hits

Psykisk utviklingshemmet mann, 55 år, truet med utkastelse fra hjem sitt hjem i kommunalt bofellesskap, vår Vegard.

 

 

Klokka tikker stadig nærmere deadline,

Vegards skjebne,

Vår skjebne,

våre liv.

 

 

 

En advokat fra NFU jobber med saken inn mot politikerne.

Vi har foreløpig ikke hørt noen resultater derfra.

 

 

Jeg har twitret til tre damer og en herre,

kjenninger av oss alle i regjeringa,

og invitert dem inn på bloggen min.

Håper de har tatt i mot invitasjonen.

Jeg holdt på å glemme kronprinsen.

Han og. 

 

 

 

 

 

 Vi har ikke hørt noe fra NAV om søknaden om hastehjelp.

Vi venter og håper.

I bakgrunnen sitter en uvitende mann,

som ikke aner noe om at han s liv er truet,

at han kan risikerer å bli kastet ut av det hjemmet han elsker. 

 

 

 

Klokka tikker.

Vi må ha håp om at hjerter møtes,

så vettet kan seire i de beslutninger som skal fattes.

 

 

Vår Vegard.

 

 

 

 

 

 

Han vokste opp i ei tid

der den gjengse mening var

at disse ungene ikke var opplæringsdyktige.

 

 

Han gikk på Ragna Ringdal,

ble transportert dit av det vi, på folkemunne,

kalte gærningebussene.

 

 

Min svigermor kjempet for at han skulle få lære,

få lese og skrive.

Hun ble sett på som om hun var gal.

 

 

 Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.

Litt dorske.

 

 

Vår Vegard var svært aktiv

til grensen mot vill.

Personalet pleide å ta ham med til gymsalen

når han ble vill nok,

så han skulle få løpe det av seg.

 

 

Der slet han ut den ene voksne etter den andre.

 

Til han var den eneste som sto på beina. 

 

 

The last man standing.

 

 

 

 

 

 

Jeg var så heldig å få møte denne fyren.

Det forandret mitt liv for alltid.

 

 

 

 

Ung gutt ber ung pike hjem.

Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker.

 

 

Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.

 

 

 

Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pent

 holde bordskikk.

 

 

Det vil ikke Lille Knøtt.

 

 

 Han legger en kjøttkake på gaffelen,

gransker den nøye,

får sprett på gaffelen

og skyter kjøttkaka i taket.

 

 

Mamma er vertinne.

Det går en stund

før hun oppdager hvor kjøttkakene havner.

 

 

 

Han skyter en, så en til osv.

Kjøttkaker, saus og poteter.

Sprøytelakkerer taket.

 

 

Ung jente, bedt på middag,

ser storrøyd på dette barnet, denne gutten.

 

 Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter.

 

 

Ung gutt ser på ung pike.

Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også.

Lille Knøtt fortsetter,

full konsentrasjon,

forsyner seg med flere.

Skyter.

 

 

 

Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.

Mamma går bananas.

Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der,

oppføre seg.

 

 

 

Hun er for høflig til å kjefte på meg.

Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. 

 

 

Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp.

 

 

Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le.

Det er ikke lett.

Det blir mye bråk.

Masse kjeft.

 

 

Løping etter Lille Knøtt rundt bordet.

Lille knøtt er superrask.

Han kaster alt han kommer over.

Fullt kaos.

 

 

Ung gutt stiller seg i posisjon,

får fanget lille krapyl.

Han har gjort det før.

De har en strategi, han og mamma. 

 

 

Ung pike har aldri sett et kjøkkentak

sprøytelakkert med kjøttkaker før.

 

 

Mamma snakker i vei, fortvilet. 

 

 

Hvordan skal de få roet lille knøtt?

Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig.

Han kommer til å løpe rundt

som en hysterisk villmann

til han sovner av utmattelse,

hvis han blir utmattet.

 

 

The last man standing.

 

 

Ung pike ser på lille knøtt.

Hun har forstått. 

 

Lille knøtt blir passet på kontinuerlig.

Gjør ditt, gjør datt,

oppfør deg ordentlig.

 

 

De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk.

Selvsagt.

Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

 

 

 

 

 

Ung pike vet

at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også

hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn.

Forskjellen er

at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker.

I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

 

 

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår.

Det skjer en berøring som ingen kan se,

men som to mennesker kan føle.

Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre.

Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på.

Han blir vill av det.  

 

 

 

 

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.

Lille Knøtt tar ung pikes hånd.

De to forlater slagmarken.

 

 

 

Lille Knøtt viser frem.

Ung pike leker.

Ung pike er glad i å leke.

De to sitter sammen.

 

 

 

 

Lille Knøtt henter Donaldblader.

Lille Knøtt elsker Donaldblader.

 

 

 

 

Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.

Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er langt mer enn en svigerinne som kjemper for sin svoger.

Vi er virkelige sjelevenner som holder hverandres hjerter

i hendene. 

 

Jeg kjemper for min sjelevenn.

Derfor skriver jeg dette.

Min sjelevenn er truet i sin eksistens.

Han elsker hjemmet sitt.

Det er hans slott.

Han er truet med utkastelse fra det slottet.

Det skjer i Oslo i 2019.

Det skjer mens landets politikere unner seg både det ene og det andre.

 

 

Hvor er Robin Hood når vi trenger ham. 

 

 

 

 

 

 

 

Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elsker

tett ved siden av hverandre.

Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut.

Det er ikke plass til noe annet på det bordet.

 

 

 

De er hans skatter, diamanter og topaser.

 

 

 

 

 

 

 

Vi håper at han aldri skal få vite om

det som har tildratt seg disse dagene.

Vårt ønske er at politikerne skal ta til vettet,

ordne opp.

 

Vi ønsker at verden skal vite.

 

Bydel Østensjø har sendt ut et inkassovarsel

med trussel om utkastelse.

De sier at de følger en politisk beslutning.

Fredag blir saken sendt til Namsretten.

 

 

Takk til alle som deler.

 

Verden må få vite.

 

Slik herjer det politiske Norge med de svakeste av de svake.

 

La gresset være grønt for dem også. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#utkastelse, #namsretten, #gjengsleie, #vegardkile, #vårvegard, #byrådet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Røst Kile

Randi Røst Kile

64, Råde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er førskolelærer, steinerskolelærer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for å skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale læringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i læring. Nå har jeg gitt ut min første bok. Altså har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den første boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbøker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv