hits

Liber Mundi

 

Liber Mundi

Verdensboka

en ambisis serietittel.

Akkurat s ambisis er den ment vre.

En serie som tar for seg

den evige kampen mellom det gode og det onde.

 

Da jeg inns at jeg ville ha skrevet den samme boka uansett hvilken tidsperiode jeg kunne ha funnet p velge, bestemte jeg meg for  sende den ut i verden.

Steinalderen, Atlantis, Lemurien, historisk tid, fremtida. Overalt hvor mennesker ferdes, gjelder de samme utfordringer. 

En vilje til det beste for fellesskapet.

Men hva er det beste for fellesskapet? Derom strides de lrde.

 

Jeg valgte fremtida.

 

Vr verden har gjennomgtt omveltninger p omveltninger p like mange plan.

 

En gang, for ikke s lenge sida, sa en stor gruppe mennesker nei til bli bestemt over. Under parolene, frihet, likhet og brorskap, ble de verdier, som vr vestlige verden er tuftet p, kjempet frem. Frihet for alle, likhet for loven og brorskap menneske og menneske i mellom.

 

 

Ingeborg Refling Hagen sa det slik:

Hvor begynner frihetskravet, med den aller frste slaven, som slet ket av.

 

 

Vi har egentlig ikke lyktes helt. Pengemaskinen har stor makt. Penger rder i stor grad vre liv. Vi slipper ikke unna. Grunnen vi eier, er ikke lenger fri. Her i Norge har vi vrt stolte over eie vre hauger selv. Jeg vil gjerne kunne befinne meg p min haug, selv om jeg ikke skulle eie et re. Veiene kan ikke benyttes fritt lenger. Pengene har pvirkningsmakt. Alle trekker i dem. 

 

 

Hvordan bygge sunne samfunn og sunne mennesker?

 

Verden er et skremmende sted.

 

Vi har diktatorer og understter.

Slaver av de verste bestemmelser.

 

En mengde flyktninger som sker seg til trygghet, 

det gode liv.

 

Det gr mot jul.

Vi i den vestlige verden feirer kjrligheten. 

 

Hva vi enn mtte mene og tro,

 

samler vi oss rundt det lille barnet

som har kommet hit til denne verden.

 

Vi har alle kommet hit.

 

Kjent behovet for at varme omsorgsfulle hender skulle ta vare p oss.

 

Skjenke oss av sin kjrlighet.

 

Kjrlighet handler aldri om f, men om gi. 

 

Julas bud.

 

 

Mennesker som i kjrlighet lever sammen i god vilje

 

og fred p jord.

 

 

 

Kampen mot det onde.

 

Enhver m kjempe den kampen i sitt indre hver dag.

 

P individplanet og p samfunnsplanet.

 

 

 

Created with GIMP

 

Reikin Jernstein har sett et lik.

Han s det to ganger.

Folkevernet fant treet, der liket hadde hengt, tomt.

Reikin kunne ikke tro det, og dro for sjekke.

Det var tomt, som om det aldri hadde hengt der.

Han blir flen.

Kan du ikke tro p dine egen sanser, hva har du da?

Gjennom sansene blir virkeligheten levende, synlig.

Han har en samtale med sin far.

Ved det begynner andre kapittel i boka, Kistepakta.

 

 

 

 

Kapittel 2

 

 

Dagen hadde vrt totalt bortkastet.

Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mrkeredsel, sa fatteren.

Det var lyst da jeg s liket. Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt p det mtet.

Poenget er at de ikke kjenner til profetien.

Profeti! Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.

Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt. Fatteren var nktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spmann. Han ble taus.

Du m spke! Sa du profeti? Han nikket.

Selvflgelig skulle jeg ha likt vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt. Jeg hadde undret p det samme i mange timer n. Det hadde vrt en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til vente det. ynene var fravrende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.

Overbeviste du dem? spurte jeg for f ham p gli igjen.

Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien. Forstelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.

Hva gjr de videre med saken? spurte jeg

Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.

De tror jeg er gal?

Nei da, men jeg er mer opptatt av

Siden det er meg det gjelder, er det p tide at vi gjr det slik jeg vil.

Ja, men frst trenger du informasjon. Utvis tlmodighet, vr s snill! Jeg strever med finne riktige ord. Spdommer var for idioter og svermere. Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i gr. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig. Det har med profetien gjre. Jeg lukket ynene.

Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som m stoppes.

Reikin, vr s snill. Bare fortell. Det m g i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger forst hva som foregikk. Annamelia, ktskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt p samme tid.

Jeg travet frem og tilbake over trange to meter. ynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble redvende. Jeg snakket inn i den s det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.

Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten kommentere et eneste ord. Det blir en lang historie, sa han.  Frste gang jeg hrte den tvilte jeg p min fars forstand. Jeg vred p meg og fortalte om avtalen med Skrolle. Har ikke han fest? Fatteren s p klokka. Den beveget seg mot midnatt.

Jeg aner ikke nr han kommer, men festen varer ikke evig. Han var ikke supermotivert for det selskapet.

Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil rde ham til g hjem. Dette kommer til ta tid. Hele dagen hadde jeg ventet. Beklager, men samtalen vr har  ventet i rtier. Blikket som ikke tlte motsigelse var p plass. Han plasserte meg p vent. Jeg fant meg i det.

Skrolle kommer i morgen, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham nr vi er ferdige. Han tler bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far l p det siste, tilkalte han meg slik jeg n har gjort med deg. Betydningen klemte til rundt brystet.

Du skal ikke, er ikke? Ordene stokket seg. ynene s forvirret p meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.

Slapp av. Sunnhet, det er meg.  Med deg er det annerledes. Tull. Jeg var sunn som et nyspiret fr. Det som hendte i dag Han stirret utover uten se. Munnen ble stille. Det var i gr det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, byde seg ned, lftet opp en glatt metallgjenstand p strrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss. P netthinna s jeg farfars yne. Det sregne snevet av grnt i det brune. Denne sto p nattbordet hans den dagen. Jeg hadde vrt utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig ls eller nkkelhull. Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det ret han fylte trettini. Fatterens hender gled fravrende over lokket. Jeg s det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra snn til snn til jeg n gir den til deg.

Hvorfor det?

Det er nettopp det jeg strever med forklare. Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg mtte f ham p sporet. Han skvatt. Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun pnes av den rette.

Og det betyr?

Vr oppgave er oppbevare kista til den rette kommer. Det flger med en nedtegnelse. Den som utpekes fr kista.

Hvorfor det?

Det er det jeg skal forske forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhrende vokter og verge. Jeg vokter denne. Han nikket mot gjenstanden. Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har mter minst to ganger i ret, kistevergene og kistevokterne. Jeg rynket panna.

Du pstr at dette ikke er et eventyr? Han fastholdt at det var sannere enn dden.

Hvem har funnet p dette med kistene? Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel? Han sukket.

Hvordan skal jeg svare? Vi m g like tilbake til r null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjrelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan vre mann eller kvinne. Nr vedkommende nrmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein. Jeg burde ha hrt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hrt om det. Jeg hadde hrt mange legender, bde sannsynlige og usannsynlige. Kun de berrte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs rd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om bde kistevergen og lederen for verdensrdet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er n opp til dem.

Det lyder som pisspreik.

Historia m fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette. Han mtte ha trna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet p planeten.

Vendel, distre og sakte skosler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.

Meg, mener du at det forplikter meg, sstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det? Tanken virket uhyrlig.

Nei, ingen kjenner til det, kun jeg. Det tilhrer et taushetsbelagt omrde, en del av din arv. Ikke at det har vrt en byrde. Det er en gave, en hjelp. Mtene mellom kistevokterne bestr blant annet i diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer p noen i familien. Bist med hjelp.

Jeg s meg rundt og s ikke spor av noen hjelp. Vrt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. Fordi det er slik vi vil leve. Vrt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi nsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha ftt hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt p deg. Det er ikke s uvanlig i flge kistevergen. For at den rette skal utpekes, m alt stemme. Etter det du har fortalt, gjr det trolig det.

Jeg gransket den glatte metallflata.

Har du pnet kista? spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg ld.    

Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig pne den. En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. S enkelt er det ikke. En prosedyre skal flges. Vi skal fastsl at nedtegnelsen stemmer.

Hva er det i kista? Fingrene mine nrmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.

Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp. Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke strre enn for sjakk.

Strler av energi rislet gjennom fingre og handbak. En stille gld skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke f det minste tegn fra meg p at jeg var berrt. Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebrer. Et skimrende lys l som en aura rundt oss begge. Blikket mitt lste seg til lyset. I Konglomeratet gir det en betydningsfull status. Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret p meg. Jeg lukket ynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig la det vre. Jeg pnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. Da gr jeg over til nedtegnelsen. Han fant frem et skriv. Deklamerte.

 

 

Ut av stormens ye

blir han fdt, gutten.

Flammesverd glder over en

lynfylt himmel.

Vreden kvester trrnes rtter.

Trestammer slynges om kull i vinden.

Stormens rier, gir ham kraft til livet.

 

 

Elskerens sd befruktet tempelet.

Den ektevidde svelget dden.

Ingen ring beseglet pakta.

Nytt liv skal blomstre og velsigne.

 

 

Kildens jordiske strmmer,

skjenker barnet av sin flod.

Gutten, hennes frstefdte,

blir forlst fra livsstrengen.

Mot stormen blunker han,

den nyfdte.

Lydlst mter han verden.

Han drikker livets ild.

Et klynk unnslipper hans lepper

Frem for verden skal han bres.

Til jubel fra vise og lrde.

 

 

Gutten vokser opp med to sstre.

Deres blod har ikke samme kilde.

 

 

Jeg vred meg som en mark. Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke p meg. Jo, gutten min, det gjr de. Stemmen ld litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to sstre. De vise og lrde som jublet ved min fdsel, skulle jeg ha likt og sett. Dersom du oversetter det til vanlig sprk, er det hele sant.

Skulle liksom ikke mine sstre vre mine?

   De er dine, men ikke ved blod. Solstikk var det ikke mulig f i dette vret, men noe mtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var vre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et yeblikk hadde jeg trodd at han var gal.

Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie. Mor hadde vrt gift med en psykopat som hadde to sm dtre, tvillinger, mine sstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og opplst i grt bak splestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.

Psykopaten hadde ddd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forskt stanse ham fra komme inn til tvillingene. Han hadde sltt ls p henne med et belte. Hun hadde kastet nkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham lpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle sl mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til sstrene var min egen.

Stillheten senket seg over rommet. Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med fordye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd p ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet p nytt.

Hva skulle han med nklene? spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde lst barna inn p soverommet for beskytte dem. Mora mi var ei lvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell p oss, sstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha ftt meg til forst at vi ikke var av ett blod.

Granitt var den vesentlige substansen i min far. Den l steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjrt. Mysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han glttet opp. Beklaget.

Hun var s skjr, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid bygge seg opp igjen. Han rdmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. Da tvillingene var seks r, ble hun gravid. Stemmen skalv. Vi hadde ikke inngtt ekteskap. Det kunne vente til du ble fdt. Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. Hva skulle vitsen vre? Ingen trenger vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble fdt. De ble morlse ganske kort tid etter. Som den medflende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke lgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vrt for hverandre. De er dine sstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de ogs vre dtre.

Han hadde rett, min far, som alltid hadde vrt der for meg, for oss. Stormen p fdselsdagen din derimot har vi fortalt om. Min mors trang til vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. Jeg gr ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer? Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.

Fdselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fdselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til gjre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trr blste over ende. Mrke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var s redd for miste deg. Da s jeg stormens ye. Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. yet var i kildens senter. Det s rett p meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, s uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens ye ble du fdt. Han forsvant langt inn i ordene. yelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.

Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann. Han smilte svakt.

Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.

Uten sansene som plitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand. Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfdte gjr det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det strste yeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forst hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uvret la seg, dro vi til fdeavdelingen.

Hvor ble de vise og lrde av? Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, snnen, den eneste.

Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble fdt. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett p operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi mtt med applaus av leger og pleiere. Jeg s det for meg.

Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere. Vise og lrde, det br vre noe mer hyverdig.

Vise og lrde er ikke annet enn spesialister p sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.   

Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.

Derfor er kistevergen sentral. De utpeker kistebrere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart f mte ham. Lederen for verdensrdet, Rhettfinn Granly, kommer ogs til ville snakke med deg. Hr videre! Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrdet mte meg, En noksagt fra Liljedalen. Spryt.

 

Gutten vokser opp

elsket og ret av alle,

Hans sang er melodis

og tonene rene i klangen.

Gammel er han ikke

da munnen tyter over av mark.

 

Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre. Jeg klarte ikke stanse den. Resten av den dramatiske fremfrelsen glapp ut av rene. Det tok en stund fr han oppdaget at jeg ikke hang med. ynene fikk et sret drag i det jeg hikstet og trket lattertrer.

Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke. Foreldres hukommelse kunne vre en forbannelse. Fire r gammel hadde jeg lekt i en sledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterp, sstrene. De hadde vrt noen utlelige ertekroker. Jeg hadde grtt blod av skam og ydmykelse. Ikke p vilkr om jeg ville innrmme at jeg husket det. En slik tpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. Jeg har never og nieser. De drikker slevann, pappa, spiser mark. Snn er unger.

Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full. Jeg blste.

Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra. Den hadde vrt en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om utdanne den. Det kom ikke til skje. Stahet pleide mutteren si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg ta. Hr videre, snn! Da kistevergen og min far ppekte at alt stemte til n, var jeg helt sikker p at den siste delen aldri ville stemme.

 

Han vokser i alder og visdom.

De lrde bedmmer hans gjerning.

Hans drmmer knuses.

Kvinna han begjrer

er fylt av en annen.

Jomfruelig martres hans hjerte.

Iskulden truer i det vte dypet.

Tomme yehuler skuer uten se.

Naken flykter han inn i skogen.

Tida er inne.

Den ventede skal finne kilden.

Kisten vil utpeke ham.

Han er dens rettmessige eier.

 

Forbannet! Rdmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rdminga.

Nedtegnelsen stemte. Vi kunne g over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som mtte tro meg. Jeg tviler p at det er mulig, sa fatter. De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som ogs er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen n. Du har beskrevet et makabert display av en dd mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i dden, har hensikten ikke vrt ramme liket. Jeg tror hensikten har vrt skremme noen. Hvem? Jeg gr ut i fra at du ikke hadde planlagt g til det vannet? Jeg ristet  p hodet. Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi m ta p alvor. Du kan vre i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.

Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.

Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjr deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille sprsmlstegn ved det. Noen m ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du frste gang s den dde og til du returnerte?

Jeg hadde ikke registrert hvor mange klokka var. Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vrt hyper, hatt panikk. Han nikket forstelsesfullt. Var noe annerledes da du kom tilbake? Jeg tenkte etter. P mitt indre re hrte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hrt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hrt mine egne tanker p grunn av dem. Du var opprrt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du br reise bort.

Jeg skvatt til. N hadde han virkelig trna. Nr jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen. Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hrt nyhetsoppleseren fortelle fra en snn plass. Det s ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en stkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! Du har misforsttt. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.

Konglomeratet, den ttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum p skolen. Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjr lederen for verdensrdet. Det blir to fluer i et smekk. Vi fr kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.

Jeg har ikke tenkt flykte. En morder kan myrde igjen. Saken m etterforskes. Den skyldige m hankes inn.

Kistevergen har status, muligheter til influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.

like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.

Den samtalen, kan dere ta fr du blir hentet. Jo mer jeg tenker p det desto viktigere synes jeg det er.

Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje. Under den rolige overflata fantes det ingen s sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg fr mutteren hadde ftt tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.

Jeg reiste meg og ble stende se ut av vinduet. Mnen hang tung og full p himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vrt skyet. Jeg flyktet fra konfrontasjonen, en tendens jeg mtte f slutt p. Jeg savnet mannen med subbete tfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og mnelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vr for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla p venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto. Raskt byde jeg meg ned for se bedre.

Det singlet i glass. Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned p gulvet. Et luftdrag slo mot ret i det vi falt. Vi landet p gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Brket ble avlst av total stillhet. Jeg prvde reise meg. Ord gnistret i ret. Ligg stille! Ikke rr deg!

Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke dde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi l snn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens yeblikk. Det var ikke mulig begripe hva som hadde skjedd.

Jeg hrte skritt i trappa og hrte mutterens skjelvende stemme.

Hva var det, Vendel? Han hvisket navnet henne. Hvor er dere? fortsatte hun.

Sl av lyset, Mayla! Han bestrebet seg p virke beroligende. Hun ble vettskremt. Ls drer! Han hvisket til meg: Ligg stille! Han sa til henne: Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet! Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg s for meg at hun holdt hendene for rene. Det ville jeg ha gjort.

Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, lsnet. Han krp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mrket omga meg. En strime mnelys glitret i glasskr. Mutteren grt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende nr Toppen var vken. Musklene kldde. Jeg strevde med holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.

En fremmed stemme ropte fra gangen: Er det i orden med dere? Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.

Dette er folkevernet. Er alt i orden? Det ld skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte insistere. Dokvin ble sur p folk. Jeg s ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart p Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne vre s dum at han kastet stein.

Identifiser deg! Fatterens stemme ld ugjenkjennelig hard.

Det ld mumlende lyder.

Jeg skjelnet ingen ord.

Det ble skremmende stille.

Skritt nrmet seg.

Jeg sluttet puste.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg vil nske alle lesere En God Jul

og et fantastisk Godt Nytt r

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kistepakta, #libermundi, #reikinjernstein, #skjnnlitteratur, #bokutgivelse, #forfatter, #rrkile, #kapittel2, #kampenmellomdetgodeogdetonde, #spenningslitteratur, #krim, #sciencefiction, #fantasy, #fremtidsroman, #epub, #ebok, #lydbok

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv