hits

Flyt versus plikt.



Tidslinja har krav på seg. 

Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres,trenes, soves. 

De voksne befinner seg mest på tidslinja.

Ungene mest i opplevelsene.

Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp.

Å vaske gulv er det verste jeg vet. 

Vi kan ikke gro ned av møkk.

Livet er mer enn det, bør være mer enn det.



Klokka må følges til ditt og datt.

Av respekt for andre menneskers tid.

Tidslinjens krav tar drepen på skapende prosesser.  

Barn er skapende mennesker hele tiden.

Våre rutiner er alltid drepen for dem.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning.

Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen.

De må spise, sove, kle seg......

Jada, vi må alle inn i tidslinjen.

Spørsmålet er hvordan?

Når plikt blir lek, slutter det å være plikt. 

Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.

 





 

      I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg i levende bilder så forståelse kan knytte seg til så læring skjer. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Da blir det morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre. 

      Trivielle gjøremål som roper på plikt, venting og orden må ryddes unna så læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller. Tull og tøys, nei takk! Hvem har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgaven? Målet er at elever skal bygge- og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer på sin egen tidslinje, basert på intense læringsopplevelser. Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Sånt blir man redd av.

    Hvis man absolutt må ha hjemmelekser, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de noen ganger bare bli ferdig med elendigheten fordi de har så mye annet de driver med. Da er det deres valg. Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det. Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.   

   Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på ulike alderstrinn. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy. Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så vi forstår skapende prosesser i oss selv og evner å gjenkjenne dem i andre. Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det er mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men elevopplevelsene besørger læringen, læring for livet. Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, uten krav til resultat. Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere. De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon mye bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen stadig fyldigere på tidslinjen. Slik blir vi stadig dyktigere lærere så elever kan bli den beste versjonen av seg selv. Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det. Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter. Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til panikkslagen handlingslammelse. Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til.

 

 






 

#pedagogikk, #barn, "utdanningsinstitusjoner, #drama,  "Utdanning, #lærere, #pedagoger, #kunstfag, #kreativitet,  #tid, #Gylneøyeblikk, #skole, #barnehage, #elever, #musikk, #begeistring, #evner, #tidslinje, #opplevelser, #hjemmelekser, #elevopplevelser, #læring., #læringsglede

4 kommentarer

Hanne Lovise Johnsen

25.01.2017 kl.11:54

fin blogg!

Randi Røst Kile

26.01.2017 kl.10:55

Hanne Lovise Johnsen: Takk Hanne Louise Det var hyggelig sagt. Ser du kommer fra Tromsø. Min far var derfra.

Hanne Lovise Johnsen

26.01.2017 kl.14:44

bare hyggelig! å så artig!

ha en fin dag videre:D

Randi Røst Kile

27.01.2017 kl.08:29

Takk i like måte. Hanne Lovise Johnsen:

Skriv en ny kommentar

Randi Røst Kile

Randi Røst Kile

64, Råde

Jeg er opptatt av barn, blomster, hage, mennesker, dyr, natur, stein, tre, husbygging, muring og all skapende virksomhet. Jeg er førskolelærer, steinerskolelærer, leksolog og har graden Cand Ed fra universitetet i Oslo. Bakgrunnen for å skrive denne bloggen er at jeg er opptatt av at alle unger skal oppleve optimale læringsopplevelser i barnehage/skole, flyt i læring. Nå har jeg gitt ut min første bok. Altså har jeg blitt forfatter. Boka heter Kistepakta, og er den første boka i serien, Liber Mundi, en serie spenningsbøker. Neste bok kommer i salg i februar,

Kategorier

Arkiv