Nei, det er Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Det virker lite, men det er strre enn det ser ut. Et grnt blikk mtte mitt. Min mistenksomme natur ble tilfreds. I den ble jeg stum. Han signaliserte at han gikk etter sstera. Jeg ble stende tilbake med tausheten som et skjold.

Kvinna l i Gailios armer. Jeg rdmet og s bort. Foreldrene mine ville aldri ha kysset hverandre snn mens noen s p. Jeg visste ikke om de noen ganger kysset hverandre snn.

Det var ikke noe nonneaktig over henne. Hret var rdlig som hans, bare mer rdt. Lange krller snodde seg nedover og l som et brus rundt ansiktet. Gailios stemme fikk meg til se opp. Hun rakte meg handa. Smilet glitret under leende grnne yne. Hun hadde ikke sminke. Jeg likte det. ynene hadde samme farge som hos snnene.

Arina Tinkmann. Du fr unnskylde denne mannen. Han har vrt lenger borte enn han burde. Ja, hun var vakker. Leppene svulmet etter kysset. Huden skimret av sm nesten usynlige fregner.

Gailio samlet familien sin og presenterte dem. Jenta med flettene het Jinjin og var tolv r. Vergin var fjorten. Jaila og Kalo var henholdsvis to og et halvt- og halvannet r. Alt virket genuint ekte. Tryggheten kom p lirkende ftter.

De ligner p sin far. Noen skikkelige rakkarer,  sa Arina.

Ogs har de sin mors skjnnhet og milde vesen, smilte Gailio og sendte meg et sprrende blikk. Jeg nikket. Han vendte seg mot kona si. Gr dere hjem, s flger jeg Reikin bort p hotellet fr jeg kommer etter? Hun nikket. Vi forflyttet oss mot muren. Luftsykkelen ble stende der vi hadde forlatt den. Nr vi forlot enga, ville det kun vre en steinmur, en luftsykkel og ei grnn eng tilbake.

 

Nydusjet og uthvilt gikk jeg blant boder og utstillingsvinduer. Reisa hit hadde gitt meg en tidsbesparelse p to timer. Magen var full av mat som jeg hadde frtset i meg etter resepsjonistens utallige forsikringer om at det var inkludert i rombestillingen. Dette kunne faktisk bli fint. Jeg ble gende nyte surret av stemmer og ukjente dufter.

Rosengard, hovedstaden i Voksteren, var en stor by der det krydde av biler og mennesker. Gatene var brede og husene hye. Her, i Klosterdalen, var det trangt, fullt og sjarm. Ikke en eneste bil. Mora mi ville ha elsket det. Sola brant. Himmelen var usedvanlig bl. Gatene var som skapt for solskinn og dovent slummer.

Kun en irriterende bagatell sendte skygger inn i tilfredsheten. Det burde kunne ordnes nr jeg bare traff Gailio. Jeg hadde ikke med meg en eneste bytter. Lenger fra hjernedd gikk det knapt an komme. Det vrimlet av utesteder. En honningl n? Glemsomhet og dumskap var to sider av samme sak nr det kom til konsekvenser.

Jeg fant en benk p en gressbakke. Frodigheten tilsa at det hadde regnet her ogs. Jeg lukket ynene. Sol mot vinterhud. Jeg nt det. Et menneske dumpet ned ved siden av meg. Jeg skvatt. Hunkjnn. Runde bryst skalv i utringinga av en tynn bluse. Den idiotiske rdminga. Jeg senket yevippene og skjulte retningen av blikket. Myke lepper, rde og fulle.

Jeg rettet meg opp, fra den sammensunkne stillinga, da blikket traff hennes. Det var totalt bltt, nesten blfiolett, som den dypbl akeleien min far har i hagen. Dypt i det bl fant jeg et snev av skimrende grnt. Hun smilte med hvite rette tenner, et smil som fylte hele ansiktet. Ei indre sol! ynene er sjelens speil. Jeg ante ikke hvem som hadde sagt det. Ante ikke lenger hva jeg lurte p. Hun rakte meg handa. P refleks grep jeg den. Myk og fast.

Livia, sa hun. Det ld som musikk. Jeg presenterte meg og ble stum. Er du ny her? Jeg har ikke sett deg tidligere? Jeg stammet mens jeg strevde for holde fokus.

Det vil si jeg kom i dag.

S hyggelig, mol stemmen. Fint se et fremmed ansikt. Smilet ble om mulig enda mer blendende. Har du smakt p let vrt. Turister sier at de sjelden har smakt bedre l. Vi kan tilby verdens beste kake, slushby. Sprsmlet glitret i yehulen. Jeg hadde ikke smakt verken l eller kake. Gled deg! Den fins ikke usunn. Kanskje jeg skal vise deg hvor de har det beste let og den beste slushbyn i byen? Vi kan snakke og bli bedre kjent.

Uten byttere befant jeg meg i harde konsekvenser, ei lei kattepine. Jeg hadde drmt utallige drmmer om en slik situasjon. Jeg harket og strevde med ordene. Fargen i kinnene hennes ble dypere og friskere. Jeg flte meg som den idioten jeg var. Hun hadde latter som vaket p stemmebndet. Jeg kunne ikke bre det om hun lo av meg. Byttere? Ikke noe problem. Onkelen min eier stedet. Kommer du? Hun reiste seg opp fra benken med en sprrende bue i spenstige formede yenbryn.

Forvirret ristet jeg p hodet for klarne tankene. Dette hendte faktisk! Det hendte meg, ikke hvem som helst, men meg. Et snev av skuffelse ble synlig i det grnne skimmeret. Selvflgelig kom jeg. Hun smilte, et yndig smil. Min selvsikkerhet vokste. Handa hennes la seg over min. Jeg svelget mens jeg fulgte henne. Pleide himmelen vre s bl? I s fall hadde jeg aldri lagt merke til det. Hun smilte prvende. Jeg smilte tilbake, rettet meg opp og trykket handa hennes. Smilet satte seg fast. Sola var ikke lenger bare p himmelen. Dens velgjrende varmen flyttet inn i meg. Det var helt greit.

Hun dro meg inn gjennom en lav dr i noe som i Liljedalen ville ha blitt kalt ei gammel kneipe. Velvre krllet seg i trne. For finne noe lignende mtte vi til Liljegard. Inventaret var av rft tilhugd trevirke, veggene av grovt tmmer. En mann sto ved en bar murt opp i naturstein. Det var smtt med vinduer, et skydd fra en storsltt natur, til krype inn i. Fyren presenterte seg.

Jakto Styrktett. Ansiktet var hardt, vrbitt. Livia ba om traktering uten byttere. Jeg er vel din yndlingsonkel? Hun nikket dypt inne i favntaket hans. Gulvet besto av grov hellestein. Han smilte og viste oss til en nisje der vi kunne sitte i fred. Jeg ble fullstendig blendet av smilehullet hun hadde i det venstre kinnet.

Siden du ikke har vrt i Klosterdalen fr, kan jeg godt vise deg rundt en dag, tilbd hun da onkelen hadde forlatt oss. Ikke noe kunne komme opp mot det. Sommerfugler flagret i magen. Spent? Et ertende glimt lekte dypt i det grnne.

Br jeg vre det? Jeg smilte.

Kanskje, fortell om deg selv.

Hva skal jeg fortelle? Herrefred! Vi flrtet.

Hva som helst. Jeg har aldri vrt i Liljedalen. l og Slushby kom. let hadde en smak av krydder som var ukjent for meg. En svalende flelse nedover halsen. Jeg nt fortelle. Slushby lignet en form for klumpete kakekjeks. Fire av dem ble servert i en flettet kurv. Jeg tok en og smakte. Hun s nysgjerrig p meg. Jeg tygget og ble forbauset over bde konsistens og smak, som spise noe av alt. En smak av reker og majones ble avlst av potet og asparges, blbr med melk og jordbr med flte. Nytelse! Jeg mtte smile. Hun lo.

Magisk, sa jeg og satt med lykken i hnda.

Magisk, gjentok hun. Begge mente vi mer enn Slushby og honningl. Vi er bermt for de greiene der. Du blir lei det nr du bor her.

Jeg ble mett. Det var s vidt jeg orket forsyne meg med en til. Hun lo som om hun hadde forutsett problemet. Det er mettende greier. La det ligge! Onkel vil ikke virke gjerrig, men flere enn en er for mange. De er laget for ernre p reiser og utflukter der mat er lite tilgjengelig. P utestedene serveres det kun fordi turistene er ville etter det. Vi fra Klosterdalen foretrekker skikkelig mat. demarken hadde jeg smakt rett i angstsenteret. Behovet for nringsrik reiseproviant virket opplagt.

Tidsuret krevde plass i boblen av flrt og magi. Avtalen med Gailio.

Kjenner du ham, Gailio Tinkmann? Hun nikket. Jeg ante virkelig ikke veien tilbake til hotellet. Stedsansen min var det ikke stort briljere med. Hun smilte. Stten r var hun og hadde et r igjen p frsteskolen. Helt perfekt. ynene mine klarte ikke slippe tak i smilehullet.

Hvilket hotell bor du p da? Pinlig. Jeg hadde ingen anelse. Det smilehullet var bare s sjarm. Jeg anstrengte meg virkelig. Min distr natur var tilbrlig rpet. Jeg kunne ha utmalt meg om duftene i gata i poetiske vendinger. Merkelig nok brydde det meg ikke. Det smilehullet derimot. Jeg kom meg til sprre om det var mange hoteller i byen. Syv. Siden du kom med Gailio, bor du nok p Voksteren.

Ja, vel! Jeg begynte le. Pekefingeren min greide ikke holde seg unna smilehullet. Fingerhjertet skalv. Hud mot hud. Du m jo tro jeg er en skikkelig tosk. Hun falt inn i latteren.

Snarere en vimsete turist. Da kler vi hverandre perfekt. I flge min far er jeg et rotehode. Vi gr for Voksteren.

Hun grep handa mi og vinket til onkelen i det vi forlot stedet. Huden var flyelsmyk.  Hun rakk meg til skulderen. Vi beveget oss i fylt taushet. Hret hennes duftet som nyutsprungen gullregn. Trne mine var helt fornyde med tanken p g til syv hoteller fr vi fant det rette.

Hun hadde en usedvanlig hrfarge. Ikke helt lyst som hos sstrene mine, ikke blondt som hos Gailio. Noe midt i mellom, som om det lyse hos Zanne og Zu var fylt med gull. Det var virkelig gullgult. Hun traff p frste forsk. Synd det! Voksteren hotell sto det p et skilt over dra. Det ste ansiktet. Et dryss av nesten usynlige fregner over neserota.

Spaserturen hadde gtt for fort. Tida for farvel hadde tatt meg igjen. Jeg sto der og var full av tafatte ord som aldri slapp ut over leppene. Sola skinte i hret hennes og omskapte hvert hrstr til glitrende gullperler. Hun strakte seg p t og kysset meg lett p leppene fr hun snudde seg p helen og forsvant i en sky av hast. Rdme, en irriterende fysiologisk prosess.

Jeg s meg fort rundt. Avtrykket av leppene brant. Det prikket i huden. Jeg smilte. Det var ikke mulig la det vre. Rdme var greit, en irriterende bagatell. Smilet i meg var bde p innsida og utsida. Lykke! Hvem som helst kunne ha sett oss. Det brydde meg ikke.

Katastrofe. Vi hadde glemt det viktigste. Avtalen, et nytt mte, en Reikin stupiditet rett i leveren. Jeg ville sette etter henne. Livia, et under av ei jente. Vettet tviholdt i impulsen og holdt beina limt til gulvet, et fliselagt gulv, hvitt, kanskje marmor.

Resepsjonen var av tre. Jeg sverget p innsida og flte blikket fra resepsjonisten, ei ung kvinne, som en berring mot kroppen. Livia hadde etterlatt seg et gldende spor p leppene. Jeg trengte en likegyldig mine. Selvflgelig ville vi treffes igjen. Noe annet var ikke til godta.

Korridoren var lang og smal. Livia Styrktett. Jeg smakte p navnet, smattet, igjen og igjen. For et navn. Fttene satte opp farta, nrmest lp, i et vell av energi. Hun hadde samme etternavn som onkelen. Jeg hoppet og slo beina ut til siden. Leppene var som en drm i horisonten der hav og himmel ble forent i et brennende kyss. Jeg tittet meg beskjemmet rundt. Ingen der. Ordene hadde jeg lest i en kjrlighetsroman for damer. Blanke kadaver, for en dust! Jeg var beruset av kvinneduft. Hun ville finne meg om ikke jeg fant henne. Selvflgelig ville hun det.

Jeg hadde knapt satt meg p senga fr Gailio kom. Han nsket utsette informasjonsmtet til i morgen, en beskjed som kom i seneste laget. Ergrelsen krp inn i meg, en flelse jeg strevde for ignorere. Han ba meg p middag og forsikret meg om at min tilstedevrelse var alles hyeste prioritet. Livia hadde satt sitt avtrykk p leppene mine. Jeg var min mors veloppdratte snn og takket hflig ja.

 

Etter maten, spilte vi pilespill, en pinlig affre. De fire eldste Tinkmanns var klppere. I flge Gailio, hadde de ftt det inn med morsmelka. Gjennom hele skolegangen ble det holdt konkurranser. Familien Jernstein kastet ikke p blink. P skolen der jeg hadde gtt, forekom det ikke pilkast.

Det banket p dra. Gailio ga meg tre piler. Jeg veide den ene. Det mtte da g an f den til g dit jeg ville. Vergin kom trekkende med en solbrun mann. Jeg senket handa. Det var mye av ham. Rommet kjentes brtt mindre. Han ga Jinjin en klem s hun nesten ble borte, fanget opp Arina og kysset henne p munnen. Hun spisset leppene til en smask.

Hvordan gr det med deg din rver? spurte hun og slo ham vennskapelig p skuldra. Det er alt for lenge siden sist. ynene hans var intenst lysebl. Er det to mneder siden? Hun rynket panna. Han nikket.

Noe snt, min kjre rose. Viken, og dykkinga, har spist av min tid. Hun hevet brynene.

Fortsatt en uforbederlig smigrer. Du vet da at jeg foretrekker prestekrager og bl kornblomster. Du skulle ha latt hre fra deg!

Beklager, min bleke prestekrage! Jeg mistet kommen rett fr jeg dro derfra. Det ble litt vanskelig. Han strakte p en sterk nakke.

Du min briljante solstrle trenger en oppstrammer sa hun og knipset ham p den fremtredende nesa.

Som sola str jeg alltid til tjeneste. Han hilste til panna og vendte seg mot Gailio. De rugget p hverandre med kraftige never mens de lo styende. Gailio holdt ham granskende ut fra seg.

Du ser godt ut dersom man foretrekker tomater selvflgelig.

Du, min kjre Gailio, br be om fritak for arbeid i biblioteker og p kontorer s blek som du har blitt. Gailio var ikke blek, bare ikke like solbrun.

Dersom dere er ferdige med fornrme hverandre, vil vi f presentere deg for vr gjest, Reikin Jernstein, sa Arina. Han skal vre hos oss i sommer. Hun trakk meg frem. Fremtoningen rakte meg neven. Jeg kviet meg for ta den av engstelse for f handa knust.  Han hadde et fast handtrykk, men ikke hardt.

Solaiko Sollster. Stemmen glitret. Har du vrt s heldig befinne deg her p vr blomstrende mark tidligere? Jeg ristet stumt p hodet og lot meg overvelde av ord og strrelse.

Gailio fortalte om Skrolle som skulle komme og la ut om planer ingen hadde informert meg om. Mens han snakket, ble jeg stende betrakte dem. De var like hye og like muskulse. Den nyankomne ble det mer av. En demrende forstelse la seg under frontallappen. Gailio kastet ikke skygge. Der han var, ble vi litt mer. Den nyankomne la beslag p rommet selv nr han sto stille og lyttet, som Zanne og Zu. Han s skrtt bort p meg. Blir dere hele sommeren, bidrar jeg gjerne med vise dere rundt. Klosterdalen br man se med en kjentmann s man kommer under idyllen. En rikere mangfold p et s lite sted, eksisterer knapt. Da mener jeg p alle omrder. Han ventet ikke p svar, men vendte seg mot Gailio. Jeg planlegger bli vrende.

Ja, det har vrt en lang periode med selvutvikling. Noen savner deg som trener.

Godt. Jeg ser frem til ta fatt. Jeg tok meg sammen og takket for tilbudet mens jeg s for meg sommermagi med ei viss ung jente, Livia. Skrolle ville foretrekke opplevelser. Gailio hadde pratet en masse, men han hadde ikke nevnt kista, liket eller mordforsket, de vesentlige grunner til at jeg befant meg her.

Vi kaster piler som du ser, avbrt Arina. Vil du kaste fr jeg serverer kaker?

Det er Reikins tur, sa Jinjin. Jeg trakk meg. Det ble ikke snakk om penbare min lite treffsikre hand med den fyren tilstede.

Kan jeg? spurte han med blikket rettet mot meg. Han virket yngre enn Gailio. Kanskje i trettirene et sted. Jeg nikket. Forresten skal jeg hilse fra Lettus, sa han henvendt til Gailio. Jeg traff ham i Viken. Han veide pilene i hendene.

Fetteren min, forklarte Gailio.

Han er vel ikke s ofte her lenger? spurte fyren og danderte pilene i handflata.

Nei, det er lenge siden, sa Gailio.

Det er rart hvordan tida kjrer slalm mellom opplevelser og mennesker, sa fyren og  kastet alle pilene p et kast. Jeg husker dere som to sammenfiltrede blomster. Hver pil traff midt i blinken. Samme interesser og like av utseende. Jinjin og Vergin klappet. Haka mi glapp.

Ikke la deg imponere, sa Arina. Overfokusering p trening i Soll har den virkninga. Alle smilte. Jeg og, men jeg ante ikke hva de snakket om. Solaiko smilte fornyd og hevet muskelen til Arina.

Sprsmlet er om det skyldes klkt eller muskelmasse, sa han.

Ja, s mangler det jo ikke p selvtillit heller da, sa Gailio og la armen rundt skuldrene hans. Fortell hvordan Lettus har det!

Tja! Jeg vet ikke helt. Han har anlagt samme frisyre som deg og har fjernet barten. Han studerte Gailio. F deg litt farge i ansiktet s er dere fortsatt ikke s verst like.

Takk, men jeg foretrekker forskjellene, sa Gailio.

Arina gransket mannen sin.

Ja, er du blekere enn Lettus, str det drlig til!

Lettus lever livet, sa Solaiko.

Da er det kaker, sa Arina. Ikke en pil til skulle jeg kaste. Jeg s ned p hendene mine. De mtte vre feilkonstruerte.

 

Jeg skrudde p lys og vannkran, fant frem tannbrste og tannkrem og pusset i vei mens jeg gikk ut av badet. Ei hildring plasserte seg p den store innbydende hotellsenga, Livia naken, under en mektig lysekrone av glitrende stein. Jeg slukket lampa. Steinene glitret selv i mrke.

Natta var full av stjerner og mnelys. En skikkelse dukket frem fra trrne i hagen. Gailio. Det kunne vre ham, men det var umulig se det tydelig. Han var ikke alene. Pilefyren. De hadde fulgt meg til hotellet. Jeg prvde komme p navnet. Noe med Sol. Begge kikket opp mot vinduet.

Kvelden fr hadde jeg sttt ved et vindu. Det gufset i nakken. Jeg trakk meg tilbake bak gardinene. Skikkelsene der ute snakket og gestikulerte. Jeg mtte ut p badet for spytte. Da jeg kom tilbake, var de forsvunnet.

Stjerner og mne. Jeg skulle g til sengs med drmmen om Livia som en forlengelse av kroppen, en puls i underlivet, ei seng for to, ei fantastisk hotellseng, til drmme seg bort i. I mitt minne hadde jeg aldri noen gang befunnet meg p et hotell. Det var en trivelig opplevelse. Annamelia. Jeg husket nesten ikke hvordan hun s ut. Livia, plasserte henne i skyggen der hun godt kunne holde seg .

P hylla over senga s jeg ei bok. Klosterdalen. Jeg bladde opp. Den besto av bilder med tekster under. Jeg registrerte en dirrende lyd, tittet automatisk etter en lydkilde og mtte smile. Hoteller var sikkert fulle av lyder. Jeg kikket ut av vinduet. Der var det ingen. Jeg hadde for mye spytt i munnen og gikk ut p badet.

Det smalt i et redvende rabalder av hyt og mye. Jeg spyttet ut gurglevann og hastet over drkarmen. Senga l flat under marmor og glitrende stein. I den skulle jeg ha ligget og sovet. Magen ble akutt kvalm. Jeg spy. Lampa hadde knust senga.

En skikkelse dukket opp i dra. Snart krydde det av hotellpersonell. Jeg sto hjelpels i splintrer og spy.

Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie, stotret hotellmannen. Han ledet meg ut til et annet rom, et rom med den samme lampa i taket. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Han sa det igjen og igjen. Jeg mtte skaffe meg tilgang til et RA. Han vred hender og stirret inn i min fortvilelse. Jeg mtte snakke med Gailio. Ta det med ro! Vi skal kontakte ham! Ikke tale om at jeg la meg under ei slik lampe igjen, aldri. Alle rom har slike senger. Noe slikt har aldri skjedd i dette hotellets historie. Jeg ante ikke hvor mange ganger han hadde sagt det n. Ta det med ro. Jeg skal kontakte Gailio.

Gailio Tinkmann, sa jeg. Du m gjre det n!

Det skal jeg. Noe slikt har aldri tidligere skjedd. Hvordan gr det med deg?

Jeg vil aldri ligge under ei slik lampe igjen. Du m hente Gailio.

Vi skal f fraktet inn ei ny seng som du kan plassere der du vil. Dette har aldri Vi skal f tak i Gailio.

Vr s snill! ba jeg.

Vi.. Jeg Selvflgelig. Han forlot meg. Jeg plasserte meg p en stol langt bort fra vinduet og lampa. Derfra stirret jeg p dem som om de var fysiske strrelser som kunne bli levende og g til angrep.

En mann kom inn med veska mi. Jeg skvatt som ei katte.

Beklager! Jeg tenkte du ville ha den. Han bukket seg ut. Selvsagt ville jeg ha den. Jeg ville hjem. Det var det jeg skulle insistere p bare Gailio kom. Hjemme fantes det ikke monsterlamper som ramlet ned fra tak. Det banket p dra.

Kom inn! ropte jeg. Det var hotellfyren. Gailio var p vei. Han bukket seg ut mens han vred hender og beklaget seg.

Rett etter ham kom det to menn brende p ei seng. De spurte hvor jeg ville ha den plassert. I den mrkeste kroken med lengst avstand til lampa. Jeg pekte og illustrerte. Pusten min var ute av rytme. Jeg kom ikke til ligge i den. Det var flaks at jeg hadde pust i det hele tatt.

Ansiktet mitt ble synlig i speilet. Likblekt. Jeg datt ned p stolen igjen mens fyren redde opp senga. ynene mine var nesten sorte. Jeg frs s jeg hakket tenner av det, en indre frost som det ikke gikk an snakke fornuft med. Det var varmt i rommet.

Jeg krabbet inn under dyna. Senga sto feil i forhold til vinduet. Hvorfor hadde jeg ikke skjnt det. Jeg satte i gang med beregne retninger for skudd. P veggen nrmest hjrnet i en spiss vinkel fra vinduet, ville det vre tryggere. Jeg krabbet ut og flyttet i vei. Det var ikke lampas skyld. Jeg foretok noen flere vurderinger. Gjenstander hadde ikke vilje. Jeg grsset av en indre frost og krabbet under dyna igjen. Hele meg var et sanseinferno. Det var ikke mulig komme ut av det. Jeg ante ikke at det kunne eksistere s mange lyder i et hotell.

Det banket p dra. Jeg vurderte reise meg opp og late som om jeg var oppegende, men jeg ble liggende i ren apati. Dra brukte et uendelig antall drye sekunder p pne seg. Jeg satt oppreist i stivnet positur da hotellfyren tittet inn. Gailio er her snart. En underskelse blir foretatt for finne ut av hvordan dette kunne skje. Det vil ikke bli spart p ressurser. Aldri fr i dette hotellets historie har det skjedd noe lignende. Jeg stirret. Sa ikke et ord. Han bukket seg ut.

Jeg puttet dyna rundt meg som en forsterker av huden. Samtidig frte jeg en dialog p innsida av hodet, vartet opp med saklige argumenter, men frykten var totalt irrasjonell, ikke til fre en samtale med. Jeg passet p at ingen kroppsdeler befant seg p utsida av dyna. Hjertet dunket. Jeg skulle ikke bli her, men jeg mtte varme meg. Hjerteslagene. Jeg lyttet. Dunk, dunk, en jevn rytme. Det ld et nytt bank p dra.   

Reikin, det er meg, Gailio. Han hadde sagt at jeg ville vre helt trygg her. Drklinka beveget seg. Han kom inn. Dypt bekymrede bl yne gransket meg. Vi skal til bunns i det som skjedde. Som hotellverten har fortalt deg, har ingen lampe noensinne falt ned siden hotellet ble bygd. Det er et gammelt hotell. Festeanordningen er gjennomlpende slik at om lampa faller kommer taket ogs. Jeg s opp i et hvitmalt tak identisk med det jeg hadde forlatt. Taket hadde ikke falt. Nei, derfor foretar vi underskelser. Vr sikkerhetsrd kommer innom for snakke med deg. Han er her snart.

Et nytt bank. Gailio pnet for en middelaldrende mann med langt mrkebrunt hr. Jeg reiste meg for komme ut av senga. Mannen var minst to meter. Han stanset meg med en hndbevegelse.

Bli hvor du er. Et lett rdlig skjegg rakk til langt ned p brystet. Fr jeg lov? Han trakk den ene stolen bort til senga og rakte meg handa. Skjolti Vernekamp. Gailio plasserte seg p den andre stolen.

Er det greit, Reikin? spurte den skjeggete. Jeg forstr at du er urolig, sliten og trolig nsker oss bakom skyene, men vi m finne ut av hva som har foregtt. Til det trenger vi din hjelp.

Jeg prvde virkelig samle meg. Skarpe bl yne under overraskende lyse bryn s vennlig p meg. Forelskelsen hadde reddet meg. Den fortalte jeg ikke om. Noe hadde dirret, en lydkilde jeg ikke hadde funnet opphavet til. Hrte du en dirring rett fr lampa falt?

Ja! Jeg gikk inn p badet for spytte. Det var da det skjedde. Fr det sto jeg og glante ut av vinduet. Jeg s to menn, deg og han pilefyren. Jeg nikket mot Gailio. Dere s opp mot vinduet mitt.

Solaiko, sa Gailio. Jeg gikk aldri inn i hagen, men det er mulig vi ble stende se opp mot vinduet. Han kikket rundt seg. I hvilken retning vender vinduet p dette rommet.

Det skal vi sjekke, sa den skjeggete.

Jeg trodde det var dere, sa jeg. Det var mrkt.

Jeg vet selvflgelig ikke hva Solaiko foretok seg etter at vi gikk fra hverandre.

Hvor lenge var dere sammen? spurte fyren.

Jeg vet ikke, sa Gailio tenksomt. Vi snakket litt. Jeg ville egentlig hjem s fort som mulig, for jeg har vrt hjemmefra en stund, men jeg s ikke p klokka.

Jeg snakker med Solaiko, sa fyren. Blir du her i natt? Han s mot Gailio.

Stolen er limt fast!

Jeg plasserer en vakt p utsida ogs, sa fyren. Jeg tittet bort p lampa. Begge fulgte blikket mitt. Jeg beit meg i leppa og undret p hvor livet mitt var blitt av, der det var  normalitet og orden, det som hadde vrt fr. G p skolen, snakke med Skrolle.

Det banket p dra. Jeg skvatt hyt. Inn kom en middels hy mann med stritt sort hr.

Konglomeratets sikkerhetsansvarlige, presenterte Gailio. Kampin Styrktett. Jeg hilste. Grepet hans var hardt, ynene overraskende bl.

Kall meg Kampin! Jeg beklager det som har skjedd! Vi skal finne ut av dette. Dere har snakket sammen? Han s mot sikkerhetsfyren. Hydeforskjellen var morsom. Fint! Kistevergene er p plass. Vi br sette i sving.

Alle tre stirret p meg som om jeg satt p svarene. Samtalen ble en uproduktiv beskjeftigelse. Jeg fikset ikke noe srlig mer enn enstavelsesord og gjentagelser av det jeg allerede hadde fortalt. Min verden var delt i to. Fr lampa falt og etter at den hadde falt. Jeg hadde befunnet meg i en drm med alle nyanser av flelser. Mnen, Livia, min forelskelse. Den angikk bare meg.

Vil du snakke med foreldrene dine? spurte Gailio da de to hadde forlatt oss. Jeg la hodet i hendene og s for meg et hjertertt bilde av et bekymret opphav. Selvsagt blir de bekymret, men hva har du behov for. Jeg beholdt hodet i hendene. Det var ikke tale om at jeg kunne sove her.

Jeg vil ikke bekymre dem, sa jeg og ristet p hodet. I hvert fall ville jeg ikke det nr jeg selv var s bekymret.

Jeg har med meg noe du kan sove p. Han holdt frem ei lita hvit pille.

Jeg kan ikke sove her, sa jeg.

Vi kan dra hjem til meg, sa han. Jeg ville hjem til meg selv, til tida fr dette, til mamma og pappa. Aldri hadde jeg savnet dem snn.

Hvis du velger bli her lover jeg sitte her i hele natt. Det er trygt. Du gjr som du vil.

Mamma og pappa var trygghet, kun de.

Bare dem.

Ingen andre.

Jeg hadde bare ikke forsttt det fr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

Bkene kan kjpes p de digitale platformer som selger e-bker og lydbker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #libermundi, #e-bok, #epub, #lydbok, #spenningsroman, #fantasy, #sciencefiction, #krim, #fremtidskrim, #reikinjernstein, #konglomeratet, #klosterdalen, #gailiotinkmann, #luftsykkel, #kistevokter, #kisteverge, #kistebrer, #livia, #arina, #solaiko, #sikkerhetsrd, #sikkerhetsansvarlig, #jakto, #kampin, #

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Godt Nytt r

 

Et nytt r kommer oss i mte.

 

2018 blir erstattet, legger seg bak oss.

 

 

Vi skriver 2019

 

med et optimistisk hp om at det skal bringe oss noe godt

p alle de arenaer der vi ferdes,

i vre indre og ytre rom.

 

 

 

Verdensarenaen er stor og skremmende.

 

 

Nedgangskrefter,

 

legger en klam hnd over ulike optimistiske hp en mtte ha.

 

 

 

 

Jeg har skapt en fiksjon

 der nedgangskrefter fikk delegge verden.

 

 

Mitt hp er at det aldri skal skje,

 

at vi mennesker skal st sammen

 

og veve verdensveven til bli et godt samfunn for alle.

 

 

Sammen skaper vi fremtida.

 

 

Det er viktig huske det.

 

 

Vi er verden, hver eneste en av oss,

og verden er i oss.

Hvert menneske er unikt.

Vi kan hjelpe hverandre til bli

den beste versjonen av oss selv.

 

 

 

Et menneske er ikke.

Vi er hele tida p vei mot bli vr egen skapelse.

 

 

Det skiller oss fra dyrene.

 

 

Vi kan skape vr egen virkelighet,

endre den.

 

Ved det endrer vi en bit av verden.

 

 

Mitt nske, for det nye ret,

er at vi mennesker skal vge st rlig frem med vre liv,

slik vi er,

ikke et glansbilde av oss selv,

men med vre virkelige selv

i en bestrebelse p gi hverandre plass

til hele tida bli til, utvikle oss.

 

 

Intet menneske kan favnes av tall og nummer.

Verden har en tendens til gjre det.

Sette merkelapper p oss.

 

 

Tall.

 

Ingen av oss skal reduseres til andres bilder.

Vi skal male oss selv med egne pensler.

 

 

 

 

 

 

Kun i frihet kan vi utvikle oss,

blomstre og bli til.

 

 

I fortida henter vi byggeklossene.

Ntida gir oss mulighetene for bygge.

I fremtida hviler alt vr aktivitet kan gjre oss til.

 

 

Godt nytt r til dere alle.

 

 

Lev og la leve

i kjrlig samhandling mellom mennesker i god vilje.

Mennesker som strever med bli til,

n sitt potensiale.

 

 

 

 

 

 

 

Reikin Jernstein har hatt en samtale med sin far.

Han vet hva han s i skogen

og vil at faren skal forst, virkelig begripe at det han forteller er sant.

Hvis du ikke kan stole p det dine sanser forteller deg,

er du i trbbel. 


Faren forteller ham om Kistepakta,

at han tror at Reikin er Kistebrer.

 

Reikin kan ikke fatte at han har en far som tror p noe slikt tull.

Han har aldri hrt om noen Kistepakt

 eller at det eksisterer ei kiste for hver verdensdel.

 

 

Faren vil at han skal reise bort.

 

 

Det singler i glass.

Faren kaster seg over snnen for beskytte ham.

Ved det begynner:

 

 

Kapittel 3

 

 

 

Drklinka beveget seg. Inn kom en fremmed ung mann med sandfarget hr og pistol i neven. ynene vre mttes, bltt og brunt, et kort mte. Fyren sa ikke et ord. ynene hans beveget seg i hurtige skift mens han gransket rommets skygger. Munnen var en stram strek. Han endte ved vinduet der han ble stende kikke ut.

Ingen der, sa han og vendte ansiktet i min retning. Gr det bra med deg? Jeg hadde det heller elendig, men det var ikke noe jeg hadde behov for informere om. Jeg reiste meg opp mens jeg anstrengte meg for virke upvirket. Mutteren kom lpende i bare nattyet p nakne ftter. Det var ikke bra. Gulvet var fullt av glasskr. Hun hadde farget tneglene. I et hysterisk oppbud av trer kastet hun armene rundt meg. Jeg sniffet inn duften av svn.

Hun holdt rundt meg som om hun aldri ville slippe, min mamma. Det lyse hodet hvilte mot skuldra mi. Den spinkle skikkelsen skalv. Likevel opplevde jeg trygghet. Alt hun hadde opplevd. De fryktelige hendelsene fatteren hadde fortalt om. Jeg forskte frigjre meg. Hun holdt meg fast. Jeg lftet henne bort og snudde meg mot fyren. Han presenterte seg.

Stephin Kommon. Handa hans var fast og smal.

Dere sa at dere ikke trodde p meg.

Vi mottok en ordre fra Gailio Tinkmann om overvke huset.

Kistevergen, opplyste fatteren som hadde kommet etter mutteren.

Det blir satt inn ytterligere forsterkninger, sa fyren, Stephin. Dette er betrakte som et sted. Vr etterforskningsleder kommer s fort hun kan og vil stille sprsml. Jeg foreslr at vi finner et rom uten store vindusflater mens vi venter p forsterkninger. Alle rom hadde vindusflater. Mora mi elsket lys og blomster.

Vi hadde et kjellerrom og flyktet dit. Mutteren tilbd seg sette p noe varmt drikke. Ingen av oss fikk g noen steder. Vi s p hverandre i taushet. Jeg begynte skjelve og strevde for skjule det. Mamma fant et teppe og la det over skuldrene mine. Min frste innskytelse var slenge det bort. Jeg valgte krype inn i det.

Stephin mottok en beskjed p et merkelig apparat, ikke et RA.

De kommer n, sa han. Vi setter i gang et sk, vokter huset og starter samtaler med hver og en av dere. Har dere et passende rom?

I gr trodde dere meg ikke, sa jeg. Jeg gr og legger meg. Fatteren sendte meg et irritert blikk.

Ikke fr du har snakket med folkevernet, sa han. Du gikk til vinduet. Det ble skutt.  Hadde du ikke byd deg, ville du ha blitt truffet. Det var flaks. Den svre neven skalv. Mutteren grt stille. Jeg hadde sett en tittel i bokhylla, men jeg husket ikke hvilken. Ikke var det interessant heller. Mutteren rettet seg opp mens hun dro albuen over ynene.

Jeg setter p noe drikke! Hun reiste seg og plasserte nevene i siden. Ve, den, som protesterte. Stephin s p klokka og nikket.

Folkevernkvinna, fra i gr, kom inn, Seigila Jaktav. Jeg ble akutt uvel ved synet. De grnne ynene hadde tvilt p meg, p min forstand. Ikke noe var verre. Hun hilste p foreldrene mine. Jeg nikket og gikk mot ei hylle med syltety mens jeg studerte etiketter uten se. Fatteren hvisket lavt med henne. Hun smilte.

Vi tar samtalen her med alle samlet. Hun virket vennlig. Stephin forlot oss.

Jeg ble vrende hos etikettene. Fatteren og mutteren redegjorde for hva de hadde opplevd. Jeg lyttet til sprsmlene og svarene mens jeg lot som om jeg var opptatt av glassenes innhold. Det ble slitsomt st. Jeg slang meg ned i en stol. Kvinna vendte seg mot meg, smilte vennlig. Leppestiften fremhevet det kastanjefargede hret. Jeg vred meg under smilet og svelget spydighetene jeg hadde lagret ytterst p tungespissen. Vil du tilfye noe? spurte hun.

Hadde du, og dine kolleger, tatt meg p alvor, kunne dere ha satt i gang etterforskning tidligere. Da kunne vi ha unngtt dette, et faktisk mordforsk. Blikket mitt holdt fast i de grnne ynene hennes. Det befant seg en morder i skogen, en morder som kunne myrde igjen, noe denne morderen forskte seg p. Fatteren strammet leppene. Mutteren strakte seg frem og klappet meg beroligende p armen.

Det har blitt for mye, sa hun unnskyldende til Seigila.

Jeg beklager, sa Seigila og sendte meg nok et vennlig smil. Tennene hennes sto lett skrstilte i munnen. Om hun beklaget herfra og til mnen, ville det aldri vre nok. Gailio Tinkmann beordret etterforskning og bevoktning av huset. For resultatet ville det ikke ha spilt noen rolle hvorvidt vi hadde trodd p deg. Jeg reiste meg og s kaldt p henne.

Det var jeg som befant meg alene i den skogen. Jeg fortjente bli trodd. Sinnet steg. Avmakten. Den avskyelige realiteten. Hun beklaget. Jeg ville kaste raseriet tilbake mot henne. Hun smilte forsonende. Mellomrommet mellom fortennene, i overkjeven, ga henne et pussig uttrykk. Smil og beklagelser. Det var ikke mulig slenge raseri mot snt. Jeg viste henne loggen fra i gr. Et bevis p at noe var galt et sted. Hun nikket og rakte handa ut etter  apparatet mitt. Jeg ga det ikke fra meg. De mtte finne ut av det. Jeg skal f noen til se p det. N trenger jeg at dere forteller alt som kan ha med dette gjre, du ogs.

Jeg fortsatte min tirade av misfornyd krenkelse. Hun ristet avvergende p hodet og holdt hendene opp foran seg. Vi har foretatt underskelser, sa hun. S langt har vi ikke noe nytt melde. Hun mottok et anrop p samme type apparat som det Stephin benyttet. Gailio, sa hun og rakte det til fatteren. Han gikk ut av rommet. Jeg gikk etter med den intensjon f med meg hvert ord som ble sagt. Seigila holdt meg tilbake med et sprsml. Jeg gikk inn for ignorering.

Svar p sprsmlet, Reikin! befalte mutteren. Jeg hadde ikke oppfattet det. Samtalen, fatteren frte, angikk trolig meg mer enn ham. Jeg var dugelig lei av bli gjort til tredjepart i egne viktige anliggender.

Hvem visste at du forlot skolen da du gjorde? gjentok Seigila. Ingen hadde visst det. Til Skrolle hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Alle kunne ha sett meg g mot skogen. Ingen kunne vite hvor jeg var p vei som ikke fulgte etter meg. Jeg hadde knapt visst hvor jeg skulle selv en gang. En uendelig mengde mennesker hadde befunnet seg p den skoleplassen. Hun ville vite mine venners navn. Egentlig var det kun Skrolle og meg.

Skrolle, s ikke at Reikin gikk noe sted, sa mutteren velmenende. Han var med oss lete, tilfyde hun forklarende. Skrolle og jeg hadde en klikk vi hang med. Seigila noterte seg navn. Jeg gjespet overdrevent. Fatteren kom tilbake. Hva snakket dere om? spurte jeg. Han ristet p hodet og vendte seg til Seigila. Det gjaldt beskyttelse.

Huset og omrdet rundt, vil bli overvket til vi finner ut av dette, beroliget hun. Meg tilbd hun ei pille sove p.

Nei, takk! I gr taklet jeg vre alene i skogen med et lik og en mulig morder. Dette skal nok g bra. Fatteren kremtet. Jeg reiste meg og ga foreldrene mine en klem. Det gr bra, hvisket jeg og stirret inn i min mors oppskjrtede ansikt. En fyr kom inn og snakket lavt med Seigila. Jeg tenkte p Annamelia. Alt hadde begynt med henne. De hadde regnet ut hvor skytteren mtte ha sttt. Forunderlig nok fantes det ingen spor der.

Her, ta den pilla! sa mutteren, grep handa mi og lukket den. Fem skudd hadde trengt gjennom vinduet p fatterens kontor. Jeg gikk mot dra. Det var blitt skutt med skarpt. Kjekt vite! Magen skalv.

Vi har behov for mer informasjon fra deg, sa Seigila. Jeg hadde ddd dersom jeg ikke hadde byd meg. Fatteren hadde forsttt det. N begynte det g opp for meg ogs. Jeg snudde meg og stirret mens jeg ignorerte krampene i magen. Noen hadde faktisk skutt. Jeg lukket dra og gikk til rommet mitt.

P sengeteppet l Toppen og sov. Jeg fjernet teppet. Dokvin var en drittsekk. Jeg lengtet desperat etter svn. Dokvin kom til legge ut om Annamelias vagina. Jeg klappet pelsbunten p hodet og svelget pilla. Synd for Annamelia. Hunden slikket med en liten tungespiss knapt mulig registrere. Han burde ha reagert p oppstyret. Kommet! Toppen var livredd for smell. Jenter ante ikke hvordan Dokvin snakket om dem. Snakk og skryt! Utmattelsen krp gjennom kroppen. Jeg burde kontakte Skrolle. Ferieplaner. Et nytt lite slikk fra Toppen. Gode hunden.

Jeg lukket ynene. Annamelia var ikke min sak. Hun hadde aldri vrt det. Jeg nektet tenke. Fra periferien sto de fryktelige hendelsene og kikket p meg. Der kunne de holde seg. Huset var under bevoktning. Jeg ville ikke sendes vekk. Hva het den denne hovedstaden fatteren ville sende meg til? Folkevernet var p saken. De ville oppklare alt. Skrolle og jeg! Vi kunne bli her. Gjre som vi pleide. Jeg gledet meg til en normal hverdag. Han og jeg.

 

Sola lirket seg vei gjennom rullegardina, en ny dag. Jeg skottet mot Toppen. Han sov. Jeg trakk ham inntil meg. Snuta hans grov seg inn under armhulen. Jeg lftet ham opp. Et spinkelt dyr som kjentes tung som en sekk. Han var en matvegrer. Jeg puttet ham inn i armkroken, en vt tungespiss, et lett slikk. yelokkene hans vibrerte svntunge og falt igjen, en atypisk atferd. Energibunten burde ha vrt opptatt med morgenrutiner. Nappe meg i ret, slikke.

Jeg gikk til fatteren og halte ham ut av svnen. Han lftet Toppens hode. Det deiset ned.

Nr var han sist ute? Den store neven strk den myke pelsen. Jeg ante ikke. Toppen hadde hundedr. Ingen kunne ane nr han sist hadde vrt ute.

Han reagerte ikke p skuddene, sa jeg. Hvis fremmede folk snek seg rundt huset, etter en posisjon for et skudd, burde han ha varslet.

Jeg melder fra til folkevernet, sa fatteren.

Han kan vre syk, sa jeg.

Jeg er glad for at du reiser i dag, sa han. Det fantes ingen avtale om noen reise. Etter skuddene i gr snakket jeg med Gailio, kistevergen. Han var enig med meg. Du br komme deg bort. I Klosterdalen garanterer han din trygghet. Jeg ville feriere med Skrolle. Gailio har sagt at du kan ha med deg venner. Jeg ville kun ha med meg Skrolle. Da tar jeg det opp med foreldrene hans. Problemet var at Skrolle skulle reise p en planlagt familieferie til Urleiven og bli borte i en uke. Han kan komme etter. Jeg ristet p hodet. Snn, tenk deg om! Her blir du sittende innesperret med vakter som bestemmer hva du kan og ikke kan gjre. Gailio tilbyr deg spennende opplevelser i nye omgivelser. Vinn/vinn. Jeg rynket panna. Du kan bli s lenge du vil. Poenget er at din mor og jeg ikke vil ha deg tilbake fr saken med liket og skuddene er oppklart og lst. Konglomeratet vil flge opp alt sammen Seigila, folkevergen, gjorde utslaget. Henne ville jeg ikke ha noe mere med gjre. Da avklarer jeg det med Gailio.

Skrolle skal komme s fort han er tilbake ellers blir det ikke noe av.

Fint. Jeg holder deg orientert. Han gikk mot dra med RA i posisjon for en samtale.

Har du vrt der? spurte jeg. I denne hovedstaden.

I Klosterdalen. Nei, men det skal vre skikkelig idyll! Idyll for fatteren og meg var trolig ikke det samme. Han hadde et magert reiserepertoar. Klosterdalen tar bare i mot et begrenset antall turister. Betrakt dere som heldige. All organisering og kontakt gr gjennom Gailio og meg. Har jeg ditt ord p at du ikke kontakter Skrolle? RA brant i lomma. Det mtte sjekkes for feil fr jeg dro noe sted. Han rakte frem handa. Jeg ga ham apparatet og hpet at Skrolle ville bli begeistret.

Toppen hang som et slakt i armene mine mens jeg gikk mot rommet mitt. Jeg kastet meg p senga med hunden i armene. Fatteren kom inn. Gailio er p oppgava. Han snakker med Skrolles foreldre og ordner det praktiske. Ingen skal kjenne til  bestemmelsesstedet deres.

Skrolles foreldre lar ikke snnen sin reise til de aner ikke hvor.

Gailio har uante ressurser, Reikin. Jeg tror han fr det til. Det innebrer at du ikke m nevne et ord til noen om hvor du skal, heller ikke til din mor og dine sstre. Dersom ingen kjenner bestemmelsesstedet, garanterer han at du er trygg. Kun vi tre vet det, Gailio, du og jeg. Slik skal det forbli. Greit? Det hrtes overdrevent ut. Fem skudd er ikke overdrevent. Det er drapsforsk. Jeg pustet tungt. Brutalt nok. Gailio er ekspert. Vi lytter til eksperter. Jeg nikket. Han fremfrte overbevisende argumenter. Vakter er utplassert p innsida og p utsida av huset. Frem til du har reist, m vi vokte oss for forsnakkelser. Fire personer befinner seg i nromrdet til eiendommen. Du kan bevege deg ut i hagen, ikke lenger. Jeg foreslo for Gailio at vi kunne lokke personen eller personene, frem ved si at du fremdeles bor her, men han ville ikke sette din mor og meg i utilbrlig fare. Jeg stoler p hans vurdering.

Et sted i magen begynte det krible. Skrolle og jeg p ferie alene. Jeg hadde ikke vrt mye p ferie, og aldri borte fra foreldrene. Gailio kommer til utbrodere seg om stedet, naturen, fasiliteter som svmmebasseng, bademuligheter, turomrder. Ikke skap deg forventinger ut fra det. Han tilslrer hvor dere skal. Konglomeratet er mlet for reisa. Det var greit.

Jeg ble med ham inn p kjkkenet. Mutteren satte frem mat.

Er du komfortabel med planene? spurte hun.

S der, sa jeg,

Er du sikker p at vi gjr rett i la han dra hjemmefra etter alt det han har gtt gjennom? Hun s formanende p fatter. Trygghet er viktigst, Vendel. Ikke glem det!

Det er derfor han reiser, Mayla.

Hjemlig trygghet, Vendel! Hun klemte meg med et hikst av medynk.

Har du mtt ham, denne Gailio? hvisket jeg. Hun ristet p det lyse hret og hvisket tilbake.

Jeg har aldri hrt denne historien fr. Det fantes ikke snev av grtt i hret hennes.

La oss mte ham, hvisket jeg. Er han en drittsekk, blir jeg ikke med. Fatteren himlet. I ynene hennes var det trer. Jeg trket dem bort. Blfargen hadde bleknet. Hun lignet sstrene mer enn hun lignet meg. Det skyldtes ikke bare fargene.

Jeg var ubegripelig sulten og satte meg til bords..

Han vil vre godt beskyttet der, sa fatteren og dro mutteren inn i armene. Hun skjv han bort med et misfornyd uttrykk.

Hvor er Toppen? spurte hun.

Det er noe rart med ham, sa jeg.

Hvis han er syk m vi til dyrlegen. Hun forlot kjkkenet med bestemte skritt. Toppen hang som et slakt, i armene hennes da hun returnerte.

Ingen av oss skal bevege oss lenger bort enn til hagen i dag, sa fatteren og s bekymret p den lille firbeinte. Mutter mlte kroppstemperaturen og fant ikke noe alarmerende. Hun hentet et stykke kjtt fra kjleskapet. Han ignorerte det.

Det virker ikke riktig at Reikin skal reise, hvisket hun. Jeg begynte se frem til det.

Zanne og Zu kommer, sa mutteren.

Hjelp! tenkte jeg.

De kom med nok oppkavet energi til ryke en l alene. vrige familiemedlemmer var etterlatt hjemme. Det var noe takke for.

 

Vret var bedre enn det hadde vrt p lenge. Vi befant oss p vent i hagen. Fatteren hadde organisert transport for Skrolle om en uke og to dager. Skrolles foreldre hadde gtt med p det. Jeg hadde ikke trodd det.

En luftsykkel la seg til rette p plenen, Gailio, kistevergen. Han fortyde i epletreet. Vi hadde aldri fr hatt en luftsykkel i hagen. Min far gikk bort til ham. De gled inn i en storslagen omfavnelse. To store menn, en lys og en mrk. Inntrykket av min far som kjempe ble redusert av tendensen til mage. Hos den fremmede spilte musklene under huden.

Jeg motsto fristelsen til rette meg opp og forble i en innstudert hengslete modus. Speil hadde jeg ikke for handa. Fantes det muskler var de i s fall ikke synlige. Hoftene var riktignok smale eller rettere sagt fravrende, og skulderbredden sto i stil med hoftene.

Toppen hadde vknet og sprang ut p vaktparaden med iltre bjeff. S var i hvert fall han i form igjen. Luftsykkelen imponerte ham ikke. Den gjorde inntrykk p meg. Der var det ikke mye sette tennene i. Han knurret iltert. Min far gjorde tafatte forsk p stoppe angrepet. Jeg smilte. Han hadde aldri vrt god til det der.

Gailio satte seg ned. Plystret. Han hadde skulderlangt gyllent hr. Trening var ikke min greie. Sola fikk hret hans til glitre. Mest i gull. Jeg oppdaget et lite streif av rdt. Toppen nrmet seg, la hodet mot forlabbene og slikket fingrene hans. Jeg kunne overveie gjre et stunt hvis det ga slike resultater. Fatteren svettet synlig. Gailio lftet hundekreket opp og viste ham sykkelen, mumlet beroligende, lot ham snuse. Toppen la seg til rette og lftet en labb. Kos meg! Zanne og Zu blunket til hverandre. Jeg og Gailio hadde to likhetstrekk. Hyde og hrlengde.

Min far vendte seg mot oss med et formanende blikk, et krav om en hflig oppvisning i dannelse. Sstrene beveget seg mot ham, like som to drper vann, med platinablondt hr som en sky rundt hodet, grasise som gaseller med vuggende hofter og hyreiste pupper. Han tok det pent. Poeng til ham! Begge tok stor plass i et rom selv nr de var hver for seg. Alles yne traff meg samtidig. Min tid som observatr tok en br slutt. Jeg burde helt serist begynne trene.

Med et uttrykk jeg mente burde virke likegyldig, slentret jeg fram. Toppen, l ved Gailios ftter og hvilte hodet p skoene hans. Ikke antydning til rykk i halen. Sviker! Gailios trekk var skarpskrne og haken bestemt. Jeg var ikke direkte smhendt. Handa forsvant inn i neven hans. Det eneste myke ved fyren var den velformede avtegninga av leppene. Handtrykket var kraftig og fast. Med en slik kropp kunne jeg ha skrevet om historien. Kanskje Annamelia hadde falt for Dokvins psykosjel. Den kunne andre konkurrere om.

Jeg har sett frem til hilse p deg, sa Gailio. Stemmen var fyldig, tillitvekkende. Dypbl yne under mrke yebryn dro p granskingsferd i ansiktet mitt. Jeg s ned. Toppen logret fornyd. Dobbeltsviker. Hvordan har du det?

Middelmdig, svarte jeg. Mer var det ikke si. Magen ble akutt kvalm.

Jeg forstr. Du vil vre trygg nr du reiser med meg. Han startet utbroderinga om svmmebassenger, vannsklier og en mengde sportsarenaer inkludert fotballbaner og matorgier.

Jeg hater fotball.

Men du liker havet? Jeg nikket. Fjellet? Nytt nikk. Du kommer til f en ferie du sent vil glemme.

Vi blir gjerne med, sa Zanne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Zu nikket. En ukes husmorferie. Gjerne med fotball. De smilte til ham og hverandre med blendende sjarmtriks.

Ja, da blir i hvert fall ikke jeg med, sa jeg og alle lo. Gailio fortsatte utbrodere seg om bestemmelsesstedet. Sstrene mine hadde lyse stemmer med latter i. Jeg sparket trne i bakken mens ord og sekunder spant ut av tida.

 

Gailio fanget blikket mitt, vek ikke. Det er vel ikke noe vente p, sa han. Vi br komme oss av grde. Jeg lukket ynene. Ferie for meg og Skrolle. Det hadde fortonet seg som en god ide. Jeg ombestemte meg. Ikke tale om! Zanne Zu utvekslet smil. Det var lillebror det. Fatteren rettet seg opp, vaket i temperamentet.

Akkurat det er ferdig diskutert. Selvflgelig skal du reise!

Dette er kanskje ikke tidspunktet, sa mutteren. Jeg sa jo det. Slike oppskakende hendelser. Man trenger sine nrmeste rundt seg. Jeg s irritert p henne. Det var ikke snn. Jeg ville vre sjef i eget liv, mte sommeren slik vi hadde bestemt, fr dette, den uvirkelige situasjonen. La oss reise bort alle sammen, sa mutteren. Fri bevare meg vel!

Jeg blir med, sa jeg. Gailio smilte svakt. Nikket. Sykkelen var helt klart en formildende omstendighet. Lysten til sitte p en slik var sterk nok til overkomme hydeskrekken.

Jeg beklager farkosten, sa Gailio. Det blir slitsomt vre passasjer s lenge. Siden vi drar i hemmelighet, er dette mten gjre det p. Han mtte tulle. Sykkelen var en hyder.

Fatteren kom med kiste og klr i en sekk. Mutterens yne svmte over av trer. Hun slo armene om meg som om hun aldri ville slippe, svpte meg i mammaord. Fatteren la en arm rundt henne. Hun fyste den vekk og s sint p ham.

Du er sikker p at det er trygt for ham reise p den sykkelen? Gailio beroliget.

Jeg slipper ut et skjold som endrer seg etter bakgrunnen. Ingen vil se oss. Han hadde misforsttt. Bekymringa hvilte p teknikken, ikke forflgere. S langt hadde hun aldri tenkt. Hennes virkelighet handlet ikke om forflgere. Da ville hun aldri ha latt meg reise.

Er RA med? Hun s seg rundt som om hun mistenkte det for spasere rundt p egen hand. Ta kontakt med en gang du kommer frem. Oppfordringa l som en forlenget pil ut i pekefingeren. Min far avbrt.

Absolutt ikke. Et apparat kan spores. Hun s forvirret p ham. Han reiser til et hemmelig sted fordi noen har prvd drepe ham. Det fikk henne til stortute. Sstrene grep handa mi, en fra hver side. Det var slutt med smil og flrt. Jeg sanset ekte bekymring.

Ikke la oss overdrive dette, sa Gailio. Vi vil kun vre p den sikre siden. Det er alt. Han la en arm p mutterens skulder i en beroligende gest. Jeg lover at alt vil g bra med din snn. Ingen av dere m snakke med noen om dette. Hold en lav profil til vi har funnet gjerningsmannen! Alle fire nikket. Forhpentligvis har vi vedkommende fr Skrolle er tilbake fra Urleiven og kan avslutte hemmelighetskremmeriet. Ikke ta kontakt med Reikin under noen omstendighet! All kontakt gr gjennom meg. De nikket. Det ble utvekslet trevte klemmer. Jeg hadde fuktige avtrykk p kinnene. S var vi av sted.

Et knepp hrtes i det skjoldet la seg p plass. Jeg kunne ikke se rett ned. Greit nok! Jeg hadde hydeskrekk, men jeg ble vidsynt. Det var hus, daler og landskap. Gailios rygg virket klippetrygg. Tid og rom malte et storsltt maleri. Stadig nye detaljer penbarte seg. Annet falt langsomt ut. Jeg nt det. Tenk at det var meg, Reikin Jernstein, som satt her oppe og flt mellom himmel og jord. Jeg skulle tigge Gailio p mine knr for Skrolle. Lufta pisket rundt meg. Han ville aldri bli den samme igjen.

Dette var noe Dokvin bare kunne drmme om. Roen ble til en svndyssende sang. Tankene gled ut p vidvanke og satte seg sammen i ulogiske sekvenser. Jeg kjempet for holde fast i opplevelsen. Nyte den! Jeg presset ynene opp. Sanset! yeblikk p yeblikk av inntrykk jeg ville huske for bestandig.   

rene mine registrerte et lett knepp. ynene glippet. Skjoldet var borte. Jeg hadde sovnet fra reisa, fra alle de magiske yeblikkene. Fatteren hadde sagt at vi skulle til en hovedstad. Gailio gikk inn for landing. Her var det ingen by, verken hus eller mennesker. Under meg strakte det seg uendelige omrder med demark. Hye fjell, bratte og langstrakte daler, skrinne enger. Stein og grus. En hy mur avlste nok en mur. Hadde han tenkt at vi skulle ta ei pause?

Bygninger reiste seg bak dobbeltmurene i en skremmende velkomstgest. Et kloster. Det var alt som var. Jeg ble pissredd, skrekkslagen. Klosterdalen, navnet p hovedstaden. Fyren hadde ikke sagt noe om en pause.

Det var ingen steder jeg kunne dra, ingen steder lpe til. Gold tom natur, det var alt. Jeg prvde styre tillpet til panikk. Alt virket helt ulogisk. Jeg satt p en luftsykkel. Gutter som meg satt ikke p luftsykler. Jeg hadde funnet et lik. Gutter som meg fant ikke lik. Jeg var blitt skutt mot. Gutter som meg ble ikke skutt mot. Dokvin hadde pult Annamelia og min verden hadde falt sammen.

Fem kuler. Jeg hadde aldri sett kulene. Hvis det ikke var snakk om en pause, mtte jeg lpe alt jeg hadde. Jeg hadde ikke en gang RA, fortvilet nok. Det kom ikke p tale bli med til et kloster. De munkene ville finne fred. Jeg hadde nok med finne inn i mitt eget uforutsigbare dagligliv.

Sykkelen tok bakken, en myk landing p ei de gresslette. Jeg var alt for oppskjrtet til glede meg over det. Gailio steg av. Jeg ogs. Han smilte. Lurte p om jeg hadde hatt en fin tur.

Skal vi ta en pause. Stemmen min skalv.

Nei! Tillpende til panikk ble til virkelighet. Et massivt svik. Skrolle kom ikke hit. Han pekte mot muren. Et kloster. Hva hadde fatteren tenkt p? Han mtte ha latt seg blffe av fyren. Foreldrene mine ville aldri lyve for meg, aldri. Dette er Klosterdalen, sa han. Hvordan kunne fatteren finne p tro p en slik rverhistorie. Kista.

Gailio rakte meg sekken. Jeg sto klar, holdt kroppen i beredskap. Gresset l mykt under fotslene. Jeg ville lpe raskere uten sekken. Det var ingen steder skjule seg. Jeg trengte tingene mine. Trer av fortvilelse samlet seg bak yenhulene. Kanskje jeg var alene med morderen. Jeg ble helt stiv. Gailio var en brande, trolig ikke uten grunn. Ingen kunne komme seg unna en luftsykkel i denne demarka. Spent som ei stlfjr sto jeg som lammet. Hva er det, Reikin?

Jeg har aldri sagt ja til dra til et forpult kloster. Trene lot seg ikke skjule. Jeg lyttet forskrekket til mitt eget ordvalg mens jeg pekte.

En gang i tida, lenge fr vr tidsregning, var det muligens et kloster. Velkommen til Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Jeg var ikke blind.

Hvor er bygningene, gatene, veiene, bebyggelsen, overgangen til en mer landlig idyll? Jeg pekte utover delandet. Dette er ingenting.

Likevel er det snn, Nr vi fr installert deg i byen, skal jeg fortelle deg vr historie. Da vil du forst det. Jeg hadde ikke planer om installeres noe sted. Derimot skulle jeg flykte. Reikin, jeg beklager at du er uforberedt p hva du ville finne her, dette Han pekte utover.

Dette rimer ikke en gang med Liljedalen, ropte jeg. En hovedgate med en husklynge rundt.

Jeg forstr at det kan se snn ut for deg. Konglomeratet bestr kun av to daler. Begge befinner seg bak dobbeltmurene, men vi er en verdensdel med samme flateinnhold som andre verdensdeler. Det er for farlig for deg hjemme. Jeg kan ikke kjre deg hjem. Ingen kommer til tvinge deg inn bak de murene mot din vilje. Jeg kan kjre deg til et sted du geografisk godkjenner, der jeg vet at du vil vre trygg.

Min familie, kone og fire barn, befinner seg trolig p innsida av muren der for overraske meg. Jeg kom til deg, direkte fra Rosengard, etter et flere uker langt oppdrag. De vil overbevise deg om at de bor i en by ikke et kloster. Gi oss en sjanse!

Du kjrer meg til et annet sted dersom jeg vil det? Han nikket. Jeg kjempet med skjelvinga i stemmen. Du lover!

Jeg lover. Vi stirret p hverandre. Jeg nikket.

Han vinket p familien sin. Handlingslammet og fortapt sto jeg og stirret mot muren. To smttinger kom snublende nedover hellinga i terrenget mens de ropte p pappa. Ei jente med lange lyse fletter kom etter. Hun lftet dem opp nr de gikk overende. En gutt fulgte etter med et lett overbrende smil. Bakerst kom ei kvinne. Kona. Gailio, beveget seg mot de sm, strakte armene mot dem. Kvinna var ikke ung, men det var noe umtelig tiltrekkende over den lange slanke skikkelsen.

Vesla, ndde fram frst, en lyshret krlltopp med bl yne, farens. Gailio ventet p den vesle pluggen med rde krller i nakken. Han lftet dem opp og svingte dem rundt i en skikkelig runddans. Begge strakte armene opp mens de hylte p mer. Hyst ufrivillig mtte jeg smile. Han svingte dem rundt p nytt og p nytt. Det virket ekte. S sm barn spilte ikke skuespill.

Jeg var lettet.

Ble rolig.

Takk og lov.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan kjpes p de digitale platformer som selger e-bker og lydbker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#nyttr, #godtnyttr, #kistepakta, #libermundi, #lydbok, #epub, #e-bok, #spenningsbker, #fantasi, #fremtidskrim, #krim, #reikinjernstein, #reikin, #vendel, #mayla, #folkevernet, #konglomeratet, #kistebrer, #kisteverge, #klosterdalen, #gailiotinkman, #kistevokter

Kistepakta, kapittel 3

 

Jula er her. 

Husene er pyntet.

Mange av oss har laget en sommerhage inne i huset

 midt p vinteren,

 

 

Vi har tatt et digert tre inn i stua, et ekte tre.

Ikke alle da. Noen sverger til plast.

Hos meg blir det aldri plast.

 

 

En hage for vekst og gleder i de mrkeste dagene.

Kjrlighet.

 

Det store ordet, det magiske ordet.

Det som nesten er for stort til brukes.

Det er her og n det skjer.

Her og n.

Jul med din glede.

Vi bukker og neier.

 

 

Barnas yne som funkler og tindrer som tusen stjerner.

 

Vi husker vr egen barndom, luktene.

 

 

Vrt indre berikes.

Vi har jul i hele kroppen.

 

Jeg ser p det som en sommeruke om vinteren,

Skapt for holde mrke borte.

Lys og sol, selv om sola ikke er her.

Vi lager vr egen sol.

 

 

 

 

Nr vi leser bker,

skaper vi vr egen fantasiverden,

en verden som trekker oss ut av hverdagsligheten,

 

 

kravene,

 

 

en verden som kan berike vrt indre,

vr tanke, vr flelse, vr vilje.

 

 

 

Reikin Jernstein har hatt en samtale med sin far.

Han vet hva han s i skogen

og vil at faren skal forst, virkelig begripe at det han forteller er sant.

Hvis du ikke kan stole p det dine sanser forteller deg,

 

er du i trbbel. 


Faren forteller ham om Kistepakta,

at han tror at Reikin er Kistebrer.

Reikin kan ikke fatte at han har en far som tror p noe slikt tull.

Han har aldri hrt om noen Kistepakt

 eller at det eksisterer ei kiste for hver verdensdel.

Faren vil at han skal reise bort.

Det singler i glass.

Faren kaster seg over snnen for beskytte ham.

 

 

 

Ved det begynner:

 

 

Kapittel 3

 

 

 

Drklinka beveget seg. Inn kom en fremmed ung mann med sandfarget hr og pistol i neven. ynene vre mttes, bltt og brunt, et kort mte. Fyren sa ikke et ord. ynene hans beveget seg i hurtige skift mens han gransket rommets skygger. Munnen var en stram strek. Han endte ved vinduet der han ble stende kikke ut.

Ingen der, sa han og vendte ansiktet i min retning. Gr det bra med deg? Jeg hadde det heller elendig, men det var ikke noe jeg hadde behov for informere om. Jeg reiste meg opp mens jeg anstrengte meg for virke upvirket. Mutteren kom lpende i bare nattyet p nakne ftter. Det var ikke bra. Gulvet var fullt av glasskr. Hun hadde farget tneglene. I et hysterisk oppbud av trer kastet hun armene rundt meg. Jeg sniffet inn duften av svn.

Hun holdt rundt meg som om hun aldri ville slippe, min mamma. Det lyse hodet hvilte mot skuldra mi. Den spinkle skikkelsen skalv. Likevel opplevde jeg trygghet. Alt hun hadde opplevd. De fryktelige hendelsene fatteren hadde fortalt om. Jeg forskte frigjre meg. Hun holdt meg fast. Jeg lftet henne bort og snudde meg mot fyren. Han presenterte seg.

Stephin Kommon. Handa hans var fast og smal.

Dere sa at dere ikke trodde p meg.

Vi mottok en ordre fra Gailio Tinkmann om overvke huset.

Kistevergen, opplyste fatteren som hadde kommet etter mutteren.

Det blir satt inn ytterligere forsterkninger, sa fyren, Stephin. Dette er betrakte som et sted. Vr etterforskningsleder kommer s fort hun kan og vil stille sprsml. Jeg foreslr at vi finner et rom uten store vindusflater mens vi venter p forsterkninger. Alle rom hadde vindusflater. Mora mi elsket lys og blomster.

Vi hadde et kjellerrom og flyktet dit. Mutteren tilbd seg sette p noe varmt drikke. Ingen av oss fikk g noen steder. Vi s p hverandre i taushet. Jeg begynte skjelve og strevde for skjule det. Mamma fant et teppe og la det over skuldrene mine. Min frste innskytelse var slenge det bort. Jeg valgte krype inn i det.

Stephin mottok en beskjed p et merkelig apparat, ikke et RA.

De kommer n, sa han. Vi setter i gang et sk, vokter huset og starter samtaler med hver og en av dere. Har dere et passende rom?

I gr trodde dere meg ikke, sa jeg. Jeg gr og legger meg. Fatteren sendte meg et irritert blikk.

Ikke fr du har snakket med folkevernet, sa han. Du gikk til vinduet. Det ble skutt.  Hadde du ikke byd deg, ville du ha blitt truffet. Det var flaks. Den svre neven skalv. Mutteren grt stille. Jeg hadde sett en tittel i bokhylla, men jeg husket ikke hvilken. Ikke var det interessant heller. Mutteren rettet seg opp mens hun dro albuen over ynene.

Jeg setter p noe drikke! Hun reiste seg og plasserte nevene i siden. Ve, den, som protesterte. Stephin s p klokka og nikket.

Folkevernkvinna, fra i gr, kom inn, Seigila Jaktav. Jeg ble akutt uvel ved synet. De grnne ynene hadde tvilt p meg, p min forstand. Ikke noe var verre. Hun hilste p foreldrene mine. Jeg nikket og gikk mot ei hylle med syltety mens jeg studerte etiketter uten se. Fatteren hvisket lavt med henne. Hun smilte.

Vi tar samtalen her med alle samlet. Hun virket vennlig. Stephin forlot oss.

Jeg ble vrende hos etikettene. Fatteren og mutteren redegjorde for hva de hadde opplevd. Jeg lyttet til sprsmlene og svarene mens jeg lot som om jeg var opptatt av glassenes innhold. Det ble slitsomt st. Jeg slang meg ned i en stol. Kvinna vendte seg mot meg, smilte vennlig. Leppestiften fremhevet det kastanjefargede hret. Jeg vred meg under smilet og svelget spydighetene jeg hadde lagret ytterst p tungespissen. Vil du tilfye noe? spurte hun.

Hadde du, og dine kolleger, tatt meg p alvor, kunne dere ha satt i gang etterforskning tidligere. Da kunne vi ha unngtt dette, et faktisk mordforsk. Blikket mitt holdt fast i de grnne ynene hennes. Det befant seg en morder i skogen, en morder som kunne myrde igjen, noe denne morderen forskte seg p. Fatteren strammet leppene. Mutteren strakte seg frem og klappet meg beroligende p armen.

Det har blitt for mye, sa hun unnskyldende til Seigila.

Jeg beklager, sa Seigila og sendte meg nok et vennlig smil. Tennene hennes sto lett skrstilte i munnen. Om hun beklaget herfra og til mnen, ville det aldri vre nok. Gailio Tinkmann beordret etterforskning og bevoktning av huset. For resultatet ville det ikke ha spilt noen rolle hvorvidt vi hadde trodd p deg. Jeg reiste meg og s kaldt p henne.

Det var jeg som befant meg alene i den skogen. Jeg fortjente bli trodd. Sinnet steg. Avmakten. Den avskyelige realiteten. Hun beklaget. Jeg ville kaste raseriet tilbake mot henne. Hun smilte forsonende. Mellomrommet mellom fortennene, i overkjeven, ga henne et pussig uttrykk. Smil og beklagelser. Det var ikke mulig slenge raseri mot snt. Jeg viste henne loggen fra i gr. Et bevis p at noe var galt et sted. Hun nikket og rakte handa ut etter  apparatet mitt. Jeg ga det ikke fra meg. De mtte finne ut av det. Jeg skal f noen til se p det. N trenger jeg at dere forteller alt som kan ha med dette gjre, du ogs.

Jeg fortsatte min tirade av misfornyd krenkelse. Hun ristet avvergende p hodet og holdt hendene opp foran seg. Vi har foretatt underskelser, sa hun. S langt har vi ikke noe nytt melde. Hun mottok et anrop p samme type apparat som det Stephin benyttet. Gailio, sa hun og rakte det til fatteren. Han gikk ut av rommet. Jeg gikk etter med den intensjon f med meg hvert ord som ble sagt. Seigila holdt meg tilbake med et sprsml. Jeg gikk inn for ignorering.

Svar p sprsmlet, Reikin! befalte mutteren. Jeg hadde ikke oppfattet det. Samtalen, fatteren frte, angikk trolig meg mer enn ham. Jeg var dugelig lei av bli gjort til tredjepart i egne viktige anliggender.

Hvem visste at du forlot skolen da du gjorde? gjentok Seigila. Ingen hadde visst det. Til Skrolle hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Alle kunne ha sett meg g mot skogen. Ingen kunne vite hvor jeg var p vei som ikke fulgte etter meg. Jeg hadde knapt visst hvor jeg skulle selv en gang. En uendelig mengde mennesker hadde befunnet seg p den skoleplassen. Hun ville vite mine venners navn. Egentlig var det kun Skrolle og meg.

Skrolle, s ikke at Reikin gikk noe sted, sa mutteren velmenende. Han var med oss lete, tilfyde hun forklarende. Skrolle og jeg hadde en klikk vi hang med. Seigila noterte seg navn. Jeg gjespet overdrevent. Fatteren kom tilbake. Hva snakket dere om? spurte jeg. Han ristet p hodet og vendte seg til Seigila. Det gjaldt beskyttelse.

Huset og omrdet rundt, vil bli overvket til vi finner ut av dette, beroliget hun. Meg tilbd hun ei pille sove p.

Nei, takk! I gr taklet jeg vre alene i skogen med et lik og en mulig morder. Dette skal nok g bra. Fatteren kremtet. Jeg reiste meg og ga foreldrene mine en klem. Det gr bra, hvisket jeg og stirret inn i min mors oppskjrtede ansikt. En fyr kom inn og snakket lavt med Seigila. Jeg tenkte p Annamelia. Alt hadde begynt med henne. De hadde regnet ut hvor skytteren mtte ha sttt. Forunderlig nok fantes det ingen spor der.

Her, ta den pilla! sa mutteren, grep handa mi og lukket den. Fem skudd hadde trengt gjennom vinduet p fatterens kontor. Jeg gikk mot dra. Det var blitt skutt med skarpt. Kjekt vite! Magen skalv.

Vi har behov for mer informasjon fra deg, sa Seigila. Jeg hadde ddd dersom jeg ikke hadde byd meg. Fatteren hadde forsttt det. N begynte det g opp for meg ogs. Jeg snudde meg og stirret mens jeg ignorerte krampene i magen. Noen hadde faktisk skutt. Jeg lukket dra og gikk til rommet mitt.

P sengeteppet l Toppen og sov. Jeg fjernet teppet. Dokvin var en drittsekk. Jeg lengtet desperat etter svn. Dokvin kom til legge ut om Annamelias vagina. Jeg klappet pelsbunten p hodet og svelget pilla. Synd for Annamelia. Hunden slikket med en liten tungespiss knapt mulig registrere. Han burde ha reagert p oppstyret. Kommet! Toppen var livredd for smell. Jenter ante ikke hvordan Dokvin snakket om dem. Snakk og skryt! Utmattelsen krp gjennom kroppen. Jeg burde kontakte Skrolle. Ferieplaner. Et nytt lite slikk fra Toppen. Gode hunden.

Jeg lukket ynene. Annamelia var ikke min sak. Hun hadde aldri vrt det. Jeg nektet tenke. Fra periferien sto de fryktelige hendelsene og kikket p meg. Der kunne de holde seg. Huset var under bevoktning. Jeg ville ikke sendes vekk. Hva het den denne hovedstaden fatteren ville sende meg til? Folkevernet var p saken. De ville oppklare alt. Skrolle og jeg! Vi kunne bli her. Gjre som vi pleide. Jeg gledet meg til en normal hverdag. Han og jeg.

 

 

Sola lirket seg vei gjennom rullegardina, en ny dag. Jeg skottet mot Toppen. Han sov. Jeg trakk ham inntil meg. Snuta hans grov seg inn under armhulen. Jeg lftet ham opp. Et spinkelt dyr som kjentes tung som en sekk. Han var en matvegrer. Jeg puttet ham inn i armkroken, en vt tungespiss, et lett slikk. yelokkene hans vibrerte svntunge og falt igjen, en atypisk atferd. Energibunten burde ha vrt opptatt med morgenrutiner. Nappe meg i ret, slikke.

Jeg gikk til fatteren og halte ham ut av svnen. Han lftet Toppens hode. Det deiset ned.

Nr var han sist ute? Den store neven strk den myke pelsen. Jeg ante ikke. Toppen hadde hundedr. Ingen kunne ane nr han sist hadde vrt ute.

Han reagerte ikke p skuddene, sa jeg. Hvis fremmede folk snek seg rundt huset, etter en posisjon for et skudd, burde han ha varslet.

Jeg melder fra til folkevernet, sa fatteren.

Han kan vre syk, sa jeg.

Jeg er glad for at du reiser i dag, sa han. Det fantes ingen avtale om noen reise. Etter skuddene i gr snakket jeg med Gailio, kistevergen. Han var enig med meg. Du br komme deg bort. I Klosterdalen garanterer han din trygghet. Jeg ville feriere med Skrolle. Gailio har sagt at du kan ha med deg venner. Jeg ville kun ha med meg Skrolle. Da tar jeg det opp med foreldrene hans. Problemet var at Skrolle skulle reise p en planlagt familieferie til Urleiven og bli borte i en uke. Han kan komme etter. Jeg ristet p hodet. Snn, tenk deg om! Her blir du sittende innesperret med vakter som bestemmer hva du kan og ikke kan gjre. Gailio tilbyr deg spennende opplevelser i nye omgivelser. Vinn/vinn. Jeg rynket panna. Du kan bli s lenge du vil. Poenget er at din mor og jeg ikke vil ha deg tilbake fr saken med liket og skuddene er oppklart og lst. Konglomeratet vil flge opp alt sammen Seigila, folkevergen, gjorde utslaget. Henne ville jeg ikke ha noe mere med gjre. Da avklarer jeg det med Gailio.

Skrolle skal komme s fort han er tilbake ellers blir det ikke noe av.

Fint. Jeg holder deg orientert. Han gikk mot dra med RA i posisjon for en samtale.

Har du vrt der? spurte jeg. I denne hovedstaden.

I Klosterdalen. Nei, men det skal vre skikkelig idyll! Idyll for fatteren og meg var trolig ikke det samme. Han hadde et magert reiserepertoar. Klosterdalen tar bare i mot et begrenset antall turister. Betrakt dere som heldige. All organisering og kontakt gr gjennom Gailio og meg. Har jeg ditt ord p at du ikke kontakter Skrolle? RA brant i lomma. Det mtte sjekkes for feil fr jeg dro noe sted. Han rakte frem handa. Jeg ga ham apparatet og hpet at Skrolle ville bli begeistret.

Toppen hang som et slakt i armene mine mens jeg gikk mot rommet mitt. Jeg kastet meg p senga med hunden i armene. Fatteren kom inn. Gailio er p oppgava. Han snakker med Skrolles foreldre og ordner det praktiske. Ingen skal kjenne til  bestemmelsesstedet deres.

Skrolles foreldre lar ikke snnen sin reise til de aner ikke hvor.

Gailio har uante ressurser, Reikin. Jeg tror han fr det til. Det innebrer at du ikke m nevne et ord til noen om hvor du skal, heller ikke til din mor og dine sstre. Dersom ingen kjenner bestemmelsesstedet, garanterer han at du er trygg. Kun vi tre vet det, Gailio, du og jeg. Slik skal det forbli. Greit? Det hrtes overdrevent ut. Fem skudd er ikke overdrevent. Det er drapsforsk. Jeg pustet tungt. Brutalt nok. Gailio er ekspert. Vi lytter til eksperter. Jeg nikket. Han fremfrte overbevisende argumenter. Vakter er utplassert p innsida og p utsida av huset. Frem til du har reist, m vi vokte oss for forsnakkelser. Fire personer befinner seg i nromrdet til eiendommen. Du kan bevege deg ut i hagen, ikke lenger. Jeg foreslo for Gailio at vi kunne lokke personen eller personene, frem ved si at du fremdeles bor her, men han ville ikke sette din mor og meg i utilbrlig fare. Jeg stoler p hans vurdering.

Et sted i magen begynte det krible. Skrolle og jeg p ferie alene. Jeg hadde ikke vrt mye p ferie, og aldri borte fra foreldrene. Gailio kommer til utbrodere seg om stedet, naturen, fasiliteter som svmmebasseng, bademuligheter, turomrder. Ikke skap deg forventinger ut fra det. Han tilslrer hvor dere skal. Konglomeratet er mlet for reisa. Det var greit.

Jeg ble med ham inn p kjkkenet. Mutteren satte frem mat.

Er du komfortabel med planene? spurte hun.

S der, sa jeg,

Er du sikker p at vi gjr rett i la han dra hjemmefra etter alt det han har gtt gjennom? Hun s formanende p fatter. Trygghet er viktigst, Vendel. Ikke glem det!

Det er derfor han reiser, Mayla.

Hjemlig trygghet, Vendel! Hun klemte meg med et hikst av medynk.

Har du mtt ham, denne Gailio? hvisket jeg. Hun ristet p det lyse hret og hvisket tilbake.

Jeg har aldri hrt denne historien fr. Det fantes ikke snev av grtt i hret hennes.

La oss mte ham, hvisket jeg. Er han en drittsekk, blir jeg ikke med. Fatteren himlet. I ynene hennes var det trer. Jeg trket dem bort. Blfargen hadde bleknet. Hun lignet sstrene mer enn hun lignet meg. Det skyldtes ikke bare fargene.

Jeg var ubegripelig sulten og satte meg til bords..

Han vil vre godt beskyttet der, sa fatteren og dro mutteren inn i armene. Hun skjv han bort med et misfornyd uttrykk.

Hvor er Toppen? spurte hun.

Det er noe rart med ham, sa jeg.

Hvis han er syk m vi til dyrlegen. Hun forlot kjkkenet med bestemte skritt. Toppen hang som et slakt, i armene hennes da hun returnerte.

Ingen av oss skal bevege oss lenger bort enn til hagen i dag, sa fatteren og s bekymret p den lille firbeinte. Mutter mlte kroppstemperaturen og fant ikke noe alarmerende. Hun hentet et stykke kjtt fra kjleskapet. Han ignorerte det.

Det virker ikke riktig at Reikin skal reise, hvisket hun. Jeg begynte se frem til det.

Zanne og Zu kommer, sa mutteren.

Hjelp! tenkte jeg.

De kom med nok oppkavet energi til ryke en l alene. vrige familiemedlemmer var etterlatt hjemme. Det var noe takke for.

 

Vret var bedre enn det hadde vrt p lenge. Vi befant oss p vent i hagen. Fatteren hadde organisert transport for Skrolle om en uke og to dager. Skrolles foreldre hadde gtt med p det. Jeg hadde ikke trodd det.

En luftsykkel la seg til rette p plenen, Gailio, kistevergen. Han fortyde i epletreet. Vi hadde aldri fr hatt en luftsykkel i hagen. Min far gikk bort til ham. De gled inn i en storslagen omfavnelse. To store menn, en lys og en mrk. Inntrykket av min far som kjempe ble redusert av tendensen til mage. Hos den fremmede spilte musklene under huden.

Jeg motsto fristelsen til rette meg opp og forble i en innstudert hengslete modus. Speil hadde jeg ikke for handa. Fantes det muskler var de i s fall ikke synlige. Hoftene var riktignok smale eller rettere sagt fravrende, og skulderbredden sto i stil med hoftene.

Toppen hadde vknet og sprang ut p vaktparaden med iltre bjeff. S var i hvert fall han i form igjen. Luftsykkelen imponerte ham ikke. Den gjorde inntrykk p meg. Der var det ikke mye sette tennene i. Han knurret iltert. Min far gjorde tafatte forsk p stoppe angrepet. Jeg smilte. Han hadde aldri vrt god til det der.

Gailio satte seg ned. Plystret. Han hadde skulderlangt gyllent hr. Trening var ikke min greie. Sola fikk hret hans til glitre. Mest i gull. Jeg oppdaget et lite streif av rdt. Toppen nrmet seg, la hodet mot forlabbene og slikket fingrene hans. Jeg kunne overveie gjre et stunt hvis det ga slike resultater. Fatteren svettet synlig. Gailio lftet hundekreket opp og viste ham sykkelen, mumlet beroligende, lot ham snuse. Toppen la seg til rette og lftet en labb. Kos meg! Zanne og Zu blunket til hverandre. Jeg og Gailio hadde to likhetstrekk. Hyde og hrlengde.

Min far vendte seg mot oss med et formanende blikk, et krav om en hflig oppvisning i dannelse. Sstrene beveget seg mot ham, like som to drper vann, med platinablondt hr som en sky rundt hodet, grasise som gaseller med vuggende hofter og hyreiste pupper. Han tok det pent. Poeng til ham! Begge tok stor plass i et rom selv nr de var hver for seg. Alles yne traff meg samtidig. Min tid som observatr tok en br slutt. Jeg burde helt serist begynne trene.

Med et uttrykk jeg mente burde virke likegyldig, slentret jeg fram. Toppen, l ved Gailios ftter og hvilte hodet p skoene hans. Ikke antydning til rykk i halen. Sviker! Gailios trekk var skarpskrne og haken bestemt. Jeg var ikke direkte smhendt. Handa forsvant inn i neven hans. Det eneste myke ved fyren var den velformede avtegninga av leppene. Handtrykket var kraftig og fast. Med en slik kropp kunne jeg ha skrevet om historien. Kanskje Annamelia hadde falt for Dokvins psykosjel. Den kunne andre konkurrere om.

Jeg har sett frem til hilse p deg, sa Gailio. Stemmen var fyldig, tillitvekkende. Dypbl yne under mrke yebryn dro p granskingsferd i ansiktet mitt. Jeg s ned. Toppen logret fornyd. Dobbeltsviker. Hvordan har du det?

Middelmdig, svarte jeg. Mer var det ikke si. Magen ble akutt kvalm.

Jeg forstr. Du vil vre trygg nr du reiser med meg. Han startet utbroderinga om svmmebassenger, vannsklier og en mengde sportsarenaer inkludert fotballbaner og matorgier.

Jeg hater fotball.

Men du liker havet? Jeg nikket. Fjellet? Nytt nikk. Du kommer til f en ferie du sent vil glemme.

Vi blir gjerne med, sa Zanne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Zu nikket. En ukes husmorferie. Gjerne med fotball. De smilte til ham og hverandre med blendende sjarmtriks.

Ja, da blir i hvert fall ikke jeg med, sa jeg og alle lo. Gailio fortsatte utbrodere seg om bestemmelsesstedet. Sstrene mine hadde lyse stemmer med latter i. Jeg sparket trne i bakken mens ord og sekunder spant ut av tida.

 

Gailio fanget blikket mitt, vek ikke. Det er vel ikke noe vente p, sa han. Vi br komme oss av grde. Jeg lukket ynene. Ferie for meg og Skrolle. Det hadde fortonet seg som en god ide. Jeg ombestemte meg. Ikke tale om! Zanne Zu utvekslet smil. Det var lillebror det. Fatteren rettet seg opp, vaket i temperamentet.

Akkurat det er ferdig diskutert. Selvflgelig skal du reise!

Dette er kanskje ikke tidspunktet, sa mutteren. Jeg sa jo det. Slike oppskakende hendelser. Man trenger sine nrmeste rundt seg. Jeg s irritert p henne. Det var ikke snn. Jeg ville vre sjef i eget liv, mte sommeren slik vi hadde bestemt, fr dette, den uvirkelige situasjonen. La oss reise bort alle sammen, sa mutteren. Fri bevare meg vel!

Jeg blir med, sa jeg. Gailio smilte svakt. Nikket. Sykkelen var helt klart en formildende omstendighet. Lysten til sitte p en slik var sterk nok til overkomme hydeskrekken.

Jeg beklager farkosten, sa Gailio. Det blir slitsomt vre passasjer s lenge. Siden vi drar i hemmelighet, er dette mten gjre det p. Han mtte tulle. Sykkelen var en hyder.

Fatteren kom med kiste og klr i en sekk. Mutterens yne svmte over av trer. Hun slo armene om meg som om hun aldri ville slippe, svpte meg i mammaord. Fatteren la en arm rundt henne. Hun fyste den vekk og s sint p ham.

Du er sikker p at det er trygt for ham reise p den sykkelen? Gailio beroliget.

Jeg slipper ut et skjold som endrer seg etter bakgrunnen. Ingen vil se oss. Han hadde misforsttt. Bekymringa hvilte p teknikken, ikke forflgere. S langt hadde hun aldri tenkt. Hennes virkelighet handlet ikke om forflgere. Da ville hun aldri ha latt meg reise.

Er RA med? Hun s seg rundt som om hun mistenkte det for spasere rundt p egen hand. Ta kontakt med en gang du kommer frem. Oppfordringa l som en forlenget pil ut i pekefingeren. Min far avbrt.

Absolutt ikke. Et apparat kan spores. Hun s forvirret p ham. Han reiser til et hemmelig sted fordi noen har prvd drepe ham. Det fikk henne til stortute. Sstrene grep handa mi, en fra hver side. Det var slutt med smil og flrt. Jeg sanset ekte bekymring.

Ikke la oss overdrive dette, sa Gailio. Vi vil kun vre p den sikre siden. Det er alt. Han la en arm p mutterens skulder i en beroligende gest. Jeg lover at alt vil g bra med din snn. Ingen av dere m snakke med noen om dette. Hold en lav profil til vi har funnet gjerningsmannen! Alle fire nikket. Forhpentligvis har vi vedkommende fr Skrolle er tilbake fra Urleiven og kan avslutte hemmelighetskremmeriet. Ikke ta kontakt med Reikin under noen omstendighet! All kontakt gr gjennom meg. De nikket. Det ble utvekslet trevte klemmer. Jeg hadde fuktige avtrykk p kinnene. S var vi av sted.

Et knepp hrtes i det skjoldet la seg p plass. Jeg kunne ikke se rett ned. Greit nok! Jeg hadde hydeskrekk, men jeg ble vidsynt. Det var hus, daler og landskap. Gailios rygg virket klippetrygg. Tid og rom malte et storsltt maleri. Stadig nye detaljer penbarte seg. Annet falt langsomt ut. Jeg nt det. Tenk at det var meg, Reikin Jernstein, som satt her oppe og flt mellom himmel og jord. Jeg skulle tigge Gailio p mine knr for Skrolle. Lufta pisket rundt meg. Han ville aldri bli den samme igjen.

Dette var noe Dokvin bare kunne drmme om. Roen ble til en svndyssende sang. Tankene gled ut p vidvanke og satte seg sammen i ulogiske sekvenser. Jeg kjempet for holde fast i opplevelsen. Nyte den! Jeg presset ynene opp. Sanset! yeblikk p yeblikk av inntrykk jeg ville huske for bestandig.   

rene mine registrerte et lett knepp. ynene glippet. Skjoldet var borte. Jeg hadde sovnet fra reisa, fra alle de magiske yeblikkene. Fatteren hadde sagt at vi skulle til en hovedstad. Gailio gikk inn for landing. Her var det ingen by, verken hus eller mennesker. Under meg strakte det seg uendelige omrder med demark. Hye fjell, bratte og langstrakte daler, skrinne enger. Stein og grus. En hy mur avlste nok en mur. Hadde han tenkt at vi skulle ta ei pause?

Bygninger reiste seg bak dobbeltmurene i en skremmende velkomstgest. Et kloster. Det var alt som var. Jeg ble pissredd, skrekkslagen. Klosterdalen, navnet p hovedstaden. Fyren hadde ikke sagt noe om en pause.

Det var ingen steder jeg kunne dra, ingen steder lpe til. Gold tom natur, det var alt. Jeg prvde styre tillpet til panikk. Alt virket helt ulogisk. Jeg satt p en luftsykkel. Gutter som meg satt ikke p luftsykler. Jeg hadde funnet et lik. Gutter som meg fant ikke lik. Jeg var blitt skutt mot. Gutter som meg ble ikke skutt mot. Dokvin hadde pult Annamelia og min verden hadde falt sammen.

Fem kuler. Jeg hadde aldri sett kulene. Hvis det ikke var snakk om en pause, mtte jeg lpe alt jeg hadde. Jeg hadde ikke en gang RA, fortvilet nok. Det kom ikke p tale bli med til et kloster. De munkene ville finne fred. Jeg hadde nok med finne inn i mitt eget uforutsigbare dagligliv.

Sykkelen tok bakken, en myk landing p ei de gresslette. Jeg var alt for oppskjrtet til glede meg over det. Gailio steg av. Jeg ogs. Han smilte. Lurte p om jeg hadde hatt en fin tur.

Skal vi ta en pause. Stemmen min skalv.

Nei! Tillpende til panikk ble til virkelighet. Et massivt svik. Skrolle kom ikke hit. Han pekte mot muren. Et kloster. Hva hadde fatteren tenkt p? Han mtte ha latt seg blffe av fyren. Foreldrene mine ville aldri lyve for meg, aldri. Dette er Klosterdalen, sa han. Hvordan kunne fatteren finne p tro p en slik rverhistorie. Kista.

Gailio rakte meg sekken. Jeg sto klar, holdt kroppen i beredskap. Gresset l mykt under fotslene. Jeg ville lpe raskere uten sekken. Det var ingen steder skjule seg. Jeg trengte tingene mine. Trer av fortvilelse samlet seg bak yenhulene. Kanskje jeg var alene med morderen. Jeg ble helt stiv. Gailio var en brande, trolig ikke uten grunn. Ingen kunne komme seg unna en luftsykkel i denne demarka. Spent som ei stlfjr sto jeg som lammet. Hva er det, Reikin?

Jeg har aldri sagt ja til dra til et forpult kloster. Trene lot seg ikke skjule. Jeg lyttet forskrekket til mitt eget ordvalg mens jeg pekte.

En gang i tida, lenge fr vr tidsregning, var det muligens et kloster. Velkommen til Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Jeg var ikke blind.

Hvor er bygningene, gatene, veiene, bebyggelsen, overgangen til en mer landlig idyll? Jeg pekte utover delandet. Dette er ingenting.

Likevel er det snn, Nr vi fr installert deg i byen, skal jeg fortelle deg vr historie. Da vil du forst det. Jeg hadde ikke planer om installeres noe sted. Derimot skulle jeg flykte. Reikin, jeg beklager at du er uforberedt p hva du ville finne her, dette Han pekte utover.

Dette rimer ikke en gang med Liljedalen, ropte jeg. En hovedgate med en husklynge rundt.

Jeg forstr at det kan se snn ut for deg. Konglomeratet bestr kun av to daler. Begge befinner seg bak dobbeltmurene, men vi er en verdensdel med samme flateinnhold som andre verdensdeler. Det er for farlig for deg hjemme. Jeg kan ikke kjre deg hjem. Ingen kommer til tvinge deg inn bak de murene mot din vilje. Jeg kan kjre deg til et sted du geografisk godkjenner, der jeg vet at du vil vre trygg.

Min familie, kone og fire barn, befinner seg trolig p innsida av muren der for overraske meg. Jeg kom til deg, direkte fra Rosengard, etter et flere uker langt oppdrag. De vil overbevise deg om at de bor i en by ikke et kloster. Gi oss en sjanse!

Du kjrer meg til et annet sted dersom jeg vil det? Han nikket. Jeg kjempet med skjelvinga i stemmen. Du lover!

Jeg lover. Vi stirret p hverandre. Jeg nikket.

Han vinket p familien sin. Handlingslammet og fortapt sto jeg og stirret mot muren. To smttinger kom snublende nedover hellinga i terrenget mens de ropte p pappa. Ei jente med lange lyse fletter kom etter. Hun lftet dem opp nr de gikk overende. En gutt fulgte etter med et lett overbrende smil. Bakerst kom ei kvinne. Kona. Gailio, beveget seg mot de sm, strakte armene mot dem. Kvinna var ikke ung, men det var noe umtelig tiltrekkende over den lange slanke skikkelsen.

Vesla, ndde fram frst, en lyshret krlltopp med bl yne, farens. Gailio ventet p den vesle pluggen med rde krller i nakken. Han lftet dem opp og svingte dem rundt i en skikkelig runddans. Begge strakte armene opp mens de hylte p mer. Hyst ufrivillig mtte jeg smile. Han svingte dem rundt p nytt og p nytt. Det virket ekte. S sm barn spilte ikke skuespill.

Jeg var lettet.

Ble rolig.

Takk og lov.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan kjpes p de digitale platformer som selger e-bker og lydbker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #libermundi, #lydbok, #epub, #e-bok, #spenningsbker, #fantasi, #fremtidskrim, #krim, #reikinjernstein, #reikin, #vendel, #mayla, #folkevernet, #konglomeratet, #kistebrer, #kisteverge, #klosterdalen, #gailiotinkman, #kistevokter

Liber Mundi

 

Liber Mundi

Verdensboka

en ambisis serietittel.

Akkurat s ambisis er den ment vre.

En serie som tar for seg

den evige kampen mellom det gode og det onde.

 

Da jeg inns at jeg ville ha skrevet den samme boka uansett hvilken tidsperiode jeg kunne ha funnet p velge, bestemte jeg meg for  sende den ut i verden.

Steinalderen, Atlantis, Lemurien, historisk tid, fremtida. Overalt hvor mennesker ferdes, gjelder de samme utfordringer. 

En vilje til det beste for fellesskapet.

Men hva er det beste for fellesskapet? Derom strides de lrde.

 

Jeg valgte fremtida.

 

Vr verden har gjennomgtt omveltninger p omveltninger p like mange plan.

 

En gang, for ikke s lenge sida, sa en stor gruppe mennesker nei til bli bestemt over. Under parolene, frihet, likhet og brorskap, ble de verdier, som vr vestlige verden er tuftet p, kjempet frem. Frihet for alle, likhet for loven og brorskap menneske og menneske i mellom.

 

 

Ingeborg Refling Hagen sa det slik:

Hvor begynner frihetskravet, med den aller frste slaven, som slet ket av.

 

 

Vi har egentlig ikke lyktes helt. Pengemaskinen har stor makt. Penger rder i stor grad vre liv. Vi slipper ikke unna. Grunnen vi eier, er ikke lenger fri. Her i Norge har vi vrt stolte over eie vre hauger selv. Jeg vil gjerne kunne befinne meg p min haug, selv om jeg ikke skulle eie et re. Veiene kan ikke benyttes fritt lenger. Pengene har pvirkningsmakt. Alle trekker i dem. 

 

 

Hvordan bygge sunne samfunn og sunne mennesker?

 

Verden er et skremmende sted.

 

Vi har diktatorer og understter.

Slaver av de verste bestemmelser.

 

En mengde flyktninger som sker seg til trygghet, 

det gode liv.

 

Det gr mot jul.

Vi i den vestlige verden feirer kjrligheten. 

 

Hva vi enn mtte mene og tro,

 

samler vi oss rundt det lille barnet

som har kommet hit til denne verden.

 

Vi har alle kommet hit.

 

Kjent behovet for at varme omsorgsfulle hender skulle ta vare p oss.

 

Skjenke oss av sin kjrlighet.

 

Kjrlighet handler aldri om f, men om gi. 

 

Julas bud.

 

 

Mennesker som i kjrlighet lever sammen i god vilje

 

og fred p jord.

 

 

 

Kampen mot det onde.

 

Enhver m kjempe den kampen i sitt indre hver dag.

 

P individplanet og p samfunnsplanet.

 

 

 

Created with GIMP

 

Reikin Jernstein har sett et lik.

Han s det to ganger.

Folkevernet fant treet, der liket hadde hengt, tomt.

Reikin kunne ikke tro det, og dro for sjekke.

Det var tomt, som om det aldri hadde hengt der.

Han blir flen.

Kan du ikke tro p dine egen sanser, hva har du da?

Gjennom sansene blir virkeligheten levende, synlig.

Han har en samtale med sin far.

Ved det begynner andre kapittel i boka, Kistepakta.

 

 

 

 

Kapittel 2

 

 

Dagen hadde vrt totalt bortkastet.

Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mrkeredsel, sa fatteren.

Det var lyst da jeg s liket. Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt p det mtet.

Poenget er at de ikke kjenner til profetien.

Profeti! Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.

Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt. Fatteren var nktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spmann. Han ble taus.

Du m spke! Sa du profeti? Han nikket.

Selvflgelig skulle jeg ha likt vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt. Jeg hadde undret p det samme i mange timer n. Det hadde vrt en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til vente det. ynene var fravrende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.

Overbeviste du dem? spurte jeg for f ham p gli igjen.

Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien. Forstelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.

Hva gjr de videre med saken? spurte jeg

Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.

De tror jeg er gal?

Nei da, men jeg er mer opptatt av

Siden det er meg det gjelder, er det p tide at vi gjr det slik jeg vil.

Ja, men frst trenger du informasjon. Utvis tlmodighet, vr s snill! Jeg strever med finne riktige ord. Spdommer var for idioter og svermere. Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i gr. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig. Det har med profetien gjre. Jeg lukket ynene.

Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som m stoppes.

Reikin, vr s snill. Bare fortell. Det m g i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger forst hva som foregikk. Annamelia, ktskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt p samme tid.

Jeg travet frem og tilbake over trange to meter. ynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble redvende. Jeg snakket inn i den s det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.

Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten kommentere et eneste ord. Det blir en lang historie, sa han.  Frste gang jeg hrte den tvilte jeg p min fars forstand. Jeg vred p meg og fortalte om avtalen med Skrolle. Har ikke han fest? Fatteren s p klokka. Den beveget seg mot midnatt.

Jeg aner ikke nr han kommer, men festen varer ikke evig. Han var ikke supermotivert for det selskapet.

Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil rde ham til g hjem. Dette kommer til ta tid. Hele dagen hadde jeg ventet. Beklager, men samtalen vr har  ventet i rtier. Blikket som ikke tlte motsigelse var p plass. Han plasserte meg p vent. Jeg fant meg i det.

Skrolle kommer i morgen, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham nr vi er ferdige. Han tler bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far l p det siste, tilkalte han meg slik jeg n har gjort med deg. Betydningen klemte til rundt brystet.

Du skal ikke, er ikke? Ordene stokket seg. ynene s forvirret p meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.

Slapp av. Sunnhet, det er meg.  Med deg er det annerledes. Tull. Jeg var sunn som et nyspiret fr. Det som hendte i dag Han stirret utover uten se. Munnen ble stille. Det var i gr det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, byde seg ned, lftet opp en glatt metallgjenstand p strrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss. P netthinna s jeg farfars yne. Det sregne snevet av grnt i det brune. Denne sto p nattbordet hans den dagen. Jeg hadde vrt utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig ls eller nkkelhull. Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det ret han fylte trettini. Fatterens hender gled fravrende over lokket. Jeg s det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra snn til snn til jeg n gir den til deg.

Hvorfor det?

Det er nettopp det jeg strever med forklare. Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg mtte f ham p sporet. Han skvatt. Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun pnes av den rette.

Og det betyr?

Vr oppgave er oppbevare kista til den rette kommer. Det flger med en nedtegnelse. Den som utpekes fr kista.

Hvorfor det?

Det er det jeg skal forske forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhrende vokter og verge. Jeg vokter denne. Han nikket mot gjenstanden. Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har mter minst to ganger i ret, kistevergene og kistevokterne. Jeg rynket panna.

Du pstr at dette ikke er et eventyr? Han fastholdt at det var sannere enn dden.

Hvem har funnet p dette med kistene? Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel? Han sukket.

Hvordan skal jeg svare? Vi m g like tilbake til r null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjrelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan vre mann eller kvinne. Nr vedkommende nrmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein. Jeg burde ha hrt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hrt om det. Jeg hadde hrt mange legender, bde sannsynlige og usannsynlige. Kun de berrte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs rd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om bde kistevergen og lederen for verdensrdet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er n opp til dem.

Det lyder som pisspreik.

Historia m fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette. Han mtte ha trna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet p planeten.

Vendel, distre og sakte skosler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.

Meg, mener du at det forplikter meg, sstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det? Tanken virket uhyrlig.

Nei, ingen kjenner til det, kun jeg. Det tilhrer et taushetsbelagt omrde, en del av din arv. Ikke at det har vrt en byrde. Det er en gave, en hjelp. Mtene mellom kistevokterne bestr blant annet i diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer p noen i familien. Bist med hjelp.

Jeg s meg rundt og s ikke spor av noen hjelp. Vrt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. Fordi det er slik vi vil leve. Vrt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi nsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha ftt hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt p deg. Det er ikke s uvanlig i flge kistevergen. For at den rette skal utpekes, m alt stemme. Etter det du har fortalt, gjr det trolig det.

Jeg gransket den glatte metallflata.

Har du pnet kista? spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg ld.    

Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig pne den. En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. S enkelt er det ikke. En prosedyre skal flges. Vi skal fastsl at nedtegnelsen stemmer.

Hva er det i kista? Fingrene mine nrmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.

Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp. Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke strre enn for sjakk.

Strler av energi rislet gjennom fingre og handbak. En stille gld skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke f det minste tegn fra meg p at jeg var berrt. Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebrer. Et skimrende lys l som en aura rundt oss begge. Blikket mitt lste seg til lyset. I Konglomeratet gir det en betydningsfull status. Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret p meg. Jeg lukket ynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig la det vre. Jeg pnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. Da gr jeg over til nedtegnelsen. Han fant frem et skriv. Deklamerte.

 

 

Ut av stormens ye

blir han fdt, gutten.

Flammesverd glder over en

lynfylt himmel.

Vreden kvester trrnes rtter.

Trestammer slynges om kull i vinden.

Stormens rier, gir ham kraft til livet.

 

 

Elskerens sd befruktet tempelet.

Den ektevidde svelget dden.

Ingen ring beseglet pakta.

Nytt liv skal blomstre og velsigne.

 

 

Kildens jordiske strmmer,

skjenker barnet av sin flod.

Gutten, hennes frstefdte,

blir forlst fra livsstrengen.

Mot stormen blunker han,

den nyfdte.

Lydlst mter han verden.

Han drikker livets ild.

Et klynk unnslipper hans lepper

Frem for verden skal han bres.

Til jubel fra vise og lrde.

 

 

Gutten vokser opp med to sstre.

Deres blod har ikke samme kilde.

 

 

Jeg vred meg som en mark. Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke p meg. Jo, gutten min, det gjr de. Stemmen ld litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to sstre. De vise og lrde som jublet ved min fdsel, skulle jeg ha likt og sett. Dersom du oversetter det til vanlig sprk, er det hele sant.

Skulle liksom ikke mine sstre vre mine?

   De er dine, men ikke ved blod. Solstikk var det ikke mulig f i dette vret, men noe mtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var vre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et yeblikk hadde jeg trodd at han var gal.

Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie. Mor hadde vrt gift med en psykopat som hadde to sm dtre, tvillinger, mine sstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og opplst i grt bak splestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.

Psykopaten hadde ddd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forskt stanse ham fra komme inn til tvillingene. Han hadde sltt ls p henne med et belte. Hun hadde kastet nkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham lpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle sl mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til sstrene var min egen.

Stillheten senket seg over rommet. Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med fordye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd p ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet p nytt.

Hva skulle han med nklene? spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde lst barna inn p soverommet for beskytte dem. Mora mi var ei lvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell p oss, sstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha ftt meg til forst at vi ikke var av ett blod.

Granitt var den vesentlige substansen i min far. Den l steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjrt. Mysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han glttet opp. Beklaget.

Hun var s skjr, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid bygge seg opp igjen. Han rdmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. Da tvillingene var seks r, ble hun gravid. Stemmen skalv. Vi hadde ikke inngtt ekteskap. Det kunne vente til du ble fdt. Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. Hva skulle vitsen vre? Ingen trenger vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble fdt. De ble morlse ganske kort tid etter. Som den medflende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke lgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vrt for hverandre. De er dine sstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de ogs vre dtre.

Han hadde rett, min far, som alltid hadde vrt der for meg, for oss. Stormen p fdselsdagen din derimot har vi fortalt om. Min mors trang til vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. Jeg gr ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer? Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.

Fdselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fdselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til gjre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trr blste over ende. Mrke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var s redd for miste deg. Da s jeg stormens ye. Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. yet var i kildens senter. Det s rett p meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, s uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens ye ble du fdt. Han forsvant langt inn i ordene. yelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.

Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann. Han smilte svakt.

Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.

Uten sansene som plitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand. Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfdte gjr det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det strste yeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forst hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uvret la seg, dro vi til fdeavdelingen.

Hvor ble de vise og lrde av? Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, snnen, den eneste.

Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble fdt. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett p operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi mtt med applaus av leger og pleiere. Jeg s det for meg.

Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere. Vise og lrde, det br vre noe mer hyverdig.

Vise og lrde er ikke annet enn spesialister p sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.   

Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.

Derfor er kistevergen sentral. De utpeker kistebrere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart f mte ham. Lederen for verdensrdet, Rhettfinn Granly, kommer ogs til ville snakke med deg. Hr videre! Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrdet mte meg, En noksagt fra Liljedalen. Spryt.

 

Gutten vokser opp

elsket og ret av alle,

Hans sang er melodis

og tonene rene i klangen.

Gammel er han ikke

da munnen tyter over av mark.

 

Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre. Jeg klarte ikke stanse den. Resten av den dramatiske fremfrelsen glapp ut av rene. Det tok en stund fr han oppdaget at jeg ikke hang med. ynene fikk et sret drag i det jeg hikstet og trket lattertrer.

Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke. Foreldres hukommelse kunne vre en forbannelse. Fire r gammel hadde jeg lekt i en sledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterp, sstrene. De hadde vrt noen utlelige ertekroker. Jeg hadde grtt blod av skam og ydmykelse. Ikke p vilkr om jeg ville innrmme at jeg husket det. En slik tpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. Jeg har never og nieser. De drikker slevann, pappa, spiser mark. Snn er unger.

Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full. Jeg blste.

Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra. Den hadde vrt en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om utdanne den. Det kom ikke til skje. Stahet pleide mutteren si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg ta. Hr videre, snn! Da kistevergen og min far ppekte at alt stemte til n, var jeg helt sikker p at den siste delen aldri ville stemme.

 

Han vokser i alder og visdom.

De lrde bedmmer hans gjerning.

Hans drmmer knuses.

Kvinna han begjrer

er fylt av en annen.

Jomfruelig martres hans hjerte.

Iskulden truer i det vte dypet.

Tomme yehuler skuer uten se.

Naken flykter han inn i skogen.

Tida er inne.

Den ventede skal finne kilden.

Kisten vil utpeke ham.

Han er dens rettmessige eier.

 

Forbannet! Rdmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rdminga.

Nedtegnelsen stemte. Vi kunne g over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som mtte tro meg. Jeg tviler p at det er mulig, sa fatter. De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som ogs er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen n. Du har beskrevet et makabert display av en dd mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i dden, har hensikten ikke vrt ramme liket. Jeg tror hensikten har vrt skremme noen. Hvem? Jeg gr ut i fra at du ikke hadde planlagt g til det vannet? Jeg ristet  p hodet. Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi m ta p alvor. Du kan vre i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.

Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.

Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjr deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille sprsmlstegn ved det. Noen m ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du frste gang s den dde og til du returnerte?

Jeg hadde ikke registrert hvor mange klokka var. Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vrt hyper, hatt panikk. Han nikket forstelsesfullt. Var noe annerledes da du kom tilbake? Jeg tenkte etter. P mitt indre re hrte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hrt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hrt mine egne tanker p grunn av dem. Du var opprrt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du br reise bort.

Jeg skvatt til. N hadde han virkelig trna. Nr jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen. Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hrt nyhetsoppleseren fortelle fra en snn plass. Det s ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en stkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! Du har misforsttt. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.

Konglomeratet, den ttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum p skolen. Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjr lederen for verdensrdet. Det blir to fluer i et smekk. Vi fr kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.

Jeg har ikke tenkt flykte. En morder kan myrde igjen. Saken m etterforskes. Den skyldige m hankes inn.

Kistevergen har status, muligheter til influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.

like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.

Den samtalen, kan dere ta fr du blir hentet. Jo mer jeg tenker p det desto viktigere synes jeg det er.

Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje. Under den rolige overflata fantes det ingen s sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg fr mutteren hadde ftt tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.

Jeg reiste meg og ble stende se ut av vinduet. Mnen hang tung og full p himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vrt skyet. Jeg flyktet fra konfrontasjonen, en tendens jeg mtte f slutt p. Jeg savnet mannen med subbete tfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og mnelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vr for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla p venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto. Raskt byde jeg meg ned for se bedre.

Det singlet i glass. Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned p gulvet. Et luftdrag slo mot ret i det vi falt. Vi landet p gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Brket ble avlst av total stillhet. Jeg prvde reise meg. Ord gnistret i ret. Ligg stille! Ikke rr deg!

Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke dde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi l snn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens yeblikk. Det var ikke mulig begripe hva som hadde skjedd.

Jeg hrte skritt i trappa og hrte mutterens skjelvende stemme.

Hva var det, Vendel? Han hvisket navnet henne. Hvor er dere? fortsatte hun.

Sl av lyset, Mayla! Han bestrebet seg p virke beroligende. Hun ble vettskremt. Ls drer! Han hvisket til meg: Ligg stille! Han sa til henne: Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet! Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg s for meg at hun holdt hendene for rene. Det ville jeg ha gjort.

Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, lsnet. Han krp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mrket omga meg. En strime mnelys glitret i glasskr. Mutteren grt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende nr Toppen var vken. Musklene kldde. Jeg strevde med holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.

En fremmed stemme ropte fra gangen: Er det i orden med dere? Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.

Dette er folkevernet. Er alt i orden? Det ld skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte insistere. Dokvin ble sur p folk. Jeg s ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart p Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne vre s dum at han kastet stein.

Identifiser deg! Fatterens stemme ld ugjenkjennelig hard.

Det ld mumlende lyder.

Jeg skjelnet ingen ord.

Det ble skremmende stille.

Skritt nrmet seg.

Jeg sluttet puste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vil nske alle lesere En God Jul

og et fantastisk Godt Nytt r

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #libermundi, #reikinjernstein, #skjnnlitteratur, #bokutgivelse, #forfatter, #rrkile, #kapittel2, #kampenmellomdetgodeogdetonde, #spenningslitteratur, #krim, #sciencefiction, #fantasy, #fremtidsroman, #epub, #ebok, #lydbok

 

 

 

 

Boka mi

 

Boka mi.

Da har lydboka ogs kommet ut.

Ei lydbok og en E-bok.

Jeg har laget historier i hodet fra jeg var jentunge.

Det gjr sikkert alle.

 

Spenning.

Jeg slukte alt av bker, og skrev historier selv, skrev meg inn i andres univers.

 

Fant meg en plass langt unna de voksnes fangarmer, og leste.

 

Var tapt for verden, denne verden.

 

Jeg s aldri bokstaver, men handling.

 

Dersom jeg s bokstaver i mer enn tre sider, la jeg den bort.

 

Det gjr jeg fortsatt.

 

Mitt hp er at dere opplever handling ogs, spenning.

 

For n legger jeg ut kapittel 1 som tekst og lydfil.

 

 

Reinulf, en ung mann, gikk gjennom et mareritt av dd og deleggelser,

men verden ble bygd opp igjen.

De bygde den slik at det som hadde skjedd aldri skulle kunne skje igjen. 

 

 

 

Unn deg litt spenning.

Bli med langt inn i fremtida et sted.

 

 

Kapittel 1

 

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trr, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i ynene. Det mtte vre en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet gni. Han hang fortsatt der med ftter som dinglet.

  Jeg lp. Vannet sprutet. Trne merket ikke at de ndde trt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. S ble det stille. Jeg hadde stoppet lpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der ynene skulle ha vrt, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mrke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne yne. Jeg skulle aldri ha vrt her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg p avgangsfesten for frsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde ftt meg til lpe ut hit. Galskap!

Ansiktet hans hadde vrt hovent og forsltt. Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig vre i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det frste jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg mtte ha klr. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drmmekvinne, en drm mindre hndfast enn en mnestrle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville.

Jeg mtte melde fra til folkevernet. Duften av fuktig rtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frys s jeg skalv. Stien var borte. Jeg s den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme p vannet. Jeg dreide fotslene 180 grader rundt. Klr frst. Klr var ndvendig. Jeg gikk.

Avslutning for avgangselever. De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrtt overfor meg. Jeg s meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg mtte ha sko. Tungtin, min fysikklrer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode nsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var.

Det mrke vannspeilet steg ut av skyggene. Til hyre var det et hydedrag. S hadde jeg alts bommet p badeplassen. g barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset p toppen av landskapet og s fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vrt for mye hpe p at han hadde vrt det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt p ikke kaste et eneste blikk p fyren. En sokk.

Sm jevne dunkelyder. Grss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngtt hre de ekle lydene? Jeg rettet p kroppen. Hullene der ynene skulle ha vrt, gapte mot meg. Klrne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett snne klr p noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klr i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den dde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang yelokkene igjen og pnet dem ikke fr blikket sto fiksert mot grunnen.

Plagg og sko. Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg lp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Dden var meningsls, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg mtte stoppe. Redselen gikk i stt gjennom kroppen. Jeg skulle ha p meg klr. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden.

Jeg sank ned p en stubbe. Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen ndde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstt mot spiserret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klrne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet spy, virkelig hatet det.

Underbuksene. P med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sr og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vrt der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt sle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke p trr heller. Fingre var til for gripe med. Bde levende og dde hadde yne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvflge.

Jeg sverget mot det skytunge mrket. Folkevernet mtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min mtte bort. Jeg hadde en forbrytelse rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstt mot spiserret. Gjenstanden virket ikke vt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hrte om i Liljedalen, den roligste plassen p jorda. Ikke noe som faktisk skjedde. Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma. Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok p meg skoen mens jeg prvde huske ndkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke finne. g tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like.

Skrammer og rifter sved og stakk. Det skulle ha vrt en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. N manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom - bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsk mens jeg gled ned p ei tue jeg dypt og inderlig hpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige holde styr p. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp s det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt s store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sr. Det mtte g an f det riktig.

Endelig en respons. Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket.

Ja vel, er det s at du vil rapportere en forbrytelse? Sprsmlet virket kjligere enn temperaturen i Harevannet. Dden hadde stirret p meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De mtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp n, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerst. Jeg gjentok meg selv. Spiserret kjentes for trangt for ordene.

Jas, la oss begynne med navnet. Dde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. Ditt navn. Jeg levde i beste velgende, nesten. Det var ikke mulig forst seg p damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig.

Reikin. Reikin Jernstein.

Adressa?  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpelst ga jeg meg til beskrive veien til badeplassen. Hun avbrt, streng og myndig. Din adresse. Min adresse hadde ikke noe med dette gjre. Jeg trengte hjelp. N! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha nsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med opplse seg i en sky.

Hun ga seg ikke. Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. Frst vil vi ha adressa di. Jeg sa frem. Jaha! kvekket hun. P netthinna s jeg for meg en frosk. De mtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg trne. Fdselsdato? Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken gjre. Vil du ikke rapportere en forbrytelse? Det hadde jeg prvd p lenge n. Fdselsdato takk! Hjernevindingene romsterte p hygir. Det hadde ingen betydning nr jeg ble fdt. Egentlig burde jeg ikke ha vrt fdt. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg.

Hun insisterte. Tall. Jeg prvde se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var fdt p slutten av ret. 17. juli 07. Ja vel, og registreringsnummer?  Jeg var sjansels. Mutteren psto at registreringsnummeret var ei livsndvendig regle som nr som helst og uansett mtte kunne fremhentes p automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forst at jeg var p grten.

Jeg husker ikke, men jeg s et lik.

Hvor? Endelig et relevant sprsml. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et ddt menneske hadde hengt i det treet. Er dette en tulleoppringning? Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om komme. Hun var et monster av iskalde sprsml, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.

En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut ynene sine frivillig. Endelig fikk jeg spyttet det ut. Da snakker vi mord. Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hrt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. Huden var iskald. Han lever ikke. Hun mtte forst alvoret. Jeg sjekket det. Det var ikke mulig fatte at jeg hadde berrt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender.

Kan du komme deg til skolen? spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt p hadde grodd fast. Jeg trengte bli skret ls og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. Vi finner deg der. Jeg stirret hatefullt p RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufrer, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene. Jeg ante ikke hvor stien var. Mne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke enn. Ingen befant seg i skogen p et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg s ikke et menneske. Tre sm ord plasserte seg i forstenet ro p netthinna og var ikke til stryke ut.

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forskt transportere seg til skolen selv i denne mrke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd p Annamelia. Gjennom halvlukkede yne selvsagt. Hun hadde for all del ikke mttet finne ut at jeg glodde. Lrere og foreldre hadde snakket seg inn i tale p tale, en hjernedd seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktslst over glassflata. Den hadde landet p armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrken hadde den tatt til med pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og mye. Annamelia var ingen dgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg mtte holde fast i vettet. Det kunne umulig vre langt igjen n.

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en vren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha ftt pause. Det hadde delagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilrer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for f Annamelia til snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv mtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var spryt.

Jeg hadde sluppet opp for tid. Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hr, og forsvunnet ut av dra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags hp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lrerne. Dagen hadde falt i dass. Ikke gi opp, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var se. Jeg hadde gtt meg bort og kom ikke til finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. ynene fltes trre og tomme. I det minste hadde jeg yne. I Langeskogene var ikke yne srlig selvflgelig.

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vrt dd n. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg s en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til hyre. N var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig bedmme avstander i dette mrket.

Ikke noe skjedde. Fyrens nese var for lang. Ingen hadde s lange neser. Ei hildring, din tosk, skapt av trrnes skygger. Ingen med vett i skallen ville finne p leke gjemsel i denne mrke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe s fryktelig med den mannen.

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberrt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gtt dit. Det hadde vrt et meningslst sted befinne seg for ei jente.

Jeg anstrengte meg for se viserne p klokka. Det var for mrkt. Tida. Klokka kunne vre hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en snn som pleide forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vrt her n. Jeg kom ikke til finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten.

Jeg lp, men et eller annet spente bein p meg. Jeg plasket rett ned p ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke sttt opp, vrt syk. Annamelia hadde ikke vrt alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vrt for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han mtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grnne yne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berrt. Skolens grdige blle hadde fiklet med intense stt i min frodige drm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot.

De mtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde ftt ye p meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vrt min. Jeg minnet meg p det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert p meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegrden, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha lpt rett hjem under dyna.

Jeg kom meg p beina og kunne st. Det var en god ting. Jeg ville ikke d. Det var ikke mulig komme videre. Jeg grep meg til ynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha yne i liv og dd. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trrne. Ikke et menneske se. Tungtin, hadde lrt oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hrte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde.

Gutta hadde sttt tvikrokete av latter i skolegrden, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vr skolegangs profilerte kompetanse hadde ftt gjennomg av Skrolle, vr mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for le med. En hpls situasjon. Lufta hadde vrt kjlig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstende rene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med trn og hest bare for f muligheten til snakke om henne. Det kom ikke p tale utlevere hva jeg hadde sett. Han mtte aldri f vite det.

Jeg slo p RA og kontaktet pappa. Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hnda ventende p en melding fra meg s han kunne hjelpe meg. Jeg prvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Nr jeg trengte dem, var de der. De skulle vre der. Jeg sank kraftls ned p skogbunnen. De mtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. ynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klr, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde byd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjnte at jeg mtte bort. Sannhet var oppskrytt, til spyle i dass. Dokvins hand som kjlte over hennes rompe.

Jeg hadde sagt at jeg mtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjlt for drmmen om Annamelia s lenge, en tpelig drm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket befinne meg i den drmmen.

Det var en times gange til vannet. Jeg hadde lpt mellom trestammer over vt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svmmetur, en renselse mot meningsls ktskap. N skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde g i hi.

Mrket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det. De burde svare. Selvflgelig burde de det. De mtte vre vettskremte n. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i lpe rundt i skogen som et desperat rdyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det. Jeg la hodet mot en stubbe. Det fantes ikke flere trer igjen. Jeg kunne spille d.

Dypt inne i meg, lette jeg etter noe roe meg p. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjnnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et ye steg ut av springvannets senter. En varm gld dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

 

Lyden av hunder gled inn i min halvvkne tilstand. Jeg hadde en hund. Kroppen var stl og lemster. Jeg pnet ynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trr og busker.  Bak lenkene s jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

Takk og lov! Ordene ramlet over leppene hennes.

P tide! sa jeg. Fant dere mannen? Jeg mtte sprre.

Det fantes ikke spor etter et ddt menneske noe sted ved Harevannet verken p bakken eller i trrne, sa hun. Jeg kunne ikke tro det. Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi skt etter deg. Hvor skal du? Jeg hadde til hensikt finne det liket. Kom tilbake! ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten yne. Ingen skulle kalle meg en lgner, en hysterisk nervebunt.

Som en vind sprang jeg gjennom skogen. De la seg p hl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg byde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i vt substans. Hvis noen hadde flyttet liket, mtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stlsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg mtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner.

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overs mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke sprsml. Tankene slo ls p verdigheten. Trttheten gikk til angrep p tankene og vant.

Jeg vknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk. Sola sto hyt p himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket p gulvet. Ikke der heller. Det gikk i dra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg mtte f tak i ham.

Hvordan er det med deg, gutten min? Det ld myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg p sengekanten. Ei myk hand strk over hret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke vre i den. Leter du etter dette? Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

Jeg kontaktet deg i gr, sa jeg. Deg og pappa.

Ingen kontaktet oss. Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi lete. Vi prvde n deg p RA, men du svarte ikke. S kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt mtes p skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.

Jeg kontaktet dere flere ganger. Det m vre synlig p apparatene deres. Hun rakte meg sitt. Jeg s over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

Liljedalen florerer av rykter.

Jeg blser i rykter.

Det gjr for s vidt din far og jeg ogs. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt. Jeg blste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. Han var med oss lete gjennom hele natta. Du blir ndt til snakke med alle, men ikke i dag. Forelpig gr vi inn for en rolig dag. Vi m snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer. Jeg stnnet. Sstrene mine, never og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for vre den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. Selskapet er selvflgelig avlyst. Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre mter feire det p. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for hy, tjuetre r.

Jeg vil kun snakke med Skrolle, be ham om komme hit.

De skal selvflgelig ha selskap i kveld til tross for at de m vre helt utslitte. De holdt ut.  Takk og lov at du er tilbake Hun kjempet med trene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg s klnete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. N eksploderte jeg. Hun rygget unna.

La meg f snakke med ham! skrek jeg og rakte frem handa.

Du fr ti minutter. Hun snudde p hlen og gikk.

Skrolles stemme var som balsam p nervene. Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme nr gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt p agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten.

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av.

Vi fr vente med snakke til han kommer tilbake, sa mutteren. Jeg skte tilflukt p rommet mitt mens jeg stirret ut p veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var demark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen.

En stor skikkelse materialiserte seg p veien og ble til fatter. Endelig. Jeg ventet litt fr jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille sprsml og konfrontere. Han ignorerte. Sstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen f ord til mutteren. Hun stirret p meg fr hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.

Jeg vil ha svar! insisterte jeg da jeg passerte fatter p vei til dass.

Vi snakker senere, sa han og lp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand p skuldra mi. Han vil snakke med deg alene. Sstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde p dem. De stoppet le.

Det ordner seg, bror, sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakls mat. Absurde sekunder.

Omsider tmtes huset for ikke fastboende elementer. Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjkkenskapet. Fatteren s det og tok en han ogs. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm p skuldra mi.

Kom til kontoret mitt nr mamma har lagt seg! Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. N passet det ikke lenger. Jeg ante ikke nr Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt vente p ham.

Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet! En hissig strm skurret over stemmebndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle.

Det gjelder mer enn det, sa han. Ikke snakk s hyt. Jeg vil ikke bekymre din mor undig. Mrkebrune yne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov!

Ikke bli sein, sa hun mykt.

Nei, da, sa fatteren. Det skal ikke ta lang tid. Han skulle f en halvtime. Gi meg ti minutter fr du kommer, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg p senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dr i den ene kortenden og et skrivebord i den andre. Han satt der med svn i ynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stende i dra. Han reiste seg opp, kom meg i mte, omfavnet meg med store bjrnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite yeblikk av lukt og barndom, en tid som l s nr og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne yeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, st som et fjell, en rolig mann. Han skjv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. Har du det bra? Et idiotisk sprsml. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss p stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.

Jeg tviler ikke p deg, beroliget han.

Folkevernet gjr det, sa jeg.

Din mor sier at du prvde kontakte oss p RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta. Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svrt kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem s fr de sjekke det ut. Han la RA, p bordet.

Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag. Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli delagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det vre.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppfrt seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregtt. Det var det jeg som gjorde.

Fatteren stirret p meg med yne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. La oss holde oss til det vi kan gjre noe med, ba han. Jeg nikket. Akkurat hva som ble sagt, er ikke s viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.

Selvsagt  betydde det noe.

Mannen mtte ha en skrue ls.

En morder hadde vrt p ferde.

En morder kunne myrde igjen.

Nettopp derfor har vi mye snakke om.

Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

Hvorfor var liket forsvunnet?

Hadde Reikin innbilt seg det?

Det er sprsml du m finne svar p.

Lykke p reisa.

Bkene ligger i bokbasen og kan bestilles p ulike digitale platformer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#libermundi, #spenningsbker, #spenningsbok, #krim, #mysterier, #fortellinger, #kistepakta, #skjnnlitteratur, #forfatter, #sciencefiction, #fantasy, #reikinjernstein, #vendeljernstein, #liljedalen, #kapittel1

 

 

 

 

Jeg har gitt ut boka mi

 

Dette er dagen, den jeg har ventet p.

Endelig, et veldig endelig.

Boka mi har kommet ut p E bok.

Snart kommer den ogs p lydbok.

Jeg har skrevet og skrevet, rettet og skrevet p nytt.

I r etter r har jeg holdt p, et nitidig arbeid.

Det er som en fdsel.

Jeg er sprudlende glad, opplftet og vettskremt.

Alt p en gang.

Livet er som en heftig musikk.

Jeg befinner meg i et adrenalinkick.

 

Lykke til, kjre bok, p din reise i verden.

N befinner du deg p egenhnd.

 

 

 

 

 

Mitt hp er at du skal f en god reise, at du skal f leve deg ut i alle de hoder som befinner seg der ute, bli til noe mer enn tekst, linjer og bokstaver. 
Det er det ei bok skal gjre, f liv, bli til opplevelser, ei scene i andre menneskers indre.  

 

Hvis noen leser dette, s er jeg dypt takknemlig.

Her i denne bloggen legger jeg ut prologen som tekst og lydfil.

 

Prolog

 

Huden var som sandpapir. Sola brant hull i den. Ikke et menneske i sikte. Godt. Det var sand overalt. Vinden ulte. Sand i yne og rer. Jeg staket ut ei retning der jeg fikk sola i ryggen og bandt den fillete skjorta rundt hodet for beskyttelse. Vinden kom rett fra hyre. Det mtte jeg takle. Sola var viktigst.

 En bille krp over en morken trestamme. Jeg s en annen vei. Hender magre som klr, skjt ut og grep den. Biller var s vare. De flte p seg at de var i fare. Denne var i fare. Jeg puttet den i munnen mens jeg vendte ryggen til vinden. Justin, min nev, hadde elsket biller. Jeg ba Justin om unnskyldning og svelget. Billen ville gjre meg litt mindre dehydrert, litt. Justin fantes ikke mer. 

En haug steg opp av det flate landet, ei sanddyne. Nei, det var mennesker som gjorde at landet reiste seg, dde mennesker. De l tett sammen og dannet et fjell. Hender strakte seg mot meg som rovgriske klr selv i dden. Stank og forrtnelse. Billen vrengte seg i magen. Det var for seint spytte den ut. Jeg brakk meg. Mtte bort fra den motbydelige likstanken. Ei tre for Justin. Gutten som slapp spise biller. Magen min var blitt til ei innskrumpet sviske.

Var det stemmer? Fluer summet. En naken fot stakk ut av hardtrampet leire. Nok et lik. Ingen mtte se meg. Jeg skjulte meg bak veltede trestammer. Biller og kryp. Jeg hadde et desperat behov for vske, en vekst, hva som helst jeg kunne presse fuktighet ut av. Det fantes ikke skyer. Hvis det bare kunne komme regn. Idiot! sa jeg til meg selv. Bl himmel sender ikke ut regn, aldri. Vind og sand. Faens sand! Sanda hadde ikke den minste vanndrpe i seg. Jeg s ikke et menneske og fortsatte g. Huden var s flsom at den stakk som nler.

Sanda ble erstattet av vt leire. Fuktighet. Et under. Leira mtte krystes for vann. Vinden hadde dreid. Jeg fikk den i ryggen. Flaks. Leira smakte salt. Havet hadde vrt her. Faen! Jeg stirret ned p de udugelige vanndrpene. Huden stakk i en konstant pine. Salt drepte. Havet kunne endre seg p sekunder, bli en stormflo, komme tilbake, drukne meg. Dde fisk l i mudderet og rtnet. Markus, min bror, hadde elsket fiske. Vinden gjorde utslaget. Vinden og sola. Jeg mtte ha dem i ryggen. Det var en lettelse slippe sanda. 

 Jeg s ingen, bare rotter, kjempestore gnagere. De satte tennene i dd fisk, dro dem med seg. Rovdyr kunne sniffe hvor redd jeg var. Dufter var umulige kontrollere. Rotter hadde mer kjtt p seg enn en bille. De var slue, vanskelige fange. Havet ville drukne meg. Halvdde fisk ville overleve, men jeg ville d.

  bli revet i stykker av frtsende menneskehender var verst. Jeg hadde sko. Den siste smidighet var trkket ut av lret. Jeg hadde stjlet dem fra en dd mann. Markus hadde sttt i timevis og ventet p et fiskenapp. Enkelte fisk l i leira og levde enn. De gispet etter vann, kjempet for leve. Det gjorde jeg ogs. Jeg grep en halvdd skapning og bet i den. I den var det vske, nring. 

Lyder, menneskelyder. Alarmen gikk. Musklene spente seg. Jeg ville ikke rives i stykker til menneskers forlystelse, bli drukket og spist. Kannibalisme. Den fuktige leirgrunnen ga meg ingen beskyttelse. Mikrokryp var foretrekke i en sort grav. Jeg orket ikke snu. Hvor skulle jeg dra? 

Noen steinknatter reiste seg opp et stykke til venstre. Jeg kjempet meg dit, huket meg ned. R fisk smakte bedre enn biller. Jeg mtte bort fra lydene, tygget og ventet. Tonet meg ned til ingenting. Mrke rotteyne fulgte med p fisken, biten jeg tok. Det var uendelig lenge siden jeg hadde vrt Reinulf Voksteren, en helt vanlig elev i videregende. Jeg slikket i meg fiskesafta. Et tveegget sverd hendene. De kunne rive ned og bygge opp. 

Lydene stoppet. En gang hadde verden besttt av velordnede samfunn. Alt var borte. Jeg mtte vente, lytte. Proteinfylte deleggere som rev landet ned. Jeg tittet frem. Ingen der. Bare rotter. Jeg begynte g, trkket meg gjennom leire og mudder, leire og mudder. Frihet, likhet og brorskap. Idealer folk hadde ddd for en gang. Sult drev oss til vanvidd. N drepte mennesker hverandre for en bille, et tystykke. Vandaler.

 Jeg ville aldri overgi meg til kannibalen, aldri reduseres til et rovdyr. Sugende leire. Jeg hadde trasket gjennom bitende frost, brennende sol, spleberg, likdynger, flygende sandkorn, storm, kulde, hete, i en evig og uplitelig veksling. P vei mot hvor? En ny mulighet. Jeg gikk og gikk, lyttet til hjerteslagene, en pminnelse om at jeg levde. Pust inn, pust ut! Det var natt og dag. Jeg vaklet i utmattelse. 

P det indre yet s jeg dem, de, det som hadde vrt fr. Jeg kunne ikke tenke p dem. Stemmer hylte p innsida av hjernen. Alt jeg hadde sett. Overgripere og ofre. Voldtekt og drap. Jeg visste knapt hvem jeg var lenger.  Lille Hermann, neven, kom aldri lenger enn til stabbing. Ut av siktlinja med det. Jeg kunne ikke befinne meg i katastrofens senter. Ikke da, ikke n. Jeg skulle aldri gi meg. Ikke faen om jeg kunne tenke. Jeg skuet utover den udugelige leira, der havet hadde vrt.

 

Stillheten kom som et sjokk p rene. Jeg vaklet videre. Det var en god stillhet. Rotter pilte ikke lenger mellom beina, ikke ei eneste rotte. En behagelig stillhet. Hendene gjorde meg til et menneske. Forbrdrede hender. Leire. Stillheten kunne ikke vare. Aldri. Ingen viste strre villskap enn menneskedyret, ingen. Jeg kunne ikke hvile. Overalt var det farer. Jeg mtte fremover, bort fra alt, skjule meg. Vinden sluttet ule. Leira ble vtere, mer sugende. Ikke mer vind. Sola brant ikke lenger. 

Trne mine oppdaget det frst. Det var mykt under fotslene, grnt. Jeg s gress. Gress fantes ikke, ei hildring. Jeg blunket for se riktig. Folk ble gale. Jeg ville ikke bli gal. I hendene l juvelen. Jeg var mer enn instinkter. I hendene l mulighetene, et hedersmerke.

 Jeg satte meg ned, berrte gresset, holdt det mot nesa, luktet, sniffet. Det var gress og latter, min latter. Den ringlet og knirket som ei gammel dr ingen hadde brukt p lenge. Jeg skulle ha hatt fire kumager s jeg kunne fordye gress. Liv. Jeg skulle forbli et menneske med en juvel i hendene. Ikke mer latter. Noen kunne hre meg. Latteren hrte ikke p meg.

Faen for et helvete! Jeg lo ikke lenger. Gress levde av vann. Jeg mtte ha vann. Min mors yne. Jeg kunne ikke handtere den stirrende dden. De dde kunne aldri drikke mer.  Jeg reiste meg opp, sjanglet videre p jakt etter vann. Sola glitret. Vann som rant. Jeg hrte det klukke, vann som klukket. Ingen stemmer. Hvor var vannet? Faen! Der! Grnt og bltt. Jeg kastet meg ned i gresset og la munnen ned i vannet. Livets vske. Jeg vrengte hodet til siden og spy. Magen ville ha mer. Jeg ville ha mer. Det var en overflod av rent friskt vann. 

Jeg lo, kunne ikke stoppe. Dragen i magen vrengte seg i frykt. Jeg beroliget den. Vi var alene. Jeg var sikker. Det ville aldri bli nok. Jeg lo igjen, mer og mer. Vannet bruste gjennom en grnn dal og var ei elv. Jeg hadde noe spy opp, et velsignet overskudd. Rundt meg var det trr med levende trekroner. Jeg drakk videre, men ikke fullt s grdig. Elva skylte over meg. Jeg flatet ut i vannet. Magen tlte ikke mer. Osmose. Vann beveget seg ut og inn gjennom huden, en fantastisk bevegelse. Visdom i huden.

Jeg reiste meg opp. Blbrlyng skrapte langs fttene, modne br, mengder av dem.  Det var hst. Jeg plukket dem, en og en, og la dem ned i magen, som var blitt ei sviske. Den kunne ikke f mange. Ilden i magen sluttet brenne. Ingrid, niesa mi, hadde lignet en liten bolle. En st aroma etterlot seg fylde i munnen. Det var ingen drm, men smak, intens fyldig smak. Ingrid hadde kanskje hatt mer ild i magen enn andre.

En liten fugleunge l i gresset, en liten skapning. Hjelpelst beveget den vingene uten kunne fly. Jeg svpte den i hendene. Hjertet dunket under myke dun. Jeg ville den ikke vondt. Den var for liten til overleve p bakken. Min bror, Markus, ornitologen, fugleelskeren. I treet var det et rede. Trer rant fra ynene mine. En av dem landet p fjrkreet. Jeg husket ikke sist jeg hadde sett en fugl. En kropp kunne ikke gi fra seg vske den ikke hadde. Jeg sank sammen. En fugl berrt av ei menneskehand. Jeg kunne ikke vre helt dehydrert. Mora kunne hakke den i hjel. Hun kunne prve seg. Markus og fuglene hans. Jeg var i paradiset. Hermann hadde elsket fugler.

 Jeg ble liggende. Kroppen var for tung til drasse p. Cellene satt festet til et skjellet uten det minste milligram fett de kunne brenne til seg. Et paradoks. En kanin kom hoppende, en tam liten sak. Sult rumlet i magen. Magen hadde ftt nok. Den forsto det ikke og mtte skjerpe seg. I elva var det fisk. Senere skulle magen f fisk. Ikke kaniner. 

 Klrne hadde trket. Skoene var fuktige. En mur slynget seg i en bue mellom to fjell. Bak den reiste det seg tunge fjellmassiver. I muren var det ei pning. Jeg krystet mot av det som var igjen av hjertet mitt og trkket ut i det uvisse. Ingen blste i basuner eller spilte sitarer. Det var ingen sfremusikk, kun en ny mur. 

Jeg befant meg p en hellegang overgrodd av stikkende villnis mellom to murer. Alltid var det nye hindre, alltid. Jeg snublet, falt og plasserte handa rett i en tistel. Julie, niesa mi, hadde rullet ned en skrning dekket av tistler. Angela, sstera mi, hadde klippet av henne hret. Jeg strevde for komme meg opp og plasserte handa i et tornekratt. Faen. Tistler og torner. 

Jeg presset ryggen mot steinflata, plukket ut det stikkende faenskapet. Helt upassende knirket det latter ut av meg. Jeg greide ikke stoppe. Mat var tidens harde valuta. Tanken fikk bukt med latteren. Jeg befant meg i et bugnende matfat. Verden l med ryggsylen brukket. Selvsagt var det mennesker her. Mennesker som ikke luket, men lot ugresset vokse, utrivelig ugress som stakk.

Slutt og tenk, Reinulf! G videre! Finn ut av det! Det m vre en pning i denne muren ogs! Jeg snakket hyt. Noen kunne hre meg. Frykten skulle aldri f vinne, aldri. Det ville vre galskap dra herfra. Ingen vei ledet hjem. Hjem var et dyptplyende aldri mer. En firerig flukt skulle stoppe her. Jeg tok til venstre. Etter tretti meter fant jeg en pning. Verden stoppet ikke. Den rullet videre. Ei lita kule i universet. Tellus, den bl planeten. 

Det blinket faresignaler fra ryggmargen. I skulderhyde kravlet det en bille. Justin ville sette pris p at jeg ikke lenger skulle terrorisere biller. Den kunne kravle videre og gjre billeting. P den andre sida var det gress og sol. Bedvende dufter fra en dampende flora. Overlevelsesinstinktene knurret. Pass deg! Jeg trakk meg tilbake med ryggen mot muren. Til hyre l ruinene av et kloster. Stillheten var uhyggelig. Taket p borgen hadde kollapset. Fuglekvitter. Hvem hadde bygd her? Jeg s ingen. Fortida l i ruiner. Foran meg l et uvisst kanskje. Sstera mi skulle aldri ha klippet Julies hr. Planeten kunne umulig vre bl lenger. 

Jeg strente ut i det ukjente, hadde mot. Et billelignende kryp kravlet unna siktlinja. Jeg var ferdig med flykte. Det var tid for kartlegging. Taket var intakt. P bakken under vinduene, l det glasskr. Vandalisme. En barnesang poppet inn i hodet. Maria fly, fly. Fly til Gud s fr du mat. Mutter hadde lrt meg om Gud og Jesus, om engler og apostler. Julie hadde grtt over hret. Vinduene i huset manglet glass. Hva hadde plassert seg i en bille som gjorde at den visste? Det hadde fascinert Justin. Trodde jeg. 

Jeg tittet inn gjennom vinduet. Glasskantene var skarpe. Hvor var Gud? En allestedsnrvrende katastrofe. Angela, legen. Jeg gikk fra vindu til vindu. Tidas tann hadde herjet med huset. Jeg malte over Angela. Rommet hadde et ildsted, bord, to stoler. Alt var dekket av stv. Ingen spor i stvet, ingen avtrykk. Dalen var omkranset av fjell. Sk over alt, jamret flelsene. Sannsynligheten for at noen bebodde ruinen var mikroskopisk.

 Frukttrr duftet og lokket. Dragen i magen skrek etter mat. Den ville ha, ville ha. Jeg kunne ikke fye den. Den ville aldri f nok. Sult hadde delagt dens sunne responser. Det blir kanskje aldri noe senere, hisset den. Finner du mennesker blir det aldri noe senere. Kunne livet i det hele tatt favnes? Du er for uforsiktig! Skjul deg! Jeg husket min mors kroppslukt. I treet satt en spurv, min spurv. Munnen smakte salt. 

Spurven kikket p meg fra bredden av en brusende elv. Jeg la meg i vannet. Sekunder drysset over meg og badet meg i evighet. Min svigerinne, Gretha, hadde vrt aktiv svmmer. Hun og familien hadde flyttet til havet. Der skulle de ha forblitt. Jeg reiste meg opp. Klrne var for jvlige. Jeg orket dem ikke, tok p meg sekken og vandret naken under ei varm sol. Vr forsiktig! hveste dragen. Den ville ha frukt, br, grnnsaker, korn, kjtt.

Hold kjeft! freste jeg tilbake. Jeg var ferdig med spy. Osmose var et bedre alternativ, sunnere.

Vannet forsvant brlende ned i en slukt i bunnen av dalen der fjellet steg. Jeg tok flere skritt tilbake for ikke bli sugd ned i avgrunnen. De kunne bare komme, de som var her. Jeg skulle aldri flykte mer, hpet jeg. Et hydedrag. Jeg klatret opp og skuet utover. Syv elver dannet hvert sitt dalfre. Jeg trasket dem alle, krysset elver og gikk. Ikke en gang et gravmonument fant jeg. Beina nektet ta et skritt til. Hvis jeg klatret opp p den hyeste fjelltoppen, ville jeg se utover alt. Et lurt trekk, et lurt trekk, hisset dragen. Jeg gled ned i gresset og hvilte ryggen mot en fjellvegg. G videre! Kom deg opp!  

ynene gled igjen. Varsellamper gldet. Svnen kom snikende. Jeg kunne ikke sove. Ikke faen! Tanker snek seg som slibrige tentakler inn i sekunder og overganger. Jeg kunne ikke leve med det, det som hadde skjedd, fortida. Svnen mtte komme som en knyttneve i utmattelsen. Jeg orket dem ikke, marerittene.

Ikke sov! befalte jeg lydlst til mitt indre. En kilde la seg p netthinna. Min kilde, en trst mot barndommens fantasimonstre. Handa flte over steinflata, ru, hard. Jeg var sinnsykt trtt. Jeg hadde ikke sett kilden siden jeg var en beskyttet unge. Springvannet endret karakter. Hjernen sendte ut varselbluss, et veldig nei. Vanndrper glitret. Jeg klamret meg til glitteret, solstrlene, den lune varmen. 

Det var hst. Hendene skalv. Jeg skulle ikke sulte mer. Sola og regndrpene skapte en regnbue. Hendene skulle f fett p seg. Jeg skulle foredle mat. Ut av kilden flt et hus, mitt barndomshjem. Jeg skulle hamstre til vinteren. I desperasjon grep jeg en imaginr pensel for male over huset. Regnbuen var et eventyr. Ingen hadde sett en regnbue p revis. Om jeg noen gang hadde gjort det, visste jeg ikke.

Jeg kunne ikke tenke.

Ikke sove. 

Det var et problem.

Ikke faen. 

 

 

Lytt til Prologen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for flget.

Boka handler om at vr verden har gtt til grunne.

Prologen handler om en ung mann som opplever de

fryktelige konsekvensene av nettopp det. 

 

Bokas handling er lagt til et tidspunkt langt inn i fremtida. Verden er bygd opp igjen. Hovedpersonen er  Reikin Jernstein. Han oppdager en dd mann i et tre. Han melder fra til folkevernet. Da de kommer, er liket borte. Han utsettes for et mordforsk. Verden, slik han kjenner den, blir aldri den samme igjen. Han kastes ut i en runddans av dyptgripende hendelser. 

 

Du er velkommen til bli med p et halsbrekkende eventyr.

Boka ligger i bokbasen og kan lastes ned fra ulike digitale platformer.

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#libermundi, #forfatter, #skrivebok, #bokutgivelse, #reikinjernstein, #kistepakta, #kildenforlag, #ebok, #epub, #lydbok, #fantasi, #spenning, #spenningsbok, #spenningsroman, #skjnnlitteratur,  #fremtidsroman, 

Hvorfor i alle dager.



Jeg titter frem fra busk og kratt.

Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg.

Blomstene er forutsigbare trygge.

De vokser mot sola, kan ikke annet. 

En uvrsbyge kan komme ta dem.

Det er forutsigbart det ogs.

De spirer, setter knopp, blomstrer, setter fr og dr.

Jeg nsker at mitt indre, min sjel, skal vre like mangfoldig,

like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt. 

Det er helt urealistisk. 

Ikke noe kan bli s vakkert. 

En hage trenger en gartner. 

Kanskje gjr jeg det ogs,

en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.

 

Mitt hus er min festning, mitt slott, mitt hjem.



Vrt hjem. Min mann og jeg.

Huset startet som en tanke p et papir. Vrt papir, vr tanke.

Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av.

Ulike trr, ulike steiner, fra ulike plasser. 

Et hjem er en hinne, en forsterket hud.

Hjem er trygghet. 

 

Jeg har krabbet ut i denne bloggen.

Den ble laget i et galskapens yeblikk.

Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven. 

 

Skremt til dden har jeg krabbet ut. 

I fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, 

eller mangel p dem. 

Likegyldighet er verst. 

 

Nr stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner.

Det er s mange tekster i veven, s mange stemmer som vil bli hrt.

 

Vi vil alle bli hrt. 

Derfor er vi der p sosiale medier, alle vi som vil bli sett, 

f en pkjnnelse  gjennom andres raske klikkefingre.

 

Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig nsker lese,

 s mange ord som ingen vil hre,

s mange munner som vil si sin mening. 

 

I gamle tider mtte man bevege seg ut, g p et torg, 

klatre opp p en hyde. 

Derfra kunne man rope ut sitt budskap.

Var man heldig, gadd noen lytte. 

I dag kan man sitte trygt i sin stue og pse ut tekst ingen vil lese. 

Hvis man tr.

 

Jeg tar tyren ved hornene, eller kua,

eller en fyr fra gamle dager har gjort det for meg.

Jeg er livredd for kuer.

 



 

Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne. 

Vi vet alle mye om vre barn.

I mange r av vre liv, var vi barn.

Plassert inn i den virkelighet vre samfunn,

vre kulturer, skapte for oss. 

 

Da jeg var lita, var de voksne fiendene, 

de som dela alt som var morsomt, som vi mtte holde oss unna

hvis moroa skulle f fortsette. 

Det var en konflikt, for de representerte ogs tryggheten,

kjrligheten, lyset vi vokste mot.

 

Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem.

Det er ikke mulig lage bestemmelser om hvilken

oppvekst som er best for barn. 

Det kommer an p ungene og foreldrene. 

Det betydningsfulle er kjrligheten og relasjonen. 

 

I vre dager forvaltes store deler av barns liv av 

et organisert tilsyn.

Det krever at de som forvalter tilsynet gjr en god jobb. 

 

S blir vi utdannet. 

Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven.

Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet.

Det legger grunnlaget for hvordan vi fr mulighet til  leve vre liv,

hvordan vi kan f utnytte vr kapasitet, flge vre intensjoner, drmmer. 

I utdanningssystemet fr vi plassert merkelapper p oss.

Det handler om selvtillit, troen p oss selv.

Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall,

av karakterer noen bedmmer oss til.

 

Lrere ferdes i klasserom.

Det er lett henvende seg til lrere.

Jeg henvender meg til alle mennesker,

alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplrt til kunnende viten. 

 

Noen har elsket det. Andre har hatet det. 

Noen har flt seg flinke og fantastiske.

Andre har flt seg udugelige og begredelige.

Alle barn er unike og vidunderlige.

Vi var ogs unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang.

Vi vet alle hva vi elsket og hatet. 

Vi vet nr vi lrte eller bare overlevde.

Derfor er vi eksperter p hvordan det var for oss

vre i klasserom og bli opplrt. 

 

 



 

Det er ikke likegyldig hvordan man lrer. 

Temaet for hovedoppgaven min var optimale lringsopplevelser,

flyt i lring.

Mitt spesialfelt er barn med lese - og skrivevansker, dysleksi,

Jeg skriver p bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.

Hvis jeg skulle starte en skole i dag,

skulle det vre en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i lring.

Det er ikke ndvendig starte en slik skole. 

Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom.

Lrerne m bare bestemme seg

for arbeide med optimale lringsopplevelser hos unger. 

Da m vi som er brukere av klasserommene, nske at de gjr det.

 

Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag.

Det er helt naturlig for barn lre gjennom flyt i lring,

men de er avhengige av lreres tilrettelegging for at det skal bli mulig. 

 

Jeg har arbeidet i en steinerskole. 

Det er en vidunderlig skole nr det arbeides med flyt i lring der.

Alle skoleslag er vidunderlige nr det arbeides med flyt i lring. 

Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan nske seg til.

Det er noe annet. 

 

Min overbevisning er at Rudolf Steiner ville at skolen han ga opphav til 

skulle arbeide med flyt i lring. 

 

Ordene er ikke brukt, men jeg tolker ham slik. 

Han ville aldri skrive ned en eksakt metodikk.

Det kan man ikke nr man arbeider med optimale lringsopplevelser.

Man kan antyde. Det er noe annet.

Klassen og lreren er ikke statiske strrelser.

Hvilke elever, hvilke lrer? 

I den dynamikken vokser flytopplevelser frem.

Det er unikt, en seilas p de syv hav.

Lreren kjenner bestemmelsesstedet. 

Samspillet bestemmer hvordan han/hun, klassen skal komme dit.

 

 Steiner ble en gang bedt om  vise i praksis hvordan 

lrerstaben skulle undervise. 

En gutt i klassen satt henfrt og studerte

 hvordan en gjenstand i vinduet kastet skygge. 

 

Steiner fikk klassen i gang med tegne skyggen. 

Lrerkollegiet hadde nok hpet p noe direkte matnyttig pedagogisk. 

Steiner trakk eleven med seg inn i undervisningen

En uoppmerksom drmmer ble hentet inn.  

S beveger man seg derfra dit man skal. 

Undervisningskunst.

 

 



Menneskeheten har fra de tidligste tider

forskt finne en mening med tilvrelsen.

De har malt p steinflater, hogget ut bilder.

Vre barn forsker finne seg selv, finne ut hvem de er.

Det samme gjr vi. Vi strever med det hele livet. 

Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre.

De har erfaringer, gode eller drlige.

De fortsetter og virke i oss.

Gode erfaringer bringer oss fremover, 

skaper optimisme, selvtillit og tro.

Drlige erfaringer gjr oss srbare. 

 

Det lille barnet virker inn i vre voksne liv. 

Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller gr til andgrep.

Barnet i oss reagerer. Det i oss som ikke flger fornuften. 

Vrt srbare selv. 

 

Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke.

Har tro p seg selv.

Da blir vi sunne, friske voksne som kan st i en byge. 

Jeg kan ikke la vre skrive.

Hver dag hrer jeg om barn som blir mobbet,

unger som opplever at de ikke duger, som fler seg sm.

Unger som opplever flyt i lring vil oppleve seg flinke.

De vil fle seg strre enn de hyeste fjell.

Som voksne vil de ske flyt i lring.

Vi vil f en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. 

Nettopp det er det fremtiden trenger.

 



 



 

 

 

 

 

 

#flyt, #flytilring, optimalelringsopplevelser, #lrere, barn, #sunneunger, #pedagogikk, Steiner, #pedagogiskealternativ, #skoleslag, #flytiklasserommet, #selvtillit, #barnivoksne, #lring, #opplring, #kreativitet, #skaperglede, #undervisningskunst, #mobbing, #ikkeduge, #dynamiskundervisning


 

 

 

 

 

 

 

 

Fordypning av roller utvikler tenkningen.


 

Teater, roller, drama, katharsis, fordypning i roller.

Ikke lire av seg tekst, men fle handling.

Tekst som passer til handlingen.

Utfre handlingen p scenen. 

Utfre den slik at tilskuerne fr en tilsiktet opplevelse.

Det hres ut som en stor oppgave for en syvring.

Ja, helt klart, men syvringen er intellektuelt moden for det.

Det m bare lekes, praktiseres, ves og ha det gy med det.

 

Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering.

Alt har en plass.

Det burde drama, teater, agering ha ogs. 

Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er snn. 

 

Kulturen trenger den type lring. 

Enkelte skoler,

setter av et bestemt klassetrinn til en litt strre oppsetting.

 

Det er ikke nok. 

 

Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutfrelse.

Man str i flokk og ramser opp replikker til et tema.

Jeg kaller det ikke teater. 

Trolig kan det defineres som en opptreden.

Unger taler ord til en handling.

Det synges sanger, men det er ikke teater.

Teater er barn i spill p en scene.

Scenen kan gjerne vre klasseromsgulvet.

 

 

 

 

For kunne formidle flelser til andre,

m man bli seg bevisst sine egne flelser.

Man m kunne vise dem frem.

Det gir en unik flelseskunnskap.

 

Erfaringer nr bevisstheten og kan forsts med tenkningen.

 

spille teater er sette seg selv til siden for andre, 

for publikum.

 

Geberdene m gjres tydelige s publikum kan tolke dem.

Vi lrer hvordan kroppssprket virker p andre.  

Det gir oss en kt sosial forstelse,

som er viktig for det samarbeidende mennesket.

Vrt samfunn trenger folk som er gode p samarbeid.

 

P scenen m man snakke hyt og tydelig.

Ikke noe mumling. Ingen hrer mumling.

Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg.

 

I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, 

men man m befinne seg der i rollen med sin egen kropp,

med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning.

Man kan vre fokusert til stede som en annen.

For klare det m man hente frem ulike sider av seg selv.

 

Rollen gir trygghet. 

Rollen utvider forstelsen for det indre- og det ytre rom,

for sammenhengene mellom dem.

 





 

 

Vrt samfunn trenger trygge mennesker som vger vre seg selv,

st opp, snakke hyt med egen stemme, egen kropp. 

 

vre i spill er gy.

For syvringen er det en viderefring av den viktige rolleleken. 

Dersom seksringene fikk utvikle den optimalt,

ville de ftt et utmerket grunnlag for tenkningen.

Teateret utvikler denne evnen videre. 

 

organisere et teater for en skoleklasse er krevende.

Ikke bare for lreren, men ogs for elevene. 

Det krever en rvken tilstedevrelse. 


Tenkningen m holde fast i mange og lange sekvenser. 

Det gjr den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling,

og det gir klassesamhold. 

 

 



Dette ser da virkelig ut som et laget steinuhyre i en eller annen park.

Det er en helt naturlig steinblokk formet av naturen,

en vidunderlig mangfoldig natur.

Ungene er flinke til innbille seg alt mulig.

Man kan bygge scene av hva som helst. 

Nr vi har etablert scenen s er det snn.

 

    En kyeseng med bare overkye, kledd i stoff, kan bli tilnrmet alt hva en scene mtte trenge. For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenp hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt. Bak kyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstr uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse. Jeg lagde et design tilpasset klassen. Flest mulig unger skulle vre p scenen hele tiden dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som gi signaler, ordne scenetepper eller annet.

    S vde vi. Dersom det var vanskelig kombinere replikker og handling, vde vi inn handlingene frst. Replikkene kom etterp. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut. Underveis samtalte vi om flelser, hva vi nsket formidle, hvordan vi skulle gjre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem.   

    Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise. Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra n av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trdte jeg til. Det gjr oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg. Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle vre latter, skulle vi ikke le. Nr publikum lo, skulle vi forbli i spill. Nr vi glemte replikkene, skulle vi finne p noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra s publikum ikke merket at vi befant oss p ust kurs. De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne. Vrt eget str s nrt vrt jeg, vr egen srbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser.  Alle kan f jernteppe. Ungene sufflerte hverandre ved behov. De gjemte seg p strategiske steder, under bord, benker og annet. 

   

Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid p hyt niv.

Unger som deltar p snt

utvikler en vken bevissthet bde for andre og for seg selv,

 I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester.

 

Viktigst av alt!

Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjre vr skjerv. 

 





 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#dramaiskolen, #drama, #teateriskolen, #teater, #pedagogikk, #pedagoger, #lrere, #teaterscene, #scenelsning, #forestilling, #dramalrer, #dramafag, #livetsscene, #skolesemester, #scene, #roller, #rolletildeling, #klassesamarbeid, #repetisjon, #replikker, #ving, #rolletolkning, #flelser, #bevisshet, #flelsesbevissthet, #tankebevissthet, #signaler, #instrumenter, #kunstneriskutfoldelse, #geberder, #handling, #formingsaktiviteter, #sang, #dans, #flyt, #mikroflyt, #roller, #kostymer
 

 

 

 

 




 

Teater i skolen







Teateret har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas,

og er blant vre viktigste kunstarter.

Det ble anlagt amfiteater i byene,

og folk samlet seg for nyte forestillinger.

 

Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer.

Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem

P mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. 

 

Jeg fatter ikke hvorfor. 

Man legger alt mulig inn p skoleplaner.

Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene?

Ungenes naturlige lringsform gr gjennom leken.

Rolleleken er agering. Teater er agering. 

Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant.

 

Ble det for slitsomt for lrerne? Ble det for mye for foreldrene?

Det er heftig nr sskenflokker skal hit og dit hele tiden. 

Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene.

Men en feststemt klasse som viste seg frem. 

Gullungen og gullungens venner.

Det var stas.

 

Stjal forberedelsene tid fra de "viktige" fagene, norsk og matte?

Kanskje var det en hel haug med grunner. 

konomi, penger, lnning av lrere p kveldstid.

Ikke vet jeg.

 


 

 

Jeg elsket det nr vi hadde opptredener nr jeg var unge. 

Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst.

Det var vrt, vre foreldre og vre greier.

 

Drama/teater, en viktig kunstart i vr kultur,

en kunst unger br f utve som en del av grunnopplringa.

Drama/teater som metode for lring er en god investering. 

Det br bli mer enn en hyggelig happening,

et avbrekk fra skolehverdagen.

Da kommer det an p lrernes planlegging og skolering,

lrerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging.

 

Syvringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning.

De er ikke lenger avhengige av rolleleken for holde tankene fast.

Det var de da de var seks.

Derfor er syvringene modne for opplring i klasserommet.

Det gjr dem ogs modne for teateret. 

Nr de er seks er de i rollen. Rollen er dem.

Skal man spille teater med barn under syv r,

er man egentlig i lek. 

 

Syvringene kan sette seg selv til siden. 

De kan se rollen de skal spille utenfra, 

 gestalte en rollekarakter og fremfre den.

Det pner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt.

Evnen til innlevelse danner muligheten for flyt i lring.

 

Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.

Vre i rollen p innsiden av hodet.

Gestalte rollen fysisk i det ytre rom.

En gjensidig vekselvirkning av det samme.

 

En teateropptreden er langt mer enn  lire av seg replikker 

Rollen skal fles, gestaltes, og formidles til en tilskuer

 

i all sin dybde. 

 

Det er mye jobbe med, men veldig viktig. 

 

 



 

     Teater er strevsomt, morsomt og utviklende.

En avslutning er hyggelig.

Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. 

En god dramatisk prosess gir verdifull lring.

 

    Teaterlek p slutten av et semester kan med god planlegging inng som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter. Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter fr en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal vre innhold i et skuepill.  Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man selv gir en dramatisk form, fr man et design helt tilpasset det man planlegger holde p med det skoleret. Planleggingen m ikke bli rigid. Vi endrer som skolehverdagen tildrar seg. 

     For syvringene tar man utgangspunkt i en dramatisk historie som for eksempel kan involvere telledvergene.  Man kan lage en fortelling i forhold til lyder og bokstaver. Tall og bokstaver kan kobles sammen. Et godt eventyr. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig p engelsk. Det srges for at dette inngr i engelsktimene. Ungene lrer det utenatt fr stykket-  og handlingen i det er introdusert. Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk og andre rytmiske aktiviteter er et fantastisk middel for bare si ting hyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket. Hvis ikke m man lete blant dikt og sangtekster. Jeg prver ofte finne noe blant kjente norske forfattere. Det kan lede til en hyggelig gjenkjenning ved senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten r med skolegang.

      Scenelsningen og regisseringen av stykket br planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen. Det samme gjelder kostymer. Skolene br bygge seg opp et godt-  og variert kostymelager. Vi nsker ikke stress. Fire uker fr semesterslutt starter teatervelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at velsene blir autentiske fra starten. Da fr vi ogs drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.

      Elevene fr vre med bestemme hvilke roller de vil ha. Syvringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og frer inn hvilke elever som vil vre hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi m bytte p. Ungene fr med seg tekster til sin rolle hjem, s de kan ve. Spillet i sin helhet holdes tilbake. Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke vektlegge forestillingen. Etter tre uker med velse, bestemmer vi om vi vil vise det frem p avslutningen eller hvem vi i s falle vil vise det for. Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og lringsgleden er det sentrale. Nr det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt  ikke har resultert i en forestilling.

 

Agering er gy.

Det er gy prve seg i ulike roller.

Livet blir rikere.

Skolen skal gi lring for livet.

 

 




 

 

 

 

 

 

 

 

#skoleteater, #skoleforestilling, #skoleavslutning, #kostymer, #scenelsninger,  #pedagogikk, #syvringer, #drama, #rollelekek, #rollegestaltning, #lringspotensial, #rolle, #lring, #mikroflyt, #rollekarakterer, #innlevelse, #flytilring, #repetisjon, #engelsk, #rolefordypning, #lringsglede, #rollesekvenser, #mikroflyt, #fordypetlring, #tidligplanlegging, #rollelister, #spilleglede,

 

 

 

Hvorfor blir engelsk muntlig til engelsk skriftlig i smskolen?



Som foreldre har vi ftt en verdifull skatt i armene.

Et lite menneske som skal folde seg ut, 

vokse mot sola og n sitt fulle potensial.

Det er snubletrder p veien.

Noen blir det vekst av,

andre dreper fr det kunne ha blitt blomster av.

 

Nr du er lrer, sitter du med noens yensten i fanget.

Du kan vre en snubletrd, eller en nrende kilde

for akkurat dette barnet, akkurat denne skatten,

en skatt du deler med foreldrene.

 

Du m ut p skattejakt p leting etter ungens vekstsoner

Det er et stort ansvar og en stor glede.

 

Et samfunn trenger borgere

som er den best mulige utgaven av seg selv. 

 

En kulturarv skal viderefres til neste generasjon.

Hvordan det skjer har betydning. 

 

Du og dette barnet skal bryte nytt land sammen.

Du vet hva barnet skal lre.

Landskapet i barnets indre er ukjent. 

Din undervisning vil vre med forme det landskapet.  

Du aner ikke hvordan. Ingen kan vite det.

Kartet er barnet selv, glden i ynene, iver og glede.

 

Nytt land brytes i det barnet klatrer p sin vei mot bli voksen.

Du bidrar med legge utfordringer i klatrelypa.

Utfordringer som det skal bli vekst av.

 

 


 

Landets myndigheter bestemmer hva og hvordan barnet skal lre.

Lrerne er bindeleddet mellom disse, foreldrene og barnet.

 

Ungene skal begynne med muntlig engelsk fra frste klasse.

Muntlig engelsk!

Det forundrer meg da hvorfor ungene har lrebker i engelsk.

Bker bestr av skrift.

De minste skoleungene skal ikke ha skrift.

 

Vi fder barn. De blir svpt inn i sprket. Vi snakker med dem,

suller og busser og bader dem i sprk.

S lrer de snakke, kommunisere, gjre seg forsttt.

 



 

Muntlig engelsk er bade barn i engelsk.

Vi snakker engelsk, de hrer engelsk og lrer engelsk.

S nr de har badet seg i engelsk noen r, skriver vi engelsk.

Unger som knapt kan skrive norsk, skal ikke skrive engelsk.

Det er ikke hensikten. Noen gr utover bestemmelsene.

Jeg har erfart det.

Det er reformer. De skal utfres p en bestemt mte.

S skjer det snikmanvrer,

og noe er innfrt som ikke var planlagt.

Slik som med seksringer. 

N sitter de p pulter og lrer. Ikke noe lek. Alvor og lekser.

 

Plikt.

 

Det fr tanken er moden for det.

 

Jeg er ikke forundret over at ungene vre blir slitne

og dropper ut i videregende. 

Man skal sl skalte pedagogiske gevinster overalt,

selv der den pedagogiske gevinsten ligger i vente.

 



Ingen lrer av sitte sammenklemt mellom permene p ei bok.

Vi lrer fra bker nr tankene kommuniserer med teksten.

Det betyr at vi nsker kommunisere med teksten.

Hvorfor skal vi nske kommunisere

med en tekst p et sprk vi ikke forstr nr vi er syv r?

Hvorfor skal vi nske skrive ned vre tanker p et fremmed sprk

nr vi knapt kan formulere vre tanker i skrift p vrt eget sprk.

Snt kan en bli hjelpels av.

 

 

    Det er mange mter jobbe flytpreget med engelsk muntlig. Undervis p engelsk i det som nettopp er undervist i morsmlet om det s er matematikk, norsk eller hva det n enn er. Det blir gratis repetisjon. Ungene m anstrenge seg for f det med seg. De tvinges til huske. Det blir enkelt forst. De lrer. Vinn/vinn begge veier. Benytt sangkor med lydene slik de sies p engelsk! Kjr alfabet og talltrening ved hoppe tau, strikk eller andre rytmiske gjentagelser. 

    I fremmedsprk er det en god ide og leke bare for leke. Sangleker og andre leker p engelsk som gjerne ligger litt under for alderstrinnet passer usedvanlig godt. Det er en fordel at de ogs eksisterer p norsk. Er man ivrig kan man dikte dem om og tilpasse ordene s oversettelsen blir tilnrmet direkte.  Mimeleker er en selvsagt vinner. Ungene finner p noe og du gjetter hva de har funnet p ved si det p engelsk. 

    Enkle eventyr og historier fra barnehagen kan formidles ved benytte sm bordteater med dukker og enkle lekefigurer. Da fr man ogs illustrert bevegelsesordene. Det blir en simultan oversettelse ved at gjenstander settes i spill. Fordelen er at ungene engasjeres p et dypere plan. Slike spill kan fordypes over flere ganger. Ungene kan spille for hverandre. Man kan kore til ungene selv nsker si replikkene alene. De fr snakke - og tonefalltrening. 

    Eventyr ungene kjenner godt, som Bukkene Bruse, pannekaka og annet, kan dramatiseres. Det er en god ide og oversette eventyrene i stedet for benytte de engelske variantene. Da kan ungene dem utenatt allerede og kan oversette simultant i eget hode. I begynnelsen kan alle inkludert lreren som en viktig rollemodell, vre de samme rollene som den dramatiske formidlingen skrider frem. Deretter deler man inn i roller og spiller for hverandre. Snakk, lek og vr i roller. Det er lettere kaste seg utp i et fremmedsprk som en annen enn seg selv.  

    Lek er gy. Fortellinger, eventyr, dramatisering og teaterlek virker i de dype flelsessjiktene. Vrt morsml er et flelsesprk. Vi hrte det fra vi trakk pust for frste gang. Det virker dypt inn i vrt innerste indre. Nr fremmedsprket berrer flelsesdybdene i oss, etterligner vi prosessen fra den gang. Det er hva vi nsker tilstrebe. Engelsk blir gy. Sprket glir inn automatisk. Det legges et optimalt grunnlag for ta intellektuelt fatt p sprket nr tiden er moden.

     Skriftlig engelsk br begrenses til at lrerne skriver ned de viktigste ordene vi har jobbet med p bde norsk og engelsk p tavla. Man kan undre seg sammen over uttale og skrivemter, gjre det morsomt, legge et grunnlag. Ikke la ungene skrive dersom de ikke absolutt nsker det. Lekser i engelsk virker absurd. Hva slags utbytte skal de ha av det. Mye av leksevirksomheten n for tiden legger opp til at ungene m ha hjelp av foreldre eller andre. Det stjeler tid som familiene i en travel hverdag kunne ha benyttet til gjre noe hyggelig sammen. Som lrere er vi vel ikke ute etter f vite hva foreldrene kan om et tema. De har gtt p skole, er ferdig med det og br f nyte tida med ungene sine i frihet og hygge.  

 



 

 

 

 

 

 

 

#syvringer, #engelskundervisning, #pedagogikk, #unger, #elever, #flyt, #flytpregetundervisning, #undervisning, #pedagoger, #engelsklekser, #dukkespill, #drama, #dramatisering, #dramatiskinnlevelse, #mimeleker, #replikker, #sangleker, #konsonanter, #vokaler, #lydleker, #tauhopping, #strikkhopping, #rytmiskebevegelser, #koring, #foreldre

 

 

 

 

Gjr skoledagen morsom!


Trrne, jordas undere. De tause voktere,

 livgiverne, som skjenker oss livsviktig oksygen,

avfallsdepotene som lagrer karbondioksyd,

avfallsproduktene av vr energiforbrenning. 

Trr kan bli eldldgamle.

 

Hva de har sett av folk der de str tause og ser vre liv passere forbi.

 

Naturen er full av undre. Hver unge er et ut under, 

et under overgitt i vr varetekt, et under vi skal ta vare p.

 

Syvringene vet at verden er full av undere.

De nsker at vi skal forsterke den opplevelsen for dem

i det vi srger for deres opplring.

Da trives de.

 

Mikroflyt. ve og ve. Setninger, tegnsetting, stor bokstav.

Musikkinstrumenter er gull verdt. 

Jeg bruker stemmen og skriver ned setninger om et tema.

Gjerne setninger som kommer fra ungene.

Vi kan lage et stoppskilt, en "stor bokstavskilt" og et vikepliktskilt. 

Tre unger fr ren av  administrere disse. 

Resten av oss gr rundt i klasserommet p rekke. En gr frst. 

Det gjelder flge med bde for skiltvakter og oss andre.

 

Hvis ikke blir det krsj, kaos.

 

To takter for punktum. En takt for komma.

Ftter som gr sammen, forskjellige ftter tramper i takt,

 tramper kunnskap inn i kroppen,

 


 

tramper sammen mot samme ml.

Kunnskap som fyer seg til basislinjen av erfaringer,

et lager av kulturens samlede viten.

 

 

Hopp og sprett og v p bokstaver og tall. Tau og strikk.

Det gir masse mikroflyt. Unger liker tau og strikk. 

Alfabet og tallrekker. Bare vokaler, bare konsonanter. 

Det er uendelige muligheter for hoppe kunnskap inn i kroppen.

hoppe tau er sunt, en skikkelig kroppslig utfordring.

Nr man har hoppet til hundre, vet man at hundre er et stort tall. 

Det kjennes p pusten og musklene.

 

Partall og oddetall. Tau og strikk.

Oddetallene er en fot p hver side av strikken.

Partallene er trekke strikken sammen, eller omvendt.

Bare man gjr det samme hver gang.

 

En gang teller man bare oddetallene mens man hopper tau.

En annen gang teller man bare partallene.

 

Man kan tegne opp tallinjeparadis i tre rekker

og hoppe dem p ulike mter.

Sprette ball i paradiset. 

 

Mulighetene er uendelig mange.

Opp p gulvet, hopp og sprett, skriv det ned i boka.

Lr og v, v og lr!

Muskler, kropp, hjerte og hode jobber sammen.

Tanke, flelse og vilje i en helhet. 

Det sansende menneske i livets dans.

 


 

Syvringen, vi har ftt ansvaret for, drmmer om slott,

prinser, prinsesser, troll og heltedder.

Vi skal aldri ta drmmen fra en skoleunge. 

I stedet skal vi srge for at den blir sann. 

Klasserommet er slottet, og det er fult av skatter.

Det er bare til plukke dem med seg og ta dem med ut i livet.

 

    Babyer er sansende sm vesener.

De strekker sine armer og hender, ftter og tr ut mot verden. 

Erfaring p erfaring. Ungen bygger sitt jeg.

Tanker, flelser og vilje, satt i gang av vre erfaringer. 

Vi som er babyens omverden, kommuniserer med babyen.

pludrer og ler, smiler, snakker og synger. 

Ungen er ikke. Ungen blir til ved samspillet mellom oss.

En kjrlighetens spire til livet.

 



 


    Barn trenger velse sier man. Slik begrunner man hjemmearbeid. Min personlige mening er at ingen syvring skal ha lekser som ikke er frivillige og motivert av deres indre vilje til utfre dem. Barn trenger velse, begeistret velse sammen med andre. Mennesker som har det moro sammen og som lrer. I mikroflyt er eleven optimalt sansende og lringspotensialet p sitt hyeste. Det skal utnyttes. hoppe tau er en utfordring for mange barn. De mest hodeflinke er ikke alltid blant de mest rytmiske. Alle sliter, ver, lrer og har det gy p ulike mter. Hukommelsen stimuleres. Vi husker.

    Det er slett ikke alltid at resultatet blir snn som lreren tror eller har planlagt p forhnd. Det som er opplagt for voksne er sjelden opplagt for unger. De voksne vet hvilke erfaringer de vil at ungene skal hste fra leken. Ungene hster det som passer dem. Vi m tilby en variert tallerken av muligheter s de kan plukke til seg det de trenger. Mikroflytvelsene m avrundes ved at det sittes p pult. Vi undrer sammen p hva vi faktisk har lrt. Lreren slr fast hvilke erfaringer vi har gjort. Det gjres slik at unger med srbarhetsfunksjoner og unger med spesifikke sprkvansker ogs fr det med seg. Vi nsker oss aha opplevelser. Dersom vi ikke fr dem, leter vi etter enda klokere formidlingsveier.

    Vi sier ofte at det er s gy for syvringer leke. Selvsagt er det s. I skoletiden skal leken vre rettet mot faglige utfordringer. I friminutt og andre steder leker  ungene hva de vil. Skole er arbeid. Tilrettelagt lek for lring er arbeid. Den skal ha en hensikt. Ungene skal lre i skoletiden. Det en hensikten. De skal lre fag. Vi driver ingen barnehage i klasserommet for syvringen, absolutt ikke. For seksringen gjr vi forhpningsfullt det. velseslek krever grundig planlegging fra lrerens side. Man m hele tiden ta hensyn til hvor elevene befinner seg i sin mestring av ferdigheter. Det er krevende ha en klasse i lek. Ja, men vi har ikke rd til la vre. Har man lyktes, kan man se ungene ta med seg lekene man har konstruert ut i friminuttene og ha det gy med dem. Da brenner det glede i et lrerhjerte, Kanskje har man tent en ild som gjr at ungene vil g hjem og arbeide videre med det vi har tilfrt. Da er det en glad dag.

 







 

 

 

 

 

 

#sjuringen. #mikroflyt, #flyt, #lringsglede, #lringspotensial, #hukommelse, #pedagogikk, #voksne, #lrere, #tegnsetting, #tauhopping, "matematikkundervisning, #srbarhetsfunksjoner, #spesifikkesprkvansker. #dysleksi, #partall, #oddetall, #hoppestrikk, #setninger, #tegnsetting, #storbokstav, #vokaler, #konsonanter, #tallrekker,  #lekser, #erfaringer, #tanke, #flelse, #vilje, #detsansendemenneske, #skolearbeid, #lring, #lek., #lekilring.

 


 

Mikroflyt i lring.



klappe en delfin. Jeg var redd. Dyr jeg ikke kjenner.

Jeg kjente ikke denne delfinen. 

Det var et fantastisk mte. Hand mot skinn. 

Uforglemmelig.  

Mikroflyt p sitt beste. 

 

Unger har en tendens til finne p sm mikroflytaktiviteter

nr det er noe de m som de ikke ndvendigvis vil.

Snn overlever de det som griper inn i deres viljesfre. 

 

Noen ganger forsvinner de inn i det. Det blir ekte flyt. 

De m skjerpe seg, sier vi. 

Unger har s lett for glemme. 

 

Mikroflyt hjelper oss til overleve hverdagen. 

Barn og voksne.

Sm filmklipp p den indre scene.

Diskusjoner med personer der inne som fortsetter virkelige samtaler.

 

 


 

Hjemme hos oss bodde det tre fyrer i veggen.

De kom frem nr det ble for rotete og ryddet som bare fy.

Jeg ville jo gjerne ha dem frem bde titt og ofte.

Det gikk ikke. 

De kom nr det var behov for dem. 

Snn var det med den saken.

Vi voksne ante ikke hvor de var kommet i fra.

 

Det var trist for ryddigheta den dagen de tok sin hatt og dro,

falt for aldersbarrieren s og si. 

Jeg hper de dro til et annet hus,

til nye vegger hvor det var behov for dem..

 

Skoleunger skal lre mange regler. 

Det er viktig at reglene er godt forberedt.

For som med regellekene,

nr det frst er en regel, m den alltid flges.

Ingen forhandlingsrom. Likt for alle.

 

Mikroflytaktiviteter er gull for foreldre og gull for lrere.

Syvringer er lekne. Hvis skolen er trygg, er de heller ikke flaue. 

De blir med p hva som helst som er gy,

en veldig takknemlig materie jobbe med.

 

 

Hodeflinke barn er ikke noe problem. 

Fortell dem en regel, de husker den, klarer seg bra!

De kjeder seg kanskje, men de lrer det de trenger lre.

 

S er det oss andre. Vi som trenger mer substans.

 

ve og ve. Mikroflyt. Ta frem gullet!

Det vil styrke elever med ulike srbarhetsfunksjoner

og eventuelle spesifikke vansker.

Vi vet ikke alltid hvem de er. De skjuler seg.

 

Lyder, fonemer, ord, skriftsprk.

vokaler og konsonanter.

Et spennende utgangspunkt for lek.

Det kan gjres p mange mter. 

Jeg velger meg orkesteret.


Vi skriver en spennende setning p tavla som en unge har skrevet

eller som lreren finner  p.

Vi leser lyder, ikke ordmeninger. 

Oppgaven er synge lyder. 

 

Det er helt umulig synge lyden D.

Man kan lage taktfaste greier med den. 

 

E. Man kan synge nesten hva som helst p E. 

Rene arier til og med.

 

T. Det er umulig synge p T.

Morsomme rytmer kan det bli.

Ikke den minste hjelpelyd er lov.

Det er faktisk helt forbudt. 

 

DET er et morsomt ord. Den siste lyden hres ikke.

Vi blir oppmerksomme p hvor lydene sitter i munnen. 

 

Norsk er jammen et pussig sprk. 

Lyder som ikke hres. Tungvindt.

Man kan reflektere mye over snt. 

Snn er regelen. 

 

Vi m ve lenge fr det blir et skikkelig musikkstykke selvsagt. 

ve og ve. 

 

Forskjellen p konsonanter og vokaler. 

Vokalene er lette synge p. 

Lufta presses ut p forskjellig vis.

 

Konsonantene er nesten umulige. 

Det er ikke helt riktig. 

M og N er summe lyder.

Vi kan synge som bare det p dem, 

men vi kan ikke flytte leppene. 

 

Lufta beveges inn i munnen, i hulrommet. 

H da? H er som et pust. 

Hvorfor i alle dager skal ordet hjemme ha en H.

Det er jo helt bortkastet. Vi sier ikke H i hjemme.

Jo hvis vi lytter godt s gjr vi det. 

Det er et lite pust foran, et pust som ikke er i jordbr. 

 

Hjem er trygghet. 

Refleksjoner og refleksjoner. 

Lek med lyd. Et orkester av lyd.

 

Vi blir flinke og setter til dirigenter. 

En for hver bokstav i setningen.

Med en lang setning kan det bli skikkelig livat og morsomt.

Barn med spesifikke sprkvansker hster gull.

 



 

    Barn med spesifikke sprkvansker trenger all hjelp de kan f. De har problemer med etterslepet av lyder som blir sagt hyt eller som vi tenker, den fonologiske slyfen. Den fungerer drligere enn hos andre eller er helt fravrende. Det innvirker p alle fag dersom pedagogene ikke tar hensyn til det. Derfor tenker jeg at lrere alltid skal ta hensyn til den fonologiske slyfen og legge opp undervisningen slik at den forsterkes, fr hjelp. Dersom du mistenker eller vet at elever har spesifikke sprkvansker, g en tur ned til pulten og gjr deg sikker p at de har ftt med seg hva som foregr. Lr dem strategier for lesing slik at de trekker sammen tre lyder og lar det bli en fonemisk enhet fr du gr til de neste lydene i ordet. Hjelp dem holde fast til de klarer det selv.

    Barn hater vre annerledes enn andre, enn flertallet. Det er en dyp frykt i alle mennesker. ikke vre som andre, og ikke mestre som andre. Skap et mentalt rom i klasserommet der man fokuserer p forskjelligheter og gjr det til noe bra. Noen kan ditt og andre kan datt. Suksess kommer av fokus og hardt arbeid. Vi har forskjellige interesser. Alle ver. Skryt av mestring og styrker selv om de ikke er direkte knyttet opp mot fagene. Personlig tror jeg det er viktig snakke om ulike vansker med eleven det gjelder. Da blir det enklere imtekomme behov. Dersom foreldrene gr med p det, er det en fordel kunne snakke pent om alt i klasserommet. Da blir det enklere styrke hverandre. Det krever at man kontinuerlig driver et arbeid med miljet og elevenes sosiale kompetanse. 

    Spesifikke sprkvansker griper inn i alle fag. Det m legges inn en stor innsats i opplring av basisferdigheter. Alt en gjr i smklassene, vil bringe frukt p senere trinn. Lek med lyd, lek med tekst, lek med tall. Det er s gy. Lring skal vre moro. Ingen skal frykte noe som helst av det som foregr i klasserommet. Det skal vre trygt gjre feil, ikke mestre, ikke f til. Det skal vre lov uten at noen setter merkelapper p en som at det fr vesle poden ikke til.  I et klasserom er alle p vei til f til noe annet enn de kunne fr. Det er jo hele vitsen. For noen tar det lenger tid enn for andre. Vi har god tid. Selvsagt har vi det. Egentlig har vi hele livet p oss. vre lrer innebrer prve og feile det ogs. Finne nye mter, en skattejakt etter det som lykkes. Verden har utfordringer. Det er det som gjr det morsomt leve.

 

En frsteklassing en gang p den frste skoledagen hvisket bekymret. "Vet de at vi ikke kan noe."

 





 

 

 

#barn, #sjuringen, #flyt, #mikroflyt, #regelleker, #klasserom, #sosialkompetanse, #spesifikke sprkvansker, #dysleksi, #lring, #mestring, #suksess, #fonologiskeslyfen, #fonemer, #lydorkester, #smklassene, #vokaler, #konsonanter, #summelyder,  #ordmeninger, #tanke, #flelse, #vilje, #lrere, #pedagoger.

 

 

Elsk frem forskjellighet og styrker i pedagoger. F til flyt i lring!


 

 

Lreren er den viktigste lringsagenten i klasserommet.

Jeg slr det fast. 

Barm blir fdt. Fra frste stund lrer de.

De lrer av menneskene som er rundt dem.

De lrer ikke det vi nsker at de skal lre av oss,

det vi mener lre bort. 

De lrer ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.

Man fler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre.

Ungene ser gjennom oss.

De ekte oss.

Ikke den versjonen vi velger vise verden.

 

Derfor handler det vre lrer i stor grad om utve

selvoppdragelse.

Syvringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss.

Gjerne helt uten forbehold.

Syvringer er glad i folk.

Vi lrer ungene fag. Det er vr oppgave.

S lrer vi dem alt det som bare er oss.

 

Den dype lringen, den som fester seg i hukommelsen, 

krever at ungen vger vre en ekte versjon av seg selv. 

Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv.

Jeg m vge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger.

 

ingen mennesker er.

vi er hele tiden i ferd med bli noe annet, utvikle oss, vokse.

 

Lringen skal ikke vre en tvangskappe, men en arena for vekst. 

Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg.

I sitt eget tempo. 

 





Unger skal kunne plukke kunnskap fra livets kake.

Det de trenger.

 

Pedagogos er et gresk ord. 

Det betyr den som leder gjennom byen. 

Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene.

Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet.

P veien gjennom byen s de det ekte livet.

 

I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke.

Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv,

der det forekommer kunnskapsformidling.

Abstrakte begreper utvikles og systematiseres,

p bakgrunn av konkrete erfaringer

fra det virkelige livet.

 

 

 

 

Det gr ikke an skille mellom fag og det andre.

Det er ett og det samme.

Ekte lring skjer der hjerter mter hjerter,

i det som betyr noe for ungene.

Nr sanne mennesker mter hjerter,

da griper det tak. 



Selv om lrerens oppgave er vise sitt sanne jeg,

er det ikke lreren som er i fokus i klasserommet.

Lreren er tjeneren som gjennom sitt sanne vesen

systematisk bringer vr kulturs abstrakte kunnskap til elever.

Lreren skal ikke bringe sine personlige behov

eller utfordringer i inn i klasserommet.

 

Lrere skal se av sine erfaringer for assistere 

elevenes lring.

 

Alltid ut fra elevbehovene. 

Aldri ut fra seg selv.

 

En lrer skal vre et tjenende menneske

som stiller sin viten, sine flelser og sitt hjerte

til disposisjon for elevene s de kan lre.

 


 

 

P en mte kan det virke som en selvmotsigelse.

vre pedagog er et yrke. 

Et arbeid skal vre lystbetont, gi flyt.

Planleggingen kan gi flyt,

Det er viktig vre lur, legge gode planer. 

Under selve undervisningen kan det absolutt vre flyt.

Det er flyt fordi man fr delta i elevenes suksess

nr man lykkes. 

 

 

    Lrere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Nr vi skal vre vre sanne selv, og benytte vre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan srge for at ungene kommer ut med et tilnrmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lrernes ressurser fullt ut, vil veien dit vre forskjellig. Jeg hrer at det er et ml at det skal vre likt p klassetrinnene, noen steder. Derfor holdes det klassetrinnsmter. Selvsagt m det holdes samarbeidsmter p trinnet. Ungene p trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljet og fagproblematikk, men ikke for gjre det likt. Da utnytter vi jo ikke lrerressursene. De br vi utnytte optimalt. Samfunnskonomisk har vi ikke rd til noe annet. Vi br bist hverandre i  gjre det vindunderlig forskjellig. 

    En lrer kan vre svrt god til spille fiolin eller gitar. Kanskje nsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for  lfte undervisningen til nye hyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser. Da m vi skaffe instrumenter nok. Klasser som ikke har en slik lrer, fr ikke dette. De fr noe annet. Dersom en lrer er god p piano, br det absolutt skaffes et piano til klasserommet, eller om en lrer vil benytte piano. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for undervise i kunsten. Det m gjres med faglrer og vre likt for alle, men for benytte lrerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her. 

     Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, scenelsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men det kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig nr man trenger det, nr noe oppstr. Skoleadministrasjonen m bidra med utstyr lreren mener trenge for kunne drive en flytpreget undervisning som best det lar seg gjre. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har tilby. Flyt i lring. 

 

 



Undervisningskunst.

Klasserommet skal vre som en beriket blomstereng.

Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis,

mer enn en nivellering til et minste felles multiplum. 

 




 

 

 

 

 

 

#flyt, #flyt i lring, #undervisningskunst, #lreren, #lringsagenten, #klasserommet, #lring, #syvringen, #hukommelse, #gitarer, #feler, #piano. #scenetepper, #scenerekvisitter, #samarbeid, #teamarbeid, #samarbeidsmter, #planlegging, #elevsuksess, #skyggetilvrelse, #flytilring, #lrerressursene, #fagligutbytte, #fagmiljet, #fagproblematikk, #skolen, #foreldre, #selvoppdragelse, #syvringen, #elevbehov, #kunnskapsformidling, #unger, #samarbeidsnivellering

 

 

 

 

Barn skal ikke leve i en skyggetilvrelse av frykt p skolen!



Jeg er syk.

De voksne beskylder meg for vre furten fordi jeg ikke fikk vilja mi.

Jeg husker flelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. 

Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. 

 

Jeg fler meg veldig syk og misforsttt.

Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. 

Jeg ser syk ut ogs. Jeg har lett for se syk ut nr jeg er lei meg. 

 

Verden faller i stykker. 

Jeg setter min re i vre et sant menneske,

 leve i overensstemmelse med mitt indre vesen.

 

Mange nsker det.

leve i overensstemmelse med seg selv. 

Det florerer av sayinger p sosiale medier om akkurat det.

 





Unger er rlige utgaver av seg selv, 

s lenge ikke miljet presser dem til noe annet. 

Ting skjer i barnegruppa, i skolegrden. 

Det er naturlig for unger si i fra til en voksen. 

S lrer de at det er sladre.

Det kan medfre bank og annet ubehagelig. 

 

S slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje,

som de ikke nsker at skal skje, som de nsker stoppe.

 

Energien gr med til skjule seg.

Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver.

I stedet prver de endre de sosiale premissene

s det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner

s ingen skal dyttes, ertes eller bli sltt.

Til det gr energien, i skolearealene og i klasserommet.

 

Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen,

det som unngr lreres yne og rer,

forplantes ut til friminuttene.

Ungene har erfart det. De er vkne, flger med.

Dit gr energien, rvkenheten. 

Ikke til lring, men til bidra til gode sosiale rom.

Det blir  mlet de forflger. 

 

Kanskje blir de som de fleste av oss,

blir slik det er forventet,

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med,

 utsletter vre egne behov for de andre, for fellesskapet

All har det bra Vi fr en flelse av velbehag.

Mikroflyt, kompensert flyt.

Det fr vre tilstrekkelig. 

 

Jeg tenker p mdrene. De som var fr i tiden.

Hjemmevrende mdre. Snille jenter som oppfostret snille jenter

og bortskjemte gutter.

De gledet seg gjennom oss.

Inni seg s de sitt eget liv gli forbi til andres velbehag. 

 

Det er sunt vre sosialt kompetent,

men ikke  sette seg selv til side for andre

fordi man fler seg tvunget til det,

benytte energi p det fordi man ikke vger noe annet,

Verden blir et "Ikke jeg," men de andre.

Et liv i en skyggetilvrelse.

En skygge av det som kunne ha vrt.

 



Blomsterknopper som aldri fr folde seg ut.

Muligheter som aldri fikk bli til.

Roten i oss som ble hemmet i veksten.

 

Vi nsker gode ledere.

Vi nsker latter og humrspredere.

Vi nsker sosialt kompetente unger.

Vi nsker sunne, trygge barn som synes lring er morsomt,

som nsker utfordringer de kan gyve ls p.

 

Vi nsker ikke barn som lever i en skyggetilvrelse av frykt.

 

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge.

Da fr vi de ungene vi nsker oss.

Kun da.



Det skal vre s trygt at man kan mate en tiger med tte.

S trygt.

Frst da er lringsarenaen trygg.

Frst da avhenger undervisningen av lrerens ferdigheter.

Det er ikke lett. 

Skolen kan vre en jungel av farer.

Lrerne og skolefritidsordningen m samarbeide, rydde opp, ordne,

gjre det som er ndvendig,

 

 

    I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lre at det er helt i orden vre akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det. Derfra skal vi lre. Alle lrer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med s mye forskjellighet. Si det som det er! St opp for hverandre! Vre tro mot egne opplevelser.  Syvringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

    Ta opp temaer som dytting, erting og hva det n enn er som foregr. Gi ros! Vis stolthet nr noen str opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskyte klar! Flett historier om snt inn i undervisningsstoffet. Syvringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem fle at de er uovervinnelige. De kan alt. Sttt dem p det! S klart de kan alt. Verden er full av muligheter. De vil aldri gjre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjr det heller, selv nr de velter seg frem, overkjrer eller erter. Trygge syvringer vil godt. Askeladden er en helt i som tar fatt p umulige oppgaver, fr hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Snn er verden i syvringens yne s sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn tro at alt er mulig. 

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. P skolen skal vi lre fag. Jeg nekter i et sekund tro at skoleunger oppfrer seg slik hjemme som de kan finne p gjre p skolen. Ingen foreldre hadde orket leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. nsket om  sl sosiale gevinster. Nr elevene er trygge, prver de ikke p det. Da er det ikke lenger en sak. Nr det er en sak, er ikke miljet trygt. Da m man arbeide med miljet, s det blir det. Det er ikke naturlig for syvringer oppfre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 

 

 

 



 

 

#frykt, #angst, #klasserommet, #lring. #lringsglede, #lreren, #friminuttet, #flyt, #mikroflyt, #barneoppdragelse, #folkeskikk, #drligatferd, #skolearealene, #fritidsordningen, #sosialkompetanse, #pedagogikk, #pedagoger, #syvringer, #lring, #erting, #mobbing,  #samarbeid, #lringsarenaen, #kompensertflyt

 

Ingen skal behve en klovnerolle i skolehverdagen fordi de ikke vger noe annet enn f andre til le.



ta roller er sunt for sjelen.

Syvringer er modne for leke teater.

Vanligvis elsker jeg sinte roller, der jeg kan la det gnistre rundt meg.

Jeg lever godt  med vre ei lystig lita stabbursmus ogs.

 

Barndommens rollelek har hjulpet oss til forst mennesker rundt oss.

Det har gitt oss et rikt repertoar spille p.

 

I teaterlek/drama, kan vi g ut av oss selv, gestalte andre karakterer.

Det er sunt og givende.

 

Mange av oss spiller ulike roller p ulike arenaer.

Vi presenterer ulike sider av oss selv for ulike mennesker.

Kanskje fordi det er lurt. 

Kanskje fordi vi ikke vger noe annet. 

 

 

Klovnen.

Humor er gy, smil og latter.

 

Det er ikke gy nr man kryper inn i rollen som klovn

fordi man ikke vger noe annet,

fordi man er redd for bli ledd av,

fordi man skjelver av skrekk for hva andre kan komme til gjre,

for hva andre kan komme til si,

for hvor hardt andre kan komme til sl,

for hva andre kan f en til fle.

 

Det kjennes trygt nr de ler, de andre, de farlige. 

Den som ler, slr ikke, skader ikke andre.

Det er bedre bli ledd av enn bli plaget.

 

Energien gr med til f andre til le. 

Det er trygt nr de ler, selv nr de ler av og ikke med. 

Kanskje kan man bli sett p som en kul type.

Det er en drm f vre en kul type, en av de andre.

 

Det er bare henge i, finne p sprell, ignorere grenser. 

"Fortell meg at jeg er morsom,

fortell meg hvor sinnsykt morsom jeg er."

Man lytter, leter etter bekreftelsen p suksess, 

lrer hva som slr an. Dit gr energien, all energien.

 

Lring blir ikke viktig. 

Lreren er ikke viktig.

 

De andre er viktige, ikke undervisningsstoffet.

Undervisningsstoffet srer deg ikke, slr deg ikke. 

 

 



 

Det er vanskelig fange inn en klovn.

Kanskje det mest krevende som er. 

For selv om de har interesser, er de s lette avlede.

 

Klovnen er redd. 

Det er derfor ungen har valgt vre en klovn. 

 

Klovnene er enkle snakke med.

Man kan snakke aldersadekvat med dem.

De forstr hva de driver med. 

 

Ikke snakk til klovneatferden mens den pgr.

Det er dmt til mislykkes. 

Stopp situasjonen!

Etterp kan det snakkes.

 

Klovnen har valgt sin egen rolle. Den er ikke ptvunget av andre.

 

Klovnen har tatt et bevisst valg om ikke vre noens slave,

ikke gjre vondt mot andre. 

 

Derfor kan man snakke til dem. 

De er klar over det valg som er tatt.

 

Spr dem hvorfor de har flyktet fra sitt eget selv. 

Hvilke faktorer i miljet skaper behovet for flukt.

 

Samarbeid om hva som kan gjres.

Klovnen vil ikke at det skal ryddes pent.

 

Trolig m det ges krongleveier. 

De vil absolutt ikke oppfattes som sladrehanker,

at lrerens viten kommer fra dem.

 

Du m selv ferske situasjonene, f satt en stopper for dem.

Klovnen er plagernes ambassadr, ikke din.

De ville holde med plagerne.

Uten skrupler vil de gjre sitt beste for f alle til le av deg. 

 

Ikke la deg merke med det. 

Du og klovnen har en hemmelighet. 

Det finnes ingen snarveier, bare et nitidig arbeid

der klovnen vil virke som sin egen og din verste fiende.

 



Klovnen er redd, veldig redd. Det er det du m huske p.

Ha samtaler, legg planer, Ikke gi deg! Finn noe som fungerer!

Overbevis klovnen om at bde du og medelevene 

liker den ekte ungen bedre enn klovnen! 

Finn eksempler, bruk dem for alt de er verdt.  

Gi ros, mye ros, for klovnenes innsikt

og for den minste fremgang.

 

    Klovnen er redd i klasserommet og er alltid beredt til snu undervisningen til latter p lrerens bekostning. Alltid. Da er klovnen i kontroll. Klovnen trenger ha kontroll. Klovnen er ikke i kontroll over lreren. Lreren kan komme til gjre noe som kloven ikke tr, ikke vger, noe som de andre elevene opponerer mot, morer seg over. Det er bedre vre fre var. Derfor m man ha jevnlige samtaler. Avtal tegn som viser at du ser tegnene p at klovnen er i ferd med ta over, at du ser det og at du har kontroll. Gi tegnet med det samme du registrerer det. Srg for at klovnen ser tegnet. 

    Klovneatferden kan trigges av bde sosial angst og faglig angst. Avtal to tegn, ett for hver av dem. Den faglige angsten ligger i din kontrollsfre. Du forrsaker den, og kan ogs kontrollere den. Tegnet viser at du ser frykten og at du ikke kommer til foreta deg noe som gjr at ungen har behov for klovnen. Den sosiale frykten er mer krevende. Du kan ikke kontrollere de andre ungenes atferd. Signalet viser at du er klar over situasjonen under oppseiling. Du kommer til foreta deg ndvendige tiltak for at det skal vre trygt. Hver flittig med tommel opp tegn. Det krever mye energi og fokus fra ungens side og ikke krabbe inn i klovnen. Ungen trenger vite seg sett, at du flger med, er tilstede. 

    Klovner viser sjelden hva de liker. Poenget er at de har valgt skjule seg selv, sitt eget vesen. Det nytter ikke observere seg frem til det. F ungen til fortelle. Ofte er det overraskende annerledes enn hva du hadde trodd. Benytt det du fr vite for alt det er verdt. Legg opp undervisningen deretter. Det er ekstremt viktig at klovnen opplever flyt i lring, blir fanget inn. Flyt er alltid ekte. Det oppleves alltid bra. Klovnen vil nske gjenta det. I flyt glemmes alt om klovner og forsvarsstrategier. Du kan bli ndt til vandre p stier i undervisningen som slett ikke var planlagt. Det er god konomi og vandre klovnens vei en stund. ta en unge ut av klovnegrepet er god samfunnskonomi.   

    En redd unge kan ikke f slippe bevege seg inn p fagfelt som forrsaker frykt. Det m gjres med en myk - og bestemt hand, i et tett samarbeid med ungen. En klovn er en bevisst unge og en klok unge. Enhver unge kan oppleve og bli ledd av i klasserommet. Det er leit, det br ikke forekomme, men det kan skje. Ungen vil da jobbe for at det ikke skal skje igjen. De kryper ikke inn i en klovn av den grunn. Ved spesifikke fagvansker, vil anstrengelsene sjelden lede i ml. Uten hjelp, vil ungen komme til kort, fle seg dum. Et klasseoffer blir skapt, og vanskene forplanter seg til friminuttene. Jo fr vi fanger det opp desto lettere er det handtere, finne lsninger.   

    F kartlagt eventuelle spesifikke vansker. La kravene i klasserommet vre overkommelige og delvis innenfor elevens komfortsone. Finn kloke lsninger ut fra hva testene viser. Ingen  skal slippe unna. Energien i klasserrommet skal g til lre. Finn ut sammen med eleven hva som en mulig! Bli enige med eleven om progresjon og krav som skal stilles! Gjr avtaler om dette. Ros eleven for arbeidet! Gi ros for den minste lille fremgang! Ogs i klassen! Hent frem setninger og regnestykker eleven har utfrt i boka si. Skriv dem p tavla! Gi ros for dem! Forsterk sm forsk, igjen, og igjen og igjen. Bryt negative lringsspiraler! La eleven fle seg flink! Vi har alle behov for fle oss flinke. Klovnens behov er strre enn noens. Vi nsker oss gnistrende fremskritt av lringsglede.

 



F klovnen til komme frem med sitt ekte jeg.

Vis klovnen hvor vakkert dets ekte vesen er.

Vis klovnen at hele klassen liker den ekte ungen best.

Hele verden liker den ekte ungen best. 

Gjr det trygt nok.

Da kan ungen sparke klovnen ut.

 

For lre, m vi ha mot til vre en sann versjon av oss selv. 

Det m vre lrerens oppgave.

f til nettopp det. 

At hver enkelt elev i klasserommet og p alle skolens arenaer,

vger vre seg selv.

 



 

 

 

 

 

 

#flyt, #antiflyt, #elever, #unger, "skolen, #skolensarenaer, #lreren, #barnehagen,   #klovnen, #elevklovnen, #pedagogen, #klasserommet, #jeget, #selvet, #spesifikkevansker, #leseogskrivevansker, #dysleksi, #matematikkvansker, #ros, #kartlegging, #elevenskomfortsone, #matematikk, #norsk, #forsvarsstrategier, #undervisning, #negativespiraler, #negativelringsspiraler,  #samtaler, #elevsamtaler, #undervisningsstoffet, #roller, #fluktroller, #lringsglede,

 

 

Forvokste toringer som utver makt i skolen.



Maktmennesker!

De er ikke ndvendigvis enkle oppdage.

Ikke fr du utsettes for dem.

De befinner seg overalt, de og lakeiene.

 

Ikke alle har lakeier.

Da prver de skaffe seg dem.  

Det er ubehagelig, veldig ubehagelig.

 

De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag.

De skulle ha blitt oppdaget da de var barn.

S de kunne ha valgt seg andre telenomier flge.

Telenomier til nytte for samfunnet,

til glede for det sosiale livet.

 

Det fantes ei jente en gang.

Hun ville hele tiden ha oss til bre ting for henne.

Sekken, skyter, gymposer osv. 

Hvis ikke, angrep lakeien hennes. 

Jeg nektet bre sekken hennes. 

Jeg fant meg ikke i det.

De stille andre ble kommandert.

De skulle holde meg fast.

S kunne lakeien klore meg oppover armene.

 

Jeg ga meg ikke. 

Det var en av mine egenskaper som lita.

De kunne putte hodet mitt ned i doskla,

men jeg ga meg ikke. 

 

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme. 

Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss p skoleveien en dag.

Hun kom, s og fant, grep krast inn og ryddet opp.

 

Dagen etter var vi p badestranda sammen,

to jenter og to mdre. 

Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sr.

Mamma var ubyelig.

Ikke noe bading med klr,

Det var gremmelig!

Jeg elsket bade. 

 

Nabokjerringa hadde fortalt mamma hva som skjedde p skoleveien. 

Mamma sa: En annen gang er det vel hun som gjr noe galt.

De m lre seg  ordne opp selv. 

 

Det var varmt. Jeg svettet. 

Nabokjerringa fikk meg til ta av meg genseren. 

De fikk sjokk bde hun og mamma. 

Jeg s ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av gro igjen.

 

Saken ble rusket opp i. 

Ingen prvde tvinge meg til bre noens sekk mer. 

Jeg er ikke sikker p om alle var like heldige. 

 

Det blei en deilig dag p stranda.

Srene sved, men det gjorde de p land ogs.

Jeg husker enn flelsen av sandbunn under trne. 

Vannet. Vi fire som badet.

Hpet. Det skulle bli slutt n. 

 


 

Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg. 

Noen er forvokste to ringer som fortsetter  skrike

til de fr det som de vil.

Miljet tillater det, tillot det.

Bidro til heiagjengen.

Oppdaget ikke manipuleringen.

Kanskje bidro de til den. 

Det er s mange muligheter, svar,

 

Pedagoger m kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen.

Ta hnd om det! 

Ingen skal tvinges til gjre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri.

Det fr vre nok med det gale vi gjr helt p egenhnd.

 



 

Det er ingen vits i snakke med den som kjefter,

slr rundt seg og manipulerer.

Man m snakke til toringen

som sitter der inne og bedriver sitt tyranni. 

Toringen tyranniserer ikke bare oss som str rundt,

men ogs seg selv.

Toringen hindrer sin egen utvikling

 til et aldersadekvat sosialt menneske,

til et aldersadekvat intellektuelt menneske.

To ringen bruker en stor mengde energi p  f viljen sin. 

Det er dypt tragisk. 

Ingen av oss br f lov til leke farao.

Han som var Gudenes snn p jorda, 

og hadde eneveldig makt over sine understter, sine slaver. 

Ingen.

 



Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toringens tyranni

mot eget selv.

Vi m prve f foreldrene til se problemet.

Kanskje klarer vi det ikke.

Vi m ikke gi opp ungen.

Aldri!

Vi har barnehagen.

Vi har klasserommet og alle skolens arenaer. 

 Der m vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det.

 

gi seg inn i diskusjoner med en toring er lite fruktbart. 

Man setter absolutte grenser. 

De er ikke diskutable. 

Man str med lov i hand. 

 

Etter norsk lov har ingen lov til forulempe andre,

skrike til dem, manipulere dem til utfre sin vilje.

Bestemme eller utve makt.

Man m innordne seg. Ingen diskusjon.

 

Samtidig m man tilby rike opplevelser

gjennom elevens interesseomrder

bde i klasserommet og i skolegrden. 

 

Det er stoppskilt for toringen.

Vi nsker velkommen til syvringen

eller hvilket alderstrinn ungen n befinner seg i.

 

Verden er fantastisk spennende. 

Det er kult utvikle seg.

Vi gr videre sammen med likeverdige venner.

Ingen er frst og ingen er strst. 

Vi er et vi som lrer sammen.

Ved det har vi det gy. 

 



 

     Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vr lring til, vre telenomier, vre valg. Alt er gjemt i flelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vrt pedagogiske verkty, det og vr pedagogisk teori - og metode. Vi brer vr egen toring med oss. Vi vet det ikke ndvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vrt hjerte, i vre flelser og i vr vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, en hjelp til komme elever i mte.

    Noen ganger er man fristet til gi opp. Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd s vi ikke fatter hvordan vi skal overleve det, handtere det. Det er antiflyt p sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme. Fatter ikke hvordan vi skal orke g inn i klasserommet. S er de der, ungene. De lar oss gltte  inn i sine hjerter, i sine sjeler. Mennesker som strever for bli til, finne ut av det. De rike yeblikkene, nrheten der hjerter tangerer hjerter. Selvsagt kan vi. Flyt det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for oppleve flyt i vr gjerning, fordi vi da fr se et annet vesen komme til vekst. 

    I flge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse. Hjelperen m frst ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forst, at det hjelpe ikke er beherske, men  tjene. Som lrere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien gr der hjerter mter hjerter. Det er hjertertt la en toring f herje i en strre kropp. 

 

 

 

 

#skole, #barnehage, #pedagoger, #Kierkegaard, #sannhjelpekunst, #toringen, #maktmennesker, #raseri, #sinne, #pedagogikk, #lakeier, #elever, pedagogiskmetode, #pedagogiskmetodikk, #mobbing, #telenomier, #barn, #flyt, "antiflyt, #aldersadekvatatferd, #lrere, #hjelpere, #sansene, #syvringen, #



 

 

 

 

 

Mobbing i skolen, makt og medlpere.



Onkel, pappa og vi smttingene,

spilte fotball p stervangen om sommeren.

Vi befant oss p vidt forskjellige planeter. 

 

"Ml!" jubla vi og fly etter ballen som viltre kaniner

mens vi sparka den i hytt og kanari. 

Det var s gy. 

 

De to voksne sukka og stnna. 

Vi krangla og skrlte. 

Setervangen vakke s stor 

Innkastene ble tatt fra vedsgrden. 

Der inne trodde jeg det var bjrn og troll om natta. 

Grskummelt, for vi mtte bort p utedoen i fjset. 

 

"Det nytter ikke," sa de voksne. 

Dette m vi vente med i mange r til. 

Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken.

leke fotball. Det var bare s herlig.

Med de voksne, noe ordentlig.

Enn kiler det forventning i magen 

Det m de voksne forst. 

Regler tar tid. 

 

Syv r gamle er vi modne for gjre dem til vre.

Ikke nr vi er seks r, men nr vi er syv.

Vi befinner oss i den spede begynnelse.



 

Csikszentmihalyi, sier at mennesker sker flytopplevelser.

De sker dem der de er finne.

Nr ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.

 

Jeg visste sjelden hvor lreren befant seg i sin undervisning

fordi jeg enten dagdrmte eller leste videre i lrebkene. 

Restenergien brukte jeg p at han ikke skulle oppdage det.

 

 Csikszentmihalyi kaller jegets mlstyrende tendens for telenomier.

Man kan lrer finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.

Vi som er pedagoger og foreldre nsker at barnets telenomier

skal fokuseres mot lring og andre sunne aktiviteter

Flyt i lring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier p sosiale arenaer.

 



Sm yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til ordne opp for oss.

Vi m sette fokus, brette opp armene og innstille oss p hardt arbeid

Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.

 

Dersom vi er dyktige inspiratorer,

kan vi alltids fange inn vre elever i det vi driver med.

Det er en kortsiktig lsning dersom  faktorer i miljet

 opprettholder motstridende telenomier.

 

Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for dumme seg ut.

Det er ikke bra. 

 

"Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma.

Er det dumme seg ut."

Snt blir jeg trist av.

 

Da har pedagogene en oppgave.

Unger som er redde for dumme seg ut i et klasserom, 

har en drlig lringsarena. 

Vr energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde.

Den er begrenset.

Vi har ikke rd til at de bruker energien p ikke dumme seg ut. 

Snt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn. 

 

Energien p skolen skal g med til lre.

I friminuttene skal den g med til lek. 

 

Lreren m vre ansvarlig for gjre elevers innspill interessante.

og knytte dem opp til undervisningsstoffet. 

Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett. 

Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. 

De kan ligge i et milj som forsterker drlig atferd. 

Det kan ligge hos lreren som underviser kjedelig. 

Men det kan aldri ligge hos eleven . 

Det sosiale - og det faglige miljet henger sammen. 

 

 




Barn som blir ertet, er redde, blir plaget

eller har opplevd ubehagelige opplevelser,

kan velge skjule seg bak en tff maske.

Vedkommende tilraner seg makt for vre trygg.

Det er bedre og sl frst enn bli sltt. 

Der begynner det.

Etterhvert blir selve makten, maktflelsen til jegets mlstyrende tendens.

Selve maktutvelsen gir flyt.

Forlperen for en diktator.

Vi m inn i miljet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.

Det vil ta tid, det er mulig og det m gjres

bde for eleven selv, de andre elevene, lringsmiljet

og vrt fremtidige samfunn.



En person som sker makt,

trenger medlpere, slaver for trygge maktposisjonen,

sitt eget secret service team.

Det fr de dersom det kan stilles makt bak kravene.

Er maktpersonen god p manipulering, kan det bli stygt.

Medlperne gjr det de fr beskjed om, for de tr ikke annet.

Utfrer erting og vold.

Rollen kan bli en mlstyrende tendens som gir ulik grad av flyt.

S kan man begynne like og gjre andre vondt,

nyte andres smerte.

Det m ryddes raskt og effektivt. 

Mye str p spill.

Det er mer vanlig enn man tror.

De som sker makt, trenger noen herske over, herse med. 

Mobbere, mobbeofre, voldsutvere.

F det bort. Ta livet av det.

Bruk tid p skape gode miljer der snt er utenkelig. 

Inni bde mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger bli reddet. 

ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.

 




 

    Det nytter ikke snakke til masken. Vi m finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet m vi snakke med. Der m vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi m g til rsaken. Nr hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke lgn i mellom. Hvilke faktorer ligger i miljet som opprettholder atferden? De m fjernes. Vi m observere, kartlegge og samtale. Gjennomfre tiltak. Den ekte ungen bak masken m vite at du er der og at du er villig til g de skritt som trengs for at bde klasserom- og friminutt skal oppleves trygt. 

    Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjr det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene ogs. Syvringene elsker lreren. Det er til god hjelp. P senere klassetrinn, blir snt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten s fort man ser tegnene, har man strst sjanse for suksess. 

     En observerende tilstedevrelse i friminutt og p andre arenaer der man ikke er i kontroll, er ndvendig til situasjonen retter seg. Det m frigis tid der man ikke har inspeksjon. En negativ utvikling tar tid vende spesielt hvis den er forrsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktrer m st sammen om det. 

    Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lrere og samfunn for all fremtid. Vi har ikke samfunnskonomi til la vre plukke opp  skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted. Rent moralsk har vi en plikt til gjre det.

 



 

 

 

 

#flyt, #mikroflyt, #Csikszentmihalyi, #klasserom, #barnehage, #pedagoger, #lrere, #pedagogikk, #frykt, #angst, #mobbere, #voldsutvere, #mobbeofre, #energi, #lek, #regler, #syvringen, #friminutt, #inspeksjon, #klassetrinn, #dyptgripendeopplevelser, #observasjoner, #kartlegging, #medelever, #sosialkompetanse, #sosialintelligens, "#telenomier, #inspirator, #mstyrendetendens, #jeget.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Syvringen, klar for klasserommet og lring.



Barn bygger og skaper, leker og herjer.

Det lille barnet blir rasende nr noe stopper utforskertrangen. 

Sm barn skriker. 

En toring har ingen hemninger. 

Det m settes grenser. 

Tenk nye over hvilke grenser du skal ha.

De m leves med i mange dager.

Du m vite endre dem med barnets alder.

En gang skal de prves av ungenes fornuft, 

Der br de helst best.


 

Syvringene kan fortsatt leke rollelek, men de trenger det ikke.

Utviklingen er fornuftig og konomisk.

Barn leker seg inn i utfordringer de mter som de m lre handtere.

Vi har pakket unger inn i regler fra de var kntt. 

Nr de utfrer dem, er det fordi de elsker oss,

Ikke ndvendigvis fordi de forstr dem.

Syv ringen m finne sin plass i sin nye verden.  

De skaper regellekene.

S de kan lre og handtere regelsamfunnet, forst det

og finne sin egen vei innenfor rammene av det.

Det er der de strste flytopplevelser foregr.

Ungene diskuterer.

Man kjemper om posisjoner, dyktiggjre seg.

Det kan virkelig vre mye konflikter.

Vi skal nske det velkommen.

Ut av disse vokser det sosiale mennesket,

Det samarbeidende mennesket,

Den fremtidige arbeidstakeren, verdensborgeren.

 



 

Syvringens rollelek foregr inne i hodet.

Slik den ogs  gjr hos oss.

Den foregr i regellelene og i annen lek, sammen med andre

og nr ungene er alene.

Lekende barn i den alderen avleverer replikker til hverandre.

Ut fra disse endres de indre bildene som leken skrider frem.

De kan lpe ved siden av hverandre og snakke lek.

Nr de indre bildene ikke stemmer overens, stopper det opp. 

De samtaler, kanskje krangler de,

S justerer de seg eller blir enige om vre uenige. 

Leken kan bryte opp. 

Kanskje var den ferdig.

Lek kan foreg p et dypt plan, uten at noe srlig ser ut til hende.

Det m vi voksne ha repekt for.

Vi liker ikke bli avbrutt nr vi er dypt konsentrert om noe.

Det gjr ikke unger heller.

Da kan de slenge rundt seg med nebbete svar

fordi det er frustrerende.

 





Alle disse forskjellige mennesker samlet for lre.

Syvringen har begeistringen i seg.

Syvringen elsker lreren. Det er vr strste hjelp.

Nr noen faller ut, har vi ikke lyktes.

Eleven er ikke i flyt.

Vi m kartlegge hvorfor.

Kartlegging, kartlegging og kartlegging. 

P mange plan.

Det er mange tyver.

Vennskap er viktig. 

Man m rett og slett srge for ha noen vre sammen med i friminuttet. 

Kanskje har noen kommet med en sleivbemerkning.

Kanskje fler man seg ertet, ikke verdsatt, utenfor.



 

    Fra dag en og helst fr, m man kartlegge hva elevene liker. Barnehagene eksisterer. De kan gi oss gode rd om nettopp det. Jeg ser for meg at en time begynner med at tidstyver elimineres. Lreren underviser i nytt stoff med drama i bakhodet og forstelsen av inspiratorens rolle. Dersom noe har oppsttt fr timen eller i klasserommet av smerter eller gleder, vev det inn i den planlagte formidlingen! Gjr det dramatisk! Ikke relater det til klassen. Ingen skal komme i  skvis. Ungene fr hjelp til fordye - og forst det de har opplevd. 

    F alle med s fort som mulig. Intellektuelle barn trenger bekreftelse p at du vet hva du driver med. De vil vite at det er ordentlig. Sett frem klare fakta, men dvel ikke lenge med dem, for da mister du fantasibarna. De dr innvendig av snt sprk, for de lever og vever i den fargerike regnbuen. Legg inn en dosering trist for de ungene som trives med lidelse. Andre trenger en dramatisk handling. Srg for at de forstr at det vil det bli. Noen er glad i smaker og har skarpe sanser. La ordene dufte dem i mte! Beveg deg hurtig i landskapet og srg for at alle fr sitt. Du merker det nr du har fanget dem. De slipper ikke. Er syvringen hektet, forblir syvringen med. Spill p hele registeret. Det gr like bra i matematikk som i ethvert annet fag. Putt innholdet inn i det eventyrlige dagliglivet der flelsene lever, handlinger lever og tanker lever. Slipp dramaet ls i fortellerkunstens rike favn. Lreren og lrerens formidlingsevne er klasserommets viktigste lringsagent.

    Syvringene er konkrete. De er lekne og vil helst selv bestemme hva de skal lre. Vr agenda er  lre dem noe vi har bestemt, noe annet enn de hadde tenkt. Ny lring kan oppleves smertefullt. Det betyr hardt arbeid. Den tidligere kunnskapsmassen m endres og flikkes p for tilpasses det nye. Srg for g skritt for skritt s det ikke blir for mye knytte til! Steg for steg skal huset bygges! Ord m hres og testet ut en mengde ganger fr begreper dannes. Konkrete erfaringer m gjres i hopetall for at det skal utkrystallisere seg en abstrakt kunnskap som kan manipuleres med. Solide kunnskapsstrukturer bygd p konkrete erfaringer, tjener som  en robust basislinje for senere lring. Lek med lyd, fonemer og tall! I de fleste klasser befinner det seg elever som har vansker med lesing og skriving. Ikke la  noe st ulest p tavla. Da slipper de lure p hva som str der. Mange gjr hva de kan for skjule sine vansker, bruker all sin energi p det. Vi nsker eliminere energityver som stjeler fokus bort fra lring.

     Det er gy nr det lykkes. Rett og slett sabla gy. Da har du dirigert deg gjennom et svrt krevende musikkstykke. Klasserommet er et krevende landskap, kanskje det mest krevende som fins. Siden ungene befinner seg p en fremmed klode for voksenlivets skarpe tidslinje, m vi virkelig finne frem det aldersadekvate barnet i oss for forst dem. 

 



 

 

 

#skole, #barnehage, #pedagogikk, #lesing, #skriving, #matematikk,  #toringen, #grensesetting, #rollelek, #regellek, #dramaetsvirkemidler, #lrersominspirator, #fortellerkunst, #lese-ogskrivevansker, #dysleksi, #kunnskapsmasse,  #kunnskapsstrukturer, #tanke, #handling, #flelse, #konkreteplevelser, #lring,  #fantasibarna, #deintellektuellebarna,  #middel,  #ml, #klasserommet, #abstraktkunnskap, #konkretkunnskap, #raserianfall, #toringen, #syvringen

 

 

 

 

Syvringen og tenkningen.

 



 

Min mormor, Bssa kalte jeg henne, 

hun elsket blomster.

Som lita jente gikk jeg i hagen med henne.

Hun la ned fr i meg som blomstrer i dag  

Jeg elsker Hagen min.

 Jeg sysler med blomster.

Vr, sommer og til langt ut p hsten.

Inne ogs. Det er grnt overalt. 

 Det vi gjr sammen med ungene har betydning langt utover her og n.

De gode opplevelsene ligger i minnene. 

Senere sker vi mot dem som bier mot blomsten fordi det var godt.

  
 

Syvringen er klar for klasserommet. 

Den indre scenen er klar. 

Syvringen vil gjerne vre elev, bli opplrt. 

Syvringen leker p innsiden av hodet 

og er stolt over kunne det. 

Tenkningen er utpreget konkret

Syvringens verden er fortsatt magisk. 

Flyt er lettere oppn nr man putter en dose magi

inn i undervisninsstoffet, gjr det litt eventyrlig.

Bokstaver og tall kan gjerne f fortellinger knyttet

til seg. Da blir de lettere huske. 

Hvis ungene tegner og skriver til noe de er blitt tent p,

styrkes hukommelsen ytterligere.

Vinn/vinn i spiraliserende sirkler. 

Pluss, minus, gange og dele. 

Terp og terp.

To hauger som skal legges sammen. 

En haug som blir borte fra en strre haug. 

Flere hauger med likt innhold som skal telles sammen. 

Lett som en plett. 

Det heter visst gange.

En haug som skal deles ut p et visst antall folk.

Dele heter det, divisjon p fint. 



Stolte skoleklasser som sitter i klasserom og lrer og lrer.

P innsiden av hodene skjer det. 

Tenk den som kunne titte inn p innsiden av alle de hodene!

Da ville vi mte en hel verden.

 

En gang mtte jeg telledvergene.  

De var s heldige at de kunne telle gitt. 

Det var det ingen andre som kunne.

I hvert fall ikke lenger enn legemsdelene rakk.

Telledvergene tok p seg oppgaven lre menneskene kunsten.

De valgte seg ut to svrt kloke - og flinke barn, Talia og Numero.

Talia og Numero lrte alt sammen videre til resten av menneskeheten.

Derfor ble vi s overmte kloke

at vi en vakker dag kunne frakte folk over land og hav

og sende romskip til mnen. 



 

Telledvergene sanker steiner.

Det er deres jobb.

Herr Pluss er en makelig herre, en ekte livsnyter,

nye med alt han foretar seg.

Han rer sin seng, nyter sin frokost, srger for mat til alle.

Han rydder etter seg. 

Nye og omstendelig plukker han hver eneste stein han kommer over.

Han putter dem i to store lommer. 

Nr han kommer hjem, teller han den ene haugen og den andre haugen.

S legger han dem sammen. 

Han har bde glidels og belte. Han orker ikke klr som ikke sitter ordentlig.

 

 

Herr Minus er en evig pessimist.

Egentlig synes han ikke det er noen vits i st opp.

Dagen kommer til bli fryktelig uansett.

Herr Pluss har sikkert ordnet en usmakelig frokost.

 Han har ogs store lommer i dressen sin.  

Sttt er det hull i dem.

Han mister steiner hele tida p grunn av hullene.

Det er ingen vits i sy dem igjen.

Det kommer til  bli hull igjen med en gang.

 Han er srlig opptatt av hvor mange steiner han plukker,

s han kan holde telling med hvor mange han mister. 

Han har belte i livet.

Dersom han finner noen steiner som ikke er s fine,

lar han dem ligge igjen til Herr Pluss. 

Han tar jo alt uansett. 

Rundt livet har han et belte. Det er alt som trengs.

 



HerrGange er en lystig kar. 

Han hopper ut av senga med energisk iver.

Klrne m p i en fart. 

Beina feil og armene feil. 

Hyre fot i venstre sko.

Bukseselene er i kryss s det ikke skal bli helt kaos.

Midtpunktet er sikret med en knapp s alt skal sitte p plass.

Han gidder i hvert fall ikke bare plukke en stein om gangen.

Det kan Herr Pluss og Herr Minus drive med. 

Han bestemmer p forhnd hvor mange stein han skal plukke hver gang.

Det m vre samme antall s klart.

Da vet han nr han kommer hjem, hvor mange ganger han mtte bye seg.

Han har s mye drive med, Herr Gange, mye morsomt.

Det gjelder vre effektiv, skal han f tid til alt sammen.



 

Herr Dele er sjefen, den som deler ut godene.

 Han sitter i fjellhuler sin der skattekammeret er. 

Dit kommer de andre telledvergene og avleverer dagens fangst.

Alt blir nye protokollfrt.

Herr Dele sjekker ut hva menneskene trenger.

Han srger for gi dem akkurat det.

Hvis han har tolv safirer og fire jenter som nsker seg dem,

hvor mange fr de hver da?



 

 

    I slike regnefortellinger, er det ikke grenser for hvor mye morsomt man kan finne p. Det blir latter og smil. Motiverte barn. De har lyst til lage en mengde stykker ut fra slike historier. Noen lager enkle stykker. Andre lager stykker av en vanskelighetsgrad langt utover alderen. Det er helt det samme s lenge alle regner, forstr og lrer. Vi forlater telledvergene. Det er vemodig. De  ligger der og danner en bunnlinje i kunnskapsmassen, noe hukommelsen kan knytte seg til og som man kan ty til p senere klassetrinn nr det plutselig butter. Elever flytter jo p seg. Det betyr at man fr elever som ikke har ftt med seg disse fyrene. Da har jeg mang en gang savnet dem som forklaringsgrunnlag. Det har ikke samme virkning nr de er ni. Tog gr. Snn er det bare. 

   Dette er et eksempel. Det kan gjres p hundre forskjellige mter. Poenget er at man tjener p ta hensyn til syvringens sregne vesen. Syvringen har tatt spranget inn i vr tenkning, men tilhrer mentalt fortsatt eventyrenes magiske verden. Der er det sunt befinne seg. Nr jeg leser om skoleelever som er utslitte, blir jeg drlig. De skal ikke vre utslitte, men fulle av lrelyst og livsglede.

 




 

 

 

 

 

#blomster, #hage, #barn, #pedagogikk, #metodikk. #syvringen, #hukommelse, #flyt, #lring, #regnefortellinger,  #skoleklasser, #klasserom, #undervisningsstoff, #pluss, #minus, #gange, #dele, #magi, #eventyrlig, #barndom, #fantasi, #eventyr, #lrelyst, #livsglede, #bokstaver, #tall

 

 

 

 

 

 

Seksringene og lekens betydning for utviklingen av tenkningen.



Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksringene.

De har ikke noe p en skolepult i et klasserom gjre. 

Fagmiljet sto steilt i mot den gang reformen ble innfrt.

Det ble lovet at det frste skoleret skulle vre lek.

I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. 

Samfunnet vrt taper p det, direkte taper. 

Seksringene mister noe vesentlig som de trenger.

Seksringene er konger og dronninger av lek.

De hrer hjemme i leken, i rolleleken.



Barn er i en kontinuerlig utvikling.

Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med bli til noe annet.

Vi som fr g sammen med dem, befinner oss p en vei i stadig endring.

Vi kan ikke ta noe for gitt.

En seksring kan elske leke skole, noen liker ogs g p skole.

Seksringene befinner seg i en overgangsalder.

De str p toppen av en hyde. 

Derfra bygger de sin indre scene rik og storsltt.

De er p vei inn i noe annet.

Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget. 

 


 

Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk.

Her er ditt og der er datt.

Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, fr ye p dem

og utvikler seg.

Smbarna klarer fastholde sm handlingsrekker.

Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse.

Den indre scenen utvikler - og utvider seg i takt med den ytre.  

Seksringer  kan forholde seg til komplekse lekelandskap.

De kan foreg p flere plan over store omrder over lang tid. 

Yngre barn trengs til statister og forefallende roller.

Slik utvikler de sin egen lek. 

Vinn vinn p alle omrder.

 




 

    Seksringene har behov for en avansert lek. De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og milj  som driver leken videre. Seksringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet  konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Ty til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned  i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige s de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver. Toget har gtt for det siste. Siden seksringene n tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemilj der. De skal ikke undervises. Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer - og opprettholder lange lekesekvenser. Vr rolle blir vre tilrettelegger og inspirator. De tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike rsaker svikter oppgaven, m barnehagen srge for at de fr det. For at seksringene skal kunne henge med i de kompliserte lekestrukturene er det vesentlig at de har eller fr primropplevelser i btter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til srlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg p en annen planet. Seksringene er p vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk p at de forbli p sin egen haug en stund til. 

    Seksringen trenger voksne i sine omgivelser som forstr hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken fr utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de m bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk br f st fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri s fint. Ferdig! Slutt! De begynner p noe annet, noe nytt. Byggverk, som fr st, kan komme i veien for rengjringshjelpen. Det m vike. Seksringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I lring sker vi nettopp etter elevers evne til holde fast i lange tankesekvenser. Vrt ml er rett og slett  utdanne denne evnen. Seksringenes lek gjr det for oss helt gratis. Ogs s moro som de har det nr de gjr det. Flyt og lring. Det er optimalt.  

 




 

Seksringenes lek er krevende.

Den krever en intens tilstedevrelse

De lrer p mange plan. 

Den sosiale evne settes p harde prvelser, gode prver, fine prver.

Den sosiale kompetansen lftes til bevissthetens hyder.

 

Unger som sliter, som har det vondt, som har mye tenke p,

for dem er leken p dette nivet en utfordring.

Sansene, tankene, flelsene er opptatt av den egne smerten.

De kommer til kort. De trenger hjelp.

Hjelp til komme inn i leken, til komme i flyt, til slippe tak.

Pedagogene m vite hvordan slik hjelp skal gies.

De m kjenne lekens betingelser, flge med og dytte p riktig sted.

Alle barn trenger utvikle den indre scene, den indre tanken. 

Det er den som str p spill.



S en dag skjer mirakelet.

Den indre scenen er klar.

Stor og beriket.

Tenkningen hopper inn i hodet.

vi spiller vre fremtidige teaterforestillinger,

p vr egen indre scene.

Den vi mysommelig har bygd opp og skapt.

Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. 


 

 

 

#barnehage, #rollelek, #drama, #utkledning, #skole, #seksringer, #seksringsreformen, #skolepult, #indrescene, #scene, #tenkning, #flyt, #lring, #sosialevne, #tanke, #flelse, #vilje, #pedagogikk, #sosialkompetanse, #tenkningensutvikling, #sanser, #smerte, #spesialpedagogikk, "pedagogisktilrettelegging, #eventyr

 

 

 

 

 

 

 

 

 


 

 

Leken, barnets lringsarena.

 



 

Et barn er fdt og har startet p livsveien.

Vi har alle blitt fdt. 

Det m ha vrt fryktelig.

Den trange fdselskanalen, dra pust for frste gang. 

Sren Kierkegaard har uttalt at all utvikling starter med lidelse.

Fdselen gjr i hvert fall det.

Personlig tror jeg at det ligger en spire av kjrlighet i hvert eneste menneske. 

Du mter den lilles blikk for frste gang. 

Der inne lever all verdens eventyr.

 

Barnet bringer noe med seg som er dets eget. 

Kjrligheten vever i blikket som en svevende flamme. 

Barnet elsker deg, strekker seg mot deg og gjr sine frste erfaringer. 

Fler og fler.



Jeg vil si at all utvikling starter med kjrlighet.

Barnet sker gode opplevelser.

Frst og fremst snakker vi om en flelsesbunt.

Den vesle blir rasende over enhver frustrasjon og skriker uten nde. 

Barnet leker.

ver og leker, anstrenger seg og blir til. 

Vokser inn i livet.




 

    Vygotski har uttalt at lring er en fortsettelse av leken. Fri lek er flyt. Lek er barnets viktigste lringsarena. Leken endrer karakter som barnet vokser til og gjr erfaringer. Den viktigste oppgaven for en pedagog er tilrettelegge for lek tilpasset alderstrinnet. Flyt er kongeveien til lring. Flyt er lek.......

    Sm barn leker ved siden av hverandre. De er intenst opptatt av hverandre og av andre lekende barn. De tilegner seg stadig mer komplekse lekebetingelser, og utvikler seg og vokser i mental - og sosial evne. Ved leke at noe kan symbolisere noe annet, trkkes de  frste skritt inn i matematikkens symbolverden. Vi skriver et pluss tegn og vi leker at vi tar en haug med noe og legger det sammen med en annen haug. Desto flinkere barna blir til lage symboler p ting og til holde fast i lange lekesekvenser, jo flinkere blir de i matte og norsk og andre kunnskapsfag senere. Matematikk bestr av en mengde overenskomster om at tegn betyr noe helt spesielt. Nr vi forholder oss til det tegnene sier at vi skal gjre, s er det ikke spesielt vanskelig. Barnet leker og utvikler sin indre scene. Desto strre og rikere scenen blir gjennom gode lekeeraringer, jo bedre vil elevene klare seg i skoleleken. Fra barn til voksen er egentlig en lang sekvens av lring der det ene bygger p det andre i et integrert sammensurium av opplevelser. 

    Barnehagens sentrale oppgave blir tilrettelegge for god lek tilpasset hvert alderstrinn. Pedagogen har en vesentlig rolle som inspirator. Formidling av historier, eventyr, fortellinger som griper tak i ungene, gir dem en felles referanseramme for lek. Det blir enklere samarbeide. Viljen er tent mot det sammme. Bildene p den indre scenen ligner.  Hele kunstrepertoaret kan tas i bruk alt etter som hva pedagogen behersker. Drama, dramateknikker, instrumenter for barn, instrumenter for voksne. Ta en stein og si det er ei prinsesse, en pinne er prinsen, en rot er trollet. Det er bare opp til fantasien. Ungene lager indre bilder. En fortelling kan lekes p mange mter. Der voksne kler seg ut og spiller teater med enkle rekvisitter p lekens premisser skjenker de ungene en gavepakke til rolleleken. Rekvisittene kan ligge, en eventuell scene bli stende. Mirakulst spretter det skuespillere frem blant publikum. Har en gnist tent flyt i det indre, vil leken vre beriket i lange tider etterp. For forsterke og fordype, kan man male, tegne og forme, lage enda bedre kulisser som en formingsoppgave. La ungene selv spille. Alt avhenger av gnisten i ungene. Frihet i leken, flyt i lring. Det behver ikke vre spesielt slitsomt. Man fr tifold igjen for anstrengelsene. Noe skal man jo uansett fylle barnehagedagen med. Inspirasjon, motivasjon, fordypning. 

    Innestemmer. Jeg grsser nr jeg hrer ordet. Alt brk, tull, udregelig atferd br vre bannlyst hele tiden. Ingen har vel noen gang hrt om en kaptein Sabeltann som snakker med innestemme, eller en tyv eller et troll. Ungenes stemmer m f lov til vre tilpasset den rollen de er i. Min erfaring er at mange voksne er lekedeleggere. De har egne agendaer for ditt og datt, orden og plikt. Lek selv, kjenn p kreftene. Ingen styer s mye som voksne i lek. Tilrettelegg, tilrettelegg, tilrettelegg. Deltagelse, deltagelse, deltagelse. Ungene lrer om verden ved herme etter oss. De forflger det som gir tilfredstillelse. Vr der for dem! Flytt inn i deres magiske verden og bidra til at den f en optimal utvikling! Det blir ungene sosiale og skoleflinke av.

    Vi kjenner alle til de barn som en fulle av frykt og angst. Noen blir s stille og sky av det at de ikke blir sett, men ligger gjemt i sin smerte. Andre brker og bller s vi blir gale av dem. Nr de er i flyt, kommer de p siden av problemene. Slik fr de ogs hjelp til mestre dem. Derfor m vi finne ut av hva som fr dem inn i flyt og lek. Det er der vi m investere tid. Ikke p oppdragelse og folkeskikk. Ingen unger vil oppfre seg drlig. Det kan bli en vane, og de kan komme til like det s det blir et ml de forflger. 

 



 

 

#flyt, #drama, #formidling, #eventyr, #fortellinger, #lek, #pedagoger, #barenhage,  #angst,  #fdsel,  #Kierkegaard, #lidelse, #kjrlighet, #erfaringer, #barnet, #utvikling, #indrescene, #scene,  #flelsesbunt, #angst, #smerte, #frykt,  #Vygotsky, #alderstrinn, #parallellek, #rollelek, "inspirator, #skole, #Mentalevne, #sosialevne, #kunstrepertoar, #samarbeid,  #oppdragelse, #folkeskikk, #innestemmer, #skoleflinke, #lekedeleggere, #redsel, #bller, #brk, #problemer, #forming, #musikk, #rekvisitter.

 

 

Flyt, kongeveien til lring.



Gedigne fjell. Sn, natur, skiglede.

Lykke! Full tilstedevrelse i lykken.

Jeg har utdannet meg i mange r.

Jobbet i mange r. 

Hele tiden har jeg stilt sprsml?

Hva med disse opplevelser der tida str stille?

Nr man kan hre knappenlen falle.

Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken?

Kongeveien til lring. 

Det er den jeg selv vil vandre. 

Det er p den jeg vil at mine elever skal vandre,

alle elever skal vandre.

I alle klasserom. 
 



 

Jeg har snakket om det, spurt etter det. 

Folk smiler, kjenner seg igjen.

Alle vet hva jeg snakker om. 

En kveld satt jeg der i et klasserom for bli belrt.

Jeg satt litt i halvsvima slik jeg ogfte gjr nr jeg har hrt det fr,

vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada. 

Det var da det skjedde. 

Jeg sjekket rene. De satt riktig. 

Det var en professor hentet inn fra Oslo. 

Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om. 

"Dette er selvsagt det optimale mlet," sa han. 

"Kongeveien til lring!

Men om det er mulig f det til i et klasserom,

det er jeg sannelig ikke sikker p."

Handa mi fyk opp med samme iver,

som den Hermine Grang i Harry Potter viser nr hun vet et svar der p Galtwort. 

Selvsagt er det mulig. Det er slik det br vre. 

Lrere med malerpensler og orkesterstav. 

Jeg kunne ha snakket i hundre r. Jeg fikk et minutt. 

Glad ble jeg som en gnistrende vulkan.



Professoren ga meg et navn p en mann,

en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk forske p slike opplevelser.

Han het Mihaly Csikszentmihalyi.

Han tilbragte barner i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig.

Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten

som ga spenning og livsglede.

Sjakkpartier om natta, med fare for livet.

Endelig hadde jeg en knytte mine ideer til. 

Jeg var kjipt lei av  det evinnelige hvem sier det? Hvor har du det fra?

 Og er det du som sier det. Hvem er s du?

Tung skepsis under yelokkene.

Jeg kjpte alt av bker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgaven.

Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. 

Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i lring mener jeg: 





Antiflyt er negasjonen av dette.

Ikke flyt er nytralt.

 

      Min lengsel er at pedagoger i barnehager - og i klasserom bevisst skal arbeide mot gi elever flytopplevelser i lring. Da m de vite hvordan orkesterstaven skal svinges.  Tenkningen m gjennomstrmme lrerutdannelsen. Vi trenger fagintergrering  p alle plan s det lekende skapende menneske fr den plassen som trengs. Dramafaget blir vesentlig p hvordan den indre scenen fungerer - og hvordan den kan stimuleres. Kunstlrere mattelrere, norsklrere. Alle m trekke lasset i samme retning s hver eneste elev fr vandre kongeveien til lring. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil f en mer stimulerende skolehverdag. De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan vre strre enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang. Flyt i lring kan gjre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv. Da er mlet ndd.For mennesker vil alltid ske etter flytopplevelser. De brer tilfredstillelsen og lykken i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er finne. Pnske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen. Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet p best mulig mte. En god samfunnskonomi er unger som sker flyt i lringsopplevelser. 

      Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, og til syvende og sist helt utslitt rett og slett. Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og velse. F sette egne ord p erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved gjre noe helt annet som ogs er viktig. Lrerne m planlegge for sm mikroflytoppgaver som er morsomme og vende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppndd at den enkelte elev gr hjem med minst en flytopplevelse om dagen som flge av undervisningen, ja, da har man lov til glede seg. 

 



Livets hemmeligheter venter.

 

 

 

#flyt, #Csikszentmihalyi,  #mikroflyt, #antiflyt, #pedagogikk, #barnehage, #skole, #lring,#lringsopplevelser, #kongeveientillring,  #tanke, #flelse, #vilje, #klasserom, #metodikk,#drama, #kunstfag, #faglig fordypning, #fagintergrering, #indrescene, #flow, #livsglede.

 

 

Les mer i arkivet Februar 2019 Januar 2019 Desember 2018
Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker