hits

Joda, de kaster oss ikke ut med en gang, men når.

 

 

Vår Vegard er foreløpig berget.

Vi er så egoistiske at vi jubler.

Vår Vegard sitter trygt i leiligheten en stund til.

 

 

Bydel Østensjø har lovet å vente med å begjære utkastelse

til vi har fått svar på de stønadsordninger vi har søkt på.

En liten pause.

 

 

 

Bydel Østensjø har følgende visjon for sine innbyggere:

 

"Bydel Østensjø  -   et godt sted å bo, hele livet."

 

 

 

Vi bare spør, kjenner Oslopolitikerene til sin egen visjon?

 

 

 

 

 

 

Vår Vegard får bli i leiligheten.

Er for øyeblikket ikke lenger truet.

Slottet er fortsatt hans,

filmene, alt han er glad i, menneskene.

 

 

Hadde han visst det, er jeg overbevist om at han ville ha danset,

slik bare han kan danse.

 

For ingen kan bli så glad som han,

ingen kan bli så trist som han,

ingen kan bli så sint som han.

 

 

Tvi vøre dem som skulle ha kommet og kastet ham ut.

 

 

Nå kan de bli hjemme,

i hvert fall en stund til.

Vi håper de alltid skal bli hjemme,

at folk tar til vettet. 

 

 

 

 

 

Jeg kjenner meg litt egoistisk.

Problemet er ikke løst.

Folk i omsorgsboliger greier fortsatt ikke husleia,

 

 

ikke Vegard heller.

 

Han får ikke spart et øre til ferier eller fornøyelser.

 

 

 

Det er smalhans.

Politikerne har bestemt at han skal ha lite,

han som har lite fra før,

de som har lite fra før.

 

 

Men vi, Vår Vegard, skal få slippe å oppleve

at det kommer folk med harde never

og hiver ham bort fra alt han er glad i,

bort fra tryggheten.

 

 

 

Situasjonen er ikke løst, ikke for han og ikke for andre.

De har fortsatt vært utsatt for en forbrytelse fra myndighetenes side.

 

Jeg kaller det en forbrytelse, for det vi har vært utsatt for, går ikke an.

 

Angsten,

Frykten.

Den som har ridd oss som en mare

siden vi åpnet brevet på torsdag.

Namsrett og utkastelse.

 

Dette er ikke vårt samfunn verdig.

I stedet vil vi ha godord og heder,

diplomer og pokaler fordi vi er tilstede for våre.

 

 

Vårt demokrati.

 

Jeg tror ingen i vårt land har sagt seg enige i

at psykisk utviklingshemmede ikke skal få bo i Oslo lenger.

Slik det er nå, kan de ikke det.

Men hvem skal ordne med transporten

til kommuner med billigere gjengs leie?

 

 

 

 

Vi må fortsette arbeidet.

Fortsette å dele.

Saken er like aktuell.

La oss holde kampen varm,

kampen for de svakeste blant oss.

 

 

 

 

Vi vet ikke hva fremtida bringer,

men denne fredagen,

den vi har fryktet i mange dager nå,

den kommer ikke.

Foreløpig bor han trygt.

 

 

Denne flotte karen,

som vi er så heldige å få kalle,

 

 

Vår Vegard.

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Røst Kile

Randi Røst Kile

64, Råde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er førskolelærer, steinerskolelærer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for å skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale læringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i læring. Nå har jeg gitt ut min første bok. Altså har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den første boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbøker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv