hits

Jeg har gitt ut boka mi

 

Dette er dagen, den jeg har ventet på.

Endelig, et veldig endelig.

Boka mi har kommet ut på E bok.

Snart kommer den også på lydbok.

Jeg har skrevet og skrevet, rettet og skrevet på nytt.

I år etter år har jeg holdt på, et nitidig arbeid.

Det er som en fødsel.

Jeg er sprudlende glad, oppløftet og vettskremt.

Alt på en gang.

Livet er som en heftig musikk.

Jeg befinner meg i et adrenalinkick.

 

Lykke til, kjære bok, på din reise i verden.

Nå befinner du deg på egenhånd.

 

 

 

 

 

Mitt håp er at du skal få en god reise, at du skal få leve deg ut i alle de hoder som befinner seg der ute, bli til noe mer enn tekst, linjer og bokstaver. 
Det er det ei bok skal gjøre, få liv, bli til opplevelser, ei scene i andre menneskers indre.  

 

Hvis noen leser dette, så er jeg dypt takknemlig.

Her i denne bloggen legger jeg ut prologen som tekst og lydfil.

 

Prolog

 

Huden var som sandpapir. Sola brant hull i den. Ikke et menneske i sikte. Godt. Det var sand overalt. Vinden ulte. Sand i øyne og ører. Jeg staket ut ei retning der jeg fikk sola i ryggen og bandt den fillete skjorta rundt hodet for beskyttelse. Vinden kom rett fra høyre. Det måtte jeg takle. Sola var viktigst.

 En bille krøp over en morken trestamme. Jeg så en annen vei. Hender magre som klør, skjøt ut og grep den. Biller var så vare. De følte på seg at de var i fare. Denne var i fare. Jeg puttet den i munnen mens jeg vendte ryggen til vinden. Justin, min nevø, hadde elsket biller. Jeg ba Justin om unnskyldning og svelget. Billen ville gjøre meg litt mindre dehydrert, litt. Justin fantes ikke mer. 

En haug steg opp av det flate landet, ei sanddyne. Nei, det var mennesker som gjorde at landet reiste seg, døde mennesker. De lå tett sammen og dannet et fjell. Hender strakte seg mot meg som rovgriske klør selv i døden. Stank og forråtnelse. Billen vrengte seg i magen. Det var for seint å spytte den ut. Jeg brakk meg. Måtte bort fra den motbydelige likstanken. Ei tåre for Justin. Gutten som slapp å spise biller. Magen min var blitt til ei innskrumpet sviske.

Var det stemmer? Fluer summet. En naken fot stakk ut av hardtrampet leire. Nok et lik. Ingen måtte se meg. Jeg skjulte meg bak veltede trestammer. Biller og kryp. Jeg hadde et desperat behov for væske, en vekst, hva som helst jeg kunne presse fuktighet ut av. Det fantes ikke skyer. Hvis det bare kunne komme regn. Idiot! sa jeg til meg selv. Blå himmel sender ikke ut regn, aldri. Vind og sand. Faens sand! Sanda hadde ikke den minste vanndråpe i seg. Jeg så ikke et menneske og fortsatte å gå. Huden var så følsom at den stakk som nåler.

Sanda ble erstattet av våt leire. Fuktighet. Et under. Leira måtte krystes for vann. Vinden hadde dreid. Jeg fikk den i ryggen. Flaks. Leira smakte salt. Havet hadde vært her. Faen! Jeg stirret ned på de udugelige vanndråpene. Huden stakk i en konstant pine. Salt drepte. Havet kunne endre seg på sekunder, bli en stormflo, komme tilbake, drukne meg. Døde fisk lå i mudderet og råtnet. Markus, min bror, hadde elsket å fiske. Vinden gjorde utslaget. Vinden og sola. Jeg måtte ha dem i ryggen. Det var en lettelse å slippe sanda. 

 Jeg så ingen, bare rotter, kjempestore gnagere. De satte tennene i død fisk, dro dem med seg. Rovdyr kunne sniffe hvor redd jeg var. Dufter var umulige å kontrollere. Rotter hadde mer kjøtt på seg enn en bille. De var slue, vanskelige å fange. Havet ville drukne meg. Halvdøde fisk ville overleve, men jeg ville dø.

 Å bli revet i stykker av fråtsende menneskehender var verst. Jeg hadde sko. Den siste smidighet var tråkket ut av læret. Jeg hadde stjålet dem fra en død mann. Markus hadde stått i timevis og ventet på et fiskenapp. Enkelte fisk lå i leira og levde ennå. De gispet etter vann, kjempet for å leve. Det gjorde jeg også. Jeg grep en halvdød skapning og bet i den. I den var det væske, næring. 

Lyder, menneskelyder. Alarmen gikk. Musklene spente seg. Jeg ville ikke rives i stykker til menneskers forlystelse, bli drukket og spist. Kannibalisme. Den fuktige leirgrunnen ga meg ingen beskyttelse. Mikrokryp var å foretrekke i en sort grav. Jeg orket ikke å snu. Hvor skulle jeg dra? 

Noen steinknatter reiste seg opp et stykke til venstre. Jeg kjempet meg dit, huket meg ned. Rå fisk smakte bedre enn biller. Jeg måtte bort fra lydene, tygget og ventet. Tonet meg ned til ingenting. Mørke rotteøyne fulgte med på fisken, biten jeg tok. Det var uendelig lenge siden jeg hadde vært Reinulf Voksteren, en helt vanlig elev i videregående. Jeg slikket i meg fiskesafta. Et tveegget sverd hendene. De kunne rive ned og bygge opp. 

Lydene stoppet. En gang hadde verden bestått av velordnede samfunn. Alt var borte. Jeg måtte vente, lytte. Proteinfylte ødeleggere som rev landet ned. Jeg tittet frem. Ingen der. Bare rotter. Jeg begynte å gå, tråkket meg gjennom leire og mudder, leire og mudder. Frihet, likhet og brorskap. Idealer folk hadde dødd for en gang. Sult drev oss til vanvidd. Nå drepte mennesker hverandre for en bille, et tøystykke. Vandaler.

 Jeg ville aldri overgi meg til kannibalen, aldri reduseres til et rovdyr. Sugende leire. Jeg hadde trasket gjennom bitende frost, brennende sol, søpleberg, likdynger, flygende sandkorn, storm, kulde, hete, i en evig og upålitelig veksling. På vei mot hvor? En ny mulighet. Jeg gikk og gikk, lyttet til hjerteslagene, en påminnelse om at jeg levde. Pust inn, pust ut! Det var natt og dag. Jeg vaklet i utmattelse. 

På det indre øyet så jeg dem, de, det som hadde vært før. Jeg kunne ikke tenke på dem. Stemmer hylte på innsida av hjernen. Alt jeg hadde sett. Overgripere og ofre. Voldtekt og drap. Jeg visste knapt hvem jeg var lenger.  Lille Hermann, nevøen, kom aldri lenger enn til stabbing. Ut av siktlinja med det. Jeg kunne ikke befinne meg i katastrofens senter. Ikke da, ikke nå. Jeg skulle aldri gi meg. Ikke faen om jeg kunne tenke. Jeg skuet utover den udugelige leira, der havet hadde vært.

 

Stillheten kom som et sjokk på ørene. Jeg vaklet videre. Det var en god stillhet. Rotter pilte ikke lenger mellom beina, ikke ei eneste rotte. En behagelig stillhet. Hendene gjorde meg til et menneske. Forbrødrede hender. Leire. Stillheten kunne ikke vare. Aldri. Ingen viste større villskap enn menneskedyret, ingen. Jeg kunne ikke hvile. Overalt var det farer. Jeg måtte fremover, bort fra alt, skjule meg. Vinden sluttet å ule. Leira ble våtere, mer sugende. Ikke mer vind. Sola brant ikke lenger. 

Tærne mine oppdaget det først. Det var mykt under fotsålene, grønt. Jeg så gress. Gress fantes ikke, ei hildring. Jeg blunket for å se riktig. Folk ble gale. Jeg ville ikke bli gal. I hendene lå juvelen. Jeg var mer enn instinkter. I hendene lå mulighetene, et hedersmerke.

 Jeg satte meg ned, berørte gresset, holdt det mot nesa, luktet, sniffet. Det var gress og latter, min latter. Den ringlet og knirket som ei gammel dør ingen hadde brukt på lenge. Jeg skulle ha hatt fire kumager så jeg kunne fordøye gress. Liv. Jeg skulle forbli et menneske med en juvel i hendene. Ikke mer latter. Noen kunne høre meg. Latteren hørte ikke på meg.

Faen for et helvete! Jeg lo ikke lenger. Gress levde av vann. Jeg måtte ha vann. Min mors øyne. Jeg kunne ikke handtere den stirrende døden. De døde kunne aldri drikke mer.  Jeg reiste meg opp, sjanglet videre på jakt etter vann. Sola glitret. Vann som rant. Jeg hørte det klukke, vann som klukket. Ingen stemmer. Hvor var vannet? Faen! Der! Grønt og blått. Jeg kastet meg ned i gresset og la munnen ned i vannet. Livets væske. Jeg vrengte hodet til siden og spøy. Magen ville ha mer. Jeg ville ha mer. Det var en overflod av rent friskt vann. 

Jeg lo, kunne ikke stoppe. Dragen i magen vrengte seg i frykt. Jeg beroliget den. Vi var alene. Jeg var sikker. Det ville aldri bli nok. Jeg lo igjen, mer og mer. Vannet bruste gjennom en grønn dal og var ei elv. Jeg hadde noe å spy opp, et velsignet overskudd. Rundt meg var det trær med levende trekroner. Jeg drakk videre, men ikke fullt så grådig. Elva skylte over meg. Jeg flatet ut i vannet. Magen tålte ikke mer. Osmose. Vann beveget seg ut og inn gjennom huden, en fantastisk bevegelse. Visdom i huden.

Jeg reiste meg opp. Blåbærlyng skrapte langs føttene, modne bær, mengder av dem.  Det var høst. Jeg plukket dem, en og en, og la dem ned i magen, som var blitt ei sviske. Den kunne ikke få mange. Ilden i magen sluttet å brenne. Ingrid, niesa mi, hadde lignet en liten bolle. En søt aroma etterlot seg fylde i munnen. Det var ingen drøm, men smak, intens fyldig smak. Ingrid hadde kanskje hatt mer ild i magen enn andre.

En liten fugleunge lå i gresset, en liten skapning. Hjelpeløst beveget den vingene uten å kunne fly. Jeg svøpte den i hendene. Hjertet dunket under myke dun. Jeg ville den ikke vondt. Den var for liten til å overleve på bakken. Min bror, Markus, ornitologen, fugleelskeren. I treet var det et rede. Tårer rant fra øynene mine. En av dem landet på fjærkreet. Jeg husket ikke sist jeg hadde sett en fugl. En kropp kunne ikke gi fra seg væske den ikke hadde. Jeg sank sammen. En fugl berørt av ei menneskehand. Jeg kunne ikke være helt dehydrert. Mora kunne hakke den i hjel. Hun kunne prøve seg. Markus og fuglene hans. Jeg var i paradiset. Hermann hadde elsket fugler.

 Jeg ble liggende. Kroppen var for tung til å drasse på. Cellene satt festet til et skjellet uten det minste milligram fett de kunne brenne til seg. Et paradoks. En kanin kom hoppende, en tam liten sak. Sult rumlet i magen. Magen hadde fått nok. Den forsto det ikke og måtte skjerpe seg. I elva var det fisk. Senere skulle magen få fisk. Ikke kaniner. 

 Klærne hadde tørket. Skoene var fuktige. En mur slynget seg i en bue mellom to fjell. Bak den reiste det seg tunge fjellmassiver. I muren var det ei åpning. Jeg krystet mot av det som var igjen av hjertet mitt og tråkket ut i det uvisse. Ingen blåste i basuner eller spilte sitarer. Det var ingen sfæremusikk, kun en ny mur. 

Jeg befant meg på en hellegang overgrodd av stikkende villnis mellom to murer. Alltid var det nye hindre, alltid. Jeg snublet, falt og plasserte handa rett i en tistel. Julie, niesa mi, hadde rullet ned en skråning dekket av tistler. Angela, søstera mi, hadde klippet av henne håret. Jeg strevde for å komme meg opp og plasserte handa i et tornekratt. Faen. Tistler og torner. 

Jeg presset ryggen mot steinflata, plukket ut det stikkende faenskapet. Helt upassende knirket det latter ut av meg. Jeg greide ikke å stoppe. Mat var tidens harde valuta. Tanken fikk bukt med latteren. Jeg befant meg i et bugnende matfat. Verden lå med ryggsøylen brukket. Selvsagt var det mennesker her. Mennesker som ikke luket, men lot ugresset vokse, utrivelig ugress som stakk.

Slutt og tenk, Reinulf! Gå videre! Finn ut av det! Det må være en åpning i denne muren også! Jeg snakket høyt. Noen kunne høre meg. Frykten skulle aldri få vinne, aldri. Det ville være galskap å dra herfra. Ingen vei ledet hjem. Hjem var et dyptpløyende aldri mer. En fireårig flukt skulle stoppe her. Jeg tok til venstre. Etter tretti meter fant jeg en åpning. Verden stoppet ikke. Den rullet videre. Ei lita kule i universet. Tellus, den blå planeten. 

Det blinket faresignaler fra ryggmargen. I skulderhøyde kravlet det en bille. Justin ville sette pris på at jeg ikke lenger skulle terrorisere biller. Den kunne kravle videre og gjøre billeting. På den andre sida var det gress og sol. Bedøvende dufter fra en dampende flora. Overlevelsesinstinktene knurret. Pass deg! Jeg trakk meg tilbake med ryggen mot muren. Til høyre lå ruinene av et kloster. Stillheten var uhyggelig. Taket på borgen hadde kollapset. Fuglekvitter. Hvem hadde bygd her? Jeg så ingen. Fortida lå i ruiner. Foran meg lå et uvisst kanskje. Søstera mi skulle aldri ha klippet Julies hår. Planeten kunne umulig være blå lenger. 

Jeg strente ut i det ukjente, hadde mot. Et billelignende kryp kravlet unna siktlinja. Jeg var ferdig med å flykte. Det var tid for kartlegging. Taket var intakt. På bakken under vinduene, lå det glasskår. Vandalisme. En barnesang poppet inn i hodet. Maria fly, fly. Fly til Gud så får du mat. Mutter hadde lært meg om Gud og Jesus, om engler og apostler. Julie hadde grått over håret. Vinduene i huset manglet glass. Hva hadde plassert seg i en bille som gjorde at den visste? Det hadde fascinert Justin. Trodde jeg. 

Jeg tittet inn gjennom vinduet. Glasskantene var skarpe. Hvor var Gud? En allestedsnærværende katastrofe. Angela, legen. Jeg gikk fra vindu til vindu. Tidas tann hadde herjet med huset. Jeg malte over Angela. Rommet hadde et ildsted, bord, to stoler. Alt var dekket av støv. Ingen spor i støvet, ingen avtrykk. Dalen var omkranset av fjell. Søk over alt, jamret følelsene. Sannsynligheten for at noen bebodde ruinen var mikroskopisk.

 Frukttrær duftet og lokket. Dragen i magen skrek etter mat. Den ville ha, ville ha. Jeg kunne ikke føye den. Den ville aldri få nok. Sult hadde ødelagt dens sunne responser. Det blir kanskje aldri noe senere, hisset den. Finner du mennesker blir det aldri noe senere. Kunne livet i det hele tatt favnes? Du er for uforsiktig! Skjul deg! Jeg husket min mors kroppslukt. I treet satt en spurv, min spurv. Munnen smakte salt. 

Spurven kikket på meg fra bredden av en brusende elv. Jeg la meg i vannet. Sekunder drysset over meg og badet meg i evighet. Min svigerinne, Gretha, hadde vært aktiv svømmer. Hun og familien hadde flyttet til havet. Der skulle de ha forblitt. Jeg reiste meg opp. Klærne var for jævlige. Jeg orket dem ikke, tok på meg sekken og vandret naken under ei varm sol. Vær forsiktig! hveste dragen. Den ville ha frukt, bær, grønnsaker, korn, kjøtt.

Hold kjeft! freste jeg tilbake. Jeg var ferdig med å spy. Osmose var et bedre alternativ, sunnere.

Vannet forsvant brølende ned i en slukt i bunnen av dalen der fjellet steg. Jeg tok flere skritt tilbake for ikke å bli sugd ned i avgrunnen. De kunne bare komme, de som var her. Jeg skulle aldri flykte mer, håpet jeg. Et høydedrag. Jeg klatret opp og skuet utover. Syv elver dannet hvert sitt dalføre. Jeg trasket dem alle, krysset elver og gikk. Ikke en gang et gravmonument fant jeg. Beina nektet å ta et skritt til. Hvis jeg klatret opp på den høyeste fjelltoppen, ville jeg se utover alt. Et lurt trekk, et lurt trekk, hisset dragen. Jeg gled ned i gresset og hvilte ryggen mot en fjellvegg. Gå videre! Kom deg opp!  

Øynene gled igjen. Varsellamper glødet. Søvnen kom snikende. Jeg kunne ikke sove. Ikke faen! Tanker snek seg som slibrige tentakler inn i sekunder og overganger. Jeg kunne ikke leve med det, det som hadde skjedd, fortida. Søvnen måtte komme som en knyttneve i utmattelsen. Jeg orket dem ikke, marerittene.

Ikke sov! befalte jeg lydløst til mitt indre. En kilde la seg på netthinna. Min kilde, en trøst mot barndommens fantasimonstre. Handa følte over steinflata, ru, hard. Jeg var sinnsykt trøtt. Jeg hadde ikke sett kilden siden jeg var en beskyttet unge. Springvannet endret karakter. Hjernen sendte ut varselbluss, et veldig nei. Vanndråper glitret. Jeg klamret meg til glitteret, solstrålene, den lune varmen. 

Det var høst. Hendene skalv. Jeg skulle ikke sulte mer. Sola og regndråpene skapte en regnbue. Hendene skulle få fett på seg. Jeg skulle foredle mat. Ut av kilden fløt et hus, mitt barndomshjem. Jeg skulle hamstre til vinteren. I desperasjon grep jeg en imaginær pensel for å male over huset. Regnbuen var et eventyr. Ingen hadde sett en regnbue på årevis. Om jeg noen gang hadde gjort det, visste jeg ikke.

Jeg kunne ikke tenke.

Ikke sove. 

Det var et problem.

Ikke faen. 

 

 

Lytt til Prologen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for følget.

Boka handler om at vår verden har gått til grunne.

Prologen handler om en ung mann som opplever de

fryktelige konsekvensene av nettopp det. 

 

Bokas handling er lagt til et tidspunkt langt inn i fremtida. Verden er bygd opp igjen. Hovedpersonen er  Reikin Jernstein. Han oppdager en død mann i et tre. Han melder fra til folkevernet. Da de kommer, er liket borte. Han utsettes for et mordforsøk. Verden, slik han kjenner den, blir aldri den samme igjen. Han kastes ut i en runddans av dyptgripende hendelser. 

 

Du er velkommen til å bli med på et halsbrekkende eventyr.

Boka ligger i bokbasen og kan lastes ned fra ulike digitale platformer.

 

 

Interessert i å lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#libermundi, #forfatter, #skrivebok, #bokutgivelse, #reikinjernstein, #kistepakta, #kildenforlag, #ebok, #epub, #lydbok, #fantasi, #spenning, #spenningsbok, #spenningsroman, #skjønnlitteratur,  #fremtidsroman, 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Røst Kile

Randi Røst Kile

64, Råde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er førskolelærer, steinerskolelærer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for å skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale læringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i læring. Nå har jeg gitt ut min første bok. Altså har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den første boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbøker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv