hits

Kistepakta, Kapittel 7

 

Tron, broren min.

 

 

Et tynt snlag ligger over skogbunnen. Himmelen er sort med stjerner p. Klarvr. Fakler er tent. Ei gruppe barn p elleve- og tolv r gr sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mrke.  Gje meg handa di ven nr det kveldar, det blir mrket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland tte r tidligere. Det er stjerne- og mneskinn. Datoen sier 11/11 1994.  Det var den kvelden jeg lrte den sangen s jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter p sn. Snkrystaller i lufta.  Trrne str som staute voktere langs stien, kaster skygger. 

Jeg er lykkelig. Hele meg er lykkelig. En s flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen. Lyser opp i mrket. Vi har tent bl. Steker pinnebrd og plser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for tenne tilhrerne, gi dem en fordypet opplevelse.Det er underlig s lyst det er selv om det kun er bl og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra blet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste dtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner organisere for gjre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vrt med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.

Da kommer det. Broren min er dd. Jeg ser trer p dtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid fr beskjeden nr inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut  til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik. Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del  av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spr om de andre voksne kan ta p seg det ansvaret. Det kan de. Jeg er full av trer. Det er ikke mulig vite om de renner over. De fosser frem p innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige yne, vte kinn.

Jeg fr en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg fler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. S lper jeg. Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg m lpe alene. Gje meg handa di ven nr det kveldar, det blir mrkt og me treng ei hand. 

Sangen spinner i hodet sammen med trene som fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i dden. Mine dtre. De har mistet en elsket onkel og grter i sorte mrket. Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann m gjre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en sster, en sster som str alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.

 Han hadde sttt p balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt - Det gr til helvete.  Jeg var trer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen fr ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt. Klokka elleve p formiddagen. S lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vrt i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe p at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke vre dd. Gje meg handa di, ven,nr det kveldar, det blir mrkt og me treng ei hand.

Jeg er et sanseinferno der jeg lper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortslene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er trer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trr, snfjon. Grt.Varme tankar og hender som trystar er som sol over frosen jord.

Den videregende skolen, vr tidligere skole, l rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene p gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham s han ikke skulle fryse. Han ville aldri fle mer.

Jeg hikster. Han m ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.

Det er s langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det.  Kjenne varmen fr ein som er nr deg gjev langt meire enn store ord! 

Vi ndde fram til bilen. Min mann pnet dra. Jeg satte meg inn. Grtende dtre plasserte seg i baksete. - Vi m snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde dtre ta vare p. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Trene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo. 

 

Lat varmen fr ein som er glad i deg tenne stjerner i mrkaste natt!

Gje meg handa di, ven, nr det kveldar,
det blir mrkt og me treng ei hand.

 

Broren min.

Det er s lenge siden det skjedde, 

men det kunne like godt ha vrt i dag.

 

 

 

 

 

Stra vr

der vi delte lykkelige barner, der alt var godt.

 

 

Kapittel 6 i Kistepakta handler om sorg og sjokk.

Et fryktelig sjokk.

 

 

Reikins mor er dd som flge av vold og overgrep.

Hans far, Vendel, var blitt tvunget til bivne det hele.

 

 

Han sitter stiv og apatisk, klarer ikke si et ord.

Selv ikke da Reikin kommer, snnen.

 

Det er en fiksjon.

Hele boka er en fantasi,

en lek med hva kan skje hvis vr verden gr under.

 

 

 

Jeg har opplevd sorg.

Den vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt vkne liv,

gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe.

Jeg tror alle kan se den dersom man ser etter,

virkelig ser.

 

 

 

Det er lenge siden.

Opplevelser p opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen.

Gleder og bekymringer,

dagliglivets trivialiteter,

de store grensesprengende gleder.

Livet selv.

 

Min lillebror.

Jeg holder ham alltid i den fiktive handa,

den som forener oss i  minner.

Det er den sorgen jeg har forskt formidle

i dette kapittelet og det forrige.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kapittel 7

 

 

Pappa ryggraden hadde kollapset. Jeg forsto det. Mageinnholdet mitt tmtes utover gulvet. Jeg spyttet og brakk meg. Stille grt rant som en smertekilde i rommet. Jeg mtte bort, s langt jeg kunne komme. Liv og dd. Hvor langt jeg enn lp, ville sannheten ta meg igjen. Livet spurte ingen om tlegrensa. Den pakket deg inn i sine sekunder og krevde at du tlte dem. En familie kunne ikke tle mer enn en kollaps. Steinsttta i stolen ble et forstelig bilde. Mine armer mtte vre nok for oss begge, for hele familien.

Jeg grep rundt den stivnede skikkelsen og holdt ham tett inn mot brystet. Trer falt ned i den sorte manken. Jeg fant hjerteslagene, mine og hans. Det handlet ikke om meg, ikke om ham, men om henne. Hun som hadde stivnet i dden. Jeg plasserte meg ved siden av henne, mamma, og fjernet teppet fra ansiktet. Zanne og Zu mtte komme. Jeg fant handa hennes. Hun var fortsatt varm. Jeg kysset henne p panna og knuget handa mot kinnet hennes. Familien mtte st sammen om dette. Jeg reiste meg opp. Pappa hadde sett hva de hadde gjort mot henne. Jeg grsset. En ondskap uten sidestykke.

P utsida av skipet ble jeg stende uten ane hva jeg skulle foreta meg. Blendet av sola, passerte jeg alle menneskene. Arina og Livia fulgte meg. Det var Zanne og Zu. Jeg mtte snakke med dem.

Gailio henter dem, sa Arina. Han tar dem med seg. Jeg ba om f lne RA. Arina nikket. Hun hadde samme apparat som en folkeverge, var en folkeverge. Hun viste meg hva jeg skulle gjre. Jeg slo koden til Zanne. Ikke noe svar. Zu. Ikke noe svar der heller.

Hvordan fr jeg tak i Gailio?

Han har gitt beskjed om at ingen skal kontakte ham.

Hvorfor! Jeg m snakke med ham.

Han frykter sporing, men han kommer nr han har funnet alle. Vi m bare vente. Ta det med ro. Han finner dem. Hun nikket til ordene som for forsterke dem gjre dem sanne. Er det noe jeg kan gjre for deg?

Jeg vil reise hjem, finne dem, sa jeg fortvilet. Det var alt. Jeg fortsatte trykke koder. Ingen svarte. Sstrene mtte svare. Jeg kunne ikke handtere dette alene.

Beklager, sa Arina. Skal jeg sette p repetert oppkalling? Du fr kommen nr de svarer. Jeg nikket takknemlig, for jeg var i ferd med g av skaftet. Vr sikkerhetsansvarlige har sagt at vi m vente her. Vil du snakke med noen? Jeg ristet p hodet.

Den sikkerhetsansvarlige. Jeg hadde mtt ham, en kraftig mann av middels hyde. I gr. To mordforsk og et lik. I dag. Jeg kunne ikke tenke p det. Blomster vevde mellom gresstrene. Jeg plasserte meg i gresset og var redusert til en manetmasse. Liva rakte meg handa. Jeg knuget den. Hun hadde myke fingre. Arina la hendene foran ansiktet. Hun hadde en gullring med en grnn stein. Steinen hadde samme farge som ynene hennes. Fingrene var lange og slanke. Hun fjernet hendene. ynene vre mttes.

Jeg gr og ser om jeg kan f vite noe mer, sa hun. De grnne ynene. Jeg nikket.

Gresset var grnnere enn jeg noen gang kunne huske ha opplevd. Jeg la meg ned i det. Et teppe jeg ikke kunne legge meg under. Jeg sniffet inn dufta. Sola var gressets teppe. Jeg lukket ynene og pakket meg inn i solstrler. Et intenst grnt gress med villblomster i. Huden var klam. Livia plasserte seg ved siden av meg. Hun ga meg ei sped hand som jeg kunne klamre meg til. Jeg s bl himmel. Sannheten krevde plass. Det kunne den ikke f. Jeg klamret meg til handa og mtte blikket hennes. Smerten i ynene. Det var for mye av den. Jeg omskapte dem til den muntre glden fra tiden fr. Leppene, de myke ste leppene som hadde spisset seg og kysset. Smil. Huden var myk og kinnene svakt rdlige. Tida skulle stoppe i det kysset, i forventningen.

Jeg bygde meg ei boble. Inne i den var det kun plass for henne, meg og tida fr. Det verket i magen. Jeg mtte f slutt p det. Ei hildring av de to i skipet, insisterte p en plass i bobla. Det var ikke mulig jage dem bort. I bobla fantes det ikke tid. Vi kunne vre der alle fire. Jeg kunne tle det, en eksistens i det tidlse. Solstrlene lekte med huden, en nytelse. Pusten nt tilsiget av sommerdufter. I skipet var det en som pustet og en som ikke gjorde det. Det var umulig si hvem som var mest dd.

I bobla hadde alle liv. Livias stemme blget mot meg i et svakt pust. Pappa ville komme seg. Det fantes en morgendag for ham. Vi skulle greie dette sammen.

Hvordan gr det? spurte Livia. Jeg ville smile, men det ble et grin.

Ikke g! stotret jeg.

Jeg blir, forsikret hun med lepper som fortsatt lignet lytnantshjerter. Slanke fingre s myke i mine, en amulett til beskyttelse. Tausheten ble s tung. Jeg lengtet etter stemmen hennes, klangen av den. En flokk mennesker sto fortsatt rundt skipet. Arina gestikulerte vilt der borte, snakket med en mann. Livia holdt sikkert kjeft fordi hun ikke orket snakke til sorgen. Jeg ville at hun skulle snakke, om hva som helst.

Er alle her fortsatt? pustet jeg frem.

Ja, vi venter p Hells fra helserdet. Ei ulykke i en eller annen hall har forhindret ham. Herre Gamle, Reikin, jeg babler. Beklager! Nok ei ulykke. Gailio hadde sagt at det nesten aldri forekom ulykker her. Det gjr ikke det. Jeg oppdaget en gyllen tre i Livias yne. En gave jeg kunne dvele i. Sekundet strakte p seg. Ga meg tid til flge med den. Jeg var glad for at hun bablet. Da kunne jeg puste. Verden ble vanlig, et sted med sol og himmel, blomster og trr. Jeg pekte ut akeleien som hadde samme farge som ynene hennes og beskrev poesi om irisens dybder. Hos henne og Arina var det helt omvendt.

Er dere i slekt? spurte jeg.

Ikke ved arv. Siden Arina giftet seg med Gailio tilhrer vi begge Voksterenslekta. Linjene flger mennene. Er det slik i Voksteren ogs?

Vi er ikke s opptatt av slekt. Jeg nsket at hun ville fortsette bable.

Hva vil du at jeg skal si? Det kunne jeg ikke si hyt. Jeg kunne umulig be om ord som fortalte at hun likte meg. ynene falt p flokken ved skipet. Jeg var opptatt av det, om hun likte meg. Mamma var dd. Jeg tenkte p kyss og myke lepper. Livet. Det stoppet ikke. Egentlig burde det stoppe.

Hvem er de? Hvorfor blir de bare stende der?

De tilhrer rdet.

Fortell meg om dem?

Hvis du orker hre? Jeg nikket. Hun beskrev og presenterte de mektigste menn i Konglomeratet og i verden for vrig ogs. Angrepet mot meg, og min familie, ble oppfattet som et angrep p alle. Derfor sto de der. Ordene bredte seg om meg som et teppe. Innholdet var bare ord. Hun stttet seg p armen mens hun snakket. Hud, grnt gress.

Rett ved Livias hand, vokste det en gul blomst. Jeg kjente ikke navnet. Ei marihne krp langs et blad og inntok et mltid bladlus. Livias lepper gled ut i et fort smil. Ei flue plasserte seg p bladet og satt helt stille. Marihna bredte ut vingene. Mari fly, fly, en barnesang. Mamma hadde sunget den. Jeg smilte til mamma i bobla. Flua plasserte seg p handa mi. Den kilte ikke. Jeg lot den sitte mens jeg lyttet.

Kista og kistepakta. Gailio hadde sagt at den kunne vre rsaken til det som skjedde, hadde skjedd. Jeg skulle nske jeg aldri hadde hrt om den. Livias stemme hadde snakket seg trr. Jeg skulle hjelpe meg kaste den kista. Vi kommuniserte med hender og yne. Livia Styrktett. Jeg smattet p navnet, lot det f full oppmerksomhet. Flua plasserte seg i hret hennes. Hun viftet den bort. Stemmen hennes var nydelig.

Broren hennes hadde ikke sans for stemmer. Kanskje han hadde drlig hrsel. Gailio hadde sagt at Konglomeratet hadde hatt alt fra begynnelsen, fra r null, da alt var delagt. Selv luftskip hadde de hatt selv om det ikke ble vanlig fr i vre dager. De syv ved kilden hadde ikke hatt noen forestilling om luftskip. Det var jeg het sikker p. Gailio hadde ment at det var helt naturlig. Tanker beskjeftiget seg ikke med det som var dagligdags, men med det uvanlige, det som skilte seg ut. Men Reinulf ville ha reagert hvis han hadde funnet luftskip i Dalene. Jeg var helt sikker p at han ikke hadde funnet noe annet enn en grderik natur. Det hadde tatt tretusen r bygge verden opp igjen. Folk hadde krystet vann av stein. Det var en uendelig mengde r. Folk hadde sttt skulder ved skulder i dd, forrtnelse, sppel og bygd landet. Men tretusen r.

Livia hadde begynt snakke igjen. Fluer summet. Den nydelige stemmen. N var vi i leverene. Frodige marker hadde muliggjort en kollektiv glemsel. Folk ville glemme. Fortida hadde trukket et legendeslr over seg. Konglomeratet hadde tatt ml av seg av bre verdenshukommelsen p sine skuldre. Det var derfor jeg ikke hadde visst noe, ingen hadde snakket om det.

Syvtusen r, det var mange r. Den frste pakt, fra tidenes urtid. I ren optimisme hadde menneskene villet endre jordkloden. De hadde trodd at det ville bli lett. Jorda hadde gjort motstand. Den var fornyd med tingenes tilstand. Der hadde problemene startet. Det var det Reinulf hadde forsttt ved Kilden. I det l hpet, for oppgava hadde vrt umulig. Et nederlag hadde frt til det neste og resultert i en stadig utviklende negativ spiral. Jorda vi levde p, gikk p, utviklet oss p, levde ikke som oss. Likevel var den levende. Vi mtte finne pulsen i den, spille p lag med den, rette opp alle feil vi hadde begtt p veien.

Veien hadde vrt lang. Avstanden herfra til urbegynnelsen var for stor for tanken. Jeg hadde forsttt langt mer enn det Gailio hadde fortalt. Ordene hans hadde spilt teater i meg, en skremmende erfaring. Biologilreren, den ste kvinna, hadde vrt opptatt av jorda som en levende organisme. Jeg skuttet meg. Kistepakta, den Gamle. Det var galskap. Aldri mer r null, Planen for hindre en gjentagelse av r null, var fornuftig. Loven som Planen ga opphav til likes. Det andre var et eventyr.

Sola begynte nedstigninga bak fjellene i vest, en rd himmel, blodig. Kveldslufta var varm. Huden min var fortsatt klam. En mann gikk inn i skipet. For sin sjelefreds skyld, burde han la det vre. Det er Hells Sundt, sa Livia. Han kom ut igjen. Skikkelsen ble til ftter som sto over meg. Stemmen var myk.

Hvordan gr det med deg? spurte han. Hva skal man svare p snt? I bobla mi hadde jeg det fint. Stemmen til Livia som snakket. Trenger du noe roe deg p? Jeg trengte dette dgnet strket av almanakken. Det sa jeg ikke. Er det lenge til Gailio kommer? ropte han ned mot skipet. Han skulle vre her snart. Mamma var dd. Ingen pille kunne fikse det. Verden ville aldri bli den samme igjen.

Verdensmlet kunne kokes ned til si nei til det onde og ja til det gode. Dokvin var en dust, en sosial brennesle. Grunntonen i universet var kjrlighet. Menneskelige handlinger skulle trenge inn i jordsubstansen, belive jorda s den kunne opprettholde sin fruktbarhet, en livskraftig organisme som ga livskraftige legemer til alle som bebodde den. Jeg ristet p hodet for klarne tanken. Selvsagt hadde vi feilet. En slik kjrlighet var ikke mulig. Dd og tortur. Jeg skulle nske jeg kunne vkne fra galskapen.

Arina pekte mot himmelen. En luftsykkel. Gailio. Arina lp ham i mte. Han hilste henne, men ynene hvilte p meg. Jeg skulle aldri ha blitt med ham hit. Hvis jeg hadde blitt hjemme, hadde mora mi blitt spart. Et lynende raseri skjt ut i bevisstheten. Jeg slapp Livias hand, reiste meg opp og lp mot ham. Anklager fosset ut av munnen. Jeg ville sl og knyttet nevene. Roen i ham tirret en tyr i meg. Han tok i mot slaget med skuldra, ga meg motstand og ledet det ut i lufta bak seg. Armene festet seg rundt meg. Jeg kjente p hjerteslagene mens jeg kjempet mot trene.

Anklagene var totalt grunnlse. Alt jeg ville var skrike mot en samlet verden til den hrte, virkelig hrte. Disse paktene, alt Gailio hadde snakket om, kistepakta, det var galskap. Jeg ville hjem til livet mitt i Liljedalen, et enkelt liv sammen med enkle mennesker. Derfra skulle jeg finne inn i livet.

Kom! Han trakk meg med bort p benken. Hunden min. Hvor var Toppen? Han mtte ha husket hunden min. Jeg beklager, Reikin. Toppen dde i kamp, en helt. Jeg ville ha ham. Ja! Stemmen var knapt hrbar. Jeg mente det. Selv i dden var han min. Jeg vet det. Den vesle skapningen l der blodig og ille tilredt. Jeg begravde ham i dine foreldres hage. Han var ikke kjent her. Jeg kunne ikke ta ham med meg hit. Ordene famlet seg frem til en form for forstand. Hagen hadde vrt Toppens univers. Vi andre hadde bare tilholdsrett der. Gailio hadde forsttt det like selvflgelig som han hadde forsttt Toppen.

Hvor? Ordet rant tynt og substanslst ut av munnen.

I blbrhjrnet. Jeg plasserte en rose over. Din far tilgir det formodentlig. Uten tvil! Myndighet over hunden var det ikke mye av, men det l tykk kjrlighet bak grumlende klager over nedgravde skatter, oppgravde lker og delagte rtter.

Leppene fikk presset frem en takk. Forrige gang hadde de gitt Toppen et sovemiddel. En sovende Toppen ville ha vrt en levende Toppen. Jeg fant et urrt kjttstykke i hagen. Toppen fikk aldri mat ute. Jeg regnet med det. Vi skal f det analysert. Toppen var finspist. Han gjentok ikke ubehagelige erfaringer. To folkeverger l drept i hagen med halsen kuttet over. Jeg grsset.

Vaktene, sa jeg. Han nikket. Det var absurd. Sekundene pakket meg inn i det ubegripelig absurde. I Gailios blikk registrerte jeg mhet.

Fr mer blir sagt vil jeg gjerne si at jeg er fryktelig lei meg, Reikin, s fryktelig lei meg. Jeg skulle ha tatt familien din med meg hit. Da ville ikke noe av dette ha skjedd.

Tull! Vi ville ha ligget knust under lampa hele gjengen.

Jeg skulle ha foretatt en sikkerhetssjekk av rommene.

Ingen ville ha funnet ei lampe lsnet fra sitt naturlige feste?

Jeg skulle ha plassert ut vakter.

Ingen vakter kunne ha holdt lampa oppe i fallet? Ikke anklag deg selv! Jeg opplevde det som en manisk handling da du og faren min ville sende meg hit.

Siden jeg er bde kisteverge og folkeverge, burde jeg trolig ha visst bedre. Det er en kisteverges ansvar forst virkningene av kista. En kistebrer kan sette i gang en kjede av reaksjoner. Du kunne ikke vite det. Dine foreldre kunne ikke vite det, men jeg burde ha visst bedre. Jeg ville ikke hre et ord mer om den kista, pakta eller noe annet idiotisk. Ingen mennesker kunne lese fremtida eller flge med p skjebnenes krumspring.

Har det ulogiske i hendelsesforlpet sltt deg? spurte jeg. I gr ble jeg utsatt for et mordforsk. De som ville myrde meg visste hvor jeg befant meg.

Jeg vet det, et paradoks jeg ikke har et fyllestgjrende svar p. Kun din far visste ditt nyaktige oppholdssted. Likevel fikk det fatale konsekvenser. Stillhet. Han tenkte seg om. Jeg hadde sluttet tenke. Det kan vre snakk om to gjenger, Reikin. Dem displayet av den dde var ment for og dem som utfrte ugjerninga. Jeg mente huske at pappa hadde vrt inne p det samme. Vi skal finne svar. Det lover jeg deg. Ingen konglomerat kommer til gi seg fr vi har funnet svar p dette. Min mor hadde lidd. Utholdt umenneskelige lidelser. Fatteren skulle ha fortalt dem alt de nsket vite. De ville uansett ikke ha blitt spart, Reikin. Din far forsto det. Slikt pakk sparer ingen selv om de sier at de skal gjre det. Jeg lette etter ditt RA, men jeg fant det ikke.

En knyttneve av energi slo inn i tankene. Jeg mtte tilbake til Liljedalen. Mitt ansvar l hos Zanne og Zu. Det er ikke mulig. Hadde det hatt noen hensikt skulle vi ha reist med det samme. Jeg beklager. Zanne og Zu er dde, ikke bare dem, men hele familien din.

Men du drepte dem som gjorde dette, ropte jeg.

Ja, men de var tydeligvis flere enn to. Vi vet ikke hva vi str overfor, men det skal vi finne ut. Jeg lover at vi skal finne svarene og taue de skyldige inn.

Hva skjedde med dem? Stemmen skingret for hyt i rene. Den lignet ikke p min.

Alekzandra og Gjetne Strmne med to barn ble drept i en trafikkulykke. Dere kalte henne Zanne ikke sant? Jeg nikket. En ulykke var ikke mord. Nei, men ulykken var arrangert. Jeg beklager! Uansett hvor gjerne de ville, kunne de ikke fortelle hvor du befant deg, for de visste det ikke. Hemmelighold kan sl begge veier.

Zusanna Gelntin med familie brant inne i hytta si. Dere kalte henne Zu. Brannen var eksplosjonsaktig og for vrig uforklarlig, en arrangert mordbrann. Vi forsker spore morderne. Ordene veltet seg i magen og kveilet inn i  manetsubstansen der inne. Jeg kunne ikke handtere dem. Livet var et pust. Skrolle skulle til Urleiven. Jeg s p klokka. Tida sto stille i de fryktelige hendelsene. Sekundene ble for tunge og totalt ubevegelige.

Er Skrolle hjemme fortsatt? La meg snakke med ham. Gailio beklaget! Han har ikke reist enn.

Nei, han har lagt ut p en annen reise. Dden ndde huset hans fr oss. Jeg sperret ynene opp. Hikstet. Det gjelder foreldrene hans ogs. Foreldrene. Ei hy og mrk mor som alltid hadde boller og hjemmelagde kaker. Jeg beklager, Reikin. Det er for grusomt, men jeg vet ikke annet gjre enn fortelle deg det. Jeg satt med pen munn. Det var ikke mulig lukke den. Pappaen. Samme hyde som henne. Rund og trinn med mne. De pleide servere saft og juice fra hagen. Han hadde hatt en fengende latter som skapte glede rundt seg. Dine vrige venner er i orden. Jeg hadde ingen andre venner. Bekjentskaper, men ikke venner. Jeg beklager, Reikin! Vi har satt husene deres under bevoktning. Dersom ingenting skjer de nrmeste dagene, avslutter vi.

Gailio lot meg hvile mot den klippesterke brystkassa. Ei tre trillet nedover det markerte kinnet. Jeg fulgte den med ynene. Tida strakte seg ut i lengderetninga. Det bruste over i meg av ukjente elver. S var det tomt.

Det ld et nytt skrik. Jeg tlte ikke flere skrik. Gailio ba meg bli vrende. Jeg oppfattet lavmlt mumling. Stemmen hans hadde en hul lav klang i det han returnerte. Det er din far, et slag. Han er dd. Jeg reagerte ikke med en gang. S lftet jeg blikket og s rett p ham.

Jeg vil hjem.

La oss dra hjem!

Vi dro til Gailio og Arina. Det var hjem godt nok som noe.

 

Jeg vknet i Gailios hus med et hode som en substansls snegle. Grten jeg hadde svelget, mtte ha druknet alle organer. Jeg fikk ikke tak i nervesystemet. ynene kjentes trrere enn en rken. Lemmene lystret ikke. Tankene var krystallklare. Kanskje hadde det vrt slik med fatteren ogs? Svaret var skjult av dden. Vi hadde tatt farvel. Jeg med trene utenp der de skulle vre. N druknet de meg p innsida. Jeg nsket dden velkommen. Den ultimate hvile sammen med dem.

Ansikt etter ansikt, ansikter jeg elsket, passerte revy. ynene til Skrolle glitret. Det var for mange stier vi ikke hadde trkket, som vi skulle ha gtt p, sammen. Zanne og Zu, fulle av ertelyst. Reservemammaer, grunnsubstansen i min eksistens. To svogere. Never og nieser. Barn i livets begynnelse. Lubne armer. Klissete fingre. Ikke mer Okke! Den minste av dem, lille Tyre, stabbet mot meg p usikre bein, ettringen dryppende av lykke over ha overvunnet tyngdekraften. Armene mine ville holde ham fast, men han gled unna, lo og stabbet videre gjennom meg og over meg. Det fantes ingen hud gripe i, ingen substans. Trer rant inne i cellene. Pinen var uutholdelig. Blod og trer hrte ikke sammen.

Mammas hand tynget meg ned. Hun forlangte at jeg skulle legge bort sorgen. Det var en umulighet, typisk henne. Enhver utfordring handlet om bestemme seg, ville og gjennomfre, uten sutring. Bak ryggen hennes s jeg dem alle. Trene mine sved dem i dden. Da kom grten, den som hadde satt seg fast.

Hun psto at mitt liv var nkkelen til deres eksistens. Trer fosset frem av yehuler og munn. De kunne trekke pust med meg. Inn og ut. Det rant trer av hjertet mitt s jeg trodde det skulle g i stykker. Mine sanser, mine yne, mine rer, min nese, min hud.

Pappas ansikt. ynene hans. Dem jeg hadde arvet av ham. De slapp meg ikke. Jeg mtte ikke tro at han ikke hadde sett meg. Kroppen hans hadde riktignok blitt revet bort. Det var uten betydning. Vi var alle forente i felles minner. De i dden. Jeg i livet. En kjrlighet som aldri kunne d. I den var vi ett, de og jeg.

Skrolle, min venn, den eneste. De karamellfargede ynene. Lange mrke vipper. Ingen streif av latter skulle lenger spinne i krokene. Han skulle aldri komme til Urleiven. Jeg utholdt det ikke. Han hadde gledet seg snn, et annet kontinent. Han skulle ha kommet hit ogs. Jeg skulle ha vist han alt dette. Luftsykkelen.

Jeg tmte meg for grt. Den substanslse sneglen i hodet krp fortsatt rundt, men inni meg kjentes det fritt for trer. Knusktrt. Jeg skulle ha ddd, ikke de. Det hadde aldri handlet om dem, men om meg.

Skyldflelsen gnagde ls p nervesystemet. Det var jeg som hadde vrt s dum at jeg hadde lpt til det vannet. Mammas yne tillot meg ikke fle skyld. Hun strammet knyttneven nederst i min korsrygg s ilden brant i hoftene. En impuls slo inn under fotslene, et nikk av pulserende vilje. Hun hadde bestemt at jeg skulle reise meg opp, st sttt og mte livet.

Inn mellom skulderbladene flt det av energi. Ild skjt opp fra fot til isse. Hun hadde oppdratt en mann, ingen pingle. Sneglen i hodet krp i hus. Tid til srge fantes ikke. Noen hadde myrdet dem. Det var tid for innkreve gjeld. Rettferdighet. De skyldige skulle stilles til ansvar. Deretter kunne liv og dd spille sjakk. Skrolle og sjakk. De kunne spille hva som helst.

Ildsylen pulserte gjennom hver avkrok av kroppen. Kulde og varme mttes og ble til drivende energi. Det var som ha feber. Uvitende unggutt - jeg? H! Viljen skulle vite og trampe i muskelmasse. F den p rett kjl.

Hendene skalv rundt tekstiler og knapper. Jeg mtte overbevise Gailio. Ei hildring landet p yeeplet, en tallerken med kunstferdig dandert mat. Jeg brakk meg. ynene kikket mot dra til dass. Ikke tale om at jeg skulle spy. Jeg presset kvalmen tilbake. Ikke noe spytting! Jeg mtte opp, kle meg, ha i meg mat og st oppreist. Magen kunne vrenge seg s mye den ville. Jeg var en mann. Pkledd og klar.

Jeg skulle spise. Gailio mtte tro at jeg kunne. Fttene sparket i gulvet. Med vilje unngikk jeg se inn i speilet. Den magre unggutten der inne kunne knapt overbevise noen. Skulle jeg ha en sjanse med Gailio, mtte jeg se meg selv som en lve.

 

Jeg forsynte meg med brd og egg. Jinjin og Vergin var ikke tilstede. Jeg tvang tennene til tygge. De yngste Tinkmanns la beslag p mltidet. Jeg fant en plass i deres skygge. Kalo strakte armene mot meg. Jeg unngikk Gailio og Arinas bekymrede blikk. Kalo hadde yne dype som tjern. Ikke mulig ignorere snt.

Bak dem s jeg Tyre, ettringen som hadde ddd p galskapens dag, den grusomme dagen, G-dagen. Jeg fanget inn den varme kroppen. Jaila kom ogs. Det var plass til s mange det mtte vre. Pust og liv. Bak henne s jeg Lilje, jenta som aldri skulle bli mer enn to r. Jeg overhrte Arinas protester og tygget meg gjennom alt matslet. Kalo gned eggeplomme inn i huden min. Latter boblet rundt dem. Min l som en skjelvende tone innerst i knokler og bein. Klangen var lokkende og lirkende. Latter tumlet ut p tommelomske ftter. Klemmer og kyss. Nrhet og omsorg. Jeg tygde og holdt rundt. Svpte og ble svpt. Fikk varme s jeg kunne tine kulden. Det var nok.

Gailio og jeg trakk oss tilbake. Det var tid for vise krefter. Tannflatene sttte mot hverandre s det gnisset og knakk i kjeven. Med ren vilje fikk jeg dem fra hverandre.   

Jeg vil hevne familien min.  Han forsto det. Morderne skal f betale. Han var enig. Du skal ikke hindre meg.

Absolutt ikke.

Jeg er ikke for ung.

Langt i fra. Knoklene fltes tyngre enn tusen r.

Jeg m dra med en gang. Gailio sukket.

Det kan du ikke. Hvordan kunne planeten fortsatt surre og g?

Jeg vil. En umoralsk planet. Tida eide ikke moral.

Din vilje er din egen. Konglomeratet er her for hjelpe deg. Vi skal nagle dette ondskapens ormeyngel til rettferdighetens dom. Det er et lfte.

Jeg vil ikke st p utsida av en langdryg prosess. Det er mine folk, min slekt, min skjebne og min hevn. Jeg klamret meg til den skjre viljen, den som pulserte i blodet, ville og krevde. Det fantes ikke rom for kompromisser. Vanvittige planer raste gjennom hodet. Jeg mtte til Kildedalen. Ordne opp i min konomiske situasjon. Jeg trengte byttere.

Reikin, du har en egen konto beregnet for kistebrere her i Konglomeratet. Du ble innlosjert p hotellet, men du eier et hus i Klosterdalen, et godt vedlikeholdt og innflyttingsklart hus. Vre tilgjengelige ressurser skal st til din disposisjon for hanke inn ugjerningsmenneskene. Du sker hevn, Reikin. En operasjon br igangsettes umiddelbart. Jeg nikket. Men du er for ung og utrent. Vil du vre med, m du trene frst. Det gikk ikke.  Skulle jeg unng bli spr, mtte vi dra n. Det kan vi, men da m du bli tilbake. Jeg ristet p hodet. Ikke tale om. Konglomeratet kan srge for klarere deg for felt dersom du gr inn for et opplringsprogram vi kan godkjenne. Det innebrer at du ptar deg ansvaret for kista og erklrer deg for borger av Konglomeratet.

Ordene landet i energifeltet og slo meg ut like effektivt som et lynnedslag. Det ble taust. Kista hadde jeg planlagt kaste ned p havets dyp. Jeg ville aldri se den igjen.

Hvor lang tid vil det ta? stammet jeg mens jeg strevde for stable min mentale lve p beina.

Til du er klar. Rdet og jeg tar en endelig beslutning om nr. Blodet tordnet ikke lenger. Jeg trengte at det tordnet. Pulserte! Brant! Jeg mtte opprettholde den skjre viljen. Hvis ikke ville jeg falle. Jeg kunne ikke falle. Frst nr du kan st oppreist i viljen uten torden, er du moden. Jeg bakset med temperamentet. Han kunne umulig forst meg. Jeg forstr deg bare s alt for godt. Derfor tilbyr vi deg trening og alle vre ressurser. De er flere enn du forstr. Vi m legge en plan for videre fremdrift, en plan som stopper de ansvarlige. S sant dette ikke utvikler seg til en sammenhengende orgie av drap, kan vi vente p deg. Jeg glante i taket. Ei flue summet hensiktslst rundt der oppe. Jeg skulle ha vrt ei flue. Fluer kjente ikke rettferdighet.

Vet vi hvem som, som, hvem som.....? Jeg greide ikke si mer. Munnen skalv snn.

Du mener identiteten til dem som torturerte din mor og var rsaken til at hun dde. Jeg nikket, glad for at han satte ord p det. Kroppen skalv. Vi aner ikke. Straks vi vet det, skal du f vite det.

Dere holder det ikke, jeg mener.... Trer samlet seg i yehula. Jeg skulle aldri ha tatt det opp.

Du skal f all informasjon i saka. Det lover jeg deg, Reikin. Han s bort. Jeg var sikker p at det var for at jeg skulle f mulighet til komme meg. Vi melder deg dd. Kringkaster det i alle verdenshjrner. Lampa drepte deg. Bde du, din far og din mor dde her. De som har nsket deg dd, vil stoppe letinga. Nr de er totalt uforberedte, reiser vi ut og tar dem. Hjernen min forsto at det var en god plan. Hjertet mitt holdt p g fra vettet.

Dere venter p meg, stotret jeg gjennom den indre stormen.

Vi venter p deg, legger planer sammen, reiser ut og fr rettferdighet. Er det en plan du kan g for?

Jeg rakte frem handa og beseglet avtalen.

Det var et ml, noe leve for.

Jeg skulle klare dette,

om det s skulle ta livet av meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan skes opp og kjpes i bokbasen, p e-bok.no, Tanum,  Norli, Haugen bok og p min hjemmeside, libermundi.no. 

 

 

 

 

 

 

 

Det var jeg som malte, hjelpelst klnete, men det var meg.

Det var jeg som skrev, for jeg mtte skrive for ham.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #krim, #fremtidskrim, #fantasy, #epub, #e-bok, #bokbasen, #libermundi, #spenning, #spenningsromaner, #lydbok, #reikinjernstein, #livia, #konglomeratet, #klosterdalen, #kildedalen, #reinulf, #voksteren, #gailiotinkmann, #gailio, #kistebrer, #kisteverge, #kistevokter, #jakto, #kampin, #solaiko, #skjoltivernekamp, #liljedalen, #sorg, #sorgarbeid, #selvmord, #mord, #tortur, #luftskip, #luftsykkel, #rdet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv