hits

Vår Vegard, truet av velferdsstaten.

 

 

 

 

Vår Vegard.

 

Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg:

Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham noen gang.

De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti,

og vi får jo håpe at vi lever så lengde.

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens de lever,

at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det. 

 

 

 

 

 

 De gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania.

Der så de tråmegihjæl båter.

Vår Vegard elsket dem.

Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta.

Vår Vegard pedalte seg rundt.

Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.

 

 

 

 

 

 

Disse ungene er verdens nydeligste,

samtidig som de er svært krevende.

Det var også veldig ødeleggende

at det var en holdning om at de ikke kunne lære.

 

 

Vår Vegard lærte som bare det han,

men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig.

Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall.

Han kunne etterligne de verste raserianfall,

han kunne besvime med stil,

gjøre grimaser,

etterligne alle medelevene ned til den minste detalj.

Problemet var at det var lett å tro ham, at det var et symptom.

 

I stedet var det snakk om tillært atferd. 

 

 

 

 

 

 

Når Vegard var liten,

var det en voldsom organisering i familien.

De tok tørner om å passe på denne villmannen som fløy omkring.

Min mann ble tidlig voksen.

Som hans mor sa: Vi brukte ham som om han var det,

måtte gjøre det for å overleve.​

 

 

 

Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar,

ble jeg helt sjokkert.

Jeg fattet ikke hva de drev med.

De byttet på å fly etter ham.

 

 

Ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset.

Jeg har blitt pedagog.

Denne tida la grunnlaget for de pedagogiske sannheter

jeg siden har navigert etter.

 

 

 

Alle kan lære.

Alle trenger å bli sett for den de er,

ikke for den omverdenen mener at de er.

 

 

Der inne i dypet av Vegard

så jeg et spennende og interessant menneske.

Han visste at jeg hadde sett det.

Da ble han rolig, utviklet seg, oppførte seg,

ble et helt vanlig menneske med Downs.

 

 

 

Jada!De har sine spesielle greier,

det skal ikke benektes,

men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker.

Det er det i så fall verden som gir dem.

 

 

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med.

Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp.

Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

 

 

Vi endret oss.

Han endret seg.

Flotte Vegard,

 

en mann som stadig lærer utvikler seg.

 

 

 

 

 

 

 

 

Det var i Hippietida.

Make love not war.

Nye tanker.

Intergrering.

Svigermor på barrikadene.

Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære.

Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.

Vegard elsker å lese og skrive,

elsker historier.

Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb

og skriver avskrift av yndlingsbøkene,

Emil i Lønneberget.

 

 

Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.

Hvorfor gjør de det? De lever meningsfulle liv. 

 

 

 

 

 

Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne aviskurset hans,

var han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen.

Han kom på førstesida.

Det ble kurs. 

 

 

Vi er så stolte av ham,

av alt han har blitt, gjort.

Han er en sterk mann.

 

 

 

 

Jeg vet ikke hvordan de har tenkt at utkastelsen skal foregå,

de som driver med sånt.

 

 

 

Skal de dope ham ned.

Hva når han våkner opp igjen?

 Skal de lenke ham.

Jeg tror ikke de får ham med seg uten i neddopet tilstand.

Hva med de andre beboerne som står i faresonen selv.

Skal de fjernes først, eller skal de bevitne dette.

Er det politiet som skal trå til.

Skal i såfall politiet få vite at det er snakk om et hjelpeløst menneske.

Kan de reservere seg mot å begå maktovergrep mot de vergeløse.

 

 

 

Inger Hagerup sier det slik i siste vers av våre små søken.  

 

 

 

I

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord 
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

 

 

Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det.

Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste.

Ikke dette, aldri dette.

Stopp verden jeg vil av.

 

 

Dette er ikke et demokrati verdig. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#psykiskutviklingshemmede, #gjengsleie, #utkastelse, #vegardkile, #vårvegard.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

Tibor

07.02.2019 kl.08:36

Fantastisk fint og gripende skrevet!

Randi Røst Kile

07.02.2019 kl.09:01

Takk. Det setter jeg veldig pris på å høre.

Skriv en ny kommentar

Randi Røst Kile

Randi Røst Kile

64, Råde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er førskolelærer, steinerskolelærer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for å skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale læringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i læring. Nå har jeg gitt ut min første bok. Altså har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den første boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbøker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv