hits

Kistepakta, Kapittel 5

 

Jula gr mot slutt.

Huset som er s vakkert pyntet.

 

 

Alt sammen.

 

 

Pynten som str og stirrer p meg fra overalt.

 

Ting jeg selv lagde som lita,

ting ungene mine lagde,

barnebarna.

 

 

Det er livet mitt som stirrer p meg

fra hver en krok.

 

 

 

Alt hva jeg har vrt,

alt hva jeg er og

og det som skal komme.

 

 

 

Jeg hper det blir mye som skal komme.

Liver er s vakkert,

 

 

s fantastisk deilig.

Srlig nr det er jul.

 

Folk har tid nr det er jul,

 

tid for samvr og gleder.

 

 

Takk for alt sammen.

 

 

Det er ikke lenge til det er Knut.

Han tar jula ut.

Slutt.

 

 

Men alt det som kom ut av det,

lever videre.

 

 

Hpet om virkeliggjrelsen

av en kosmisk kjrlighet

mellom mennesker i god vilje.

 

 

 

Jeg har sagt God jul og godt Nytt r.

 

 

 

N sier jeg Godt Hp. 

 

 

Boka mi.

 

Reikin har sett en dd mann i skogen.

 

Han har blitt utsatt for et mordforsk.

 

 

Derfor befinner han seg n i Konglomeratet,

den ttende verdensdel,

slik at han kan vre trygg.

 

 

Lampa over senga,

der han skulle ha ligget,

ramler ned.

 

 

Siden festet er gjennomlpende,

skulle det ikke kunne skje.  

Det blir satt i gang en underskelse.

 

 

 

Reikin hadde mtt ei jente,

 

kjent p hormoner som bruser,

forelsket seg.

 

 

Det var tanken p henne,

 

 

Livia,

 

som hadde gjort

at han ikke hadde plassert seg i den senga.

 

 

Han hadde brukt tid p drmme,

 

p leke med tanken p henne,

 

et nytt mte.

Forelskelsens sdme.

Det hadde reddet livet hans.

Han fortalte det ikke.

Hun var et eventyr i hans indre rom. 

 

 

 

Ved det begynner

 

 

 

 

 

Kapittel 5

 

 

Jeg mistet all kraft og strakte handa ut etter pilla. Gailio hentet vann p badet. Jeg svelget. Pille eller ikke. Jeg kom aldri til f sove. Jeg la meg tilbake mot puta. Han satt der, st som fjellet, som fatteren.

Du burde f brakt inn ei seng, sa jeg og hadde resignert. Jeg orket ikke flytte p meg.

Jeg skal vokte over deg, ikke sove, smilte han. Sov n!

Lampa var uskyldig. Taket hadde holdt. Livia, ei nydelig skapning, hadde reddet livet mitt uten ane det. Tankene kludret seg til og jeg forsvant inn i et harmonisk mrke.   

Ingen morgener var like. Lakenet var vtt av svette. Armene satt fast i putetrekket. Jeg kikket bort p lampa. Den hang som den skulle med den gedigne senga under seg, innbydende og oppredd. Ei flue summet hensiktslst over vindusflata. Gailio sov i stolen. Jeg plasserte fttene p gulvet for g i dusjen. Gailio spratt opp.

Er det bra med deg? Blikket kryssraidet ansiktet mitt. Jeg ville dusje. Han nikket. Det burde han gjre ogs. Han s ikke morgenfrisk ut.

Da jeg kom tilbake hadde han ordnet frokost. Jeg var desperat sulten. Er det greit om jeg snakker mens vi tygger? spurte han mens jeg tok for meg av brd, smr, plegg, r grnnsaker og frukt. Rdet, sikkerhetsansvarlig, vre el-team og vrt folkevern har vrt i aktivitet i hele natt. Jeg tmte et melkeglass og fattet ikke at jeg en gang orket spise. Lampa var lsnet fra sitt naturlige feste. Ordene hans brukte tid p finne inn til vettet, men de skurret. Du skrudde p vannet. Ei tilkoblet klokke ble aktivert. Jeg sluttet tygge, hadde fullt fokus mot forst ordene. Nr den hadde tikket seg ferdig, falt lampa.

Noen hadde gjort det med vilje. Ordene hang seg opp i hjernen der de fortsatte spole igjen og igjen. Beklager, Reikin. Du skulle ha ftt stille sulten fr jeg kom med den motbydelige nyheten. Maten vokste i munnen. Vi har mye prate om, men ikke all verdens tid. Svelgerefleksen lste seg. Jeg lette desperat etter en serviett. Gailio betraktet meg med et hjelpelst blikk. Der. Jeg spyttet ut i et gult papir med bl blomster og la hele elendigheten p tallerkenen. Det sto ikke i manns makt stryke mareritt av almanakken. Lampa var uskyldig.

Jeg skjv tallerkenen over bordet til den andre siden. Noens onde hensikt. Er det noe jeg kan gjre? spurte Gailio og s like hjelpels ut som jeg flte meg. Jeg ristet p hodet. Noen ville skade meg. Vil du ha mer informasjon? Jeg ville ha livet mitt tilbake, kun det. Et liv med normalitet og hverdagslighet.

Jeg rettet ryggen og ba ham fortsette. Vi tok prver av hunden din. Han ble forgiftet. Derfor varslet han ikke. Egentlig hadde jeg forsttt det, men jeg hadde ikke villet innse det. Vi str overfor en kjede uforstelige hendelser, Reikin. Grusomme, og meningslse. I tillegg til deg og din far, vet kun medlemmer av Kildeordenen at du befinner deg her. De er vr hyeste lovformende instans. Jeg garanterer deres hederlighet.

Familien din visste om meg, hvisket jeg. De og pilefyren.

Ingen visste om liket i treet, mordforsket p deg, at du tilhrer en kistevokterfamilie og er en mulig kistebrer. Du har ikke fortalt til noen hvor du oppholder deg? Jeg ristet p hodet, men kom p at det var helt feil. Jenta, den nydelige skapningen. Livia Styrktett. Jeg hadde vrt s opptatt av henne at det hadde reddet livet mitt. Han satte tommelen opp. Det er ei flott jente, sa han. Hun har helt sikkert ingen skyld i dette. Selvsagt kan hun   ha fortalt om deg til noen. Det skal jeg sjekke.

Jeg er ikke trygg her, hvisket jeg og kjente p livet, hjerteslagene.

Ingen steder er tryggere enn dette, sa han fast. Vi har forhrt alle p hotellet. Ingen beskriver noe uvanlig. Vi er en turistdestinasjon og har sporet opp turister, forhrt dem og sendt dem ut med luftskip. Ingen er observert som ikke naturlig hrer hjemme her. Vi har snakket med slektninger uten fast bostedsadresse. Ingen har noe fortelle som forklarer det som har skjedd.

I lpet av dagen skipes gjenvrende ikke fastboende ut. Da kan vi garantere din trygghet. Alle med folkevergekompetanse er informert om situasjonen. Det innebefatter min kone og vr gjest fra i gr, Solaiko. La meg si det snn, Reikin. Folk blir ikke angrepet i Konglomeratet. Noe snt har aldri tidligere forekommet. Det har utlst hyeste beredskap.

Tre skip forlot Konglomeratet rett fr du ankom. Vi skal sjekke passasjerene og snu alle ndvendige steiner til vi har funnet svar. Med slike nyheter, vil du kanskje snakke med dine foreldre? Av sikkerhetsgrunner kan vi ikke tillate deg reise hjem.

Mamma og pappa. De ville bli skrekkslagne. Beklageligvis! Jeg garanterte din trygghet. Har du et personlig behov for snakke med dem? Jeg stirret ned i bordplata, kvalm og uggen. De ville garantert begi seg ut p en redningsaksjon. Jeg ville ikke ha dem hit. Hvis du ikke selv har et behov for snakke med dem, reiser jeg dit og informerer dem senere i dag. Er det greit for deg? Jeg nikket. Kanskje du skal skrive noen ord til dem som forsikrer dem at du har det fint. Jeg tenkte meg om. Det virket greit nok. Jeg kunne gjre det.

Gailios blikk brant i ansiktet.

Kan du beskrive mennene du s fra vinduet! Vi har snakket med Solaiko. Han gikk rundt i hele Klosterdalen i gr kveld i nylig hjemvendt pratelyst. Han har vandret i hotellets hage, men han kan ikke huske ha stirret opp mot vinduet ditt. Selv gikk jeg rett hjem.

Jeg s to gestikulerende skygger som minnet om dere. Jeg hrte ingen ord og kjenner ingen her. Dere, eller de, virket uenige.

Det kan ha vrt gjerningsmennene. Han stilte seg i vinduet og ba meg peke ut stedet. Du s dem fra et annet rom, men det ser ikke s veldig annerledes ut herfra. Jeg stilte meg ved siden av ham mens jeg prvde orientere meg. Var det lyst i hagen?

Ikke veldig. Stjernelys, mneskinn. Lykta til venstre der, var tent. Mennene sto til hyre mot trrne. Jeg pekte.

Hadde du lyset tent?

Nei, jeg sto i mrket. De var forsvunnet fr jeg hrte det dirre.

Hvor lenge fr? Helt ulogisk kom jeg til tenke p den gang et steinutspring hadde falt ned og knust den rde lekebilen min, favorittleken. Hvor gammel hadde jeg vrt? Fire r kanskje.

Jeg gikk for spytte. Da jeg kom tilbake var de borte. Jeg la merke til boka om Klosterdalen, hrte dirring, kikket ut og gikk for spytte igjen. Det var da det smalt. Jeg skuttet meg. Den rd lekebilen hadde blitt redusert til et misformet vrak. Minnet om vraket satt fortsatt i hendene.    

La de to merke til deg? Kan det ha vrt derfor de fjernet seg?

Jeg tror ikke det. Skuddene i forgrs. Jeg trakk meg bak gardina. Det var et rent instinkt. Setningen hang mellom oss i flere sekunder.

Godt handlet. Du er sikker p at det var to menn, ikke kvinner mener jeg?

Jeg er ikke sikker p noe. Kvalmen rullet i magen. Folk kan vel komme over grensa.

Nettopp det er ikke mulig. Grensa er hermetisk lukket. Tiltakene vre skal gjre deg helt trygg. Helt trygg var et stort ord. Det var fysisk umulig lukke ei grense fullstendig. I dette tilfelle er det sant. Ei grense var ikke annet enn ei tenkt linje mellom landomrder. Konglomeratet besitter den ypperste kompetanse. Vi kontrollerer grensa. Mot ulykker, har vi selvsagt ingen garanti. Sammenlignet med andre verdensdeler har vi frrest av dem. Nr du blir bedre kjent med oss, vil du forst hvorfor. Vi m f fastsltt hvorvidt du er kistebrer. Det vil innvirke p hvordan vi gr videre.

Kista kunne umulig ha noe med dette gjre. Jeg s for meg farfar. Mintes ru omsorgsfulle hender. To mordforsk p meg. Et gjennomfrt mord p liket. Det var reelt. Kista var galskap.

Gailio plasserte metallgjenstanden p bordet mellom oss. Fortell hva som skjedde i skogen! Jeg har lest rapporten fra folkevernet. Din far har informert meg. Jeg trenger hre din fortelling. Slik identifiserer kista sin eier.

Jeg la hodet bakover. Den idiotiske grunnen til at jeg hadde lpt til vannet. Annamelia. Jeg forventet fle noe, men jeg var tom p innsida. Han ventet. Jeg tok en slurk te og begynte snakke. Han var en god lytter. Jeg kunne ha fortsatt snakke i en time.

Han stoppet meg og pekte mot kista. Et mykt skimrende lys flt rundt den. P min fars kontor hadde jeg vrt alene om se det. Han slo det fast. Du er den rette. Han rakte meg handa. Gratulerer! Jeg grep den som om det var helt normalt. Som kisteverge for Voksteren, er jeg oppnevnt til ta vare p dine interesser. Trusselbildet er mitt ansvar. Beskriv s nyaktig du kan dine egne opplevelser og inntrykk fra du s liket til du kom hjem. Det var treet. Et hydedrag p hver side. Jeg trenger et detaljrikt og nyansert bilde. Det var problemet. Min energi hadde vrt rettet mot en halsbrekkende flukt. Sett deg tilbake i situasjonen! Det ubevisste er aktivt tilstede selv om du ikke registrerer det.

Sanseapparatet satte seg p vegring. Punktum. Noen mtte beviselig ha befunnet seg p stedet. En dd mann fjernet seg ikke selv. Jeg hadde vandret ut i vannet naken. En gremmelig situasjon! Hadde jeg fornemmet s mye som ei rotte, hadde jeg beholdt trusa p. Minner gled unna i en resultatls vandring i galskapen. Jeg mtte ta det bit for bit. Tidspunktet eliminerte barnefamilier. Beskriv likets klr en gang til.

Buksene sluttet under knrne. Fargen var en merkelig blanding mellom rdt og brunt. Den grnne kjortelen virket nesten selvlysende. Noe var rart med buksene. Jeg kommer ikke p hva det var. Jeg har aldri sett noen ifrt slike klr.

Det m vre seremoniklr, sa han. I mine snart nitten r hadde jeg knapt sett seremoniklr. Det er der vi m lete. Kan du tegne det for oss? Jeg var en elendig tegner. Strektegning, med riktige farger, er greit.

Han fikk noen til hente farger. Jeg fikk papir og blyant og streket opp s godt jeg formdde. Farger kom. Gailio stilte sprsml. Han sa seg fornyd. Hva tror du?  Kan vi f en tegner hit. Ut fra dine beskrivelser kan vi f laget et portrett av den dde?

Han var maltraktert, Gailio. Hukommelsen min er et kaotisk virvar.

Tegneren vil hjelpe deg i prosessen, skape assosiasjoner, gi deg hjelp til hente frem minner. Hukommelsen er intakt. Det er viljen som glir unna, en naturlig reaksjon p en traumatisk opplevelse. Ut fra dine beskrivelser, av ansiktsform og skader, kan vi forske gjenopprette portrettet slik det kan ha sett ut fr skadene.

Hvorfor det?

Noe annet vil skape panikk blant folk. Vi vil ikke skape massehysteri.

Det er vel ikke mulig f noe snt riktig, sa jeg tvilende.

Tja, i det minste er det et utgangspunkt.

En tanke strevde seg mot overflata. Den gled bak noe jeg husket godt. Mitt RA. Mine anrop som ikke ble registrert av foreldrene mine, sentralen. Din far har ditt RA. Jeg tar det med hit nr jeg drar dit senere i dag. Hendti, vr el-rd, kan sjekke det. Han er et unikum. Jeg nikket. S til skuddene. Du kikket ut av vinduet. S du noe, noen? Fra fatterens kontor er det bare natur. Ja, det vet jeg. Jeg var oppe og kikket. Hva med skygger, konturer av mennesker? Jeg hadde vrt opptatt av mnen. La du merke til noe som ikke var natur, som ikke hrte til der. Var det noe i sidesynet.

Jeg beklager mitt elendige bidrag, Gailio. Det er ganske folketomt der jeg bor. Hadde det vrt noe der, ville jeg sikkert ha sett det, men jeg kan ikke vite det. Det slo meg hardt. Jeg hadde ikke egentlig tenkt p det fr. Hvis jeg dde, var det slutt. Ingen flere flelser, sanser, min indre virkelighet, det som var meg.

Selvsagt. Jeg beklager at jeg presser p. Enhver observasjon bidrar til det totale bildet. Mitt bidrag var en ubekvem opplevelse. Blikket landet p kista. Han la merke til det. Du er sliten. Vi lar det ligge. La meg fortelle deg om kista og kistepakta? Det virket som bortkastet tid. Snn kan det virke, men det kan ha stor betydning. La meg forklare deg hvorfor. Jeg flte meg lettere apatisk og greide s vidt prestere et nikk. Kistepakta ble opprettet rundt r null, en pakt det flger utallige profetier med. Disse kan ha pekt deg ut for fiender av Konglomeratet, hvilket har betydning for hvor og hvordan vi sker etter den eller de skyldige. Forstr du?

Ingen verdensdeler har fiender? Hvordan kan jeg vre trygg p et sted som har fiender?

Det lyder som et paradoks, men Konglomeratets fiender er hele verdens fiender. Med det mener jeg motstandere av vr verdensorden, en motstand som har vart siden r null.

Jeg har aldri merket noen slik motstand. Ingen har fortalt meg om det heller.

Nei, men vi i Konglomeratet sysler med slikt i samarbeid med verdensrdet og folkevernet.

Det er syv tusen syv hundre og tjuefem r siden r null. Du kan ikke mene alvor. Han nikket p hodet.

Hva vet du egentlig om Konglomeratet? Det kunne plasseres p en stilkete fluefot. Da gr vi til begynnelsen. I verdensbiblioteket som er plassert her i Klosterdalen, er alt bevart fra tiden fr, under og etter. Andre verdensdeler har kunnet glemme. Her i dalen er legendene like levende som den dagen de hendte. Kjenner du navnene p de store helter fra den gang?

Jeg ristet p hodet. Det var ufattelig lenge siden. Han var en god forteller som fikk meg til se det for meg. P ny ble jeg akutt sulten. Jeg dro til meg tallerkenen, kastet servietten i splebtta og tygde i vei mens han snakket. Ingen hadde noensinne behandlet legendene som noe som faktisk hadde funnet sted. Jeg hadde hrt mange legender.

Ordene sluttet p et tidspunkt eksistere. Historia trakk meg til seg til det var som om jeg var tilstede i handlinga, en underlig opplevelse som om jeg hadde sett alt, erfart alt tidligere en gang, et levende skuespill av duft, smak og aktiverte sanser.

 

I doven gange returnerte jeg til hotellet med pannekaker og honningl i magen. Gailio hadde fikset byttere. Livia og jeg. Det fantes en mengde idylliske plasser her, steder der jeg kunne tilbringe tid med henne, den vakreste jenta i verden. Jeg rdmet. Hodet mitt var fullt av tanker og inntrykk. Samtalen med Gailio. Alt han hadde fortalt. Opplevelsene det hadde vekket i meg, som om jeg besatt kunnskap om fortidige hendelser jeg aldri hadde erfart. Det hadde ftt tankene bort fra alt det andre, de skrekkelige hendelsene. Kanskje det var det som hadde vrt meninga.

Reinulf, en helt, hadde gtt gjennom vold og gjrme i en verden som hadde ligget tom og de. Det hadde vrt sult og dd, et gravkammer. Helt tilfeldig hadde han kommet til Klosterdalen og Kildedalen, to daler adskilt av hye fjelltopper, hver med syv fruktbare dalfrer, syv elver, et paradis lukket inne av fjell og en dobbeltmur. Tidspunktet, da han hadde kommet hit, hadde blitt til vrt nyttr, vrt r null. Det begynte g opp for meg at jeg faktisk befant meg her p stedet hvor vr tidsregning hadde begynt. Gailio hadde skildret det som et eventyr.

Reinulf hadde funnet ei naturskapt hule. Fra den hadde han tatt seg fra den ene dalen til den andre, til Kildedalen. Det var den eneste veien. Gailio hadde bedyret at det fortsatt var snn, at ikke noe ved hula var endret, ikke s mye som en stein. Han hadde lovet vise meg det, noe jeg s frem til. Mutteren ville ha elsket det, trkke ut p historisk grunn. Skrolle ville absolutt la seg fascinere.

Veggene i hula hadde vrt dekket av edle steiner, krystaller i ulike farger.  Reinulf  hadde ftt krefter fra skjnnheten Jeg ogs, selv om jeg aldri hadde befunnet meg der. Han hadde gtt gjennom en gigantisk hall der stalagmitter og stalaktitter hadde snodd seg i eventyrlignede syler mellom gulv og tak. Jeg hadde gtt med ham, flt med ham og opplevd med ham. Hret hans hadde vrt lyst. Jeg ante ikke hvordan jeg visste det, men jeg var sikker p at det var snn. ynene hans hadde vrt lysebl. Gailio hadde ikke nevnt noe om hr- og yefarge.

I Kildedalen hadde han etterhvert kommet til et plat med en gigantisk springvannkilde. Gailio hadde beskrevet den. Jeg hadde sett for meg hvordan vannet gnistret, farger som danset med solstrlene. Helt fra jeg var barn hadde jeg sett kilden for mitt indre ye. Nr jeg var redd, som i skogen. Noen hadde forskt drepe meg. Det var et under at jeg hadde overlevd.

Jeg kunne ikke tenke p det. Reinulf, han kunne jeg tenke p, ei tragisk historie for lenge siden. Han hadde sovnet der ved kilden. Jeg hadde strevd for ikke sovne sammen med ham. Han hadde forlatt kroppen sin, sittet p utsida av den. Jeg hadde sittet der sammen med ham og sett hans fysiske skikkelse ligge der, forlatt, ikke til dden, men til en dyp svn.

En etter en hadde seks menn kommet vandrende, seks drmmeskikkelser. Alle syv hadde befunnet seg i dyp sorg over en verden som l med ryggsyla brukket. Pakta de en gang i urtida hadde samarbeidet om lage, gjennomfre, hadde nok en gang feilet. Jorda hadde begynt spinne. De visste at de mtte f en slutt p det. Hvis ikke ville det vre slutten for jorda, Tellus, den bl planeten, menneskenes hjem. De hadde lukket ynene dypt forent i et inderlig nske om en ny mulighet, lett etter hp. Da de hadde pnet dem igjen, hadde kilden blitt erstattet med den Gamle.

Han hadde jeg hrt om, en eventyrskikkelse med langt hvitt hr og yne som rommet hele himmelhvelvet i sin iris. Et eventyr i legendene. Det gikk ikke an ta slikt p alvor. Gailios ord hadde summet i bakgrunnen. Jeg hadde sett den Gamle ved Kilden. Slik var det. Syv skikkelser som hadde sittet rundt den Gamle. Jeg ristet p hodet. Et eventyr.

Livia. Hun var virkelig. Jeg speidet etter henne. Hun burde vre lett f ye p, ei lys jente med gullhr. Det var underlig folketomt overalt. I gr hadde det vrt et yrende liv her. Ingen Livia heller. Jeg gikk over gata. I en sidegate fikk jeg ye p Gailio i samtale med pilefyren. Jeg strente mot dem. Pilefyrens stemme virket rasende. Jeg stoppet brtt. Det sto et gedigent tre i veikanten. Jeg stilte meg i ly av trestammen og lyttet uforskammet.

Ikke tale om at jeg gjr mere skittent arbeid for dere. Gjr hva dere vil. Jeg reiser ikke tilbake til Viken. Pilefyren trampet nedover gata. Gailio sprang etter og la ei hand p skulderen hans. Ligg unna meg ellers kontakter jeg Rhettfinn.

Det vger du ikke, sa Gailio.

Prv meg! Pilefyren ristet av seg handa, lp videre og forsvant inn i et portrom. Gailio vendte seg i min retning. Jeg mente gi meg til kjenne. Ansiktet hans var fylt av et iskaldt raseri. Fttene mine stoppet momentant. Gailio snudde seg i den retningen pilefyren hadde forsvunnet, bort fra meg, og tok til venstre i neste tverrgate.

Jeg skrdde mot hotellet. Han kunne umulig ha registrert meg. Hva het han igjen, pilefyren? Noe med sol, Solaiko. Reinulf helten. Hva hadde Solaiko vrt s sinna for. Det var ikke min sak.

Jeg gikk opp trappa til hotellet. Akkurat her hadde Livia kysset meg. Jeg rdmet ved tanken. Hun mtte dukke opp. Noe annet var ikke til holde ut.

Noen hadde prvd skade meg. Jeg grsset og skjv tanken bort. Skade, nei, det var snakk om drapsforsk, mord. Reinulf hadde vrt fullstendig utslitt da han kom til dalen. Jeg flte meg ddssliten jeg ogs her jeg gikk og trkket gjennom foajeen, en tom foaje. I gr hadde det vrt et yrende liv.

Jeg tok trappa. Frst skulle jeg hvile. Det var tvilsomt om det ble mulig. Hodet mitt var fylt til trengsel av tanker. Minner, som ikke var mine, invaderte vettet og insisterte p en plass. Galskap selvflgelig. De hadde s mye de trodde p i Konglomeratet. Gailio psto at han kunne bevise hvert ord.

Jeg var sliten inn til margen. Svn. Det gjaldt f de absurde bildene i hodet til bikke. Livia visste hvor jeg bodde. Jeg hpet at hun ville komme. Hvis ikke, mtte jeg ut lete etter henne. Det var sommerferie her ogs. Jeg sto overfor et kanskje. Akkurat n var det nok.

Jeg fikk ye p meg selv i speilet og kastet et kritisk blikk p nesa. Den var for stor. Bls i nesa! Jeg la meg p senga. Noen hadde fjernet dobbeltsenga. De kunne ha latt den st. Jeg kunne aldri glemme hva som hadde skjedd her, seng eller ikke. Det venstre beinet ristet under dyna, en irriterende bagatell. Mine bein pleide ikke riste.

Jeg levde. Det var viktig. Jorda hadde overlevd r null. De syv frste hadde srget for det. Eventyret ved Kilden. Gailio hadde, i fullt alvor, ment at min rolle som kistebrer kunne vre den direkte rsaka til de mordforskene jeg var blitt utsatt for. Konglomeratet, den ttende verdensdel, var blitt opprettet for fre den kampen de syv hadde begynt, til enden. Jeg hadde aldri hrt om en slik kamp, ikke i historieundervisninga p skolen og ikke fra andre kilder heller.

De syv ved kilden hadde vrt drmmeskikkelser. Gailio hadde psttt at de hadde mttes i Klosterdalen senere. Ut fra de erfaringer de hadde delt, i den felles drmmen, hadde de opprettet Planen, Loven og Liber Mundi. Loven hadde jeg selvsagt hrt om. Disse tre var blitt av grunnleggende betydning for verdensstyrelsen. P et senere tidspunkt hadde de opprettet kistepakta for ytterligere forsterke muligheten for en endelig seier.

Det var pakta det gjaldt, den som var blitt opprettet i en fjern urtid mellom menneskeheten og den Gamle. Visvas. Det var definitivt en legende. Konglomeratet fungerte fortsatt etter den plan de syv hadde satt for at alt skulle gjennomfres etter intensjonen. Disse to dalene var alt som var. Likevel hadde de status som en verdensdel. Akkurat n befant jeg meg i sentrum av alt dette. Det var ikke til forst.

 

 

 

Himmelen var bl uten en sky. Fjellene hadde en myk og blgr farge. En svak bris pustet mot huden. Bls i nesa! Jeg stoppet ved en iskrembod med byttere i neven. Gailio hadde ordnet konomisprsmlet, psttt at jeg som kistebrer hadde en egen konto i Konglomeratet. Det var ikke akkurat det verste med alt som skjedde. Jeg slikket og smattet, sugde inntrykk.

Livia hadde kysset meg. Mordforskene. Bls i mordforskene! Tenk p noe annet! Jeg gikk gjennom et stativ med bukser. Gailios historie. Kistepakta. Spol over! Livia hadde lovet meg en omvisning i Klosterdalen. Liket hadde hatt underlige bukser med en rar farge. Livia hadde den steste lille nese med et dryss av fregner. I dette buksestativet hang det bukser som vanlige folk gikk med. Jeg trengte ikke bukser. Livias yne hadde samme farge som denne dagens himmel.

Jeg sto i et gjrmehull av problemer. Alt jeg ville var drmme om bl yne med et snev av grnt i dypet, gullhr, jenta, den herlige jenta. Jeg ville absolutt ikke gruble over idiotiske legender. Gailio holdt legenden for sannhet. Kanskje Livia gjorde det ogs. Jeg kunne sprre henne om det. Hvis hun bare kom. Jeg mtte treffe henne igjen.

I enden av stativet ble jeg stende stirre ned i topplokket p en sorhret fyr med mne. Han satt p huk og betraktet falden p et buksebein. Jeg hpet at Livia likte store neser og fyldige lepper. Fyren vendte hodet mot meg. En overrasket grimase gled ut i et smil. Han reiste seg og brstet av seg.

Hei, du m lure p hva jeg gjr inne blant buksene, sa han. Egentlig brydde jeg meg ikke katta om det. Han kunne befinne seg hvor han ville. Min kone ville at jeg skulle se p bukser. Falden er sydd med annerledes trd enn resten av smmene. Underlig synes du ikke? Jeg kom meg ikke til svare. Han rakte entusiastisk fram handa. Raimn Lunar. Deg har jeg visst ikke mtt fr? ynene hans var intenst grnne og ansiktsuttrykket oppspilt nysgjerrig. Jeg hadde ikke for vane hndhilse p folk i buksestativ. Aha, hvisket han med en pekefinger over leppene straks jeg hadde sagt navnet mitt. Du er kistebreren fra Voksteren. Flaks at jeg befant meg i dette stativet n. Han s p klokka. Laila plapret som en papegye om min mangel p bukser. Knurrer hun som en hund, drar jeg. Et konspiratorisk blunk. Unnskyld, jeg skravler visst verre enn kona. Et bekymret blikk. Du ble utsatt for et drapsforsk i vr landlige idyll. Med en muldvarps intensitet skal vi til bunns i det. Vr trygg! Det er blant annet det jeg driver med. Motta en beklagelse! Snt hender ikke her. Han sendte meg et prvende smil.

Fant du noen bukser da? spurte jeg mens jeg undret p hvordan han skulle finne svar p det mysteriet mens han s p bukser.

Ja, da, men jeg er ingen slange som stadig vil skifte ham! De jeg har er mer enn bra nok. Hun sier se p. Jeg ser p. Kjpe, det er noe annet. Buksene hans var slitte, men virket komfortable. En lapp var sleivete plassert over kneet. Er du ikke enig? Jeg var det. Kvinner, det er problemet med dem s uimotstelige de kan vre. Som ulende alfaulver blander de seg inn i alt mulig. Du er vel for ung til ha funnet ut av det. Han snurpet leppene  sammen Takke meg til katter. Det var det han gjorde, lignet ei katte. De priser sin uavhengighet og nyter hverandre desto mer.

Jeg har mutteren da, smilte jeg og grep meg i tvile p mannens forstand.

Sant nok. Mdre kan vre verre enn selv koner. Det er lenge siden jeg var i ei mors fangarmer. Rett skal vre rett. De er hyggelige til gjestebruk. Dette har vrt et stort yeblikk. Som en lve kan jeg briske meg med det resten av dagen. Jeg gr ut i fra at du har andre planer enn st i et buksestativ med meg. Han blunket. Kos deg! Han la i vei, gikk fire meter, fr han snudde  seg og vinket begeistret. Jeg kan sverge p at beinet tok et tydelig dansetrinn fr han hastet videre.

Jeg skyndte meg velge den andre retninga og kikket ned p notatet mitt. Der skrev jeg ned veinavn for skaffe meg en oversikt over byen. Konglomeratet du. To daler i en verdensdel. Jeg mtte smile enda s tragisk alt var. Konglomeratere hadde den hyeste kompetanse i verden slik de hadde hatt det helt fra begynnelsen. Da Reinulf kom hit hadde han ikke funnet et menneske. Det hang ikke sammen med kompetansen. Ikke noe hang sammen. Jeg hang ikke sammen jeg heller. Mutteren maste alltid om at jeg hadde for livlig fantasi. Det ville bli spennende se hva hun hadde si til alt dette.

Ved en bod med smykker ble jeg stende forestille meg ulike anheng i Livias halsgrop. Rd safir omsluttet av gull, kvinnebryst, en hildring til glemme i. Det var mye glemme, s mye at jeg kunne glemme det vesentlige. En neve slo meg p skulderen. Jeg snudde meg rundt og s rett inn i ansiktet p en grnnyd, rdhret kjempe med skjegg som bruset rundt ansiktet langt, rdt og fyldig.

Hei! sa han. Jeg ser at du kan ha god bruk for byttere. Rdmen krp frem fra halsen og oppover ansiktet. O Gremmelse! Kvinnesmykker. Ekspeditren trakk seg tilbake mot hyre. De vekslet blikk.

Den rdhrede kjempen hadde dukket opp p slutten av samtalen mellom Gailio og meg med ordre om hente ham til et mte. Vi hadde ikke avsluttet samtala vr. Om det ville ha satt ting i et mer opplysende perspektiv, tvilte jeg p. Vi hadde snakket i ring om alt sammen, om alt det underlige han psto hadde foregtt i tida fr vr. Tja, kanskje jeg skal benytte anledningen til kjpe noe til Heraine, kona mi! Kjempen kikket bort p meg. Jeg rdmet enda dypere. Forbannet! Jeg husket ikke navnet. Mar et eller annet.

I det han og Gailio skulle til forlate hotellrommet, hadde jeg kommet p at jeg ikke hadde med meg byttere. Gailio hadde sagt at jeg ikke skulle bry meg om det. Finansene skulle ordnes ut fra en kistebrerkonto. Ekspeditren kom frem.

Heraine var her og kikket p dette for ei uke siden, sa han. Den rdhrede kikket bort p meg. Det var akkurat det jeg hadde sett p. Jeg nikket.

Da blir det den. Trekker du det fra p kontoen min! Ekspeditren nikket og gikk for pakke inn. Jeg hadde sagt til Gailio at salgsboder og spisesteder lite trolig ville godta en henvisning fra ham som bytter. Den rdhrede gliste til meg og blunket. Kanskje vi skal hre om Karatio ville ha tatt pant i Gailio, en fot her og en legg der osv. s vet vi det for fremtida. Han skrattet, s de grnne ynene glitret, akkurat slik han hadde gjort p hotellrommet. Det hadde endt med at han hadde slengt Gailio over skuldra og bret ham ut. Gailio var ikke akkurat noen smgutt han heller. Han hadde ikke hatt en sjanse. De hadde stket til langt borti gangen. Jeg hadde byttere nok, trolig flere enn det fatteren ville like betale tilbake.

Det hadde jeg ikke lyst til bry meg om.

En dag mtte jeg st til regnskap for det.

Livia, tanken p henne.

Det var alt som betydde noe,

alt jeg ville tenke p.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

Bkene kan skes opp og kjpes p de digitale platformer som selger e-bker og lydbker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #krim, #fremtidskrim, #fantasy, #epub, #e-bok, #bokbasen, #libermundi, #spenning, #spenningsromaner, #lydbok, #reikinjernstein, #livia, #konglomeratet, #klosterdalen, #kildedalen, #reinulf, #voksteren, #gailiotinkmann, #gailio, #kistebrer, #kisteverge, #kistevokter, #jakto, #kampin, #solaiko, #skjoltivernekamp, #liljedalen

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv