hits

Kistepakta, kapittel 3

 

Jula er her. 

Husene er pyntet.

Mange av oss har laget en sommerhage inne i huset

 midt p vinteren,

 

 

Vi har tatt et digert tre inn i stua, et ekte tre.

Ikke alle da. Noen sverger til plast.

Hos meg blir det aldri plast.

 

 

En hage for vekst og gleder i de mrkeste dagene.

Kjrlighet.

 

Det store ordet, det magiske ordet.

Det som nesten er for stort til brukes.

Det er her og n det skjer.

Her og n.

Jul med din glede.

Vi bukker og neier.

 

 

Barnas yne som funkler og tindrer som tusen stjerner.

 

Vi husker vr egen barndom, luktene.

 

 

Vrt indre berikes.

Vi har jul i hele kroppen.

 

Jeg ser p det som en sommeruke om vinteren,

Skapt for holde mrke borte.

Lys og sol, selv om sola ikke er her.

Vi lager vr egen sol.

 

 

 

 

Nr vi leser bker,

skaper vi vr egen fantasiverden,

en verden som trekker oss ut av hverdagsligheten,

 

 

kravene,

 

 

en verden som kan berike vrt indre,

vr tanke, vr flelse, vr vilje.

 

 

 

Reikin Jernstein har hatt en samtale med sin far.

Han vet hva han s i skogen

og vil at faren skal forst, virkelig begripe at det han forteller er sant.

Hvis du ikke kan stole p det dine sanser forteller deg,

 

er du i trbbel. 


Faren forteller ham om Kistepakta,

at han tror at Reikin er Kistebrer.

Reikin kan ikke fatte at han har en far som tror p noe slikt tull.

Han har aldri hrt om noen Kistepakt

 eller at det eksisterer ei kiste for hver verdensdel.

Faren vil at han skal reise bort.

Det singler i glass.

Faren kaster seg over snnen for beskytte ham.

 

 

 

Ved det begynner:

 

 

Kapittel 3

 

 

 

Drklinka beveget seg. Inn kom en fremmed ung mann med sandfarget hr og pistol i neven. ynene vre mttes, bltt og brunt, et kort mte. Fyren sa ikke et ord. ynene hans beveget seg i hurtige skift mens han gransket rommets skygger. Munnen var en stram strek. Han endte ved vinduet der han ble stende kikke ut.

Ingen der, sa han og vendte ansiktet i min retning. Gr det bra med deg? Jeg hadde det heller elendig, men det var ikke noe jeg hadde behov for informere om. Jeg reiste meg opp mens jeg anstrengte meg for virke upvirket. Mutteren kom lpende i bare nattyet p nakne ftter. Det var ikke bra. Gulvet var fullt av glasskr. Hun hadde farget tneglene. I et hysterisk oppbud av trer kastet hun armene rundt meg. Jeg sniffet inn duften av svn.

Hun holdt rundt meg som om hun aldri ville slippe, min mamma. Det lyse hodet hvilte mot skuldra mi. Den spinkle skikkelsen skalv. Likevel opplevde jeg trygghet. Alt hun hadde opplevd. De fryktelige hendelsene fatteren hadde fortalt om. Jeg forskte frigjre meg. Hun holdt meg fast. Jeg lftet henne bort og snudde meg mot fyren. Han presenterte seg.

Stephin Kommon. Handa hans var fast og smal.

Dere sa at dere ikke trodde p meg.

Vi mottok en ordre fra Gailio Tinkmann om overvke huset.

Kistevergen, opplyste fatteren som hadde kommet etter mutteren.

Det blir satt inn ytterligere forsterkninger, sa fyren, Stephin. Dette er betrakte som et sted. Vr etterforskningsleder kommer s fort hun kan og vil stille sprsml. Jeg foreslr at vi finner et rom uten store vindusflater mens vi venter p forsterkninger. Alle rom hadde vindusflater. Mora mi elsket lys og blomster.

Vi hadde et kjellerrom og flyktet dit. Mutteren tilbd seg sette p noe varmt drikke. Ingen av oss fikk g noen steder. Vi s p hverandre i taushet. Jeg begynte skjelve og strevde for skjule det. Mamma fant et teppe og la det over skuldrene mine. Min frste innskytelse var slenge det bort. Jeg valgte krype inn i det.

Stephin mottok en beskjed p et merkelig apparat, ikke et RA.

De kommer n, sa han. Vi setter i gang et sk, vokter huset og starter samtaler med hver og en av dere. Har dere et passende rom?

I gr trodde dere meg ikke, sa jeg. Jeg gr og legger meg. Fatteren sendte meg et irritert blikk.

Ikke fr du har snakket med folkevernet, sa han. Du gikk til vinduet. Det ble skutt.  Hadde du ikke byd deg, ville du ha blitt truffet. Det var flaks. Den svre neven skalv. Mutteren grt stille. Jeg hadde sett en tittel i bokhylla, men jeg husket ikke hvilken. Ikke var det interessant heller. Mutteren rettet seg opp mens hun dro albuen over ynene.

Jeg setter p noe drikke! Hun reiste seg og plasserte nevene i siden. Ve, den, som protesterte. Stephin s p klokka og nikket.

Folkevernkvinna, fra i gr, kom inn, Seigila Jaktav. Jeg ble akutt uvel ved synet. De grnne ynene hadde tvilt p meg, p min forstand. Ikke noe var verre. Hun hilste p foreldrene mine. Jeg nikket og gikk mot ei hylle med syltety mens jeg studerte etiketter uten se. Fatteren hvisket lavt med henne. Hun smilte.

Vi tar samtalen her med alle samlet. Hun virket vennlig. Stephin forlot oss.

Jeg ble vrende hos etikettene. Fatteren og mutteren redegjorde for hva de hadde opplevd. Jeg lyttet til sprsmlene og svarene mens jeg lot som om jeg var opptatt av glassenes innhold. Det ble slitsomt st. Jeg slang meg ned i en stol. Kvinna vendte seg mot meg, smilte vennlig. Leppestiften fremhevet det kastanjefargede hret. Jeg vred meg under smilet og svelget spydighetene jeg hadde lagret ytterst p tungespissen. Vil du tilfye noe? spurte hun.

Hadde du, og dine kolleger, tatt meg p alvor, kunne dere ha satt i gang etterforskning tidligere. Da kunne vi ha unngtt dette, et faktisk mordforsk. Blikket mitt holdt fast i de grnne ynene hennes. Det befant seg en morder i skogen, en morder som kunne myrde igjen, noe denne morderen forskte seg p. Fatteren strammet leppene. Mutteren strakte seg frem og klappet meg beroligende p armen.

Det har blitt for mye, sa hun unnskyldende til Seigila.

Jeg beklager, sa Seigila og sendte meg nok et vennlig smil. Tennene hennes sto lett skrstilte i munnen. Om hun beklaget herfra og til mnen, ville det aldri vre nok. Gailio Tinkmann beordret etterforskning og bevoktning av huset. For resultatet ville det ikke ha spilt noen rolle hvorvidt vi hadde trodd p deg. Jeg reiste meg og s kaldt p henne.

Det var jeg som befant meg alene i den skogen. Jeg fortjente bli trodd. Sinnet steg. Avmakten. Den avskyelige realiteten. Hun beklaget. Jeg ville kaste raseriet tilbake mot henne. Hun smilte forsonende. Mellomrommet mellom fortennene, i overkjeven, ga henne et pussig uttrykk. Smil og beklagelser. Det var ikke mulig slenge raseri mot snt. Jeg viste henne loggen fra i gr. Et bevis p at noe var galt et sted. Hun nikket og rakte handa ut etter  apparatet mitt. Jeg ga det ikke fra meg. De mtte finne ut av det. Jeg skal f noen til se p det. N trenger jeg at dere forteller alt som kan ha med dette gjre, du ogs.

Jeg fortsatte min tirade av misfornyd krenkelse. Hun ristet avvergende p hodet og holdt hendene opp foran seg. Vi har foretatt underskelser, sa hun. S langt har vi ikke noe nytt melde. Hun mottok et anrop p samme type apparat som det Stephin benyttet. Gailio, sa hun og rakte det til fatteren. Han gikk ut av rommet. Jeg gikk etter med den intensjon f med meg hvert ord som ble sagt. Seigila holdt meg tilbake med et sprsml. Jeg gikk inn for ignorering.

Svar p sprsmlet, Reikin! befalte mutteren. Jeg hadde ikke oppfattet det. Samtalen, fatteren frte, angikk trolig meg mer enn ham. Jeg var dugelig lei av bli gjort til tredjepart i egne viktige anliggender.

Hvem visste at du forlot skolen da du gjorde? gjentok Seigila. Ingen hadde visst det. Til Skrolle hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Alle kunne ha sett meg g mot skogen. Ingen kunne vite hvor jeg var p vei som ikke fulgte etter meg. Jeg hadde knapt visst hvor jeg skulle selv en gang. En uendelig mengde mennesker hadde befunnet seg p den skoleplassen. Hun ville vite mine venners navn. Egentlig var det kun Skrolle og meg.

Skrolle, s ikke at Reikin gikk noe sted, sa mutteren velmenende. Han var med oss lete, tilfyde hun forklarende. Skrolle og jeg hadde en klikk vi hang med. Seigila noterte seg navn. Jeg gjespet overdrevent. Fatteren kom tilbake. Hva snakket dere om? spurte jeg. Han ristet p hodet og vendte seg til Seigila. Det gjaldt beskyttelse.

Huset og omrdet rundt, vil bli overvket til vi finner ut av dette, beroliget hun. Meg tilbd hun ei pille sove p.

Nei, takk! I gr taklet jeg vre alene i skogen med et lik og en mulig morder. Dette skal nok g bra. Fatteren kremtet. Jeg reiste meg og ga foreldrene mine en klem. Det gr bra, hvisket jeg og stirret inn i min mors oppskjrtede ansikt. En fyr kom inn og snakket lavt med Seigila. Jeg tenkte p Annamelia. Alt hadde begynt med henne. De hadde regnet ut hvor skytteren mtte ha sttt. Forunderlig nok fantes det ingen spor der.

Her, ta den pilla! sa mutteren, grep handa mi og lukket den. Fem skudd hadde trengt gjennom vinduet p fatterens kontor. Jeg gikk mot dra. Det var blitt skutt med skarpt. Kjekt vite! Magen skalv.

Vi har behov for mer informasjon fra deg, sa Seigila. Jeg hadde ddd dersom jeg ikke hadde byd meg. Fatteren hadde forsttt det. N begynte det g opp for meg ogs. Jeg snudde meg og stirret mens jeg ignorerte krampene i magen. Noen hadde faktisk skutt. Jeg lukket dra og gikk til rommet mitt.

P sengeteppet l Toppen og sov. Jeg fjernet teppet. Dokvin var en drittsekk. Jeg lengtet desperat etter svn. Dokvin kom til legge ut om Annamelias vagina. Jeg klappet pelsbunten p hodet og svelget pilla. Synd for Annamelia. Hunden slikket med en liten tungespiss knapt mulig registrere. Han burde ha reagert p oppstyret. Kommet! Toppen var livredd for smell. Jenter ante ikke hvordan Dokvin snakket om dem. Snakk og skryt! Utmattelsen krp gjennom kroppen. Jeg burde kontakte Skrolle. Ferieplaner. Et nytt lite slikk fra Toppen. Gode hunden.

Jeg lukket ynene. Annamelia var ikke min sak. Hun hadde aldri vrt det. Jeg nektet tenke. Fra periferien sto de fryktelige hendelsene og kikket p meg. Der kunne de holde seg. Huset var under bevoktning. Jeg ville ikke sendes vekk. Hva het den denne hovedstaden fatteren ville sende meg til? Folkevernet var p saken. De ville oppklare alt. Skrolle og jeg! Vi kunne bli her. Gjre som vi pleide. Jeg gledet meg til en normal hverdag. Han og jeg.

 

 

Sola lirket seg vei gjennom rullegardina, en ny dag. Jeg skottet mot Toppen. Han sov. Jeg trakk ham inntil meg. Snuta hans grov seg inn under armhulen. Jeg lftet ham opp. Et spinkelt dyr som kjentes tung som en sekk. Han var en matvegrer. Jeg puttet ham inn i armkroken, en vt tungespiss, et lett slikk. yelokkene hans vibrerte svntunge og falt igjen, en atypisk atferd. Energibunten burde ha vrt opptatt med morgenrutiner. Nappe meg i ret, slikke.

Jeg gikk til fatteren og halte ham ut av svnen. Han lftet Toppens hode. Det deiset ned.

Nr var han sist ute? Den store neven strk den myke pelsen. Jeg ante ikke. Toppen hadde hundedr. Ingen kunne ane nr han sist hadde vrt ute.

Han reagerte ikke p skuddene, sa jeg. Hvis fremmede folk snek seg rundt huset, etter en posisjon for et skudd, burde han ha varslet.

Jeg melder fra til folkevernet, sa fatteren.

Han kan vre syk, sa jeg.

Jeg er glad for at du reiser i dag, sa han. Det fantes ingen avtale om noen reise. Etter skuddene i gr snakket jeg med Gailio, kistevergen. Han var enig med meg. Du br komme deg bort. I Klosterdalen garanterer han din trygghet. Jeg ville feriere med Skrolle. Gailio har sagt at du kan ha med deg venner. Jeg ville kun ha med meg Skrolle. Da tar jeg det opp med foreldrene hans. Problemet var at Skrolle skulle reise p en planlagt familieferie til Urleiven og bli borte i en uke. Han kan komme etter. Jeg ristet p hodet. Snn, tenk deg om! Her blir du sittende innesperret med vakter som bestemmer hva du kan og ikke kan gjre. Gailio tilbyr deg spennende opplevelser i nye omgivelser. Vinn/vinn. Jeg rynket panna. Du kan bli s lenge du vil. Poenget er at din mor og jeg ikke vil ha deg tilbake fr saken med liket og skuddene er oppklart og lst. Konglomeratet vil flge opp alt sammen Seigila, folkevergen, gjorde utslaget. Henne ville jeg ikke ha noe mere med gjre. Da avklarer jeg det med Gailio.

Skrolle skal komme s fort han er tilbake ellers blir det ikke noe av.

Fint. Jeg holder deg orientert. Han gikk mot dra med RA i posisjon for en samtale.

Har du vrt der? spurte jeg. I denne hovedstaden.

I Klosterdalen. Nei, men det skal vre skikkelig idyll! Idyll for fatteren og meg var trolig ikke det samme. Han hadde et magert reiserepertoar. Klosterdalen tar bare i mot et begrenset antall turister. Betrakt dere som heldige. All organisering og kontakt gr gjennom Gailio og meg. Har jeg ditt ord p at du ikke kontakter Skrolle? RA brant i lomma. Det mtte sjekkes for feil fr jeg dro noe sted. Han rakte frem handa. Jeg ga ham apparatet og hpet at Skrolle ville bli begeistret.

Toppen hang som et slakt i armene mine mens jeg gikk mot rommet mitt. Jeg kastet meg p senga med hunden i armene. Fatteren kom inn. Gailio er p oppgava. Han snakker med Skrolles foreldre og ordner det praktiske. Ingen skal kjenne til  bestemmelsesstedet deres.

Skrolles foreldre lar ikke snnen sin reise til de aner ikke hvor.

Gailio har uante ressurser, Reikin. Jeg tror han fr det til. Det innebrer at du ikke m nevne et ord til noen om hvor du skal, heller ikke til din mor og dine sstre. Dersom ingen kjenner bestemmelsesstedet, garanterer han at du er trygg. Kun vi tre vet det, Gailio, du og jeg. Slik skal det forbli. Greit? Det hrtes overdrevent ut. Fem skudd er ikke overdrevent. Det er drapsforsk. Jeg pustet tungt. Brutalt nok. Gailio er ekspert. Vi lytter til eksperter. Jeg nikket. Han fremfrte overbevisende argumenter. Vakter er utplassert p innsida og p utsida av huset. Frem til du har reist, m vi vokte oss for forsnakkelser. Fire personer befinner seg i nromrdet til eiendommen. Du kan bevege deg ut i hagen, ikke lenger. Jeg foreslo for Gailio at vi kunne lokke personen eller personene, frem ved si at du fremdeles bor her, men han ville ikke sette din mor og meg i utilbrlig fare. Jeg stoler p hans vurdering.

Et sted i magen begynte det krible. Skrolle og jeg p ferie alene. Jeg hadde ikke vrt mye p ferie, og aldri borte fra foreldrene. Gailio kommer til utbrodere seg om stedet, naturen, fasiliteter som svmmebasseng, bademuligheter, turomrder. Ikke skap deg forventinger ut fra det. Han tilslrer hvor dere skal. Konglomeratet er mlet for reisa. Det var greit.

Jeg ble med ham inn p kjkkenet. Mutteren satte frem mat.

Er du komfortabel med planene? spurte hun.

S der, sa jeg,

Er du sikker p at vi gjr rett i la han dra hjemmefra etter alt det han har gtt gjennom? Hun s formanende p fatter. Trygghet er viktigst, Vendel. Ikke glem det!

Det er derfor han reiser, Mayla.

Hjemlig trygghet, Vendel! Hun klemte meg med et hikst av medynk.

Har du mtt ham, denne Gailio? hvisket jeg. Hun ristet p det lyse hret og hvisket tilbake.

Jeg har aldri hrt denne historien fr. Det fantes ikke snev av grtt i hret hennes.

La oss mte ham, hvisket jeg. Er han en drittsekk, blir jeg ikke med. Fatteren himlet. I ynene hennes var det trer. Jeg trket dem bort. Blfargen hadde bleknet. Hun lignet sstrene mer enn hun lignet meg. Det skyldtes ikke bare fargene.

Jeg var ubegripelig sulten og satte meg til bords..

Han vil vre godt beskyttet der, sa fatteren og dro mutteren inn i armene. Hun skjv han bort med et misfornyd uttrykk.

Hvor er Toppen? spurte hun.

Det er noe rart med ham, sa jeg.

Hvis han er syk m vi til dyrlegen. Hun forlot kjkkenet med bestemte skritt. Toppen hang som et slakt, i armene hennes da hun returnerte.

Ingen av oss skal bevege oss lenger bort enn til hagen i dag, sa fatteren og s bekymret p den lille firbeinte. Mutter mlte kroppstemperaturen og fant ikke noe alarmerende. Hun hentet et stykke kjtt fra kjleskapet. Han ignorerte det.

Det virker ikke riktig at Reikin skal reise, hvisket hun. Jeg begynte se frem til det.

Zanne og Zu kommer, sa mutteren.

Hjelp! tenkte jeg.

De kom med nok oppkavet energi til ryke en l alene. vrige familiemedlemmer var etterlatt hjemme. Det var noe takke for.

 

Vret var bedre enn det hadde vrt p lenge. Vi befant oss p vent i hagen. Fatteren hadde organisert transport for Skrolle om en uke og to dager. Skrolles foreldre hadde gtt med p det. Jeg hadde ikke trodd det.

En luftsykkel la seg til rette p plenen, Gailio, kistevergen. Han fortyde i epletreet. Vi hadde aldri fr hatt en luftsykkel i hagen. Min far gikk bort til ham. De gled inn i en storslagen omfavnelse. To store menn, en lys og en mrk. Inntrykket av min far som kjempe ble redusert av tendensen til mage. Hos den fremmede spilte musklene under huden.

Jeg motsto fristelsen til rette meg opp og forble i en innstudert hengslete modus. Speil hadde jeg ikke for handa. Fantes det muskler var de i s fall ikke synlige. Hoftene var riktignok smale eller rettere sagt fravrende, og skulderbredden sto i stil med hoftene.

Toppen hadde vknet og sprang ut p vaktparaden med iltre bjeff. S var i hvert fall han i form igjen. Luftsykkelen imponerte ham ikke. Den gjorde inntrykk p meg. Der var det ikke mye sette tennene i. Han knurret iltert. Min far gjorde tafatte forsk p stoppe angrepet. Jeg smilte. Han hadde aldri vrt god til det der.

Gailio satte seg ned. Plystret. Han hadde skulderlangt gyllent hr. Trening var ikke min greie. Sola fikk hret hans til glitre. Mest i gull. Jeg oppdaget et lite streif av rdt. Toppen nrmet seg, la hodet mot forlabbene og slikket fingrene hans. Jeg kunne overveie gjre et stunt hvis det ga slike resultater. Fatteren svettet synlig. Gailio lftet hundekreket opp og viste ham sykkelen, mumlet beroligende, lot ham snuse. Toppen la seg til rette og lftet en labb. Kos meg! Zanne og Zu blunket til hverandre. Jeg og Gailio hadde to likhetstrekk. Hyde og hrlengde.

Min far vendte seg mot oss med et formanende blikk, et krav om en hflig oppvisning i dannelse. Sstrene beveget seg mot ham, like som to drper vann, med platinablondt hr som en sky rundt hodet, grasise som gaseller med vuggende hofter og hyreiste pupper. Han tok det pent. Poeng til ham! Begge tok stor plass i et rom selv nr de var hver for seg. Alles yne traff meg samtidig. Min tid som observatr tok en br slutt. Jeg burde helt serist begynne trene.

Med et uttrykk jeg mente burde virke likegyldig, slentret jeg fram. Toppen, l ved Gailios ftter og hvilte hodet p skoene hans. Ikke antydning til rykk i halen. Sviker! Gailios trekk var skarpskrne og haken bestemt. Jeg var ikke direkte smhendt. Handa forsvant inn i neven hans. Det eneste myke ved fyren var den velformede avtegninga av leppene. Handtrykket var kraftig og fast. Med en slik kropp kunne jeg ha skrevet om historien. Kanskje Annamelia hadde falt for Dokvins psykosjel. Den kunne andre konkurrere om.

Jeg har sett frem til hilse p deg, sa Gailio. Stemmen var fyldig, tillitvekkende. Dypbl yne under mrke yebryn dro p granskingsferd i ansiktet mitt. Jeg s ned. Toppen logret fornyd. Dobbeltsviker. Hvordan har du det?

Middelmdig, svarte jeg. Mer var det ikke si. Magen ble akutt kvalm.

Jeg forstr. Du vil vre trygg nr du reiser med meg. Han startet utbroderinga om svmmebassenger, vannsklier og en mengde sportsarenaer inkludert fotballbaner og matorgier.

Jeg hater fotball.

Men du liker havet? Jeg nikket. Fjellet? Nytt nikk. Du kommer til f en ferie du sent vil glemme.

Vi blir gjerne med, sa Zanne og smilte sitt mest sjarmerende smil.

Zu nikket. En ukes husmorferie. Gjerne med fotball. De smilte til ham og hverandre med blendende sjarmtriks.

Ja, da blir i hvert fall ikke jeg med, sa jeg og alle lo. Gailio fortsatte utbrodere seg om bestemmelsesstedet. Sstrene mine hadde lyse stemmer med latter i. Jeg sparket trne i bakken mens ord og sekunder spant ut av tida.

 

Gailio fanget blikket mitt, vek ikke. Det er vel ikke noe vente p, sa han. Vi br komme oss av grde. Jeg lukket ynene. Ferie for meg og Skrolle. Det hadde fortonet seg som en god ide. Jeg ombestemte meg. Ikke tale om! Zanne Zu utvekslet smil. Det var lillebror det. Fatteren rettet seg opp, vaket i temperamentet.

Akkurat det er ferdig diskutert. Selvflgelig skal du reise!

Dette er kanskje ikke tidspunktet, sa mutteren. Jeg sa jo det. Slike oppskakende hendelser. Man trenger sine nrmeste rundt seg. Jeg s irritert p henne. Det var ikke snn. Jeg ville vre sjef i eget liv, mte sommeren slik vi hadde bestemt, fr dette, den uvirkelige situasjonen. La oss reise bort alle sammen, sa mutteren. Fri bevare meg vel!

Jeg blir med, sa jeg. Gailio smilte svakt. Nikket. Sykkelen var helt klart en formildende omstendighet. Lysten til sitte p en slik var sterk nok til overkomme hydeskrekken.

Jeg beklager farkosten, sa Gailio. Det blir slitsomt vre passasjer s lenge. Siden vi drar i hemmelighet, er dette mten gjre det p. Han mtte tulle. Sykkelen var en hyder.

Fatteren kom med kiste og klr i en sekk. Mutterens yne svmte over av trer. Hun slo armene om meg som om hun aldri ville slippe, svpte meg i mammaord. Fatteren la en arm rundt henne. Hun fyste den vekk og s sint p ham.

Du er sikker p at det er trygt for ham reise p den sykkelen? Gailio beroliget.

Jeg slipper ut et skjold som endrer seg etter bakgrunnen. Ingen vil se oss. Han hadde misforsttt. Bekymringa hvilte p teknikken, ikke forflgere. S langt hadde hun aldri tenkt. Hennes virkelighet handlet ikke om forflgere. Da ville hun aldri ha latt meg reise.

Er RA med? Hun s seg rundt som om hun mistenkte det for spasere rundt p egen hand. Ta kontakt med en gang du kommer frem. Oppfordringa l som en forlenget pil ut i pekefingeren. Min far avbrt.

Absolutt ikke. Et apparat kan spores. Hun s forvirret p ham. Han reiser til et hemmelig sted fordi noen har prvd drepe ham. Det fikk henne til stortute. Sstrene grep handa mi, en fra hver side. Det var slutt med smil og flrt. Jeg sanset ekte bekymring.

Ikke la oss overdrive dette, sa Gailio. Vi vil kun vre p den sikre siden. Det er alt. Han la en arm p mutterens skulder i en beroligende gest. Jeg lover at alt vil g bra med din snn. Ingen av dere m snakke med noen om dette. Hold en lav profil til vi har funnet gjerningsmannen! Alle fire nikket. Forhpentligvis har vi vedkommende fr Skrolle er tilbake fra Urleiven og kan avslutte hemmelighetskremmeriet. Ikke ta kontakt med Reikin under noen omstendighet! All kontakt gr gjennom meg. De nikket. Det ble utvekslet trevte klemmer. Jeg hadde fuktige avtrykk p kinnene. S var vi av sted.

Et knepp hrtes i det skjoldet la seg p plass. Jeg kunne ikke se rett ned. Greit nok! Jeg hadde hydeskrekk, men jeg ble vidsynt. Det var hus, daler og landskap. Gailios rygg virket klippetrygg. Tid og rom malte et storsltt maleri. Stadig nye detaljer penbarte seg. Annet falt langsomt ut. Jeg nt det. Tenk at det var meg, Reikin Jernstein, som satt her oppe og flt mellom himmel og jord. Jeg skulle tigge Gailio p mine knr for Skrolle. Lufta pisket rundt meg. Han ville aldri bli den samme igjen.

Dette var noe Dokvin bare kunne drmme om. Roen ble til en svndyssende sang. Tankene gled ut p vidvanke og satte seg sammen i ulogiske sekvenser. Jeg kjempet for holde fast i opplevelsen. Nyte den! Jeg presset ynene opp. Sanset! yeblikk p yeblikk av inntrykk jeg ville huske for bestandig.   

rene mine registrerte et lett knepp. ynene glippet. Skjoldet var borte. Jeg hadde sovnet fra reisa, fra alle de magiske yeblikkene. Fatteren hadde sagt at vi skulle til en hovedstad. Gailio gikk inn for landing. Her var det ingen by, verken hus eller mennesker. Under meg strakte det seg uendelige omrder med demark. Hye fjell, bratte og langstrakte daler, skrinne enger. Stein og grus. En hy mur avlste nok en mur. Hadde han tenkt at vi skulle ta ei pause?

Bygninger reiste seg bak dobbeltmurene i en skremmende velkomstgest. Et kloster. Det var alt som var. Jeg ble pissredd, skrekkslagen. Klosterdalen, navnet p hovedstaden. Fyren hadde ikke sagt noe om en pause.

Det var ingen steder jeg kunne dra, ingen steder lpe til. Gold tom natur, det var alt. Jeg prvde styre tillpet til panikk. Alt virket helt ulogisk. Jeg satt p en luftsykkel. Gutter som meg satt ikke p luftsykler. Jeg hadde funnet et lik. Gutter som meg fant ikke lik. Jeg var blitt skutt mot. Gutter som meg ble ikke skutt mot. Dokvin hadde pult Annamelia og min verden hadde falt sammen.

Fem kuler. Jeg hadde aldri sett kulene. Hvis det ikke var snakk om en pause, mtte jeg lpe alt jeg hadde. Jeg hadde ikke en gang RA, fortvilet nok. Det kom ikke p tale bli med til et kloster. De munkene ville finne fred. Jeg hadde nok med finne inn i mitt eget uforutsigbare dagligliv.

Sykkelen tok bakken, en myk landing p ei de gresslette. Jeg var alt for oppskjrtet til glede meg over det. Gailio steg av. Jeg ogs. Han smilte. Lurte p om jeg hadde hatt en fin tur.

Skal vi ta en pause. Stemmen min skalv.

Nei! Tillpende til panikk ble til virkelighet. Et massivt svik. Skrolle kom ikke hit. Han pekte mot muren. Et kloster. Hva hadde fatteren tenkt p? Han mtte ha latt seg blffe av fyren. Foreldrene mine ville aldri lyve for meg, aldri. Dette er Klosterdalen, sa han. Hvordan kunne fatteren finne p tro p en slik rverhistorie. Kista.

Gailio rakte meg sekken. Jeg sto klar, holdt kroppen i beredskap. Gresset l mykt under fotslene. Jeg ville lpe raskere uten sekken. Det var ingen steder skjule seg. Jeg trengte tingene mine. Trer av fortvilelse samlet seg bak yenhulene. Kanskje jeg var alene med morderen. Jeg ble helt stiv. Gailio var en brande, trolig ikke uten grunn. Ingen kunne komme seg unna en luftsykkel i denne demarka. Spent som ei stlfjr sto jeg som lammet. Hva er det, Reikin?

Jeg har aldri sagt ja til dra til et forpult kloster. Trene lot seg ikke skjule. Jeg lyttet forskrekket til mitt eget ordvalg mens jeg pekte.

En gang i tida, lenge fr vr tidsregning, var det muligens et kloster. Velkommen til Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet. Jeg var ikke blind.

Hvor er bygningene, gatene, veiene, bebyggelsen, overgangen til en mer landlig idyll? Jeg pekte utover delandet. Dette er ingenting.

Likevel er det snn, Nr vi fr installert deg i byen, skal jeg fortelle deg vr historie. Da vil du forst det. Jeg hadde ikke planer om installeres noe sted. Derimot skulle jeg flykte. Reikin, jeg beklager at du er uforberedt p hva du ville finne her, dette Han pekte utover.

Dette rimer ikke en gang med Liljedalen, ropte jeg. En hovedgate med en husklynge rundt.

Jeg forstr at det kan se snn ut for deg. Konglomeratet bestr kun av to daler. Begge befinner seg bak dobbeltmurene, men vi er en verdensdel med samme flateinnhold som andre verdensdeler. Det er for farlig for deg hjemme. Jeg kan ikke kjre deg hjem. Ingen kommer til tvinge deg inn bak de murene mot din vilje. Jeg kan kjre deg til et sted du geografisk godkjenner, der jeg vet at du vil vre trygg.

Min familie, kone og fire barn, befinner seg trolig p innsida av muren der for overraske meg. Jeg kom til deg, direkte fra Rosengard, etter et flere uker langt oppdrag. De vil overbevise deg om at de bor i en by ikke et kloster. Gi oss en sjanse!

Du kjrer meg til et annet sted dersom jeg vil det? Han nikket. Jeg kjempet med skjelvinga i stemmen. Du lover!

Jeg lover. Vi stirret p hverandre. Jeg nikket.

Han vinket p familien sin. Handlingslammet og fortapt sto jeg og stirret mot muren. To smttinger kom snublende nedover hellinga i terrenget mens de ropte p pappa. Ei jente med lange lyse fletter kom etter. Hun lftet dem opp nr de gikk overende. En gutt fulgte etter med et lett overbrende smil. Bakerst kom ei kvinne. Kona. Gailio, beveget seg mot de sm, strakte armene mot dem. Kvinna var ikke ung, men det var noe umtelig tiltrekkende over den lange slanke skikkelsen.

Vesla, ndde fram frst, en lyshret krlltopp med bl yne, farens. Gailio ventet p den vesle pluggen med rde krller i nakken. Han lftet dem opp og svingte dem rundt i en skikkelig runddans. Begge strakte armene opp mens de hylte p mer. Hyst ufrivillig mtte jeg smile. Han svingte dem rundt p nytt og p nytt. Det virket ekte. S sm barn spilte ikke skuespill.

Jeg var lettet.

Ble rolig.

Takk og lov.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

Bkene kan kjpes p de digitale platformer som selger e-bker og lydbker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #libermundi, #lydbok, #epub, #e-bok, #spenningsbker, #fantasi, #fremtidskrim, #krim, #reikinjernstein, #reikin, #vendel, #mayla, #folkevernet, #konglomeratet, #kistebrer, #kisteverge, #klosterdalen, #gailiotinkman, #kistevokter

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv