hits

Kistepakta, Kapittel 6

Created with GIMP

 

 

 

 

 

 

Jorda bestr av jord, luft, ild og vann.

Mennesket bestr av jord, luft, ild og vann.

 

 

 

Egentlig kan man se p mennesker

som omvandrende vannsyler,

omvandrende jordsyler,

omvandrende luftsyler,

eller omvandrende varmovner.

 

 

 

 

Det er oss.

 

 

 

Kroppen bestr av mellom 50 - 70 prosent vann.

Et spedbarn bestr av 80 prosent vann.

Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

 

 

 

Jorda er vrt hjem.

 

 

 

Vi har vokst ut av den, tilhrer den, lever av den.

Ei jord vi skal ta vare p, holde levende, frisk og sunn.

 

 

 

 

Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Boka mi.

 

Reikin er sendt til Konglomeratet,

den ttende verdensdel,

slik at han kan vre trygg etter et mordforsk.

 

 

Han blir forskt myrdet i Konglomeratet ogs

til tross for at han har blitt fortalt

at han ingen steder vil han vre tryggere. 

 

 

 

Det er blitt sltt fast at han er kistebrer.

Han har ftt hre Konglomeratets historie,

ei historie der legendene holdes for virkelighet.

 

 

 

Han gjr seg kjent med Klosterdalen,

Konglomeratets hovedstad.

 

 

Konglomeratet bestr kun av deland

og to daler sammenbundet av ei hule,

 Klosterdalen og Kildedalen.

 

 

 

 

 

Dette bringer oss over til:

 

 

 

Kapittel 6

 

 

Ekspeditren rakte den rdhrede fyren pakka. Det sprutet fortsatt latter fra det brusende skjegget. Jeg stirret fascinert p ham og greide ikke la vre smile.

Hva er det som er s morsomt, ville ekspeditren vite.

Tja, sa den rdhrede. Reikin her, lurer p om du ville ha tatt pant i Gailio dersom han ikke hadde hatt byttere.

Jas! Det sprs vel hvilken del jeg ville ha blitt tilbudt. Stemmen var gravalvorlig. S gliste han. Begge gapskrattet og den rdhrede slo ham p skuldra. Fyren knakk nesten sammen. Jeg s bekymret p ham. Han blunket til meg. Den rdhredes grnne yne s rett p meg.

Gr det bra med deg. Han saumfr ansiktet mitt. Jeg nikket. Fint! Gr det bra her, Karatio? Han kikket bort p smykkefyren.

Absolutt, Marzant. Slapp av! Det var det ja. Marzant til fornavn og noe med krig til etternavn.

Bra! sa Marzant og nikket. Jeg gjentok navnet p innsida av hodet for huske det. De grnne ynene traff meg p nytt. Kos deg videre. Kjempen hastet av sted med bredbeint ganglag. Fatteren ville aldri tilgi meg om jeg brukte byttere p dyre smykker. Karatio hilste med handa, og trakk seg tilbake til skyggene, i det jeg beveget meg videre mot andre boder.

Jeg begynte f nok av salgssteder. Sansene mine var rettet mot gult hr og ei nydelig kvinneskikkelse. Jeg s henne ingen steder. Planen Loven og Kistepakta. Verdens forsikring mot et nytt r null. Jeg nektet la tankene beskjeftige seg med det et sekund mer.

Jeg kikket etter en benk der jeg kunne sl meg ned. Hvile. Det var umulig f fred. Gailios stemme messet stadig p innsida av hodet. I flge ham var ikke ntida mulig forst uten en grundig kjennskap til fortida. Problemet var at han snakket om en mer enn syv tusen r gammel fortid.

  Folk den gang hadde trodd p Guder, ndelige vesener som ingen kunne se. Fortsatt fantes det mennesker i vr verden som trodde p slike, som munkene, rsaken til at jeg hadde kjent til klostre. Ingen hadde sett den Gamle. Den Gamle var en legende. I flge Gailio, var problemet at bde, Loven, Planen og Kistepakta bygde p en hendelse om ikke hadde foregtt p et  verdslig plan. Ingen hadde  sett den Gamle. Han var en ndsskikkelse. Problemet mitt var at jeg hadde sett ham sitte der sammen med de syv. Det skremte vannet av meg.

Jeg kikket bort mot et velstelt parkanlegg i enden av Murpromenaden. Den s perfekt ut for mitt behov. Jeg hastet dit. Benken sto perfekt plassert i skyggene, et godt utgangspunkt for holde ye med folk, jenter, ei jente. Jeg kikket rundt meg. Ingen Livia. Nei, vel! Da fikk det bli hvil. Jeg lukket ynene.

Hvem hadde lsnet festet i taklampa p hotellet? Det var ingen konstruktiv tanke. Jeg hadde ikke mulighet til finne ut av det. Eksperter jobbet med oppgava. Jeg svelget. Tenk p noe annet! Gailio hadde gitt meg alt for mye gruble over. Livia, hun mtte da vre her et sted. Kanskje jeg skulle g tilbake til hotellet i hp om at hun ville dukke opp. Idiot! Jeg orket ikke bevege meg og ble sittende i apatisk overgivelse.

Muren endte i en husrekke bygd inn i fjellet. Jeg var fascinert av byggestilen. Mutteren ville elske det. Jeg s frem til at vi skulle dra hit en gang, hele familien min. Folk, i den gamle tida fr vr, mtte ha vrt gale. Ulike grupperinger hadde trodd p forskjellige guder. De hadde kriget mot hverandre, drept hverandre i gudens navn. Jeg fattet ikke at det kunne vre sant. Til alt overml hadde de, i flge Gailio, hatt den eksakt samme genetiske utrustning som oss.

En skikkelse gled ned ved siden av meg. Et deja Vu. Jeg pnet ynene og forventet halvveis at det var Livia. Det var en gutt med mrkt skulderlangt hr.

Hei. Han rakte frem handa. ynene var dypt grnne med et streif av latter i dypet. Jeg heter Kobin og ser etter en Reikin Jernstein. Det skulle ikke vre deg? Jeg nikket. Han smilte. Livia har visst gjort en avtale om omvisning i Klosterdalen. Han kom for avlyse. Skuffelsen var som et fysisk slag mot opprmtheten. Hun vil gjerne treffe deg.

Hvor kan jeg finne henne? Det kjentes vanskelig puste.

Hun melker kuer. Jeg gjentok ordene ett for ett. Ja, kuer, store bedagelige drvtyggere nr de ikke renner av sted som skjenende piler. Ikke morsomt. Gutter i Liljedalen menget seg ikke med kuer. Vi har syv grder som gjr oss selvforsynte. Skoleelever bistr i driften som et ledd i opplringa. Ferietid gjr ikke ndvendigvis unntak. Blir du med? Han skakket p hodet. Eller har du andre planer?

Definitivt ikke. Jeg reiste meg. Vi krysset Murpromenaden og svingte inn i Srhallenveien. I flge mine nedtegnelser var det syv tverrgater til Murpromenaden alle med navn etter hver sin verdensdel. Livia fortalte at du kommer fra Voksteren, sa han. Jeg nikket, et uinteressant tema. Jeg ville vite hvorfor hun hadde sendt ham for plukke opp meg. Melkinga tok vel lenger tid enn hun hadde tenkt.

Melket du ogs kuer? Tanken stakk!

Nei! Han var kanskje en venn? Ja, det og. Et nytt blunk. Jeg svelget. Hun fryktet vel at andre ste jenter i Klosterdalen ville stikke av med deg. Hun hadde snakket til ham, om meg. S hvem var denne mannsklatten? En tiltrekkende fyr. Jeg, jo da, jeg er broren hennes. Det var uventet. Jeg ville ha tippet p at de var jevngamle. Tvillingbroren. Han lo. Jeg var nysgjerrig p deg. Hun skyldte meg en tjeneste slik som hun har krakset som ei krke siden i gr.

Han mtte vre dv. Den stemmen. En bror. Skrolle skulle ha droppet ferien i Urleiven og kommet direkte hit, eller kanskje ikke. Tenk om han ogs falt for henne, for Livia. Han kunne jo bli i Urleiven noen uker.

Jeg fant ikke p mer si. Vi passerte Srhallenhotell. Livia hadde snakket om syv hoteller.

Hoteller og veier er oppkalt etter de syv verdensdeler, sa jeg. Hvorfor?

Spr du meg m forfedrene ha lengtet hjem som laks etter gyteplasser.

Hva mener du? Det var nesten ikke folk se lenger. Butikker og handelsboder hadde sluttet.

Folk, som kom hit til Konglomeratet en gang i urtida, kom jo fra en verdensdel. De lengtet vel tilbake dit. Gailio hadde snakket om det som om det var i gr. S var i hvert fall ikke alle like gale.

Byhusene endte i et villastrk med eneboliger som l stadig mer spredt. Grnne marker strakte seg ut. Vi er egentlig fortsatt ikke helt bofaste forstr du. Jeg, og andre konglomeratere, tilhrer bde den verden vre aner kom fra og den vi er fdt inn i. Nr vi avslutter frsteskolen, videreutdanner vi oss i vr verdensdel nummer to. En ubehagelig pminnelse. Innen sommeren mtte jeg finne ut av hva jeg skulle gjre med fremtida.

Jeg talte syv fjelltopper som omsluttet dalen p alle kanter. Dalsider slynget seg nedover mellom fjellene fra venstre mot hyre.

Kommer man ut av byen dersom man flger dalsidene?

Nei, det strekker seg lange landtunger nedover. Alle ender i fjellvegger lengst nede. Du kan selvflgelig g over fjellet.

Til delandet, sa jeg. Skrittene vre var en jevn lyd i rene.

Ja, nettopp.

Da kom jeg p det. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter som skulle srge for at jeg var trygg. Jeg hadde ikke sett en eneste vakt.

Hun nevnte ingen tvillingbror? En paranoid engstelse krp under huden. Gailio hadde tilbudt meg en personlig vakt, men jeg hadde avsltt. Livia. Jeg rdmet. En vakt hadde ikke passet inn i planene mine, drmmen om henne. N nsket jeg at jeg hadde takket ja.   

Det er ikke det frste jeg forteller ei jente jeg ikke kjenner. Jeg kikket rundt meg. Det var virkelig ingen her. Gailio hadde sagt at de ville utplassere vakter overalt i byen s jeg skulle vre trygg, diskrete profesjonelle vakter.

Dere er ikke spesielt like, sa jeg og svelget. Noen mtte ha sett meg. Jeg hadde ikke skjult at jeg gikk.

Nei, hun ligner visst p mora vr. Gutten hadde muskler til plassere jakka p. Hele dette henteopplegget virket rart. Jeg la an en ubesvret modus. Mordforsk.

Visst? Gailio hadde sagt at det ikke var sikkert jeg ville oppdage vaktene, men de ville vre der.

Vi kjente aldri mamma. Hun forlot oss da vi var sm.

S trist! Utbruddet datt ut fr jeg fikk tenkt meg om. Et savn etter mutteren strk som et vindpust forbi. Jeg vendte p hodet. Ingen der, ikke et eneste glimt av en diskret vakt.

Vi har aldri vrt vant til noe annet. Nr vi var helt sm, bodde vi i Rosengard noen r. Voksterens hovedstad. Gutter med paranoide fikseringer var helt sikkert ingen jentes drm.

Jeg skubbet engstelsen bort mens jeg bestrebet meg p holde en form for samtale i gang. Kuer. Gutter ble vanligvis ikke forskt myrdet. Jeg klamret meg til en brkjekk tone. Innsida skalv som en manet.

Gailio hadde snakket om sannhet, og om den menneskelige evne til fatte den. I flge ham avhang det av medfdte evner, muligheten til gjre erfaringer og evnen til fortolke informasjon. Inn i dette virket menneskelige lidenskaper og behov. Jeg klarte ikke finne p noe mer snakke med broren hennes om. Han fant visst ikke p mer si han heller. Alt vi hrte var lyden av skrittene vre.

Jeg forsvant inn i tankene mine mens jeg kikket meg om etter vakter. I flge Gailio pgikk det en stadig kamp mellom frihet og makt, kjrlighet og likegyldighet, nytelse og mtehold, grdighet og reelle behov i menneskers indre og ytre rom. Denne kampen mtte fres til seier p alle arenaer. Frst da ville vi som menneskehet ha oppfylt den frste pakt. Konglomeratets oppgave var skape de rom som skulle gjre det mulig. Jeg kikket skrtt opp p Livias bror. Han s rett fremfor seg. Gikk. Jeg prvde virkelig finne p noe klokt si.

Ikke et menneske se. Kistepakta skulle vre en hjelp, s mlet ble mulig. Jeg hadde virkelig ingenting bidra med i en slik sammenheng. Hva tenkte han om meg denne broren? Det bekymret meg. I flge Gailio hadde pakta mtt motstand like fra urbegynnelsen. Den siste kampen hadde funnet sted for femhundrer siden. Femhundre r. Det var veldig mange r.

Jeg lurte p om denne broren hadde hrt om den. Konglomeratet behandlet det som en stadig trussel. En femhundrer gammel trussel som hadde som ml ramme meg p grunn av noen forbaskede kister. Jeg hadde blitt forskt myrdet, en sannhet jeg ikke kunne komme bort fra.

Livias bror s avslappet ut som om han ikke eide en bekymring i verden. Jeg vget ikke sprre. Han kunne tro jeg var gal. Det ville ikke vre lurt. Jeg ville ikke at broren skulle se p meg som en taus idiot heller.

Vi beveget oss gjennom et skogholt. Jeg s verken kuer eller Livia. I flge Gailio kunne en konglomerater aldri tillate seg slippe verdensperspektivet av syne. De var en konglomeraters misjon. Noen mennesker ville utstrekke sin vilje over andre, hadde det som et ml. Andre ville gjre gode handlinger. De fleste mennesker ville presentere seg selv som gode, se p seg selv som gode. I mellomrommet fantes det alle mulige folk. En bestemt gruppering nsket, i flge Gailio, et makthierarki med den mlsetting velte kistepakta, forkludre planen og erstatte vr verdensbok, Liber Mundi med sin egen, Liber Rectoris, maktens bok. De ville stjele seieren de syv, og den Gamle, hadde planlagt ved Kilden, vr nye mulighet for suksess.

Akkurat n hadde jeg en jevnaldrende gutt her som jeg kunne snakke med om dette, som trolig ville se det med mine yne. Jeg, min tosk, klarte ikke komme opp med et eneste sprsml. Konglomeratets organisasjon bestrebet seg p skape en steingrunn for nedbrytende samfunnskrefter p alle arenaer. Aldri mer r null. Jeg sukket. Fyren kikket bort p meg.

Vi er snart fremme, sa han. Jeg hadde ikke sett ei eneste ku. Gailio s p alt det han hadde fortalt meg som sant. bli med p det var ikke problemet. Jeg trengte fornuftige motargumenter s jeg ikke skulle miste vettet. Broren, Kobin. Jeg ville absolutt ikke oppfattes som en dust i hans yne. Verdensmlet var ,i flge Gailio, enkelt og hadde aldri endret seg. Jorda skulle fylles med kjrlighet til den ndet av det, ei flytende elv av kjrlighet.

En utopi selvsagt. Det var alt for mye egoisme omkring. Dokvin var en egoistisk slamp, som holdt andre under sin vilje. Gailo s p det som det onde. I den gamle verden hadde mange sett p det onde som en personifisert djevel. Hvor gale gikk det an bli.

Da s jeg kuer. P en benk utenfor enga satt Livia. Blaffet av frykt strk av grde  som om det aldri hadde vrt der.

Hei! Hun kom oss i mte og ga meg spontant en klem. Jeg rdmet og hpet ffengt at ingen av dem merket det. Hun vendte seg mot broren og takket.

Bare hyggelig, sster. Han lftet handa i en taus hilsen allerede i ferd med forlate oss. Jeg var ikke lei for det.

En hy og tydelig stemme brt stillheten. Jeg snudde meg etter lydkilden. Foruten oss og kuene, var det tomt. Meldinga var adressert til meg. En udefinerbar frykt landet i magen.

Jeg skulle innfinne meg p luftskipenga yeblikkelig. Hvem som helst, ville vise meg veien. Stemmen gjentok beskjeden fire ganger. Kobin hadde returnert og stilt seg ved siden av sstera. En pinefull stillhet fulgte. Jeg registrerte ikke en gang et vindpust. Tvillingenes blikk opplevdes som et fysisk trykk mot huden. Ikke ei ku rautet.

Vi m skynde oss, sa Livia. Hadde jeg bare visst hvor luftskipenga var.

Vi m ta indre vei, sa Kobin. Det var alt for varmt i sola.

Vger vi det? sa Livia. Et merkelig stedsnavn, luftskipenga.

F meg dit! sa jeg og orket ikke tanken p vre avhengig av andre. Alt var merkelig p denne plassen. Kjrlighet du. Noen hadde forskt myrde meg. Dden. Jeg grsset.

Ingen blir kalt opp uten grunn, sa Kobin. Det var det jeg fryktet. En intens flelse av ensomhet grep meg. Jeg husket lille Reikin, den gang mamma var blitt borte for meg i butikken.

Gailio er verten hans, sa Livia. Jeg hadde trodd at mamma var borte for alltid.

Kom, sa Kobin. Jeg tar ansvaret. Vi er for langt unna luftskipenga som det er. De mtte se f meg til den enga. Jeg var sulten! Egentlig ville jeg hjem. Hjem var trygghet. Sansene fungerte p hygir. Gailios elv av kjrlighet. Fint skulle det hres ut.

Vi hastet over ei mark med en intens grnnfarge. Et lite brunbeiset hus lignet et lagerrom. Jeg kjente ikke stemmen som hadde snakket. Kobin pnet ei lav dr. Vi gikk inn. Ingen vinduer slapp inn lys. Det hadde hjulpet hvis jeg hadde kjent stemmen. Kobin fant lyskilden. Det kunne ha vrt en av de seks vaktene som jeg ikke hadde sett snurten av. Livia pnet ei dr. Fyren i buksestativet kunne ha vrt en av dem.

Jeg skulle ha insistert p f mte vaktene. Hilse p dem. Fyren fra buksestativet hadde vrt oppslukt av bukser. Stemmen hadde sagt med en gang. Ei trapp endte i en lang rett korridor. Det var dr etter dr. Med en gang hrtes ikke bra ut. Kobin stoppet ved en av drene, ei grnn dr. Han fant et nkkelkort. Den ledet ut til ei bred gate under jorda med fire transportbnd, to i hver retning. Jeg s ingen andre enn oss der. Kjrlighet avhang av frihet. Den kunne aldri presses p folk. Det var et problem. Ingen kunne be om den. Den mtte gis, skjenkes som en gave.

Vi steg opp p bndet til venstre. Kobin satte inn kortet og trykket p en knapp. Hurtig ble vi spolt framover. Bndet stanset. Vi gikk av. Jeg enset knapt at jeg burde ha blitt overveldet. Kobin pnet dra. Vi kom ut til en trapp. Jeg hadde gtt langs Murpromenaden og sett idylliske sitteplasser ved koselige utebord med blomstrende klatrere. Vi gikk opp trappa. Jeg hadde drmt om spise med Livia ved et av de bordene. P toppen var det tre drer, alle rde. Vi tok den midterste og endte i en forgrd mellom to murer. Derfra tok vi til venstre langs en hellelagt vei.

Da jeg kom hit, hadde jeg gtt langs en slik vei. Jeg kjente meg ikke igjen. Benker, trr, busker og blomster sto i sm ovale felt. Et ideelt sted for hvile, kysse. Gule ranunkler. Det var ingen her. Livias arm presset lett mot min.

Ei jord gjennomtrengt av kjrlighet. Det var en utopi. I en slik verden ville ikke Dokvin ha mulighet for herje fritt. Gailio hadde sagt at jeg tok feil. I en slik verden ville han ikke ha nsket herje med noen. Det var hele poenget.

Vi trkket inn i en pning i muren, en bueformet portal. P den andre sida var enga der jeg hadde ankommet for en dag siden. Der var det ingen sykkel, kun et luftskip med en klynge mennesker rundt, et tvillingpar og jeg. Noen skulle ha stoppet Dokvin. Han skulle ikke ha ftt lov til blle med oss, verken for vr del eller sin egen.

Jeg gjenkjente Arina. Livias arm holdt stadig i min. Hun luktet deilig som en blomstereng. Fttene mine fikk en akutt ulyst mot bevege seg. De stoppet opp. Min niese Lilje var to r. Hun var sta. Beina mine sto bom stille. Flget mitt gjorde det samme. Tausheten kjentes tykk og intens.

Arina kom. Nlende. Ansiktet var bare yne. Huden var hvit. Det grnne i ynene lignet skogen. Det gode og det onde. I flge Gailio var det enkelt. Det gode var utfre uselviske kjrlighetshandlinger, til det beste, for fellesskapet, mennesker og jord uten brodd eller baktanke.

Arina stoppet et stykke fra oss. Kobin gikk henne i mte. Lavmlt utvekslet de ord jeg ikke greide oppfatte. Armen til Livia l fortsatt i min. En klump formet seg i magen, en hypersensitiv dirrende uro. Kobin s mot oss, klemte Arina og gikk mot luftskipet. Ei flytende elv av kjrlighet du. Jeg nsket meg til ei slik elv.

Kom, Reikin! Det var Livias stemme, dirrende myk. La oss se hva de vil deg! Blfargen til akeleien mtte blikket mitt. Hennes yne. Jeg ville nyte fargen, men jeg ville ikke se bekymringa i dem. Det duftet blomster og eng, som henne, Livia, Hun nikket i retning Arina mens hun trakk lett i armen min, ei duftende, dampende, skjnn kvinne. For glede henne, transporterte jeg meg dit hun ville. Det var to armlengders avstand mellom oss og Arina, Gailios kone. Jeg stoppet. Livias yne. Det grnne i dypet av bltt danset med det nesten sorte i mine.

Livia vinket meg videre. Jeg adld og fant Arinas blikk. ynene vre lekte ikke. Jeg skte det lille bl glimtet jeg visste fantes dypt i det grnne. Hennes vek frst. Hun pekte mot en benk til venstre for oss, en benk p ei eng av markblomster. Mutteren elsket markblomster. Lytnantshjerter sto i blomst. Rdfargen p hjertene var som Livias lepper. Livia gikk med sakte skritt mot broren.

Jeg festet blikket p akeleien. Den som var like dypbl som Livias yne, en praktakeleie. Jeg likte akeleien. Formen var estetisk og morsom. Jeg likte meg i hagen hjemme hos foreldrene mine, men sa det ikke til noen, ikke engang til Skrolle. Jeg beit meg i leppa i det vi satte oss. En gang skulle jeg ha en egen hage.

Jeg har triste nyheter, sa Arina.  Det visste jeg. Jeg forteller ikke dette med lett hjerte. Hjertet mitt var tyngre enn bly. Det er din mor. Hun er dd!

Ordene sank inn. Frst ble jeg stiv. Gyselig kald luft sildret i nakkeregionen og forplantet seg til skulderbladene der den ble enda kaldere. Et tynt pip formet seg i dypet av magen og kom ut som et skrik. Ikke mamma. Hun mtte ha sagt feil. Mamma kunne ikke d. Knoklene ble iskalde, men jeg kunne ikke stoppe skrike. De grnne ynene foran meg skapte en tre verden kunne st stille i. Den rant ikke, bare skalv i yegropen til den var alt jeg s. En tre som stanset tida. I den var det lyd. Den kom fra meg, men jeg kunne ikke kontrollere den.

Ftter lp. Ei arm grep skuldrene mine og snudde meg rundt. Livias stemme ropte navnet mitt. En gang, to ganger. Etterdnningene av lyden dirret i rene. Hun dro hodet mot brystet sitt. Jeg merket ikke at det var bryster. De var gode hvile mot. Duften av eng, duften av henne, en lek i neseborene. Livia. Hun grt. Mange trer. De gledet meg. ynene mine var trre, men de nsket grte. Handa beveget seg mot henne og ville trke bort trene som dannet striper nedover de myke kinnene. I trene hennes kunne tida finne hvile. Bl yne. Springvannskilden bredte seg ut i dem som ei vifte. Farger flt og ble til ei regnbue. Ro gled inn i knuten i brystet og lste den opp. Livia sa ikke noe. Hun grep handa mi og ga den et fast trykk.

Jeg vendte meg mot Arina.

Hvordan skjedde det? Arina sukket. Jeg var hjelpelst rastls. sitte p en benk var ingen mulighet. Jeg mtte st. Roen var tilsynelatende. Den var fullstendig skjr. Jeg slapp Livia! Hvor er Gailio? Jeg m hjem, treffe min far og mine sstre. De trenger meg. Luftskipet og mennene der borte. En av dem m da kunne fre skipet. Hva i glitrende galskap gjr de her forresten? Jeg kjente dem ikke. Ingen av dem. Jeg trengte Gailio. Det gikk opp for meg at han var blitt en jeg stolte p, en venn. Arinas hand trykket lett mot skuldra mi. Jeg snudde meg vilt. Du m hjelpe meg!

Vi skal hjelpe deg, beroliget stemmen. Men jeg har mer jeg m fortelle. Jeg dreide blikket mellom de to kvinnene. En tke drev foran ynene. Livia lftet hodet. ynene var fuktige. Hun rakte meg handa mens hun mumlet beroligende.

La Arina fortelle ferdig. Kraftlst gled jeg ned p benken.

Arina tok sats: Ok! Det er slik at din mor er her. Ikke noe kunne ha gjort meg mer forskrekket. Hun levde helt til skipet landet. Kort etter landing dde hun. Da hadde vi nettopp kontaktet deg. Min mor hadde ikke noe med lande her. Hun var et inventar i huset som ikke fartet omkring. Vi nsket at du skulle f tatt farvel hvis det skulle g galt. Herreskaper, ta farvel! Jeg ville ikke ta farvel. Hun skulle vre hos meg. Annet valg fantes ikke. I gr hadde jeg vrt sammen med henne i hagen. Et iskaldt gufs prikket i leggene. Det hadde vrt i gr. Gailio dro hjem til deg for informere om mordforsket. Det var uendelig lenge siden i gr. Mamma kunne ikke vre dd. Hun var en kroppslig energibunt. Gailio traff dem ikke hjemme. Han fikk ikke kontakt med sstrene dine. Jeg kunne ha gitt ham adressa. De var sikkert p jobb, eller i barnehagen, eller p tur. Hun ristet p hodet. Et luftskip med en operasjonsdyktig styrke, ble rekvirert. Gailio begynte letinga alene. Ordene smalt i skallen. Jeg fikk ingen mening i dem.

Mine foreldre var rolige stedbundne mennesker. I ei hytte ved skogbrynet p tomta deres, fant han dem. Det var ikke noe rart med det. De likte seg i den hytta. Jeg beklager Reikin. Ordene hennes var meningslse. Min far hadde sittet hjelpelst bundet. Det fantes ingen logikk i det. Folk ble ikke bundet. De hadde torturert min mor. Ingen ble torturert, ingen. Hun var ei frue i huset, ingen eventyrskikkelse. De ville vite hvor du befant deg.

Du ser vel at det ikke stemmer. Mordforsket i natt. De visste hvor jeg var. Stemmen min gikk i fistel. Selvflgelig hadde de ikke rpet meg, snnen, den eneste.

Jeg vet at det virker ulogisk, men slik formidlet Gailio det til meg, og jeg er en person som holder meg usminket til sannheten. Han fant en ks i hoggestabben. Magen min roterte. Jeg svelget og svelget. Ved skjulet fant han en jernstang. Han overrumplet dem, tok fra dem vpen og drepte dem, plagendene. Stemmen hennes var kaldere enn frostryk.

Kulden dirret mellom skulderbladene. Han drepte dem. Igjen og igjen surret ordene rundt i hodet. Det var over. De skyldige var tatt. Min mor hadde ddd av det. Det var ikke til godta. Gailio hadde tatt morderne. Slutt p historia. Din mor var svrt skadd, men hun levde. Din far var apatisk. Da luftskipet kom, mtte begge bres om bord. Jeg hadde snublet rundt som en forelsket idiot uten tanke for dem. Jeg skulle aldri ha lpt til Harevannet, et idiotisk tidsspille. Hvorfor hadde jeg ikke snakket med dem p RA slik Gailio hadde foresltt. Vrt medisinske personell prvde s godt de kunne. Livet sto ikke til redde.

Men min far han er? Hun avbrt.

Han lever, men vi fr ham ikke ut av apatien. Mora mi var dd. Ordene stilte seg nakne og alene foran forstanden. Han bare sitter der. Jeg prvde fatte innholdet i ordene, de Arina hadde fortalt. Han nekter forlate din mor. Det forsto jeg. De elsket hverandre, hadde elsket hverandre, dypere enn havets dybder. Min far var den som holdt familien oppe. Noen hadde forskt drepe meg ogs.

Hvor er Gailio n? Hvis pappa var indisponert mtte jeg ta kontroll.

Han og hjelpestyrken leter etter sstrene dine og kameraten din. Det var det ingen grunn til. Alle som str deg nr, kan tenkes vite hvor du er.

Ingen vet det. Vi fortalte det ikke til noen, ropte jeg. Beina spente tak i bakken.

Det vet bare vi. Han finner dem og tar dem med til Konglomeratet. Har du annen slekt? Andre som kan mistenkes for vite noe? Vi var en liten familie, kun oss. Jeg hadde bare en nr venn. Vi fr noen til flge opp klassekameratene dine. Jeg kunne ikke tenke p dem, ikke p noen andre. Mora og faren min. Veien dit kjentes mil lang, men jeg mtte trkke den.

Arina og Livia grep meg i hver sin arm. Jeg lot dem gjre det. Vi gikk mot skipet. Kobin kom oss i mte. Han la ei arm rundt sstera, klemte henne og rakte meg handa med en kondolanse p leppene. Han virket mer enn sine r, en tkeskikkelse i skarp relieff.

En fremmed mann steg ut av tka og tilhrte verdensrdet. Jeg snublet frem. Mennesker trakk seg til side, pnet en vei. Jeg ante ikke hvor mange de var. Blikket var festet til trappa, den jeg mtte klatre opp. Jeg entret skipet. Ord kunne ikke ha forberedt meg p det jeg s. Pappa lignet en steinsttte. Kun bevegelsen i tinningen fortalte at han ndet. P bra, l en skikkelse, mamma.

Pappa. Et spinkelt rop. Det var min stemme. Ingen respons. Jeg ropte litt hyere men jeg kunne ikke rope for hyt, for jeg mtte ikke forstyrre henne. Tanken var brutal. Hun hrte ingen lenger. Dden. Jeg hatet at det eksisterte dd, et hensiktslst pek av verdens opphav. Min mor hadde alltid hatt en innebygd radar for mine behov, dem jeg ikke vedkjente meg og de andre. Jeg ville brle s hun skulle hre, men jeg ville ikke forstyrre henne. Fttene tok meg bort til pappa, kjempen som hadde trstet meg gjennom barnesorger. Han satt som en kald oppstivet skikkelse med yne som s uten se. Pappa. Jeg la armene rundt ham. Tausheten kjentes ikke riktig. Mora mi var dd. Jeg kunne ikke tle det. Han mtte snakke, dele tragedien med meg.

Ansiktet hennes lignet ikke hennes. Jeg s ikke snev av blondt i den bustete blodkvasen som skulle vre hr. Nesa var sltt skjev. Et teppe dekket kroppen. Hun var kvinna som hadde gitt meg livet. Jeg flerret teppet bort fra henne.

Nei, ikke Ei hand la seg over min. Arinas. Det var for sent. Et langtrukkent ul fant ut av celler s skjulte at jeg knapt visste at de fantes. Et skrik la seg ved mitt. Sammen red vi lydblgen. Grt. Hulk som ikke var mine. Jeg hadde ikke noe stille opp med. Ingenting. Skjebne, et lunefullt pek.

Ei hand, jeg tror det var Arinas, skjt ut og trakk teppet over henne som en gang hadde vrt ei lyshret, middelaldrende kvinne med pulserende ndedrett og strmmende liv. Ulinga stoppet, men ble vrende inni meg, et eksistensielt skrik. Blodige pninger gapte der brystene hadde vrt. Underlivet var ridd, kuttet i, delagt. Det veltet seg voldsom i magen. Frostridde menneskehjerter hadde frtset i henne, kvinna som hadde gitt meg livet. Den kvinnelige myke fruktknuten, frontalporten til det hellige kammer, der liv ble forent.

Ordene flt inn fra et glemt minne,

et dikt, en lrer.

Jeg ante ikke.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan skes opp og kjpes i bokbasen, p e-bok.no, Tanum,  Norli, Haugen bok og p min hjemmeside, libermundi.no. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #krim, #fremtidskrim, #fantasy, #epub, #e-bok, #bokbasen, #libermundi, #spenning, #spenningsromaner, #lydbok, #reikinjernstein, #livia, #konglomeratet, #klosterdalen, #kildedalen, #reinulf, #voksteren, #gailiotinkmann, #gailio, #kistebrer, #kisteverge, #kistevokter, #jakto, #kampin, #solaiko, #skjoltivernekamp, #liljedalen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv