hits

Jeg har gitt ut boka mi

 

Dette er dagen, den jeg har ventet p.

Endelig, et veldig endelig.

Boka mi har kommet ut p E bok.

Snart kommer den ogs p lydbok.

Jeg har skrevet og skrevet, rettet og skrevet p nytt.

I r etter r har jeg holdt p, et nitidig arbeid.

Det er som en fdsel.

Jeg er sprudlende glad, opplftet og vettskremt.

Alt p en gang.

Livet er som en heftig musikk.

Jeg befinner meg i et adrenalinkick.

 

Lykke til, kjre bok, p din reise i verden.

N befinner du deg p egenhnd.

 

 

 

 

 

Mitt hp er at du skal f en god reise, at du skal f leve deg ut i alle de hoder som befinner seg der ute, bli til noe mer enn tekst, linjer og bokstaver. 
Det er det ei bok skal gjre, f liv, bli til opplevelser, ei scene i andre menneskers indre.  

 

Hvis noen leser dette, s er jeg dypt takknemlig.

Her i denne bloggen legger jeg ut prologen som tekst og lydfil.

 

Prolog

 

Huden var som sandpapir. Sola brant hull i den. Ikke et menneske i sikte. Godt. Det var sand overalt. Vinden ulte. Sand i yne og rer. Jeg staket ut ei retning der jeg fikk sola i ryggen og bandt den fillete skjorta rundt hodet for beskyttelse. Vinden kom rett fra hyre. Det mtte jeg takle. Sola var viktigst.

 En bille krp over en morken trestamme. Jeg s en annen vei. Hender magre som klr, skjt ut og grep den. Biller var s vare. De flte p seg at de var i fare. Denne var i fare. Jeg puttet den i munnen mens jeg vendte ryggen til vinden. Justin, min nev, hadde elsket biller. Jeg ba Justin om unnskyldning og svelget. Billen ville gjre meg litt mindre dehydrert, litt. Justin fantes ikke mer. 

En haug steg opp av det flate landet, ei sanddyne. Nei, det var mennesker som gjorde at landet reiste seg, dde mennesker. De l tett sammen og dannet et fjell. Hender strakte seg mot meg som rovgriske klr selv i dden. Stank og forrtnelse. Billen vrengte seg i magen. Det var for seint spytte den ut. Jeg brakk meg. Mtte bort fra den motbydelige likstanken. Ei tre for Justin. Gutten som slapp spise biller. Magen min var blitt til ei innskrumpet sviske.

Var det stemmer? Fluer summet. En naken fot stakk ut av hardtrampet leire. Nok et lik. Ingen mtte se meg. Jeg skjulte meg bak veltede trestammer. Biller og kryp. Jeg hadde et desperat behov for vske, en vekst, hva som helst jeg kunne presse fuktighet ut av. Det fantes ikke skyer. Hvis det bare kunne komme regn. Idiot! sa jeg til meg selv. Bl himmel sender ikke ut regn, aldri. Vind og sand. Faens sand! Sanda hadde ikke den minste vanndrpe i seg. Jeg s ikke et menneske og fortsatte g. Huden var s flsom at den stakk som nler.

Sanda ble erstattet av vt leire. Fuktighet. Et under. Leira mtte krystes for vann. Vinden hadde dreid. Jeg fikk den i ryggen. Flaks. Leira smakte salt. Havet hadde vrt her. Faen! Jeg stirret ned p de udugelige vanndrpene. Huden stakk i en konstant pine. Salt drepte. Havet kunne endre seg p sekunder, bli en stormflo, komme tilbake, drukne meg. Dde fisk l i mudderet og rtnet. Markus, min bror, hadde elsket fiske. Vinden gjorde utslaget. Vinden og sola. Jeg mtte ha dem i ryggen. Det var en lettelse slippe sanda. 

 Jeg s ingen, bare rotter, kjempestore gnagere. De satte tennene i dd fisk, dro dem med seg. Rovdyr kunne sniffe hvor redd jeg var. Dufter var umulige kontrollere. Rotter hadde mer kjtt p seg enn en bille. De var slue, vanskelige fange. Havet ville drukne meg. Halvdde fisk ville overleve, men jeg ville d.

  bli revet i stykker av frtsende menneskehender var verst. Jeg hadde sko. Den siste smidighet var trkket ut av lret. Jeg hadde stjlet dem fra en dd mann. Markus hadde sttt i timevis og ventet p et fiskenapp. Enkelte fisk l i leira og levde enn. De gispet etter vann, kjempet for leve. Det gjorde jeg ogs. Jeg grep en halvdd skapning og bet i den. I den var det vske, nring. 

Lyder, menneskelyder. Alarmen gikk. Musklene spente seg. Jeg ville ikke rives i stykker til menneskers forlystelse, bli drukket og spist. Kannibalisme. Den fuktige leirgrunnen ga meg ingen beskyttelse. Mikrokryp var foretrekke i en sort grav. Jeg orket ikke snu. Hvor skulle jeg dra? 

Noen steinknatter reiste seg opp et stykke til venstre. Jeg kjempet meg dit, huket meg ned. R fisk smakte bedre enn biller. Jeg mtte bort fra lydene, tygget og ventet. Tonet meg ned til ingenting. Mrke rotteyne fulgte med p fisken, biten jeg tok. Det var uendelig lenge siden jeg hadde vrt Reinulf Voksteren, en helt vanlig elev i videregende. Jeg slikket i meg fiskesafta. Et tveegget sverd hendene. De kunne rive ned og bygge opp. 

Lydene stoppet. En gang hadde verden besttt av velordnede samfunn. Alt var borte. Jeg mtte vente, lytte. Proteinfylte deleggere som rev landet ned. Jeg tittet frem. Ingen der. Bare rotter. Jeg begynte g, trkket meg gjennom leire og mudder, leire og mudder. Frihet, likhet og brorskap. Idealer folk hadde ddd for en gang. Sult drev oss til vanvidd. N drepte mennesker hverandre for en bille, et tystykke. Vandaler.

 Jeg ville aldri overgi meg til kannibalen, aldri reduseres til et rovdyr. Sugende leire. Jeg hadde trasket gjennom bitende frost, brennende sol, spleberg, likdynger, flygende sandkorn, storm, kulde, hete, i en evig og uplitelig veksling. P vei mot hvor? En ny mulighet. Jeg gikk og gikk, lyttet til hjerteslagene, en pminnelse om at jeg levde. Pust inn, pust ut! Det var natt og dag. Jeg vaklet i utmattelse. 

P det indre yet s jeg dem, de, det som hadde vrt fr. Jeg kunne ikke tenke p dem. Stemmer hylte p innsida av hjernen. Alt jeg hadde sett. Overgripere og ofre. Voldtekt og drap. Jeg visste knapt hvem jeg var lenger.  Lille Hermann, neven, kom aldri lenger enn til stabbing. Ut av siktlinja med det. Jeg kunne ikke befinne meg i katastrofens senter. Ikke da, ikke n. Jeg skulle aldri gi meg. Ikke faen om jeg kunne tenke. Jeg skuet utover den udugelige leira, der havet hadde vrt.

 

Stillheten kom som et sjokk p rene. Jeg vaklet videre. Det var en god stillhet. Rotter pilte ikke lenger mellom beina, ikke ei eneste rotte. En behagelig stillhet. Hendene gjorde meg til et menneske. Forbrdrede hender. Leire. Stillheten kunne ikke vare. Aldri. Ingen viste strre villskap enn menneskedyret, ingen. Jeg kunne ikke hvile. Overalt var det farer. Jeg mtte fremover, bort fra alt, skjule meg. Vinden sluttet ule. Leira ble vtere, mer sugende. Ikke mer vind. Sola brant ikke lenger. 

Trne mine oppdaget det frst. Det var mykt under fotslene, grnt. Jeg s gress. Gress fantes ikke, ei hildring. Jeg blunket for se riktig. Folk ble gale. Jeg ville ikke bli gal. I hendene l juvelen. Jeg var mer enn instinkter. I hendene l mulighetene, et hedersmerke.

 Jeg satte meg ned, berrte gresset, holdt det mot nesa, luktet, sniffet. Det var gress og latter, min latter. Den ringlet og knirket som ei gammel dr ingen hadde brukt p lenge. Jeg skulle ha hatt fire kumager s jeg kunne fordye gress. Liv. Jeg skulle forbli et menneske med en juvel i hendene. Ikke mer latter. Noen kunne hre meg. Latteren hrte ikke p meg.

Faen for et helvete! Jeg lo ikke lenger. Gress levde av vann. Jeg mtte ha vann. Min mors yne. Jeg kunne ikke handtere den stirrende dden. De dde kunne aldri drikke mer.  Jeg reiste meg opp, sjanglet videre p jakt etter vann. Sola glitret. Vann som rant. Jeg hrte det klukke, vann som klukket. Ingen stemmer. Hvor var vannet? Faen! Der! Grnt og bltt. Jeg kastet meg ned i gresset og la munnen ned i vannet. Livets vske. Jeg vrengte hodet til siden og spy. Magen ville ha mer. Jeg ville ha mer. Det var en overflod av rent friskt vann. 

Jeg lo, kunne ikke stoppe. Dragen i magen vrengte seg i frykt. Jeg beroliget den. Vi var alene. Jeg var sikker. Det ville aldri bli nok. Jeg lo igjen, mer og mer. Vannet bruste gjennom en grnn dal og var ei elv. Jeg hadde noe spy opp, et velsignet overskudd. Rundt meg var det trr med levende trekroner. Jeg drakk videre, men ikke fullt s grdig. Elva skylte over meg. Jeg flatet ut i vannet. Magen tlte ikke mer. Osmose. Vann beveget seg ut og inn gjennom huden, en fantastisk bevegelse. Visdom i huden.

Jeg reiste meg opp. Blbrlyng skrapte langs fttene, modne br, mengder av dem.  Det var hst. Jeg plukket dem, en og en, og la dem ned i magen, som var blitt ei sviske. Den kunne ikke f mange. Ilden i magen sluttet brenne. Ingrid, niesa mi, hadde lignet en liten bolle. En st aroma etterlot seg fylde i munnen. Det var ingen drm, men smak, intens fyldig smak. Ingrid hadde kanskje hatt mer ild i magen enn andre.

En liten fugleunge l i gresset, en liten skapning. Hjelpelst beveget den vingene uten kunne fly. Jeg svpte den i hendene. Hjertet dunket under myke dun. Jeg ville den ikke vondt. Den var for liten til overleve p bakken. Min bror, Markus, ornitologen, fugleelskeren. I treet var det et rede. Trer rant fra ynene mine. En av dem landet p fjrkreet. Jeg husket ikke sist jeg hadde sett en fugl. En kropp kunne ikke gi fra seg vske den ikke hadde. Jeg sank sammen. En fugl berrt av ei menneskehand. Jeg kunne ikke vre helt dehydrert. Mora kunne hakke den i hjel. Hun kunne prve seg. Markus og fuglene hans. Jeg var i paradiset. Hermann hadde elsket fugler.

 Jeg ble liggende. Kroppen var for tung til drasse p. Cellene satt festet til et skjellet uten det minste milligram fett de kunne brenne til seg. Et paradoks. En kanin kom hoppende, en tam liten sak. Sult rumlet i magen. Magen hadde ftt nok. Den forsto det ikke og mtte skjerpe seg. I elva var det fisk. Senere skulle magen f fisk. Ikke kaniner. 

 Klrne hadde trket. Skoene var fuktige. En mur slynget seg i en bue mellom to fjell. Bak den reiste det seg tunge fjellmassiver. I muren var det ei pning. Jeg krystet mot av det som var igjen av hjertet mitt og trkket ut i det uvisse. Ingen blste i basuner eller spilte sitarer. Det var ingen sfremusikk, kun en ny mur. 

Jeg befant meg p en hellegang overgrodd av stikkende villnis mellom to murer. Alltid var det nye hindre, alltid. Jeg snublet, falt og plasserte handa rett i en tistel. Julie, niesa mi, hadde rullet ned en skrning dekket av tistler. Angela, sstera mi, hadde klippet av henne hret. Jeg strevde for komme meg opp og plasserte handa i et tornekratt. Faen. Tistler og torner. 

Jeg presset ryggen mot steinflata, plukket ut det stikkende faenskapet. Helt upassende knirket det latter ut av meg. Jeg greide ikke stoppe. Mat var tidens harde valuta. Tanken fikk bukt med latteren. Jeg befant meg i et bugnende matfat. Verden l med ryggsylen brukket. Selvsagt var det mennesker her. Mennesker som ikke luket, men lot ugresset vokse, utrivelig ugress som stakk.

Slutt og tenk, Reinulf! G videre! Finn ut av det! Det m vre en pning i denne muren ogs! Jeg snakket hyt. Noen kunne hre meg. Frykten skulle aldri f vinne, aldri. Det ville vre galskap dra herfra. Ingen vei ledet hjem. Hjem var et dyptplyende aldri mer. En firerig flukt skulle stoppe her. Jeg tok til venstre. Etter tretti meter fant jeg en pning. Verden stoppet ikke. Den rullet videre. Ei lita kule i universet. Tellus, den bl planeten. 

Det blinket faresignaler fra ryggmargen. I skulderhyde kravlet det en bille. Justin ville sette pris p at jeg ikke lenger skulle terrorisere biller. Den kunne kravle videre og gjre billeting. P den andre sida var det gress og sol. Bedvende dufter fra en dampende flora. Overlevelsesinstinktene knurret. Pass deg! Jeg trakk meg tilbake med ryggen mot muren. Til hyre l ruinene av et kloster. Stillheten var uhyggelig. Taket p borgen hadde kollapset. Fuglekvitter. Hvem hadde bygd her? Jeg s ingen. Fortida l i ruiner. Foran meg l et uvisst kanskje. Sstera mi skulle aldri ha klippet Julies hr. Planeten kunne umulig vre bl lenger. 

Jeg strente ut i det ukjente, hadde mot. Et billelignende kryp kravlet unna siktlinja. Jeg var ferdig med flykte. Det var tid for kartlegging. Taket var intakt. P bakken under vinduene, l det glasskr. Vandalisme. En barnesang poppet inn i hodet. Maria fly, fly. Fly til Gud s fr du mat. Mutter hadde lrt meg om Gud og Jesus, om engler og apostler. Julie hadde grtt over hret. Vinduene i huset manglet glass. Hva hadde plassert seg i en bille som gjorde at den visste? Det hadde fascinert Justin. Trodde jeg. 

Jeg tittet inn gjennom vinduet. Glasskantene var skarpe. Hvor var Gud? En allestedsnrvrende katastrofe. Angela, legen. Jeg gikk fra vindu til vindu. Tidas tann hadde herjet med huset. Jeg malte over Angela. Rommet hadde et ildsted, bord, to stoler. Alt var dekket av stv. Ingen spor i stvet, ingen avtrykk. Dalen var omkranset av fjell. Sk over alt, jamret flelsene. Sannsynligheten for at noen bebodde ruinen var mikroskopisk.

 Frukttrr duftet og lokket. Dragen i magen skrek etter mat. Den ville ha, ville ha. Jeg kunne ikke fye den. Den ville aldri f nok. Sult hadde delagt dens sunne responser. Det blir kanskje aldri noe senere, hisset den. Finner du mennesker blir det aldri noe senere. Kunne livet i det hele tatt favnes? Du er for uforsiktig! Skjul deg! Jeg husket min mors kroppslukt. I treet satt en spurv, min spurv. Munnen smakte salt. 

Spurven kikket p meg fra bredden av en brusende elv. Jeg la meg i vannet. Sekunder drysset over meg og badet meg i evighet. Min svigerinne, Gretha, hadde vrt aktiv svmmer. Hun og familien hadde flyttet til havet. Der skulle de ha forblitt. Jeg reiste meg opp. Klrne var for jvlige. Jeg orket dem ikke, tok p meg sekken og vandret naken under ei varm sol. Vr forsiktig! hveste dragen. Den ville ha frukt, br, grnnsaker, korn, kjtt.

Hold kjeft! freste jeg tilbake. Jeg var ferdig med spy. Osmose var et bedre alternativ, sunnere.

Vannet forsvant brlende ned i en slukt i bunnen av dalen der fjellet steg. Jeg tok flere skritt tilbake for ikke bli sugd ned i avgrunnen. De kunne bare komme, de som var her. Jeg skulle aldri flykte mer, hpet jeg. Et hydedrag. Jeg klatret opp og skuet utover. Syv elver dannet hvert sitt dalfre. Jeg trasket dem alle, krysset elver og gikk. Ikke en gang et gravmonument fant jeg. Beina nektet ta et skritt til. Hvis jeg klatret opp p den hyeste fjelltoppen, ville jeg se utover alt. Et lurt trekk, et lurt trekk, hisset dragen. Jeg gled ned i gresset og hvilte ryggen mot en fjellvegg. G videre! Kom deg opp!  

ynene gled igjen. Varsellamper gldet. Svnen kom snikende. Jeg kunne ikke sove. Ikke faen! Tanker snek seg som slibrige tentakler inn i sekunder og overganger. Jeg kunne ikke leve med det, det som hadde skjedd, fortida. Svnen mtte komme som en knyttneve i utmattelsen. Jeg orket dem ikke, marerittene.

Ikke sov! befalte jeg lydlst til mitt indre. En kilde la seg p netthinna. Min kilde, en trst mot barndommens fantasimonstre. Handa flte over steinflata, ru, hard. Jeg var sinnsykt trtt. Jeg hadde ikke sett kilden siden jeg var en beskyttet unge. Springvannet endret karakter. Hjernen sendte ut varselbluss, et veldig nei. Vanndrper glitret. Jeg klamret meg til glitteret, solstrlene, den lune varmen. 

Det var hst. Hendene skalv. Jeg skulle ikke sulte mer. Sola og regndrpene skapte en regnbue. Hendene skulle f fett p seg. Jeg skulle foredle mat. Ut av kilden flt et hus, mitt barndomshjem. Jeg skulle hamstre til vinteren. I desperasjon grep jeg en imaginr pensel for male over huset. Regnbuen var et eventyr. Ingen hadde sett en regnbue p revis. Om jeg noen gang hadde gjort det, visste jeg ikke.

Jeg kunne ikke tenke.

Ikke sove. 

Det var et problem.

Ikke faen. 

 

 

Lytt til Prologen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for flget.

Boka handler om at vr verden har gtt til grunne.

Prologen handler om en ung mann som opplever de

fryktelige konsekvensene av nettopp det. 

 

Bokas handling er lagt til et tidspunkt langt inn i fremtida. Verden er bygd opp igjen. Hovedpersonen er  Reikin Jernstein. Han oppdager en dd mann i et tre. Han melder fra til folkevernet. Da de kommer, er liket borte. Han utsettes for et mordforsk. Verden, slik han kjenner den, blir aldri den samme igjen. Han kastes ut i en runddans av dyptgripende hendelser. 

 

Du er velkommen til bli med p et halsbrekkende eventyr.

Boka ligger i bokbasen og kan lastes ned fra ulike digitale platformer.

 

 

Interessert i lese mer

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#libermundi, #forfatter, #skrivebok, #bokutgivelse, #reikinjernstein, #kistepakta, #kildenforlag, #ebok, #epub, #lydbok, #fantasi, #spenning, #spenningsbok, #spenningsroman, #skjnnlitteratur,  #fremtidsroman, 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Randi Rst Kile

Randi Rst Kile

64, Rde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er frskolelrer, steinerskolelrer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale lringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i lring. N har jeg gitt ut min frste bok. Alts har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den frste boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv