hits

Boka mi

 

Boka mi.

Da har lydboka ogs kommet ut.

Ei lydbok og en E-bok.

Jeg har laget historier i hodet fra jeg var jentunge.

Det gjr sikkert alle.

 

Spenning.

Jeg slukte alt av bker, og skrev historier selv, skrev meg inn i andres univers.

 

Fant meg en plass langt unna de voksnes fangarmer, og leste.

 

Var tapt for verden, denne verden.

 

Jeg s aldri bokstaver, men handling.

 

Dersom jeg s bokstaver i mer enn tre sider, la jeg den bort.

 

Det gjr jeg fortsatt.

 

Mitt hp er at dere opplever handling ogs, spenning.

 

For n legger jeg ut kapittel 1 som tekst og lydfil.

 

 

Reinulf, en ung mann, gikk gjennom et mareritt av dd og deleggelser,

men verden ble bygd opp igjen.

De bygde den slik at det som hadde skjedd aldri skulle kunne skje igjen. 

 

 

 

Unn deg litt spenning.

Bli med langt inn i fremtida et sted.

 

 

Kapittel 1

 

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trr, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i ynene. Det mtte vre en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet gni. Han hang fortsatt der med ftter som dinglet.

  Jeg lp. Vannet sprutet. Trne merket ikke at de ndde trt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. S ble det stille. Jeg hadde stoppet lpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der ynene skulle ha vrt, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mrke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne yne. Jeg skulle aldri ha vrt her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg p avgangsfesten for frsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde ftt meg til lpe ut hit. Galskap!

Ansiktet hans hadde vrt hovent og forsltt. Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig vre i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det frste jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg mtte ha klr. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drmmekvinne, en drm mindre hndfast enn en mnestrle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville.

Jeg mtte melde fra til folkevernet. Duften av fuktig rtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frys s jeg skalv. Stien var borte. Jeg s den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme p vannet. Jeg dreide fotslene 180 grader rundt. Klr frst. Klr var ndvendig. Jeg gikk.

Avslutning for avgangselever. De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrtt overfor meg. Jeg s meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg mtte ha sko. Tungtin, min fysikklrer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode nsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var.

Det mrke vannspeilet steg ut av skyggene. Til hyre var det et hydedrag. S hadde jeg alts bommet p badeplassen. g barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset p toppen av landskapet og s fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vrt for mye hpe p at han hadde vrt det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt p ikke kaste et eneste blikk p fyren. En sokk.

Sm jevne dunkelyder. Grss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngtt hre de ekle lydene? Jeg rettet p kroppen. Hullene der ynene skulle ha vrt, gapte mot meg. Klrne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett snne klr p noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klr i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den dde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang yelokkene igjen og pnet dem ikke fr blikket sto fiksert mot grunnen.

Plagg og sko. Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg lp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Dden var meningsls, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg mtte stoppe. Redselen gikk i stt gjennom kroppen. Jeg skulle ha p meg klr. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden.

Jeg sank ned p en stubbe. Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen ndde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstt mot spiserret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klrne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet spy, virkelig hatet det.

Underbuksene. P med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sr og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vrt der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt sle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke p trr heller. Fingre var til for gripe med. Bde levende og dde hadde yne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvflge.

Jeg sverget mot det skytunge mrket. Folkevernet mtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min mtte bort. Jeg hadde en forbrytelse rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstt mot spiserret. Gjenstanden virket ikke vt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hrte om i Liljedalen, den roligste plassen p jorda. Ikke noe som faktisk skjedde. Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma. Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok p meg skoen mens jeg prvde huske ndkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke finne. g tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like.

Skrammer og rifter sved og stakk. Det skulle ha vrt en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. N manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom - bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsk mens jeg gled ned p ei tue jeg dypt og inderlig hpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige holde styr p. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp s det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt s store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sr. Det mtte g an f det riktig.

Endelig en respons. Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket.

Ja vel, er det s at du vil rapportere en forbrytelse? Sprsmlet virket kjligere enn temperaturen i Harevannet. Dden hadde stirret p meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De mtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp n, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerst. Jeg gjentok meg selv. Spiserret kjentes for trangt for ordene.

Jas, la oss begynne med navnet. Dde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. Ditt navn. Jeg levde i beste velgende, nesten. Det var ikke mulig forst seg p damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig.

Reikin. Reikin Jernstein.

Adressa?  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpelst ga jeg meg til beskrive veien til badeplassen. Hun avbrt, streng og myndig. Din adresse. Min adresse hadde ikke noe med dette gjre. Jeg trengte hjelp. N! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha nsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med opplse seg i en sky.

Hun ga seg ikke. Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. Frst vil vi ha adressa di. Jeg sa frem. Jaha! kvekket hun. P netthinna s jeg for meg en frosk. De mtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg trne. Fdselsdato? Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken gjre. Vil du ikke rapportere en forbrytelse? Det hadde jeg prvd p lenge n. Fdselsdato takk! Hjernevindingene romsterte p hygir. Det hadde ingen betydning nr jeg ble fdt. Egentlig burde jeg ikke ha vrt fdt. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg.

Hun insisterte. Tall. Jeg prvde se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var fdt p slutten av ret. 17. juli 07. Ja vel, og registreringsnummer?  Jeg var sjansels. Mutteren psto at registreringsnummeret var ei livsndvendig regle som nr som helst og uansett mtte kunne fremhentes p automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forst at jeg var p grten.

Jeg husker ikke, men jeg s et lik.

Hvor? Endelig et relevant sprsml. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et ddt menneske hadde hengt i det treet. Er dette en tulleoppringning? Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om komme. Hun var et monster av iskalde sprsml, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.

En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut ynene sine frivillig. Endelig fikk jeg spyttet det ut. Da snakker vi mord. Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hrt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. Huden var iskald. Han lever ikke. Hun mtte forst alvoret. Jeg sjekket det. Det var ikke mulig fatte at jeg hadde berrt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender.

Kan du komme deg til skolen? spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt p hadde grodd fast. Jeg trengte bli skret ls og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. Vi finner deg der. Jeg stirret hatefullt p RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufrer, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene. Jeg ante ikke hvor stien var. Mne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke enn. Ingen befant seg i skogen p et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg s ikke et menneske. Tre sm ord plasserte seg i forstenet ro p netthinna og var ikke til stryke ut.

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forskt transportere seg til skolen selv i denne mrke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd p Annamelia. Gjennom halvlukkede yne selvsagt. Hun hadde for all del ikke mttet finne ut at jeg glodde. Lrere og foreldre hadde snakket seg inn i tale p tale, en hjernedd seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktslst over glassflata. Den hadde landet p armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrken hadde den tatt til med pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og mye. Annamelia var ingen dgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg mtte holde fast i vettet. Det kunne umulig vre langt igjen n.

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en vren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha ftt pause. Det hadde delagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilrer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for f Annamelia til snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv mtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var spryt.

Jeg hadde sluppet opp for tid. Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hr, og forsvunnet ut av dra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags hp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lrerne. Dagen hadde falt i dass. Ikke gi opp, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var se. Jeg hadde gtt meg bort og kom ikke til finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. ynene fltes trre og tomme. I det minste hadde jeg yne. I Langeskogene var ikke yne srlig selvflgelig.

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vrt dd n. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg s en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til hyre. N var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig bedmme avstander i dette mrket.

Ikke noe skjedde. Fyrens nese var for lang. Ingen hadde s lange neser. Ei hildring, din tosk, skapt av trrnes skygger. Ingen med vett i skallen ville finne p leke gjemsel i denne mrke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe s fryktelig med den mannen.

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberrt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gtt dit. Det hadde vrt et meningslst sted befinne seg for ei jente.

Jeg anstrengte meg for se viserne p klokka. Det var for mrkt. Tida. Klokka kunne vre hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en snn som pleide forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vrt her n. Jeg kom ikke til finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten.

Jeg lp, men et eller annet spente bein p meg. Jeg plasket rett ned p ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke sttt opp, vrt syk. Annamelia hadde ikke vrt alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vrt for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han mtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grnne yne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berrt. Skolens grdige blle hadde fiklet med intense stt i min frodige drm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot.

De mtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde ftt ye p meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vrt min. Jeg minnet meg p det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert p meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegrden, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha lpt rett hjem under dyna.

Jeg kom meg p beina og kunne st. Det var en god ting. Jeg ville ikke d. Det var ikke mulig komme videre. Jeg grep meg til ynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha yne i liv og dd. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trrne. Ikke et menneske se. Tungtin, hadde lrt oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hrte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde.

Gutta hadde sttt tvikrokete av latter i skolegrden, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vr skolegangs profilerte kompetanse hadde ftt gjennomg av Skrolle, vr mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for le med. En hpls situasjon. Lufta hadde vrt kjlig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstende rene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med trn og hest bare for f muligheten til snakke om henne. Det kom ikke p tale utlevere hva jeg hadde sett. Han mtte aldri f vite det.

Jeg slo p RA og kontaktet pappa. Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hnda ventende p en melding fra meg s han kunne hjelpe meg. Jeg prvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Nr jeg trengte dem, var de der. De skulle vre der. Jeg sank kraftls ned p skogbunnen. De mtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. ynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klr, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde byd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjnte at jeg mtte bort. Sannhet var oppskrytt, til spyle i dass. Dokvins hand som kjlte over hennes rompe.

Jeg hadde sagt at jeg mtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjlt for drmmen om Annamelia s lenge, en tpelig drm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket befinne meg i den drmmen.

Det var en times gange til vannet. Jeg hadde lpt mellom trestammer over vt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svmmetur, en renselse mot meningsls ktskap. N skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde g i hi.

Mrket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det. De burde svare. Selvflgelig burde de det. De mtte vre vettskremte n. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i lpe rundt i skogen som et desperat rdyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det. Jeg la hodet mot en stubbe. Det fantes ikke flere trer igjen. Jeg kunne spille d.

Dypt inne i meg, lette jeg etter noe roe meg p. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjnnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et ye steg ut av springvannets senter. En varm gld dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

 

Lyden av hunder gled inn i min halvvkne tilstand. Jeg hadde en hund. Kroppen var stl og lemster. Jeg pnet ynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trr og busker.  Bak lenkene s jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

Takk og lov! Ordene ramlet over leppene hennes.

P tide! sa jeg. Fant dere mannen? Jeg mtte sprre.

Det fantes ikke spor etter et ddt menneske noe sted ved Harevannet verken p bakken eller i trrne, sa hun. Jeg kunne ikke tro det. Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi skt etter deg. Hvor skal du? Jeg hadde til hensikt finne det liket. Kom tilbake! ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten yne. Ingen skulle kalle meg en lgner, en hysterisk nervebunt.

Som en vind sprang jeg gjennom skogen. De la seg p hl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg byde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i vt substans. Hvis noen hadde flyttet liket, mtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stlsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg mtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner.

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overs mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke sprsml. Tankene slo ls p verdigheten. Trttheten gikk til angrep p tankene og vant.

Jeg vknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk. Sola sto hyt p himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket p gulvet. Ikke der heller. Det gikk i dra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg mtte f tak i ham.

Hvordan er det med deg, gutten min? Det ld myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg p sengekanten. Ei myk hand strk over hret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke vre i den. Leter du etter dette? Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

Jeg kontaktet deg i gr, sa jeg. Deg og pappa.

Ingen kontaktet oss. Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi lete. Vi prvde n deg p RA, men du svarte ikke. S kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt mtes p skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.

Jeg kontaktet dere flere ganger. Det m vre synlig p apparatene deres. Hun rakte meg sitt. Jeg s over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

Liljedalen florerer av rykter.

Jeg blser i rykter.

Det gjr for s vidt din far og jeg ogs. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt. Jeg blste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. Han var med oss lete gjennom hele natta. Du blir ndt til snakke med alle, men ikke i dag. Forelpig gr vi inn for en rolig dag. Vi m snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer. Jeg stnnet. Sstrene mine, never og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for vre den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. Selskapet er selvflgelig avlyst. Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre mter feire det p. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for hy, tjuetre r.

Jeg vil kun snakke med Skrolle, be ham om komme hit.

De skal selvflgelig ha selskap i kveld til tross for at de m vre helt utslitte. De holdt ut.  Takk og lov at du er tilbake Hun kjempet med trene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg s klnete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. N eksploderte jeg. Hun rygget unna.

La meg f snakke med ham! skrek jeg og rakte frem handa.

Du fr ti minutter. Hun snudde p hlen og gikk.

Skrolles stemme var som balsam p nervene. Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme nr gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt p agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten.

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av.

Vi fr vente med snakke til han kommer tilbake, sa mutteren. Jeg skte tilflukt p rommet mitt mens jeg stirret ut p veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var demark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen.

En stor skikkelse materialiserte seg p veien og ble til fatter. Endelig. Jeg ventet litt fr jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille sprsml og konfrontere. Han ignorerte. Sstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen f ord til mutteren. Hun stirret p meg fr hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.

Jeg vil ha svar! insisterte jeg da jeg passerte fatter p vei til dass.

Vi snakker senere, sa han og lp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand p skuldra mi. Han vil snakke med deg alene. Sstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde p dem. De stoppet le.

Det ordner seg, bror, sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakls mat. Absurde sekunder.

Omsider tmtes huset for ikke fastboende elementer. Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjkkenskapet. Fatteren s det og tok en han ogs. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm p skuldra mi.

Kom til kontoret mitt nr mamma har lagt seg! Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. N passet det ikke lenger. Jeg ante ikke nr Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt vente p ham.

Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet! En hissig strm skurret over stemmebndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle.

Det gjelder mer enn det, sa han. Ikke snakk s hyt. Jeg vil ikke bekymre din mor undig. Mrkebrune yne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov!

Ikke bli sein, sa hun mykt.

Nei, da, sa fatteren. Det skal ikke ta lang tid. Han skulle f en halvtime. Gi meg ti minutter fr du kommer, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg p senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dr i den ene kortenden og et skrivebord i den andre. Han satt der med svn i ynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stende i dra. Han reiste seg opp, kom meg i mte, omfavnet meg med store bjrnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite yeblikk av lukt og barndom, en tid som l s nr og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne yeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, st som et fjell, en rolig mann. Han skjv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. Har du det bra? Et idiotisk sprsml. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss p stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.

Jeg tviler ikke p deg, beroliget han.

Folkevernet gjr det, sa jeg.

Din mor sier at du prvde kontakte oss p RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta. Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svrt kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem s fr de sjekke det ut. Han la RA, p bordet.

Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag. Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli delagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det vre.

Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, sa han. Jeg ville kun vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppfrt seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregtt. Det var det jeg som gjorde.

Fatteren stirret p meg med yne som klistret seg til ansiktet mitt. Jeg ble gal av det. La oss holde oss til det vi kan gjre noe med, ba han. Jeg nikket. Akkurat hva som ble sagt, er ikke s viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.

Selvsagt  betydde det noe.

Mannen mtte ha en skrue ls.

En morder hadde vrt p ferde.

En morder kunne myrde igjen.

Nettopp derfor har vi mye snakke om.

Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

Hvorfor var liket forsvunnet?

Hadde Reikin innbilt seg det?

Det er sprsml du m finne svar p.

Lykke p reisa.

Bkene ligger i bokbasen og kan bestilles p ulike digitale platformer.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#libermundi, #spenningsbker, #spenningsbok, #krim, #mysterier, #fortellinger, #kistepakta, #skjnnlitteratur, #forfatter, #sciencefiction, #fantasy, #reikinjernstein, #vendeljernstein, #liljedalen, #kapittel1

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv